Sangboken som brukes på mange bedehus, inneholder et skattkammer av gode sanger. Noen som pløyer dypt teologisk, andre som får fram enkle sannheter fra troslivet.
Mange av sangene er enkle vitnesbyrd fra forfatteres liv med Jesus. Disse sangene er igjen blitt til stor hjelp for andre, som gjennom disse sanger får uttrykke sin nød, sin lovsang og takk og ikke minst hva troen betyr for dem.
Jeg husker godt fra min oppvekst på bedehuset på Jørpeland, hvor ofte slike sanger ble brukt i vitnesbyrd. En av dem som ofte stemte i en sang, som uttrykk for hennes takk til Gud, var Taletta Fjelde. Hun vitnet både med tale og med sang. Den sangen jeg husker best fra henne, er «Kven kan seia ut den glede å få vera Kristi brud.» Vi som lyttet, kunne merke at sangen kom fra hjertet. Og etter hennes mange vitnesbyrd, ble denne sangen også en sang jeg er blitt glad i.
Taletta var mor til predikantene Kristoffer og Gerhard Fjelde. Hun ba mye om vekkelse over Jørpeland, og ikke minst for «bådden og badnabådden». Da hun ble gammel, fikk hun tro for at vekkelsen skulle komme nok en gang. Hun la sterkt inn over sønnen Gerhard at han måtte ha en møteserie på Jørpeland. Han lyttet på mor, og fikk ryddet plass i reiseruta til en møteserie i januar 1981. Han fikk med seg reisekamerat Nils Kåre Strøm og en ungdom fra Vestfold som gikk på forkynnelinja på Fjellhaug, Terje Treidene. Vekkelsen brøt ut og mange kom til tro på Jesus.
Sangen til Taletta, ble skrevet av den kjente prest og Indremisjonshøvding Lars Oftedal. Etter et langt liv som vekkelsesprest, gründer og politiker, sto han fram i kirken høsten 1891 og bekjente et syndig forhold. Hele hans verden raste sammen, og de fleste venner forlot han. Men noen venner omslutt ham med omsorg, og han fikk starte på nytt. Det var året etter at han bekjente sin synd, at han skrev denne sangen. Den hadde da 7 vers:
Hvem kan sige ud den lykke At faa være Jesu ven, Gaa med Friheds brudesmykke Hjem til Gud i himmelen. O, hvor saligt, o hvor saligt At faa være Jesu ven.
Da mitt sønderbrudte hjerte Viste mig de mange Brøst, Glæde fandt jeg i min Smerte Jesu blod ble da min Trøst Herren sagde, Herren sagde: «Du er min, jeg har dig løst.»
Før jeg laa i skam og vaade; Thi min synd var tung og svar, Da kom Jesus med sin naade, Gjorde mig til ærens kar. Der han saa mig, der han saa mig I mit blod, han sagde: lev!
Intet øie for mig følte Over mig forbarmet sig. Satan bare mod mig brølte, Alle væmmedes ved mig. Men min Jesus, men min Jesus Kom og tog mig i sin favn.
Han mig toet ren i vandet, Skylte af mig alt mit blod, Største syderen i landet Salvet han med oljen god. Og han gav mig, og han gav mig Dobbelt op for al min synd.
O, den Dagen, o den Dagen, Aldrig jeg forglemmer den; Da jeg blev til Naaden tagen, Da jeg blev en Jesu Ven. Da han svøbte, da han svøbte Mig i Rettferdskappen sin.
Hvem kan sige du den lykke At faa høre Jesus til? Intet skal mig atter rykke Bort fra ham mig frelse vil. Ham alene, ham alene Vil jeg alltid høre til.
Sangen ble skrevet 10.09.1892. I 1927 reviderte Anders Hovden fire av versene og omsatte dem til nynorsk. Det er denne versjonen som er brukt på bedehusene:
Kven kan seia ut den glede Å få vera Kristi brud, Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen, til Gud!
Før eg låg i synd og våde, Tung var all min gang og veg. Då kom Jesus med sin nåde, Å, kor glad han gjorde meg!
Ja, den dagen - å, for sæle! Aldri meir eg gløymer den, Då eg høyrde hyrdingmæle, Då eg vart ein Jesu ven!
Kven kan seia ut den fagnad Å få høyra Jesus til!Jesus er mitt liv, min lagnad, Hans eg evig vera vil!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar