På 1870-tallet gikk det en vekkelsesbølge over Ryfylke. En av dem som fikk bety mye for mange, var bibelbudet Reinert Pedersen fra Vanse ved Farsund.
Det var spenning i lufta når det kom bibelbud til bygda. Bibelbudene var utsendt av Lutherstiftelsen, og hadde som oppgave å selge bibler og oppbyggelige bøker. I tillegg skulle de prøve å samle folk for å forkynne Guds ord. Forkynnervirksomheten var enda forholdsvis ny på 1870-tallet, og fremdeles noe kontroversiell. Den gamle embetstenkningen om at det kun var presten som skulle forkynne Guds ord, satt enda i hos enkelte.
På Imsland i Vikedal var det en flokk kristne, som hadde hatt kontakt med den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal. I 1870-71 vikarierte Lars Oftedal i Skjold prestedømme, og fartet da mye med Guds ord i bygdene i Nord-Rogaland og indre Ryfylke. Ikke lenge etter at Oftedal var reist fra Skjold, kom det en blid sørlending til Imsland. Det var den 30 år gamle Reinert Pedersen fra Farsund, og han var utsendt av Lutherstiftelsen som bibelbud.
Han fikk ha møter i heimen hos handelsmann Halvorsen, og mange kom for å høre forkynnelsen. Vekkelsen brøt ut, og flere ble frelst. Andre hadde navn av å være kristne, men hadde bare fulgt med strømmen, og var ikke blitt gjenfødt. Nå var det flere av disse som kom i syndenød, og ble løst og fri. Det kom også folk fra nabobygdene til Imsland på samlingene.
På et av møtene, kom en stor og kraftig kar fra Ropeid-halvøya. Han hadde rodd over fjorden, for å få med seg møtet. Mannen var kalt av Gud, og under talen ble kallet så alvorlig at han falt om. Mannen ble båret inn i ei seng i naborommet, og her våknet han etter hvert til live. Da kunne han fortelle at han «hadde smakt helvete». Men på møtet ble han frelst, og ble senere bevart som kristen gjennom hele livet.
Et langt liv i Vanse
Peder Reiersen (f.1818 i Vanse) og kona Anne Birgitte Christoffersdatter (f.1815 i Spind) var husmenn i Vanse, mellom Farsund og Lista. Adressa var den gang Baneveien. Peder var husmann med jord og i tillegg murer. Anne Birgitte og Peder ble gift i 1841. Året etter, nærmere bestem 3. mars 1842, kom deres første barn. Da presten spurte etter navnet ved dåpen 20. mars, var svaret Reinert Gabriel Pedersen. Reinert var en gløgg gutt, og da han sto konfirmant i Vanse kirke 1. mars 1856, noterte presten karakteren «meget god» i kristendomskunnskap.
På Listalandet var det et rikt kristenliv. I perioden 1767-91 var Søren Bugge prest på Lista. Han var sterkt preget av hernhutismen (brødrevennene), og da han reiste fra Lista het det at «halve Listalandet var hernhuttisk». Gabriel Kielland var også påvirket av denne vekkelsesbevegelsen, og han ble prest i Lyngdal i 1837. Han kom til å prege kristenlivet i Lyngdal og bygdene rundt. I 1830 flyttet farger Fredrik Tobias Knudsen heim igjen til Farsund, etter flere år i Bergen. Fredrik var en varm kristen, preget av brødrevenn-heimen han vokste opp i. Han reiste mye i bygdene rundt Farsund og forkynte Guds ord og fortalte om misjonen. Sønnen Hans Christian Knudsen ble sentral i forløpet til dannelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842.
En siste åndelig leder fra Vanse jeg nevner i denne sammenhengen, er Endre Johannessen. Han var fra Sviland, men flyttet til Vanse i 1848. Han gikk på Misjonsskolen i Stavanger med tanke på å bli misjonær, men måtte bryte av denne utdannelsen. I stedet ble han kalt av brødrevennene, til å bli leder for deres forsamling på Lista. Han fikk bygget et bedehus i Vanse samme året han kom til bygda. Han var lærer for konfirmantene og reiste også som emissær, lønnet av bedehusfolket. I 1853 kjøpte han en gard i Vanse, men fortsatte som predikant på fritiden. Han var blant annet sammen med Ole Kallem på hans andre reise til Troms og Finnmark i 1855. Endre Johannessen og familien flyttet til Salten i Norland i 1862 og videre til Amerika i 1866.
Det rike kristenlivet på Listalandet, var også med og prege Reinert Pedersen. Da han var 18 år, i 1860, ble han frelst og begynte straks å vitne om sin frelser. Dette gjorde han både i Vanse og i bygdene rundt.
Allerede året etter at han ble frelst, ble han gift med den ti år eldre Inger Christine Abrahamsdatter Helvigstrand. Bryllupsdagen var 3. oktober 1861. De nygifte slo seg ned på husmannsplassen Sundestrand på Lunde i Vanse, og Reinert var i tillegg snekker. Jeg har ikke oversikt over hvor mange barn de fikk, men følgende er nevnt i folketellingene og andre kilder: Petra Andrea (f.1861), Augusta (f.1863, døde som liten), Reinert Syvertine (f.1866, døde som liten), Reinert August (f.1868), Peder Syvrin (f.1869), Augusta Rebekka (f.1871) og Inger Christine (f.1874).
Familien ble boende i Vanse og Farsund hele livet. I 1865 er Reinert nevnt som «husmann med jord», mens han i 1875 har fått to nye titler i tillegg til husmann. Han var da også bibelbud og snekker. I folketellingen i 1891 er det ikke oppgitt noe yrke, men familien var da fortsatt bosatt på Lunde i Vanse. I år 1900 forteller folketellingen at Reinert var strandsitter og reiseemissær. De hadde dette året sønnesønnen Rikard Nikolai på sju år boende hos seg. Han var forsørget av besteforeldrene. I tillegg bodde Reinert sin far, Peder, hos dem. Han var forsørget av fattigvesenet. I 1910 var Reinert oppført med «hønseavl» som yrke. På dette tidspunkt var det kun den ugifte sønnesønnen Rikard Nikolai som bodde heime. Han gikk da i bakerlære. Familiens adresse var Listerveien 27 i Farsund. Den siste folketelling var i 1920. På det tidspunktet var Ingeborg Christine død og Rikard Nikolai hadde emigrert til Amerika. Reinert hadde da husbestyrerinne Sigrid Jakobsen (f.1858) fra Øvre Sirdal i tjeneste.
Bibelbud og emissær
I 1868 sendte Lutherstiftelsen ut sine første fire bibelbud. Bibelbud var en blanding av forkynner og bokselger. Reinert Pedersen hadde som nevnt begynt å vitne om sin Frelser allerede kort tid etter omvendelsen i 1860. Hans nådegave ble lagt merke til, og i 1871 ble han derfor kalt til å være bibelbud. Dette var en deltidsstilling, så han fortsatte både som husmann og snekker ved siden av reisevirksomheten. Når Reinert var på preiketurer, var det kona som hadde hovedansvaret på husmannsplassen.
Våren 1871 var en båt fra Spind på sildefiske ved Karmøy. På Karmøy gikk det på den tid en stor vekkelse, og de fire om bord på båten fra Spind ble frelst. Vel heime igjen, startet de med møter, og de fikk Reinert Pedersen til å komme som forkynner. Det brøt ut en stor vekkelse, og mange i Spind ble frelst. Dette var antakelig like før Reinert ble kalt til bibelbud. Reinert reiste i all hovedsak i Rogaland og i Agder. Det ser ut til at han startet sin virksomhet i Ryfylke, og her skulle han få god inngang blant folket.
En av de første kommunene han besøkte som nyansatt i Lutherstiftelsen, var Strand i Ryfylke. Det ble større vekkelser både på Jørpeland, i Bjørheimsbygd og på Fiskå. Reinert var ofte tilbake på møter i Strand, helt fram til han sluttet å reise, et stykke inn på 1900-tallet. Spesielt god inngang fikk han i Bjørheimsbygd og på Fiskå. Da Gulleik Himle kom til Fiskå, ble det som en heim nummer to for Reinert.
Til Hjelmeland kom han i 1872, etter invitasjon fra presten Paul Hofgaard. Presten var fortvilet over all fyll i helgene, og ville ha møter med det nye bibelbudet. Reinert Pedersen var svært fattig, som husmenn flest, og måtte låne klær da han skulle på møter på Hjelmeland. Da prest tok imot Reinert og så hvor fattigslig han var, mistet han nesten motet. Han sa til Reinert, at det kanskje var best at han reiste heim igjen med det samme. «Det er kanskje det, men kanskje kunne presten prøve meg først», svarte Reinert. Det ble tillyst møte, men presten torde ikke gå. Han sendte kona, «ei klok og god kvinne». Da hun kom heim, var presten spent og spurte hvordan det gikk. Det var det beste jeg har hørt, svarte kona. Det resulterte i at Reinert fikk bo i prestegarden i tre uker og hadde møter flere steder i Hjelmeland og omegn. Noen ble frelst på disse møtene.
I etterkant av møtene sendte Hofgaard brev til Lutherstiftelsen og takket for besøket av Reinert Pedersen. «Han hadde vunne allmenn anerkjenning og verka til nærare samband mellom prest og kyrkjelyd.» I årene før Pedersen kom, var det utviklet seg ei kløft mellom prest og haugianerne. Presten hadde hatt «bekymringsfulde Dage i Embetet». Etter møtene med Pedersen var forholdet blitt mye bedre. Reinert Pedersen hadde også møter i Årdal og Nessa og mange ble frelst. Aller sterkest grep møtene på Nessa. I Årdal var møtene i stua til Torgrim Ullestad.
Reinert besøkte mange av bygdene i Ryfylke i perioden 1871-73. Mange steder ble det vekkelser, blant annet på Topnes i Nedstrand. I Ur og Døvik var han en av de første som hadde husmøter. En mann fra bygda, Knut Ur, sa om Reinert at «han var ein god talar, svær til å halda fram loven. Folk blei gripne av forkynninga hans og samla seg om han. Eg hugsar at folk gret mykje på møtene.»
På «bibelskole»
I 1870 overtok Stavanger teologen Peter Hærem som leder for Lutherstiftelsen. Hærem var en sentral kirkeleder i Oslo, i sitt korte liv. Han ble kun 37 år gammel. Da hadde han stiftet Ynglingeforeningen (KFUM-KFUK), var redaktør i Missionsbladet for Israel, hadde vært med i en komite for å få reist kristne folkehøgskoler med mye mer. I 1873 samlet han 20 bibelbud til en måneds bibelkurs. Kanskje var dette den første spire til en bibelskole eller emissærskole.
En av dem som satte kursen mot Oslo våren 1873, var Reinert Pedersen. Dette var den første samling for bibelbud i Norge. Tanken var at bibelbudene skulle få en måned til å hvile ut etter travle reiser med Guds ord. På programmet sto samtaler, foredrag og kameratslige samvær. Det var de største navnene inne norsk kristenliv som sto på talerlisten, blant andre Gisle Johnsen, Paul Caspari, F.W. Bugge, Fr. Petersen, J. Storjohann og P. Blessing.
Peter Hærem sin kone var vertinne for bibelbudene. I løpet av den måneden kurset varte, ble hun godt kjent med den enkelte av emissærene. Da kurset var slutt, noterte hun noen stikkord om hver av kursdeltakerne. Den første hun skrev om var Reinert Pedersen. Om han skrev hun følgende: «Bibelbud Reinert Pedersen fra Farsund, en Johannessjel hvem Herren har brukt til et forunderlig redskap inne i Ryfylke.»
Vel heime igjen fra hovedstaden, fortsatte Reinert Pedersen sin reisevirksomhet i Ryfylke og Agder. Mange ble velsignet av hans forkynnelse, og ikke få ble frelst. Det het om Reinert Pedersen at han var «still og fåmælt i sin ferd mellom folket». Videre at han var en bønnens mann, og at talene hans hadde «odd og egg».
I Kristiansand oppsto det en splittelse i Kristiansands misjonsforening, antakelig høsten 1874. Striden sto mellom en flokk gammeltroende, og noen som var mer frie lekfolk. Den frie delen av medlemmene brøt ut og dannet en egen forening som hadde sine møter i «Carl Johans Minde». Den nye foreningen ble meldt inn i Lutherstiftelsen. De fikk da tildelt Reinert Pedersen som taler og leder av foreningen. Han hadde sitt virke her fram til våren 1875. Etter tre år ble det forsoning mellom gruppene, og misjonsforeningen ble igjen samlet.
En av de siste plassene han var på i sitt kall som bibelbud, var på Sand i Ryfylke. Her hadde han møter sammen med et annet bibelbud, den senere landskjente kristenlederen Thormod Rettedal. Dette var siste termin for begge disse, som Lutherstiftelsens utsendinger.
Emissær for Ryfylke Indremisjon og frilanser
Høsten 1876 fikk Reinert Pedersen et nytt kall. Denne gang ble han satt til å være emissær i Ryfylke Indremisjon. Senere gikk han over til å reise fritt, men i hovedsak for Indremisjonsselskapet. Etter at Kinamisjonen ble stiftet, hadde han også møter for dem. Det var ei åpen dør for hans forkynnelse også i denne perioden. Han opplevde mange vekkelser, men helst mindre rørelser. Han fikk bety aller mest for de troende i bygdene. Mot slutten av hans aktive reiseperiode, ble det sagt om han at han var den emissæren med «mest åndelig makt» i Ryfylke.
Jeg har ikke oversikt over alle stedene han opplevde vekkelser de to siste tiårene av 1800-tallet. Jeg har funnet at det var en eller flere vekkelser blant annet i Strand, Årdal, Imsland, Sand, Jelsa, Erfjord, Hjelmeland, Fister, Finnøy og Vikedal i Ryfylke og på Belland, Austre Eikeland i Lyngdal og Bygland i Agder. Han tok ofte med seg nyfrelste fra ei bygd, som «fyrstikker» til neste bygd han reiste til. Dette var en metode som også Sven Foldøen ofte brukte. Reinert var aktivt med i Totalavholdsforeningen i heimbygda og i styret for bedehuset.
Som nevnt var Reinert Pedersen mesteparten av tiden engasjert av Indremisjonen. Men de siste årene av livet, tok han også en del oppdrag for Kinamisjonen. I 1898 ble han engasjert av den nystartede Sørlandet krets, og han reiste over store deler av Agder. Han startet reisevirksomheten i Kristiansand og fortsatte i Tveit, Oddernes, Vennesla, Øvrebø, Hægeland, Hornes, Evje og Bygland. Overalt hvor han kom fikk han startet nye foreninger for Kinamisjonen. I 1903 startet Sven Foldøen sin virksomhet i Reinert Pedersen sitt «gamle bispedømme». Det brøt ut mange og store vekkelser ved Foldøens forkynnelse. Dette gledet hjertet til den gamle mannen fra Vanse. Reinert fikk være med Foldøen på en møteserie i Vormedalen i Hjelmeland. Alt tyder på at de to Guds sjelevinnere kom godt overens.
I bygdeboka for Årdal og i «Kristenliv i Rogaland», står det at Reinert Pedersen ble gift med husmannsdatteren Anna Taletta Ingebretsdatter Nessalia. Dette skulle ha skjedd i etterkant av vekkelsen på Nessa. Dette må være feil. Kirkeboka i Vanse og folketellinger viser at Reinert og Inger Christine hadde et langt ekteskap på over 50 år. Anna Taletta fra Nessalia ble gift med Anders Svadberg rundt århundreskiftet. I kirkeboka står det at hun da ble gift for første gang.
Jeg har ikke funnet når kona, Inger Christine, døde, men det var en gang etter 1910. Reinert ble en gammel mann på 83 år. Han døde i Farsund 21. april 1923.
Kilder
Arnold J. Jensen:
Kristiansand misjonsforening 125 år (1964)
Edvard Sverdrup: Fra
Norges kristenliv (1918)
Emil Birkeli: Liv i vekst
(1947)
Fredrik Grøvan: Lekmannsrøster
på Sørlandet (1949)
Hj. Svennevik m.fl.
Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom hundre år (1946)
Jacob Birkenes: Spind.
Bygdebok (1950)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1991)
Johan Veka: Glytt frå
kristenliv i Rogaland (1952)
Josef Tungland: Sven
Foldøen (1978)
Ola Rudvin:
Indremisjonsselskapets historie (1967)
Oscar Handeland:
Kristenliv på Agder (1948)
Oscar Handeland:
Vårløysing 3 (1936)
Ove Sandvik: Ole Kallem
(2020)
Sigurd Eikeland: Årdal
1-2 (1969)
Trygve Brandal:
Hjelmeland bygdesoge (1994)
Kirkebok Vanse
digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar