I juni i år er det 50 år siden Misjonssambandets hovedstyre valgte med tilslutning å sende ut et hefte om bibelsyn, som vedlegg til sitt hovedorgan Utsyn.
Heftet var skrevet av misjonsfolkets professor (Sjaastad) Carl Fr. Wisløff, og het «En grunn å stå på. En kurs å følge». Heftet gir veiledning i aktuelle spørsmål angående Bibelen og misjon. Jeg har nettopp lest gjennom heftet på nytt, og det slår meg hvor aktuelt det fremdeles er.
Wisløff innleder med å si at «i generasjoner har menneskene krevet frihet fra alle bånd. Nå har de fått det de vil ha. Men det ser ikke ut til at de kjenner særlig stor glede ved det.» Grunnen menneskene på er usikker. Guds folk derimot har en sikker grunn og stå på, nemlig Guds ord. Vi skal med frimodighet få «lov til å forkynne for all verden: Guds ord står fast til evig tid.» (Jes 40,8)
Videre spør Wisløff om hvordan vi kan tro at Bibelen er Guds ord. Han konkluderer med at han gjør det, fordi Guds ord selv sier så. Han understreker at både GT og NT er Guds inspirerte ord. «Vi kan stole på Bibelen. Den levende Gud har gitt oss sitt eget ord ved profeter, apostler og evangelister. Han har gitt oss dette ord for at vi skulle ha et lys å følge i mørket.» Og videre: «Med full visshet kan jeg åpne Bibelen og lese fra dens blader, og si til verden: Så sier Herren!»
Er alt i Bibelen Guds ord? Om dette sier Wisløff: «Jeg kan ikke følge dem som sier at bare «det religiøse og moralske» budskap i Bibelen er ufeilbart, mens «det historiske, geografiske og zoologiske» osv. kan være fullt av feil og misforståelser». Her reserverer han seg mot Sigurd Odland og Ole Hallesby, som hevdet dette. «Vi føler oss i gjeld til menn som Odland og Hallesby, og kunne ikke drømme om å frakjenne dem plassen blant troens fremste forkjempere i Norge i vårt århundre. Likevel, vi er ikke forpliktet til å være enige med dem i alle ting, og noen av oss har alltid hatt et stille forbehold overfor visse sider ved deres bibelsyn.»
Wisløff vil ikke tale om feil i Bibelen. «Vi leser Bibelen for å bli «vis til frelse.» Men saken har en annen side. Du skal ikke tale om feil, straks du ser noe som virker påfallende… Det kan være en forklaring om du ikke ser den. Og det er ingen skam å le et spørsmål stå åpent.» Han konkluderer med at «Med Bibelen som grunnlag og utgangspunkt kan vi dømme om alle de vanskelige spørsmål som møter Guds barn her i verden.»
Neste aktuelle spørsmål Wisløff drøfter, er hvordan en synder blir frelst. Her er svart klart: «Du ble en kristen ved evangeliet». Derfor er det bare en måte å bli frelst på, «det er å forkynne Guds sanne ord – hans lov og evangelium – slik at mennesker kan se sin synd og i anger vende seg til Gud, og slik at de ved evangeliet om Jesu frelse kan få troens gnist tent i hjertet.» Derfor må vi «legge vekten på å forkynne Guds ord.» «Intet kan erstatte Guds ord.» Han advarer også mot å invitere hvem som helst som forkynner. «Det finnes forkynnere, teologer og andre som underslår og forfalsker Ordet og fører mennesker bort fra sannheten.»
Mye blir sagt om misjon og religionsblanding. Jeg tar bare med noen få sitater. «Noen sier at alle religioner til syvende og sist går ut på det samme. Bibelen stempler slik tale som løgn og villfarelse.» Om misjonæren: «Det ser av og til ut til at de holder på å avskrive misjonæren… Alt skal være blitt så annerledes nå, de utenlandske misjonærer skal bare være eksperter og rådgivere og spesialister innen forskjellige felter. På mange områder ser det nå ut til at de egentlige misjonærer, de som står i forkynnertjeneste på frontlinjen mot hedenskapet, de er få… Det er i høy grad bruk for misjonæren i dag!» Om misjonsfolket: «En kan høre folk som taler litt ironisk om misjonsvennenes kjærlighet til «sin» misjon. Tenk så egoistisk, tenk så selvopptatt, heter det. Men en skulle ikke snakke slik. Storverk har vært gjort av misjonsvennene og deres misjonærer.. Hvor uendelig mye fattigere ble vi ikke om vi i stedet fikk et samordnet, strømlinjeformet felleskirkelig misjonsarbeid.»
Mot slutten av heftet skriver Wisløff: «Vi er noen kristne mennesker i vårt land som har det en gjerne kaller et evangelisk, pietistisk og lavkirkelig trossyn… Denne flokken vår var antakelig større tidligere. Morgendagen kjenner ingen.» Denne flokken er dessverre ikke blitt større de siste 50 årene. Videre skriver han: «Den tid er forbi da den offentlige moral var den kristne moral. Vi er på full fart inn i en tilstand hvor den offentlige moral er direkte antikristelig i mange stykker. Hva betyr det for oss? Det betyr blant annet at de troende – som aldri før siden kirkens eldste tid – må legge vinn på å være «annerledes» enn verden. Vi må i ord og gjerning vise at vi er annerledes enn verden, i det vi følger Herrens vilje.» Passet dette for 50 år siden, er det enda mer aktuelt i 2022.
Wisløff skriver som nevnt i heftet at han har stor respekt for Hallesby og Odland, men «vi er ikke forpliktet til å være enig med dem i alle ting.» Det er noe ved deres bibelsyn, Wisløff – og jeg selv – ikke kan følge. Jeg deler fullt og helt det bibelsyn Wisløff skildrer i dette heftet. Likevel er det et punkt i heftet jeg ikke følger Wisløff helt ut. Han skriver om skapelsesfortellingen i 1. Mosebok. Her starter han med å stille seg selv spørsmålet om han tror at himmel og jord ble skapt på seks alminnelige dager. «Til det vil jeg svare: Nei, jeg tror ikke det. Ganske enkelt fordi jeg ikke tror at meningen med 1. Mos 1 og 2 er å fortelle oss det.» Her må jeg si: Jeg tror Ordet slik det står, at dagene i skapelsesfortellingen er alminnelige dager på 24 timer. Respekten for Carl Fr. Wisløff sin forkynnelse og veiledning blir ikke mindre på grunn av denne uenigheten.
I 2022 er fornektelse av bibelske sannheter, ikke noe vi bare finner i Den norske kirke. Liberalt tankegods har dessverre også fått fotfeste på våre bedehus. Det er nok å nevne saker som tjenestedeling, samlivsspørsmål og livets to utganger. Det er derfor tid for å bøye oss i ydmykhet for Guds ord, som rettesnor for liv og lære. Bo Giertz sa det slik: «Jeg har et standardsvar når mennesker spør meg hva jeg mener om kvinnelige prester. Jeg svarer at jeg har en vitenskapelig samvittighet. Den sier meg at Det nye testamente er imot. Og så har jeg en kristen samvittighet. Den sier meg at det skal man rette seg etter.»
Kunne et tilsvarende hefte som Wisløffs, blitt gitt ut av noen
misjonsorganisasjon i dag?
(En kortere utgave av denne artikkelen sto i Dagen 01.2022)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar