Den norske kirke og jødene

Gaza sett fra Israel (foto Ove Sandvik 2013)

I dag er en alvorlig dag for Den norske kirke. Det skal ringes i kirkeklokkene og være forbønn for befolkningen i Gaza.

Dette er vel og bra, for nøden der er ubeskrivelig - som så alt for mange steder i verden. Det alvorlige er at DNK ikke vil ringe for å be for ofrene etter terroren i Israel og spesielt de jødiske gislene i Gaza. DNK føyer seg inn i rekken av norske myndigheter og medier som er blitt dramatisk antijødiske. De nører opp om hat mot jøder, ikke bare i Israel, men også i andre land.

I Oslo ble nylig en jøde spyttet i ansiktet. NRK leter med lys og lykt for å finne nyheter som setter jødene i dårlig lys. Vi hører nesten aldri en balansert nyhet som gir forståelse for Israels vanskelige situasjon. At det er Hamas som er opphavet til elendigheten og som kunne fått slutt på den ved å gi gislene fri nevnes knapt. Heller ikke at Hamas har som sitt uttalte mål å få fjernet Israel fra kartet. Israel, den lille flekken på jord som er jødenes eneste fristed som de selv råder over.

Både Den lutherske og Den katolske kirke har historisk mye vondt på samvittigheten overfor jødene. Nå nører DNK på nytt opp om jødehatet. Vedlagt er en artikkel jeg skrev for noen år siden og som referer til noe Carl Fr. Wisløff skrev i tidsskriftet Fast Grunn for snart 50 år siden. Jeg slutter meg av hjertet til det han skriver, selv om jeg ikke med det blind for at også Israel gjør sine alvorlige feil.

Link til nevnte artikkel: Ove Sandvik: En brann av kjærlighet til Israel

Bønn ved Vestmuren (foto Ove Sandvik 2013)

Tornen i kjødet II

En av bøkene jeg har lest denne sommeren heter «Tornen i kjødet» og er skrevet av presten og forfatteren Olav Valen-Sendstad.

Jeg har plukket noen sitater fra boka, som er vel verd å grunne på. Dette er den andre artikkelen. Sitatene er tatt ut av sin sammenheng, så jeg anbefaler varmt å lese hele boka. Min utgave er førsteutgaven som ble utgitt på Lutherstiftelsens forlag i 1937. Boka preges av at språket er 90 år gammelt og av at Valen-Sendstad ikke var redd for å bruke akademiske og teologiske uttrykk. Jeg har gjort noen små forenklinger og språklige oppdateringer.

Slik er troen

Når du ikke lenger får det til å tro, enda du vil av hele ditt hjerte. Istedenfor å kunne få til å tro, må du bare rope til Jesus med din evneløshet og avmakt. Da har du i sannhet fått troen av Gud selv. Så er ikke troen en viljens frie beslutning eller forsett – men troen er en hjelpeløshetens og avmaktens tilflukt til Jesus som til det eneste håp. Og her er det ikke viljen, men det er nøden og fortvilelsen over en selv som vender seg til Jesus. Til slikt nytter ikke menneskets sin «frihet» eller «frie valg». Her må en dras av Ordet – uten selv å forstå det rett – til ham som Ordet maler for øyet som korsfestes.

Kraften fullendes i skrøpelighet

Vil Herren alltid få virke dom og død over det gamle menneske, så er han dog ikke mindre den livets Gud som vil virke liv og kraft til det nye hellige menneske i oss. Derfor fullendes hans kraft i vår skrøpelighet ikke bare i en fortsatt dødelse av det gamle, men også i en fortsatt levendegjørelse, fornyelse og styrkelse av den nye naturen. Og hva vil det si at han fortsetter å gi liv, vekst og kraft til det nye mennesket? Det vil si at han alltid om og om igjen fører vårt indre menneske i forbindelse med Ordet om Jesus. For han vil og virker at når vi må fordømme oss selv, så må også våre hjerter rope og tørste etter Jesus som vår frelser. Når vi må erkjenne hvor mye kjødet besmitter oss i det indre hjerteliv, så må også våre sjeler rope etter forlatelse, nåde, rettferdighet i Jesus og fred i hans blod. Og se, gjennom dette senker han sin fortsatt levendegjørende kraft ned i våre hjerter. For hva er det som levendegjør et menneske? Ikke noe annet enn syndenes forlatelse. Ikke noe annet enn evangeliet om Jesu rettferdighet ved tro og nåde. Dette levendegjorde oss i den første omvendelse. Dette levendegjør og vederkveger oss i den daglige omvendelse.

Kraften og nåden

Det er ikke viljen til et hellig liv som gjør oss hellige. Det er ikke forsettet til det gode som gir oss kraft til å gjøre det gode, men det er Guds nåde og kraft. Det vil si at det er kun et menneske her i verden som kan gjøre det gode, og det er det menneske som er trøstet ved nådens evangelium. For all kraft ligger alene i nåden og ordet om nåden.

Olav Valen-Sendstad (1904-1963)

(foto ukjent)

En farlig åndelighet

Noen steder prekes det en «åndelighet» som bare bestå i å bli dødet. Det vil si å gå omkring og være nedtrykt, bedrøvet, sørge over synden, gråte over seg selv og lignende. Men det er en skrekkelig ting når et menneske blir gående slik og innbiller seg at det er kristendom. For da har saktens kjødet fått en av sine fineste seire: Det gråtes, sørges og jamres uten at en kommer til ham som gir en trøst, fred og glede idet han tilgir oss all kjødets urenhet. Det er en forferdelig ting når man vil komme til himmelen i kraft av en viss anger, bot og sorg over seg selv. Slike mennesker går en evig undergang i møte.

Har Gud mer å gi?

Det er en utbredt form for selvbebreidelse at man anklager seg selv for ikke å ha tatt imot alt. Min venn, dette er en trelldommens selvbebreidelse som beror på den misforståelse at du tror at du ikke kan få mere av Herren enn det man tar imot ved sin bevissthet. Jeg vil gjerne få gjøre deg oppmerksom på at du har fått mye mere enn du vet, og at det bare er anfektelse å tro at man kan ta imot Jesus uten å ta imot alt. En Gud som kan deles opp i deler. En Gud som kan deles opp i deler er en avgud fra denne verden.

Jeg spør deg: Har du tatt imot Jesus i troen? Da mangler det ingenting hos deg. Og kan du ikke ennå se hvor rik du er, så ta deg ivare for dem som vil gi deg «ekstraopplevelser» til å gjøre deg «rik» med. Ta derimot fram Guds ord og studer det flittig under bønn til Herren, så skal du forstå denne hemmelighet at har du i troen mottatt Jesus, så har du i ham fått alt – langt ut over hva du forstår eller kan begjære.

Gleden i Herren

Dette er den dypeste årsak og grunn til at en kristen kan være glad og tilfreds i alle ting i verden, at han gjennom ordet er forsikret av Gud om at i Jesu navn må alle ting tjene ham til gode. Etter som alle ting i Jesu navn er for evig forvandlet fra å være en straffende forbannelse til å være en saliggjørende velsignelse.

Tornen i kjødet I

En av bøkene jeg har lest denne sommeren heter «Tornen i kjødet» og er skrevet av presten og forfatteren Olav Valen-Sendstad.

Jeg har plukket noen sitater fra boka, som er vel verd å grunne på. De kommer i denne og en kommende artikkel. Sitatene er tatt ut av sin sammenheng, så jeg anbefaler varmt å lese hele boka. Min utgave er førsteutgaven som ble utgitt på Lutherstiftelsens forlag i 1937. Boka preges av at språket er 90 år gammelt og av at Valen-Sendstad ikke var redd for å bruke akademiske og teologiske uttrykk. Jeg har gjort noen små forenklinger og språklige oppdateringer.

Ved troen alene

Ved troen byr du den første Adam farvel. Ved troen omskiftes ditt kår til å bli et velsignelsens kår. Ved troen går du over fra døden til livet. Ved troen kommer du fra det forferdelige mørke under dommen til det underfulle lys i Guds nåde. Ved troen får du syndenes forlatelse. Ved troen alene.

Så viser Guds ord at ved troen alene – uten gjerninger – får vi del i velsignelsen. Men ved vantroen alene er vi evig fordømte og fortapte da vi ved den gjør til hån og spott Guds store verk og mister Jesu nåde og gave. Har Jesu død og offer slukt alle synder og forbannelsen over den hele verden, så er imidlertid vantroen denne ene, forferdelige synd som er tilstrekkelig til å legge oss inn under dommen. For vi blir aldri fordømt for mange synder, men i den ene. En eneste er nok til å fordømme oss (Jak 2,10). Men hvor det er tro til Jesus, der kan ingen synd fordømme oss. For det heter at «det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus».

Boka "Tornen i kjødet" er kommet i flere opplag.

Stedfortrederen

Jesus er ikke alene blitt en slik stedfortreder som forvandler forbannelse til velsignelse idet han gikk i vårt sted under straffen og dommen; men han er blitt en sann stedfortreder i vårt sted idet han har oppfylt loven og plikten for oss.

Det du ikke har av naturen, det får du ved troen. Det du tror, har du. Tror du Jesus, så har du Jesus.. Men tror du Jesus, har du også alt det som han har og er og gjør. Da har du også hans lovoppfyllelse, hans plikttroskap, fordi Gud tilregner den til alle som tror. Men har du slik din rettferdighet for Gud ikke i din egen lovoppfyllelse og plikttroskap og lydighet – men i Jesu rettferdighet og lovoppfyllelse, da er du jo frigjort fra loven. For ettersom den er oppfylt av Jesus, og ettersom du eier ham ved troen, så kan den ikke kreve mer av deg. Du er løst fra alle dens plikter, alle dens fordringer. Du er fri for Gud.

Erkjennelse og kraft

Erkjennelse og kraft er på ingen måte det samme. Loven er kilde til erkjennelse og et middel til å regulere erkjennelsen. Men den er ingen kraftkilde, og den er ikke noe middel til å regulere kraftens rette bruk. For det er i alle deler slik at alene evangeliet er kraftkilde, trøstekilde og det som kan regulere Guds kraft i våre liv.

Hvordan kommer troen?

Hvordan kommer troen i våre hjerter? «Så kommer da troen av forkynnelsen», sier apostelen (Rom 10,17). Å tro er en umulig ting, uten at det er forkynnelse, tale skrift – talte og skrevne ord. For troen kommer av hørelsen, av lesningen, ved språket, ved Ordet og ordene. Den kommer ikke dalende ned på oss fra luften uten midler. Heller ikke kommer den stigende opp fra hjertets dype grunner. Nei, den kommer ved de ord som når øret, ved de ord som kommer inn gjennom øynene. Og uten ytre ord kommer den ikke. For «da Peter talte disse ord, da falt den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet» (Ap.gj 10,44).

Livets to utganger

(foto dagen.no)

«Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet. Da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende.» (Mark 13:26-27)

Jesus kommer snart igjen. Guds ord er tydelig på hva som er de to mulige utgangene av livet for oss mennesker. «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.» (Joh 5:28-29)

Det er ikke mange år tilbake i tid før det kun var de mest liberale teologer som fornektet livets to utganger. Nå ser vi at denne lære stadig brer om seg også blant mer «konservative kristne». Læren om de to utganger av livet strider med en kjærlig Gud, hevdes det. Derfor forkynnes at alle blir frelst til slutt.

Men spørsmålet er ikke hva jeg eller andre lærer, det avgjørende er hva Guds ord sier. Og Bibelen er ikke til å misforstå: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36) Fortellingen om den rike mann og Lasarus sier det også så klart og alvorlig at det ikke er til å misforstå. Dør du uten å høre Jesus til eller hører du ikke Jesus til når han kommer igjen, vil du være evig fortapt. «To veier ligger foran deg, på en må du gå. Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå».

Dette er den store smerte for Guds folk. Tenk at alle som ikke har tatt imot frelsen i Jesus, er på vei mot en evig fortapelse. Jeg er ofte redd for at jeg og mange kristne med meg er langt inne i den åndelig søvn. Det er så lite nød og smerte for at folk må bli frelst! Jeg er samtidig veldig glad for at om min nød og omsorg for andres frelse heller er svak, så er det en som virkelig lengter etter at folk skal bli frelst. Det går igjen gjennom hele Bibelen. Jeg vil bare ta med et vers fra profeten Jesasja: «Likevel lengter Herren etter å være nådig mot dere.» (Jes 30:18a)

Den treenige Gud besluttet i sitt evige råd at menneskene måtte berges for himmelen. Synden som kom inn i verden ved de første mennesker måtte sones for at noe menneske skulle ha mulighet for å bli frelst. Derfor lengtet Jesus til den dagen han på korset kunnet rope ut «det er fullbrakt». For da ble han «såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Ingen av oss var eller er i stand til å gjøre noe som helst for vår frelse. Vi trenger en som levde et fullkomment liv i vårt sted og som samtidig tok straffen for våre synder på seg. Da Jesus sto offentlig fram ved Jordanelva, sto døperen Johannes klar med sin pekefinger. Han hadde funnet denne stedfortrederen. Derfor vitnet han mens han pekte: «Se, der er Guds lam som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,28)

Jesus selv forklarte dette for den tvilende Tomas. Jesus hadde sagt at han skulle gå bort å gjøre i stand rom for sine i himmelen. Når han var ferdig med det, skulle han komme igjen for å hente sine til seg. «Og dit jeg går vet dere veien», sa Jesus. Da våget Tomas seg frampå med sin tvil: Ja, men Jesus, vi vet ikke hvor du går hvordan kan vi da vite veien. Jesus avarer ham så klart som det går an: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14:6) Guds ord sier det så enkelt og tydelig: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2 Kor 5:21) Dette er veien til himmelen. 

«Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham».

Thorvald Ladstein – vekkerrøst fra Finnøy

Ella og Thorvald Ladstein med barna.

(foto Ryfylke)

Thorvald Ladstein var emissær for Kinamisjonen i Stavanger krets i 30 år. Han virket første halvdel av 1900-tallet og fikk oppleve utallige vekkelser.

I 1920 skulle han ha møter i Nedre Vats. Det ble stor åpenhet for Ordet og mange ble frelst. Nedre Vats var ei bygd der Kinamisjonen (NLM) hadde trange kår, så Ladstein sin forkynnelse og møteform møtte sterk motstand. Han kom likevel tilbake i 1921, men da ble bedehuset stengt for møtene hans. Det var Kristian Hetlesæter som hadde invitert Ladstein til Vats. Da han fikk nei til å ha møtene på bedehuset, tok han kontakt med losjen i bygda og fikk leie dette lokalet til samlingene om Guds ord.

Flere av de eldre kristne som var motstandere av Kinamisjonen fikk øst opp en del ungdommer i bygda til å skape uro omkring møtene. En kveld møtte disse opp og ville prøve å jage Ladstein ut av bygda. «Ladstein, djevel» ropte de. Samtidig bar de mange småsteiner inn i gangen i losjen og hev steiner på døra inn til møtesalen slik at flisene føk. Møtet fortsatte til det ble avsluttet på noenlunde normalt vis, men på vei heim fortsatte mobben å kaste steiner som landet like i nærheten av emissæren.

Da Ladstein var heime i huset der han bodde under møteaksjonen, kom 12 eldre lesere med et brev til Ladstein der de skrev at de ikke ville ha flere møter i bygda. Både kirken og bedehuset ville forbli stengt for han, sa de. Men de eldste presiserte at det ikke var Ladstein personlig de var imot, men Kinamisjonen. Ladstein fortsatte imidlertid med møtene både i Nedre Vats og i bygdene rundt.

En søndag formiddag la han møtet til Øvre Vats sammen med Finnemisjonens forkynner Erik Løype. De eldste var imot møtet, men sa at Løype skulle få tale og Ladstein kunne få avslutte møtet. Om kvelden var Ladstein taler og Guds Ånd virket sterkt. Ladstein ville fortsette med flere møter på Øvre Vats bedehus, men ledelsen sa nei. Men det viste seg at flere av de kristne var uenige i denne avgjørelsen. En av disse, Lars Knaphus, sa at «nå er det best at vi river huset, og så tar vi med hver vår stokk.» Møtene fortsatte derfor i Nedre Vats losje. Mange møtte opp, men de eldre sende brev rundt i bygda for å advare mot Kinamisjonens villfarelse. Det hele endte med at på grunn av sykdom i heimen der Ladstein bodde, måtte møtene avsluttes og Ladstein reiste heim.

Bertha og Nils Ladstein (foto kvalevaag.se)

Bondesønn fra Finnøy

Thorvald Nilsen Ladstein ble født på garden Ytre Ladstein bruk 1 på Finnøy den 18. august 1873. Foreldrene var Berta Østebø fra Talgje og Nils Nilsen Ladstein. Thorvald var nummer åtte av ni søsken og han ble døpt 14. september i 1873. Far Nils var aktivt med i kommunalt styre og stell ved siden av å være bonde. Han ble valgt inn i kommunestyret i 1853 og var ordfører i Finnøy i perioden 1860-61.

Foreldrene var kristne og mor hans var leder både for kvinneforeningen for NMS og for Kinamisjonens kvinneforening. Når NMS sin forening hadde basar, var det også et bord med gevinster fra Kinamisjonens forening. Det var også en mannsforening for Kinamisjonen på Ladstein. Denne ble ledet av Svein A. Kindingstad. Om Nils Ladstein var med i denne foreningen har jeg ikke opplysninger om, men det er mye sannsynlig.

Thorvald ble konfirmert i Hesby kirke 14. oktober 1888 med topp karakter, meget godt, i både kristendomskunnskap, flid og oppførsel. Det året han fylte 20 år bestemte han seg for å emigrere til Amerika. Her slo han seg ned i Colorado hvor han hadde arbeid i gruver. Han ble i Amerika i åtte år, i perioden 1893-1901.

Vekkelser på Finnøy

Jeg har ikke klart å finne ut om når Thorvald ble en kristen eller om han ble bevart i sin barnetro.  Finnøy hadde opplevde mange vekkelser på 1800-tallet. Presten Gabriel Kielland bodde på Finnøy i perioden 1824-1837. Han var brødrevenn og samlet folk til samlinger om Guds ord også utenom gudstjenesten. Mange ble frelst i denne periode. Siste halvdel av 1800-tallet var det mindre vekkelser ved både Reinert Pedersen, Lars Oftedal, Thormod Rettedal og Morten Olsen.

Thorvald kom som nevnt tilbake fra Amerika i 1901. To år senere kom en annen ryfylkebu heim fra Amerika. Det var Sven Foldøen. Han hadde kall til å nå folket i Rogaland med Guds ord og ble et spesielt Guds redskap. Han ble kalt Ryfylkebispen og reiste som emissær for Kinamisjonen. Thorvald sin bror Kristoffer Ladstein og hans venn Kristian Berge var blitt frelst i Haugesund rund år 1900, mens de var på fiske på de trakter. En av disse ba Foldøen komme å tale på en basar på Finnøy i oktober 1905. Foldøen fikk tro for å svare ja til dette og fikk gjort om på den oppsatte reiseruta.

Sven Foldøen (foto ukjent)

Foldøen hadde flere møter i forbindelse med basaren, men lite så ut til å skje. Den sjette kvelden ga Foldøen beskjed om at hvis ikke folk nå tok imot Jesus, ville han reise sin vei. Da var det tre som ba om forbønn. Det ble bønnemøte og vekkelsen brøt ut. Det ble en stor vekkelse som varte fram mot jul og Finnøy ble en bastion for Kinamisjonen i hundre år framover. Foldøen var ikke alene. Han tok som regel med seg nyfrelste fra andre steder hvor han hadde stått i vekkelser.

Ei kristen dame skrev et langt brev til sin søster og fortalte fra vekkelsen. Her skrev hun blant annet: «Tenk deg Finnøy kirke en søndagskveld stuende full av folk i alle aldre. Tenk deg alle disse menneskene sittende i dyp stillhet i fire og en halv time lyttende til Guds ords dyrebare sannheter… Tenk deg videre en festkveld i Betel hvor det var samlet 3-400 mennesker. Tenk deg en så stor del av landets blomstrende ungdom samlet på tverrgalleriet. Etter at mange hadde vitnet om Jesus som sin frelser, sto en av dem opp og fortalte at alle som var på galleriet hadde bestemt seg for å leve resten av sitt liv i samfunn med Jesus Kristus…»

Emissær i Kinamisjonen

Etter at Thorvald kom tilbake til Finnøy ble han den 7. juli 1902 gift med nabojenta Elen Secilia (Ella Sesile) Kristiansdatter Ladstein (f.1880). Om de hadde hatt kontakt mens Thorvald var i Amerika eller om de ble kjærester etter at han kom heim vites ikke. I 1904 gikk Thorvald på Stavanger Amts landbrugsskole og i 1909 overtok Ella og Thorvald heimegarden til Ella på Ytre Ladstein for kr.1600 og folge til Ellens mor. Her ble de boende så lenge Thorvald levde. De fikk ni barn i perioden 1903-1917, to jenter og resten gutter. Tre av sønnene emigrerte til Amerika.

Under den store vekkelsen med Sven Foldøen ble Thorvald godt kjent med Ryfylkebispen. Fire år etter vekkelsen møter vi Foldøen i den nordre delen av Strand kommune og helt sør i daværende Årdal kommune. Han hadde møter på Fiskå og også her brøt det ut vekkelse. Som så ofte før hadde han med seg både hjelpepredikanter og nyfrelste til møtene. Denne gang var Thorvald Ladstein med Foldøen, sammen med Thorvald sitt søskenbarn fra Talgje Olaus Østebø og også Elisabeth Hovda fra Finnøy. Disse var også med da møtene fortsatte på Sørskår og også her brøt vekkelsen ut.

Thorvald Ladstein (foto kvalevaag.se)

De jevngamle søskenbarna Ladstein og Østebø skulle de kommende årene ha mange møteserier sammen. De første årene var de på møter på fritiden, men de ble fast ansatt som månedsarbeidere fra 1915. Men de var ofte på farten med Guds ord også de seks årene før de ble ansatt. Etter Fiskå og Sørskår var neste stopp med vekkelse på Hinna høsten 1909. I 1910 var Ladstein sammen med Foldøen i Årdal.

En av de som ble frelst i Sørskår, Knut Ur, hadde en bror som var lensmann i Årdal. Lensmann Ole Ur ville ikke ha noe med møtene å gjøre, men da vekkelsen brøt ut ble han syk og kom også i syndenød. Da han etter to uker frisknet til, gikk han derfor på møtene. Foldøen spurte han om ikke han ville overgi seg til Gud og Ole svart ja. Han bøyde kne og ba til Gud, men han fikk ikke se inn i evangeliet. Det skjedde først noen dager senere da Ladstein leste fra Jes 43,35: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Lensmann Ur ble etter vekkelsen en av lederne på bedehuset i Årdal.

De to neste årene var Thorvald Ladstein igjen sammen med søskenbarnet Olaus Østebø og Elisabeth Hovda. Torkel Knudsen fra Hjelmeland var også med dem en periode. De opplevde da store vekkelser både på Lura og på Ullandhaug. På Ullandhaug ble de kjent med presten Jens Otterbech som støttet helhjertet opp om vekkelsen. Han mente at med Kinamisjonen var en ny livsstrøm kommet inn i Den norske kirken. Otterbech var sentral i Finnemisjonen og i vekkelsen fikk denne organisasjonen mange nye venner. Otterbech ba Østebø og Ladstein om å fortsette med møter på Tasta og Håland og vekkelsen fortsatte også der og også videre til Randaberg i 1912. Under vekkelsen på Randaberg ble det dannet et misjonslag for Kinamisjonen.

I 1918 var Thorvald sammen med fognabuen Olav Hovda på møter på Jelsa og Kjølvik, Også her ble det vekkelse og en av dem som ble frelst var den senere kretssekretæren Tore Botnen fra Røldal. I november 1919 var Ladstein igjen sammen med søskenbarnet fra Talgje. Denne gang var møtestedet Langeland bedehus på Jørpeland. Dette skulle bli en møteserie som varte ut januar i 1920 og var en av de mest gjennomgripende vekkelsene som har vært på Jørpeland.

Thorvald Ladstein bak t.h. sammen med noen eldre emissærer i NLM.

(foto ukjent)

De flest møtene var på Jørpeland, men det var også samlinger på Idse, Tau, Kvalvåg og Jøssang. Svært mange ble frelst i vekkelsen, men mange var også skeptisk. Både lensmann og lege møtte opp på bedehuset for å sjekke hvor mange som hadde gått fra vettet. Det var mye uro på galleriet og rundt bedehuset fra ungdom som ikke var frelst. Til tider kunne det være uhyggelig.

Noen i kristenflokken som ikke var Kinavenner hevet røsten mot det som foregikk og mente forkynnelsen var for lett. En gang klaget en av disse på det som foregikk på bedehuset, til en mann han traff i Jørpelandsvågen og som ikke var en kristen. Da ble denne helst sint, og sa at det ikke var sanne de beskyldningene han kom med. Kom heim til meg så skal du få se to bevis på det, sa han. Både kona og datteren var nettopp blitt frelst i denne vekkelsen. Etter denne vekkelsen fikk tilslutningen til Kinamisjonen et sterkt oppsving på Jørpeland. Det ble nesten en folkebevegelse.

Også de kommende årene fikk Ladstein være et Guds redskap til vekkelser rundt om i Rogaland. Jeg har ikke oversikt over alle steder, men kan nevne flere bygder i Erfjord, Idse, Moi og Hovsherad. I 1935 hadde han møter i Salem i Stavanger, og her ble blant andre den kjent pinsvennleder Thoralf Gilbrandt frelst. I årsmeldinger for Stavanger krets av Kinamisjonen ble det oppgitt hvor mange reisedøgn de ulike emissærer hadde per år. Ladstein hadde i 1916 til sammen 135 reisedøgn, mens han i 1939 reiste i 200 døgn. Det siste møtet jeg har funnet som Ladstein talte på var i Lysebotn i januar 1942.

Thorvald Ladstein minneord i Utsyn nr.7 1942

Forfremmet til herligheten

Thorvald Ladstein hadde stor tillit blant misjonsfolket også som leder.  Han ble innvalgt i kretsstyret for Stavanger krets av Kinamisjonen i 1914 og var medlem av styret fram til 1932. Han hadde også noen kommunale verv, blant annet fattigstyret og fiskermanntallsnemnda.

Kort tid etter at Thorvald hadde vært i Lysebotn ble han syk og han døde 3. februar 1942 og ble 68 år gammel. Hans læremester og gode venn Sven Foldøen talte i begravelsen. Teksten hans var fra Ap.gj. 14,22: «De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Han nevnte at «avdøde hadde hatt mange trengsler, men med Guds hjelp var han kommet gjennom dem alle.» Det var også hilsen kretsformann Håvardstein i NLM Stavanger krets. I et minneord i misjonsbladet Utsyn het det at «forkynnelsen til Ladstein var Kristus både til rettferdighet, forløsning og helliggjørelse».

Gravstein for Thorvald Ladstein og datteren Margit.

(foto kvalevaag.se)

Ellen fortsatte å drive garden fram til 1953. Da overlot hun garden til sønnene Kristian og Bjarne for kr.42.000,- Hun døde i 1958.

 

Kilder

Arnvid Lillehammer: Ryfylke. Folk og natur (1978)

Dorthea Vestvik m.fl.: Randaberg forsamlingshus 100 år (2004)

Halvard Bjørkvik: Finnøy (1993)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Johannes Kleppa m.fl.: Reise i bedehusland (2003)

Josef Tungland: Sven Foldøen (1978)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Lisa T. Knutsen: Kvalvåg Kinamisjonslag gjennom 90 år (2003)

Njål Tjeltveit: Bedehuskulturen (1987)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Gjøre ved å høre

Guds ord sier at både frelsen og tjenesten kommer ved å høre evangeliet. Derfor setter djevelen alt inn på å få deg bort fra Guds ord og bort fra forkynnelsen av Ordet.

Djevelen har kort tid på seg. Han vet at Jesus kommer snart igjen. Derfor gjør han det han kan for å få deg bort fra Jesus. Ofte kommer han i den kristeligste forkledning som tenkes kan. Han forkynner Guds ord, men han misbruker ordet. Det så vi når Jesus ble fristet og det skjer også når han frister Guds barn.

For noen tiår siden kom det ut ei bok som het «Der du er». Den ga veiledning til Guds barn om å leve som kristen i hverdagen der du er. Det er en bibelsk rett formaning. En kristen er sendebud i Kirsti sted hele livet. En konkretisering i denne boka var imidlertid en avvei. For å være et vitne der du er, ble leseren oppfordret til å kutte ut møter om Guds ord for å engasjere seg i idrettslag og andre lokale aktiviteter.

I avisen Dagen for noen uker tilbake var det et referat fra en tale av den kjente amerikanske kirkevekstpastoren Rick Warren. Overskriften var «En kirke er bare så sunn som det pastoren er». Hvis mitt Gudsforhold skal være avhengig av en pastor sin sunnhet, ville vi alle være ille ute. Heldigvis avhenger mitt forhold til Gud av et sunt og rett forhold til Jesus og ikke noe menneske.

I talen oppfordret Rick Warren forsamlingen som besto av pinseledere, til å gå på litt færre møter i kirken og litt mer på grilling med naboen. Et ekko av boka «Der du er». Uten at jeg har studert forkynnelsen i kirkevekstbevegelsen, frykter jeg at «guruen» Warrens veiledning er typisk, og kanskje har forfatteren av den norske boka hentet teologisk inspirasjon herfra. Hvorfor kutte ut det viktigste av alt for å få bedre kontakt med naboen. Hvor ikke heller kutte ut noen timer med surfing på internett eller TV, boklesing, fisketurer, oppussingsprosjekt, hytteturer m.m. Dette nevnes ikke. Kun oppfordringen om å kutte ut forkynnelsen av Guds ord.

Det norske kristenlandskapet har de siste femti årene vært preget av frukter av slik veiledning. Møtevirksomheten har avtatt drastisk. Vekkelsene er nesten borte. Flere av bedehusene har nå nesten kun offentlig møte søndag formiddag og kanskje kun annen hver søndag. Vi merker djevelens strategi om å få Guds folk bort fra forkynnelsen av Guds ord.

I Jakobs brev forkynnes hvordan Guds barn blir salig i sin gjerning: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (Jak 1:25) Det er ved å se inn i frihetens fullkomne lov (evangeliet) og å fortsette med det – at du får være en tjener i Guds rike. Jesus sa «til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.» (Joh 8,31)

I Efeserne understrekes også dette i kapittel 2,8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Ved å leve i Guds ord, og stadig se inn i «frihetens fullkomne lov», skapes frukt i ditt liv og gjerninger legges ferdige som du får gå i. Det skapes en ny trang i ditt indre, en trang til å gjøre det Gud vil.

Jakob konkretiserer dette i de to siste versene i kapittel 1,26-27: «Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.» Den som lever i friheten har fått en ny trang til å holde tunga i tømmer, til å se til farløse og enker i deres nød og mange andre gjerninger som Guds ord nevner. Og når du ser at du svikter, river du deg ikke i håret og tar deg sammen, men da skynder du deg til Jesus og ber om ny nåde. Jakob sier det så fint i siste setningen i vers 25: Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, «han skal være salig i sin gjerning» ikke ved sin gjerning. Da er det «nåde å få tena».

Hensikten med at Guds barn er her på jord er å få flere med på himmelveien. I 1 Kor 1,21 sier Gud selv hvordan det skal skje. «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» Emilie Bovim synger ut fra dette bibelverset: «Et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog!»

Lykke til både med det og med fortsatt å se inn i frihetens fullkomne lov.

Same-misjonær og Lebesby-prest

Gulbrand Tandberg (foto Lappernes Venn 01.06.1913)

Rundt år 1900 var det to markerte prester i Finnmark som hadde et kall til å nå den samiske befolkning med Guds ord på deres eget språk. En av disse var sogneprest i Lebesby Gulbrand Tandberg.

Jeg har i tidligere artikler omtalt den andre av disse to, nemlig presten i Kistrand i Porsanger, Jens Otterbech. Du finner også en artikkel på bloggen min om en tredje prest som hadde samme kall, men som virket 75 år tidligere. Han het Nils J. V. Stockfleth. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med Gulbrand Tandberg.

Tøff prøvetid for den nye misjonæren

Gulbrand Tandberg hadde sommeren 1897 begynt som sogneprest i Lebesby. De fire siste årene hadde han først lest samisk i Karsjok og deretter reist på kryss og tvers i Sameland som reisepredikant for Norsk Finnemisjon. Da han sluttet i Finnemisjonen og begynte som prest i Lebesby, ansatte Finnemisjonen Bertrand M. Nilsen som ny reisepredikant. Han var da 23 år gammel og skulle de første månedene oppholde seg i Lebesby for å få opplæring av den nye presten, men først og fremst for å lære det samiske språket.

Bertrand M. Nilsen i varm samedrakt.

(foto Forfang)

I boka Norsk Finnemissions historie fra 1920 forteller Nilsen fra sin første tur i Finnmark vinteren 1897-98. En dag skulle presten og legen til Ifjord for å besøke en same som var syk. De skulle gå på ski de 2-3 milene til Ifjord. Nilsen hadde nettopp kommet sørfra og hadde ikke vinterutstyr med seg. Det ville han først anskaffe seg etter å ha rådført seg med presten. Utstyret var bestilt, men ikke ankommet da de måtte på dette sykebesøket. «Jeg hadde derfor ikke annet å ta på enn en tynn sommerdress og som bakstropper på skiene benyttet jeg et par hjemmevevde strømpebånd.»

Været var mildt og fint så han tok sjansen på å bli med presten og legen på den tre timer lange skituren. De nådde Ifjord uten problemer og fikk også tid til å se seg om etter å ha besøkt den syke. Nilsen forteller at det var få som bodde i Ifjord og at samene bodde i gammer. Noen av gammene hadde bare ett rom hvor folk og dyr bodde sammen. Han la merke til at folket var tilfreds med forholdene de levde under. De tre besøkende fra Lebesby overnattet i et lite lærerværelse i Ifjord skolehus.

Samer utfor sin gamme. Foto fra indre Laksefjord.

(foto Barbala)

Utpå natten blåste det opp til en voldsom storm fra sør med et kraftig snøfokk. «Vi hadde to muligheter for å komme oss heim, skrev Nilsen: «Ut over langs Ifjorden til et sted hvor telegraflinjen går over til Sjånes, ekspedisjonsstedet på sydvestre side av Lebesbybukten. Eller vi kunne ta beinveien over neset, den veie som vi kom.» De valgte den siste fordi den var kortest, selv om det ikke bodde folk langs den ruta. Første etappe var en bratt oppstigning som de gikk uten ski. Vel halvveis tok presten og legen på seg skiene, for de trodde det ville gå fortere med vinden i ryggen. Men det gikk adskillig raskere for Nilsen som ikke brukte ski. Han ble derfor sittende på toppen å vente på de to andre og ble gjennomvåt av snøen og iskald av vinden. Da reisefølget hans kom, frøs Nilsen så mye at han hakket tenner.

Turen videre gikk i bratt nedoverbakke så han fikk ikke varmen i seg. Da de hadde en liten pause så presten at Nilsen var isende kald. Han tok derfor av seg pesken sin (kåpe av reinsdyrskinn) og gav den til Nilsen. Dermed fikk han snart varmen i seg, mens presten ble kald. Og resultatet: «To av oss hadde forfrosset nakken og alle tre det nederste av ørene.» Nilsen konkluderte med at «det nok var presten Tandbergs mening at dette skulle være generalprøve for meg på hvordan det er å virke i Finnmark».

Fra Brakerøya i Drammen. Oplandsbruket helt t.h. og Drammen

Damphøvleri helt til v. (foto Sælleg)

Oppvekst i Drammen

Gulbrand Tandberg ble født i Drammen 26. september 1869 og ble døpt i Bragernes kirke 28. november samme året. Han ble født inn i en velstandsfamilie der faren Edvard Tandberg var trelasthandler. Faren eide selv Oplandsbruget og Drammen Damphøvleri på Brakerøya i Drammen og var medeier iblant annet Bergskaug Brug på Åssiden. I 1875 var faren den trelasthandleren i Drammen med størst inntekt. Faren var født i 1834 på Ringerike og han ble gift med Emma Josefine Gløersen fra Oslo som var 15 år yngre enn Edvard.

I 1874 oppsto det en økonomisk krise i Europa, ikke minst på grunn av uroligheter i Tyskland og Østerrike. Denne krisen medførte et økonomisk krakk for trelasthandelen i Norge, og veldig mange gikk konkurs. Dette rammet også Edvard Tandberg som gikk konkurs i 1876. Hvordan det gikk med familien videre vet jeg ikke, men 26. mars 1885 fikk Edvard et hjerteslag og døde kun 50 år gammel. Igjen satt kona på 35 år og en stor barneflokk på minst åtte, den yngste var kun to år. Familien flyttet til Christiania (Oslo) etter at far Edvard døde. I 1891 bodde hun som enke i Theresesgate 24 sammen med de fire yngste barna.

Dødsannonse for Edvard Tandber, Gulbrand sin far.

(Aftenposten 29.03.1884)

Gulbrand var nummer tre i søskenflokken og ble konfirmert i Johannes menighet i Oslo 12. april 1885. To år etter begynte han på Kristiania Katedralskole og engasjerte seg på fritiden i Studentenes Gymnastikk- og Fekteforening og i Studentenes Sangforening. Under folketellingen i desember 1891 var han flyttet til Faleide i Innvik i Sogn og Fjordane hvor han var kombinert huslærer og student. Han var da begynt på teologistudiet og avla teologisk embetseksamen og praktikum sommeren 1892, begge med beste karakter.

Jeg vet ikke om Gulbrand vokste opp i en kristen heim eller når han selv ble en kristen. I Oslo gikk det mange vekkelser siste halvdel av 1880-tallet. Sentrale forkynnere var presten og predikanten Johan Storm Munch og trekløveret klokker Johannes Jørgensen, lærer Otto Treider og rittmester Hans R. Guldberg. Disse samlet mye folk i hovedstaden og mange ble frelst. Kanskje ble Gulbrand frelst i en av disse vekkelsene og her fikk sitt livs misjonskall?

Gulbrand Tandberg (foto Tynset bygdehistorie)

Evangeliet til samefolket

Da Gulbrand var vel i havn med prestestudiet, dro han direkte til Tromsø. Han kjente på et kall til å nå samefolket med evangeliet og da måtte han kunne språket deres. Dette hadde tidligere prester i Finnmark som Thomas von Westen og Nils Stockfleth hevde med styrke. I Tromsø var Johannes Skaar biskop. Han hadde møtt to samegutter på en visitasreise i Tana. Disse hadde sagt til biskopen at «samisk er vårt hjertespråk, og dersom vi skal forstå de åndelige sannheter på en rett måte, må vi få høre dem på hjertespråket.» Dette ble et kall til biskopen og han stiftet Norsk Finnemisjon i 1889. Finnemisjonen sendte ut samiske reisepredikanter. De fleste av disse var læstadianere.

Da Gulbrand kom til Tromsø, ble han kjent med Finnemisjonen. Han hadde lest noe samisk på egenhånd før han kom til Tromsø, men her tok han et tre måneders språkkurs ved Universitetet. Deretter dro han til Karasjok for å praktisere det han hadde lært og å studere videre på egen hånd. Etter vel ett år i Karasjok ble han ansatt som reisepredikant i Finnemisjonen. Han ble dermed deres først norskættede predikant. Styret var i tvil om det var rett å ansette en som ikke var same. Det var tøft nok for den som var same å reise blant sitt eget folk og å «dele deres mat og boliger, som er uslere enn man kan gjøre seg rett forestilling om uten å ha sett det.»

Styret var tydelig i å formidle til Tandberg hvilke forhold han ville møte. Han skulle «gå inn i alle avkroker, i fjordbunner og sidedaler hvor samene bor. Her må han gjerne i lengre tid oppholde seg i gammene deres både netter og dager, spise deres brød og dele deres kår og ferdes med dem til lands og til vanns.» Tandberg svart at han hadde kall fra Gud til å gå inn i denne gjerning og han ble derfor ansatt.

Styret utarbeidet en stillingsbeskrivelse til Gulbrand Tanberg, og jeg tar med et lite utsnitt av den. Stillingsbeskrivelsen er antakelig ført i pennen av biskop Skaar sin etterfølger på bispestolen i Tromsø, Wilhelm Bøckman. «Han vilde ikke komme til at reise i de store befærdede Ruter eller oppholde sig paa de centrale Steder i Finnmarken, hvor han vilde kunne faa en Forpleining, der nogenlunde svarer til det, han er vant til, men maatte gaa ind i alle Afkroge, i Fjordbundene og Afdalene, hvor Finner bor, og han maaske for længere Tid maatte holde til i deres Gammer Nætter og Dage, spise deres Brød og dele deres Kaar og færdes med dem tillands og tilvands. Man bad ham betænke, om han ogsaa havde den Kjærlighet til Finnefolket, at han troede sig til at kunne paatage sig alle disse Savn for at bringe Finnerne Guds Ord»

Kistrand pleiehjem (foto Norges Finnemissions historie)

Etter vel ett år som reisepredikant i Finnmark, var Gulbrand en tur til Tingvoll på Nordmøre. Her ble han gift med Agnes Astrup fra Gloppen i Sogn og Fjordane. Gloppen er nabokommunen til Stryn kommune hvor Gulbrand var huslærer i 1891. Det er sannsynlig at det var her de to ble kjent. Agnes var ett år eldre enn Gulbrand og foreldrene het Ole Christian Astrup og Henriette Magdalene Uchermann. Agnes ble med Gulbrand nordover, men hvor de bodde de to neste årene har jeg ikke klarhet i.

Gulbrand fortsatte å reise Finnmark rundt i Finnemisjonens tjeneste. Han hadde en veldig kraftig legemsbygning og sparte seg ikke. Derimot sparte han på det meste som kunne spare Finnemisjonenes kasse. Til lands gikk han for det meste til fots med ei svær bør på ryggen. På sjøen var det ofte transport med små åpne båter og han ble ofte gjennomvåt av sjøsprøyt. Han overvintret ofte i samenes telt og frøs mere enn det som godt var for helsa. Slike vinternetter hadde han gjerne et ritual med en times søvn, en time oppe for å tine kroppen for så å sove en ny time og en ny time med kroppstining.

Han hadde et lyst humør og hadde stor frimodighet i tjenesten. Det ble sagt om han at ingen norskfødt reisepredikant kunne det samiske språket som Gulbrand Tandberg. Hvert år skrev han lange årsrapporter til Finnemisjonen som ble offentliggjort. Han skrev også leserinnlegg i aviser til forsvar for samenes sak. Etter to år som reisepredikant ble han 14. juni 1896 ordinert til reiseprest for Finnmark av biskop Bøckman. Ordinasjonen skjedde i Hammerfest kirke. Finnemisjonen var på denne tid styrt av biskopen og andre geistlige. Gulbrand skulle fortsatt reise for Finnemisjonen, men nå altså med biskoppelig ordinasjon.

Lebesby kommune (kart Lebesby kommune)

Sogneprest i Lebesby

I 1897 ble det en litt ny tilværelse og tjeneste for ekteparet Tandberg. Da flyttet de inn i Lebesby prestegard og Gulbrand ble utnevnt til sogneprest for denne menigheten «hvor mange av de mest avsidesliggende samer hører heime», som det ble notert i en omtale. Også som sogneprest ble det mye reising, men han var også mere heime enn i stillingen i Finnemisjonen.

På sine reiser i Finnemisjonen fikk han kontakt med presten i Kistrand i Porsanger, Jens Otterbech. De to fant sammen i et samarbeid som skulle var så lenge Gulbrand levde. Begge hadde kall og hjerte for samenes frelse og for at de skulle få evangeliet på sitt eget språk. I 1898 startet de to prestene et blad som de kalte «Sami Usteb», på norsk Samenes venn. Otterbech og Tandberg var redaktører sammen inntil Otterbech flyttet sørover i 1902. Tandberg fortsatte å gi ut bladet i enda ett år, men så måtte han gi opp. Bladet ble trykket i 500 eksemplar og på det meste hadde det 206 abonnementer. De øvrige 300 eksemplar ble delt ut gratis.

På familiefronten kom deres første barn 20. juni 1898. Det var ei datter som de gav navnet Solveig. Men de fikk kun beholde henne i to år, før hun ble syk og døde og far måtte begrave sin skatt på Lebesby kirkegard i oktober 1900. Under folketellingen 1. desember 1900 bodde mor til Agnes på prestegarden. Hun var da enke. Prestefolket hadde også tjenestepikene Karen Persdatter (f.1878 i Lebesby) som arbeidet innendørs og Berit Margrete Olsdatter (f.1881 i Lebesby) som arbeidet ute. Deres neste barn kom i august 1902. Hun het Elin, men ble kalt for Lita. Som voksen ble hun gift med Finn Backer.

I tiden som prest i Lebesby var Gulbrand opptatt av å bedre skoleforholdene for barna i Laksefjord. Mange av barna i de små bygdene fikk minimalt med skolegang. I 1900 var det skole på sju ulike steder i indre Laksefjord med 12-30 barn på hver. Han arbeidet derfor for å få et felles skoleinternat for indre del av Laksefjorden. Dette ble først ferdig i 1912, lenge etter at Gulbrand hadde reist fra Lebesby. I en rapport fra 1904 skrev Tandberg bl.a: «Det må dessverre erkjennes at så vel skolesøkningen som utbyttet av undervisningen i Torskefjord, Landersfjord og Storfjord kretser er mindre tilfredsstillende.»

Utenfor Kistrand pleiehjem (foto Norges Finnemissions historie)

En annen hjertesak for Tandberg som han også delte med kollega Otterbech, var å få med Finnemisjonen til å bygge et pleiehjem på Kistrand. Dette sto ferdig samme høsten som Gulbrand Tandberg dro sørover, men det ble ikke vigslet før 14. januar 1904. Da ble Gulbrand tilkalt fra Trøndelag for å vigsle institusjonen. Det skulle bli mange slike og tilsvarende institusjonen for Samemisjonen i Finnmark de kommende årene.

På denne tiden pågikk en sterk fornorskningspolitikk overfor det samiske folket. Som statens embetsmann i tillegg til prest, var også Gulbrand Tanberg med på å gjennomføre denne politikk som har fått så mye kritikk i ettertid. Samtidig var han en pådriver for at samene skulle få bruke sitt språk. Men hans hovedkall var å nå folk i Finnmark med evangeliet. I et minneord om han heter det at «han var av de samevenner som mente bestemt at vi ikke har rett til å frata samene deres morsmål». (Fra minneord i Lappernes Ven 01.06.1913)

Alle påkjenningene som reisepredikant for Finnemisjonen og reiseprest i Lebesby gjorde at han fikk en helseknekk. Gulbrand valgte derfor å forlate Finnmark i 1903 og fikk nytt kall til sogneprest i Stjørdal. Med på flyttelasset hadde han en vond isjas og anemi (blodmangel). Han sa selv om tiden i Lebesby: «Årene i det fattige og haarde Lebesby (Laksefjord), en tid full av slit og strabaser, men ogsaa rik paa gode minder». Men selv om han dro fra Finnmark, levde kallet til å nå samene med evangeliet videre livet ut.

Gulbrand Tandberg (foto Skatval herad 25 år)

Sogneprest i Stjørdal og på Tynset

Perioden som prest i Stjørdal ble på seks år. I løpet av denne perioden ble helsa til Gulbrand ytterligere svekket. En som kjente han godt fra tiden i Finnmark var innom han i Stjørdal på besøk. Han fortalte etterpå at den store kjempen han kjente fra Finnmark ikke var til å kjenne igjen. Men det var også gledelige ting som skjedde. I november 1905 fikk Agnes og Gulbrand ei datter som de gav navnet Gudrun og i august 1908 kom deres fjerde og siste barn. Da ble Arne født, og han ble som voksen gift med Thora Wilhelmine Dreyer fra Bergen.

Sommeren 1909 gikk turen videre sørover for familien Tandberg. Da ble Gulbrand utnevnt til sogneprest i Tynset. Gulbrand klarte ikke å ta seg av prestegarden, så den ble forpaktet bort. Men Agnes, Gulbrand og barna bodde på prestegarden. På Tynset var Gulbrand formann i skolestyret og fikk presset gjennom at lesetiden for barna skulle økes til 15 uker per klasse i alle kommunens skoler.

Minnestøtte over Agnes og Gulbrand Tandberg

(foto slekt og data)

10. august 1910 var det en konferanse i Bergen med tanke på å slå sammen de mange små samemisjonsforeningene i landet. De to største var Norsk Finnemisjon og Det norsk lutherske finnemisjonsforbund. Den siste var stiftet av Gulbrand sin venn Jens Otterbech som da var prest i Stavanger. Dette selskapet ble stiftet på grunn av uenighet med at det gamle selskapet var helt prestedominert. Medlemmene i Otterbech sitt forbund ble gjerne kalt «kinafolket». Mange hadde nok sympati med og var engasjert i det lavkirkelige Kinamisjonsforbundet. Otterbech og Tandberg delte deres syn.

På konferansen i Bergen ble Tandberg valgt til leder i en komite som skulle arbeide videre med å slå sammen de ulike samemisjonsforeningene. Han var formann fram til sin død i 1913, men sammenslåingen kom ikke før sommeren 1925. Da var også Jens Otterbech død. Otterbech stiftet bladet Lappernes Venn og fikk Gulbrand med som redaktør fra 1. januar 1911. Gulbrand måtte imidlertid trekke seg fra dette vervet fra januar 1913. Da var helsa hans blitt så dårlig at han måtte trappe ned.

Gulbrand Tandberg døde på Røde Kors klinikken i Oslo 29. mai 1913. Han ble kun 43 år gammel. Kona Agnes fikk da innvilget en årlig enkepensjon på kr.150 i året. Pensjonen ble redusert med kr.50 etter hvert som de tre barna passerte 18 år eller om de skulle dø før den tid. Hun flyttet som enke til Oslo og ble boende der resten av sitt lange liv. Hun døde i Oslo 13. mars 1955 og ble 86 år gammel.

Dødsannonse over Gulbrand Tandberg

(Østerdølen 30.05.1913)

Jeg tar med klipp fra tre minneord om Gulbrand Tandberg:

Adolf Steen (ansatt i Norges Samemisjon): Med sin jernhelse, og med sine ferdigheter i samisk, var han «utvilsomt en av de dyktigste menn Finnemisjonen har hatt», stadig på farten til boplasser hvor en prest aldri hadde satt sin fot.

Nikolai Horneman (sogneprest i Lebesby 1889-97): «Ualminnelig kraftig bygget – idretts- og sportsmann – struttet han av sundhet første gang jeg traff ham i Finnmark. Og han sparte ikke sine krefter. I 5 år reiste han omkring i Vest- og Øst-Finnmark, om vinteren i Karasjok og Kautokeino blant fjellapperne, om våren ute ved kysten i de fiskevær, hvor særlig finnerne holdt til under loddefisket, om sommeren og høsten inne i de store fjorde. Tandberg er den første av Norsk finnemisjons arbeidere som hele året reiste og virket blant finnerne. Han var finnemisjonens mange senere arbeideres pioner. Med sitt eget eksempel hadde han gått foran og nedlagt det store nyrydningsarbeid blant finnerne.» «Hver sommer i de tre årene 1894-96 reiste han fra sted til sted, besøkte hver gamme og hytte i Laksefjorden, holdt møter og meddelte gamle og syke sakramentet – altid på sjøsamenes morsmål».

Jens Otterbech: «Han innfridde de forventninger som Norsk Finnemisjons styre hadde til ham, da de ansatte ham. Ingen norsk prest har de siste 20 år behersket samisk så godt som Tandberg. Med sin usedvanlig kraftige legemsbygning kunne han på sine vandringer bære en stor oppakning på ryggen sommer som vinter. På denne måte sparte han misjonskassen for skyssutgifter…De siste årene arbeidet han ivrig for en sammenslutning av alle finnemisjonsvenner, men til sorg for ham fikk han ikke se verket fullført. I Finnmark ofret han helsa si for samenes sak, og senere kjempet med ischias og anemi. Han visste lenge at det gikk mot en tidlig død, men levde troens skjulte liv med Gud. Tapper og rolig holdt han ut til han døde på sin post.»

 

 

Kilder

A. Forfang: Norsk Finnemission`s historie (1920)

Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år. 1888-1963 (1963)

Eystein Eggen: Tylldalen – Brydalen bygdebok (1957)

Harald Barbala: Lebesby kirke (2003)

Jo Sellæg: Banken i byen (1988)

Jo Sellæg: Drammen det var en gang (1994)

Just Qvigstad: Norsk Finnemission 1888-1914 (1914)

Lydolf Lind Meløy: Internatliv i Finnmark (1980)

Magne Gamlemshaug: Norges samemisjon 1888-1988 (1988)

Odd Thorson: Drammen en norsk østlandsbys utviklingshistorie (1972)

Per Otto Borgen: Hvor Drammenselven iler (1997)

Sigurd Heiervang: Norges Finnemissionsselskap 50 år (1937)

Tore Aaen: Tynset en bygdehistorie (1925)

Kåre Svebak: Folk i nord møtte prester fra sør (site.uit.no 2021)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)