Forsoninga er vunnen

Forsoninga er vunnen i Jesu Kristi blod, Til meg frå korset freden hans er floten. Kvi har eg gått og ottast? Mi sak den er då god, Den store skiljeveggen ned er broten. Ja, dagen er no kommen, og natta er forbi, Og fangehuset opna, kvar fange kan bli fri, Sjå fiendskapen er for evig ute!

Det er meg openberra at eg eig barnerett, For Gud med meg i Kristus er forsona. Og eg som har meg gremma og aldri skjøna rett Kor eg i dommen skulle verta skona, Eg som i all mi betring, mi tru og gudleg sed, Mi gjerning og min lydnad fann aldri hjartefred, Eg er no alt i Jesus Kristus salig!

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg Som henne skal med strev og møda finna. Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, Så skal eg då som barn ditt rike vinna. Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Ein tener vel for dagløn, men ikkje for ein arv, For denne skal du sleppa sjølv å masa. Er eg i deg fullkommen, eg ikkje lenger tarv Med gammal klut min nye kledning stasa. Du einast er rettferdig, og all mi rettferd er Så sulka til av synda, som du, min Herre ser: Di rettferd einast, Frelsar, gjer meg verdig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg, Som trur at ho kan verta nåden verdig, Som først vil døyda synda og sidan tru på deg Eingong når hennar betring rett vert ferdig, Som først vil verta heilag og ven og rein og god, Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod - Og sidan verta barn i faderhuset!

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret. Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd Og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.

Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg, Men einast nåden din er stø og stendig. Visst har eg lite elska og lite ottast deg, Og enno er min kjærleik høgst elendig. Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den - Då hadde eg gått under, men sjå eg lever enn! Eg einast av din frie nåde lever.

Så blir eg ikkje salig først når eg fer herfrå, Eg i min Frelsar her alt sæl får vera. Er fiendskapen drepen, kva ottast eg vel då? Det som er dødt, kan meg 'kje skade gjera! Er syndeskulda sletta av Jesu dyre blod, Då er det skuldbrev borte som meg i vegen stod, Og kven vil meg med nokon rett for dømma?

Lina Sandel

Virkelig fri

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri! Joh 8,36

Mange som ikke er kristne ser for seg det å bli en kristen som å bli bundet. Da blir det slutt på friheten. En må slutte med det som er kjekt, og begynne med det som virker veldig tungt og trist.

”Eg tenkte då eg levde i syndelivet vilt: Skal eg ein kristen verta, er all mi gleda spilt.” (Orheim) Jesus-livet er totalt fremmed for kjødet, og satan vet å svartmale livet med Kristus.

Også du som er en kristen bærer dette kjødet. Det aksepterer ikke å bli satt utenfor i vår frelsessak. Derfor gjør det hva det kan for å få deg bort fra friheten i Jesus og inn under lovens trelldom.

Den bruker gjerne kristelige former og fine forsett: ”Du kan ikke være en kristen du som leser så lite i Bibelen. Din kristendom er bare hykleri, du eier jo nesten ikke nød for at andre skal bli frelst. Du er en virkelig god kristen, for du er jo så bibeltro og avvisende til vrang lære! osv.”

Mange kristne har begynt å høre på slike røster. Så begynner de å streve med bibellesning, vitnetjeneste, bibeltroskap og andre ting, som en del av sin frelsesgrunn. Men Guds ord er avslørende radikalt. Lovens vei er umulig til frelse, fordi den er maktesløs på grunn av kjødet. Takk og lov for det!

Lina Sandell skildrer i en sang ting som en kristen gjerne vil bygge frelsen på i tillegg til Kristus. Men hun har funnet en sikrere grunnvoll: ”No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.”

I vår samvittighet, i vårt forhold til Gud, er det kun Jesus og hans forsoningsverk som teller. Har du Sønnen, har du livet! Da er du virkelig fri. For det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Hans soning for syndene og hans fullkomne liv, gjør at du er fullkommen for Gud. Verken din synd eller din fromhet gjør noe til eller fra. Du har alt i Han, du er fri!

Så kommer vitnetrang, lyst til å lese Ordet, bibeltroskap og all god gjerning ved å skue inn i frihetens fullkomne lov, evangeliet. For Jesus er vår rettferdighet, forløsning, visdom fra Gud og helliggjørelse. Får Jesus frigjort deg, blir du virkelig fri.

En skanse har falt

Stavanger krets av NLM har siden starten regnet kretsstyret som et eldste og hyrde- organ. Det har derfor kun vært menn som har vært valgbare til styret.

(Illustrasjonsfotot: Kretsmøtet Namdal og SH krets 2009)

Dette har vært enestående i NLM sammenheng. Alle andre kretsstyrer har vært åpne for kvinner. I disse styrene har formann og nestformann i styret vært menn. Disse skulle sammen med kretssekretæren, se sin tjeneste i lys av hyrdefunksjonen. Dette siste ble formelt vedtatt av GF i 1991.

Namdal og Sør-Helgeland krets sitt kretsstyre ønsket nylig å innføre samme ordning som Stavanger krets. Dette forslaget fikk om lag 60 % av stemmene på kretsens årsmøte, noe som imidlertid ikke var de nødvendige 2/3. Som et kompromiss ble det i stede opprettet et tilsynsråd som består av kretsformann, nestformann og kretsleder. Disse er menn og har avgjørende myndighet i saker som angår lære- og hyrdefunksjonen. Den samme ordning ble også vedtatt i Fjordane krins.

Fra krets til region
Under generalforsamlingen til NLM i 2009 ble det vedtatt at alle kretser skulle legges ned og sju regioner opprettes. Begrunnelsen for dette vedtaket, var å flytte personalresurser fra administrasjon til forkynnelse.

Når en krets sine lover skal endres, trenges som nevnt 2/3 flertall. Når derimot en ny region opprettes, trenges kun simpelt flertall(50 %) for å få godkjent regionens lover. Hovedstyret som leder prosessen fra kretser til regioner, har ikke nådd å utarbeide normallover for regionene. De har derfor anbefalt å bruke normallovene for kretsene som mal for de nye regionene inntil nye lover er utarbeidet.

Bibelstridig i øst
Region Øst var en av de første regionene som ble opprettet. Interimsstyret som forberedte regionens første årsmøte var delt i spørsmålet om hvorvidt kvinner kunne velges som formann i regionstyret. Et flertall på sju gikk inn for å åpne for kvinnelig formann, mens mindretallet på to ønsket å beholde den gamle ordningen. Flertallets forslag ble vedtatt på regionens årsmøte. For første gang i NLMs historie har nå en region/krets åpnet for kvinnelig styreformann.

I sin begrunnelse for forslaget sa flertallet at de respekterer generalforsamlingens vedtak om tjenestedeling mellom menn og kvinner, men de mener at regionformannen ikke har noe hyrdefunksjon. Hans hovedoppgave er å lede styremøtene.

Dette vedtaket er imidlertid et klart brudd på generalforsamlingens vedtak om tjenestedeling. Og viktigere, det er et bibelstridig vedtak. Guds ord taler klart om tjenestedeling mellom menn og kvinner. Kvinner skal slippe å ha hyrde-, lære- og eldstefunksjon. Det er ingen tvil om at en regionsformann har en slik funksjon. Å frata formannen denne funksjonen og legge hele dette ansvaret på regionlederen, er å frata regionstyret det åndelige ansvaret. Det sitter kun igjen som et forvaltningsorgan. Regionlederen blir som en biskop, som alene har det åndelige hovedansvaret i regionen. Men slik vil og kan det ikke fungere.

For meg synes det åpenbart at dette er en snik-omgåelse av generalforsamlingens klare vedtak. Jeg forventer at hovedstyret griper inn og overprøver vedtaket som er fattet av regionsårsmøtet. Hvis ikke hovedstyret gjør det, må Rådsmøtet ta tak i saken som det øverste organ i organisasjonen i læresaker. Jeg synes vedtaket i Region Øst er dypt tragisk og jeg er overrasket over at det ikke har skapt bølger i ettertid.

En skanse falt i sørvest
Sommeren 2010 var det Region Sørvest sin tur til å vedta nye lover. Interimsstyret i denne regionen valgte enstemmig å foreslå å forlate den gamle ordningen med styret som et eldsteråd, og foreslo derfor å åpne for kvinner i regionsstyret. I stede valgte man å anbefale ordningen fra Namdal og Fjordane, hvor formann, nestformann og regionleder er beslutningsmyndighet i lære- og hyrdesaker. Forslaget ble vedtatt av regionsårsmøtet uten debatt.

Dermed har en skanse falt i kampen om bibeltroskap i organisasjonen vår. Mens vedtaket i øst etter min syn er bibelstridig, er vedtaket i sørvest klart i tråd med generalforsamlingens vedtak og kan forsvares også ut fra Guds ord.

Etter å ha møtt i ulike kretsstyrer i over 20 år, er jeg ikke i tvil om at Stavanger krets har hatt den beste ordningen med kretsstyret. Kretsstyret, og regionsstyret i enda større grad, vil komme til å behandle mange saker som kommer inn under hyrdefunksjonen. Viktige lærespørsmål kommer til å bli mer brennbare framover og vil måtte komme opp i dette styret. Regionsstyret kaller og ansetter regionleder og forkynnere. Det har også personalansvaret for regionleder.

Å legge hele dette ansvaret over på kun to personer i styret, i tillegg til regionleder, blir en klar svekkelse av det åndelige lederskap. Viktigheten av å verne om og følge den rette lære vil etter min mening også bli svekket av et slikt vedtak.

Jeg har selv vært kretssekretær med en slik ordning som det nå blir i Region Sørvest. Jeg har ingen problemer med å leve med denne ordningen som tross alt tar Guds ords tale om saken på alvor. Likevel er det min overbevisning at hele regionsstyret bør ha, både på papiret og i praksis, et åndelig hyrde- og læreansvar og derfor bør bestå av menn.

Tjenestedeling – en tapt sak?
Den ubibelske likestillingsideologien har fått solid rotfeste i Norge, både i lovverk og i folketenkning. Det finnes neste ingen som lenger setter spørsmålstegn ved denne ideologien, heller ikke i kirkelig sammenheng.

NLM har helt klare vedtak og retningslinjer på det prinsipielle plan når det gjelder dette. Uenigheten har inntil 1980-tallet kun gått på hvilke konsekvenser prinsippet skal få i praksis. Ut over 80-tallet gjorde derimot et annet bibelsyn seg gjeldende i deler av organisasjonen. Enkelte hevdet at tjenestedelingsprinsippet ikke gjelder i vår tid. Dette kom også fram i forslag på GF. Det endelige vedtaket i 1991 var derimot klart og utvetydig i prinsippet.

Etter at GF i 1997 vedtok å flytte eldstefunksjonen og avgjørelsesmyndigheten i lærespørsmål fra GF til Rådsmøtet, har det vært en ytre ro omkring spørsmålet. Likevel merkes det at saken er under press under overflaten.

Flere stillinger som før var tillagt eldstefunksjon, er nå omdefinert og åpnet for kvinner. Dette gjelder bl.a. ledende stillinger på misjonsmarka og misjonssekretærer. Nå er som nevnte også formannsvervet i Region Øst åpnet for kvinner.

Spørsmålet er hvor lenge NLM klarer å stå imot presset fra verden. Vil vi fortsatt bøye oss for Guds ord selv når det er klart i strid med tidsånden? Tjenestedeling er imidlertid ikke en tapt sak, fordi det er Guds sak. Guds ord står fast til evig tid.

Nådebarn

 

Det finnes mange fine navn på de kristne. Rosenius bruker uttrykket ”nådebarn” i en av sine andakter.

Se på de ekte nådebarna: De kjennes best på denne egenskap at trøsten ved Kristi blod er deres livstrang. De er ikke alltid som de burde være. Heller ikke er de slik en kunne ønske det. De har mange og mange slags skrøpeligheter å kjempe med. Men en ting skiller dem ut: Kristus er deres livs dypeste trang. (Den lille husandaktsboken, 25. juli)

Å bli et Guds barn, er det største som kan hende et menneske. Fra å være en evighetsvandrer på vei mot fortapelsen og helvedes gru, blir framtidsutsiktene totalt forandret. Nå venter en evig himmel og herlighet sammen med Jesus, der alt er bare godt.

Denne overgangen, den nye fødsel, skjer helt uten fortjeneste og medvirkning fra mennesket. Det skjer ved nåde fra først til slutt. Alle har syndet og står uten ære for Gud, sier skriften. Synden gjennomsyrer alle mennesker, i tanker, ord og gjerninger. Ja, vi er så forvrengt av synden, at vi tror vi kan frelse oss selv. I det minste med hjelp av en eller annen avgud.

Så skjer det underet med noen, at Den Hellige Ånd ved forkynnelsen av Guds ord, får åpnet øynene på synderen så han ser han er fortapt. Da blir evangeliet et uforståelig, men fantastisk budskap. ”Jesu, hans Sønns blod renser for all synd!” Jesu stedfortredende liv og død på korset, er noe synderen får ufortjent av nåde.

Dette nye livet som nådebarn, blir et kampfullt liv helt fram til målet i himmelen. Den gamle naturen vil ikke godta at alt er nåde. Den prøver også å overbevise om at ”det hører mere til som man må have med”. Anklagen kommer mot nådebarnet at det er for lite med nåden og Jesu verk.

Anklagen kan lyde som dette: ”Din bibellesning, ditt bønneliv, din vitnetjeneste er ikke som det skal være for en som er en kristen. Skal du med rette kalle deg et Guds barn, må du få orden på dette!”

I denne kampen er det en tørst for Guds barn å få høre på ny og på ny fra Jesus at ”min nåde er nok for deg”. Og som Jesus sier hos profeten Jesaja: ”Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min!”

Etter å ha fornektet Jesus, fikk Peter spørsmålet om han likevel elsket Jesus. Peter svarte fra hjertet: ”Herre du vet alt, du vet jeg har deg kjær!” Sangeren sier det på sin måte:

Når meisteren avsides tek meg
og seier, sei elskar du meg.
Då kviskrar det djupt i mitt hjarta:
Eg kan ikkje unnvera deg.
Eg kan ikkje unnvera deg.

Min åndelige heim

Det gamle bedehuset på Jørpeland.

 

De aller fleste mennesker blir født inn i en familie og får dermed automatisk en heim. Den som blir frelst, blir født på ny, blir født inn i Guds familie. Alle kristne er brødre og søstre i Herren.

(Min barndoms bedehus til høyre)

Men alle kristne kan ikke ha den samme åndelige heim. Det er både praktiske og åndelige årsaker til det. Guds ord taler om lokale menigheter, ja, endog om ”menigheten i hans hus”. Opp gjennom tiden har det også blitt store avvik i spørsmål om læren og synet på Guds ord. Resultatet er blitt mange ulike kirkesamfunn og forskjellige kristne organisasjoner.

På det menneskelige plan, går heimen og slekta i arv. Slik er det ikke med den åndelige heimen. Men den kristne heimen er antakelig den som har vært redskap til at flest er blitt vunnet for Guds rike. Ikke minst gjennom dåp, opplæring og forkynnelse av evangeliet.

Farsarv
Jeg er svært privilegert som har fått bli født inn i ei slekt med en rik kristen arv og med foreldre som er kristne. På farssiden stammer jeg bl.a. fra Sandvik-garden i Tysvær. Denne garden skal etter sigende være en ”Haugianergard”.

En av mine tippoldefedre var med å stifte Det Norske Misjonsselskap i 1842. Når bedehuset i Tysvær skulle bygges, reiste han til den kjente haugianeren John Haugvaldstad i Stavanger, for å få hjelp til å sette opp statutter for bedehuset.

I et senere slektsledd fortelles det om en tippoldefar som hadde en stor stein som han gikk bak for å be. Denne plassen var så mye brukt at det var store groper i bakken etter de bøyde kne.

I mi tid har flere av slektningene på farssiden vært aktive i misjonen(NLM), også som lønnede medarbeidere. Onkel Alf og familien var misjonærer på Taiwan i mange år. To av sønnene hans var også misjonærer ei tid. Søskenbarn Stein er forkynner, mens tremenningene Jan og Geir har hatt ulike stillinger i misjonen.

Far ble frelst da mor hans døde. Far var da 26 år og aktiv i idrettsmiljøet på Jørpeland. Han brøt totalt med dette miljøet og fant nye venner på bedehuset. Her har han fortsatt å gå helt til i dag.

Morsarv
Også på morssiden har det vært rikt kristenliv. Oldeforeldrene på Fjelde-siden var kristne og trofaste forbedere. To av barnebarna deres, Tore og Josef Tungland, var formenn i NLMs hovedstyre. Mormors søskenbarn, Trygve Bjerkrheim, var sangforfatter og redaktør av NLMs blad Utsyn.

Mor ble født samme år som foreldrene hennes ble radikalt omvendt i en vekkelse på Jøssang ved Jørpeand. Hun har derfor vokst opp i en kristen heim og vært en kristen hele sitt liv.

Kristen heim
Jeg har med andre ord vokst opp i en kristen heim. Under hele oppveksten hadde far andakt i heimen hver dag. Han var søndagsskolelærer, noe som førte til at jeg fikk gå på søndagsskole fra jeg var knapt tre år. Senere ble jeg også med i guttelag, skolelag, ungdomsforening og misjonsforening.

Mor og far var aktive i NLM. Det førte til at det var den organisasjonen som var min organisasjon i barndommen. På bedehuset på Jørpeland var det sju ulike organisasjoner. I min oppvekst gikk folk på hverandres møter, men følte et spesielt ansvar når ens egen organisasjon hadde møteserie.

Denne rike kristenarven har betydd uendelig mye for meg. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til mine forfedre, først og fremst til mor og far.

Det ble mitt
Likevel, frelsen går ikke i arv. Det er et personlig forhold mellom den enkelte og Jesus. Jeg ble født på ny enten ved forkynnelsen av evangeliet før dåpen, eller den dagen jeg ble døpt. Etter det er jeg blitt bevart i troen på Jesus som min frelser.

Da jeg var om lag 20 år opplevde jeg det store under å komme gjennom til bevisst liv med Gud. Jeg fikk gå over fra barnetro til personlig bevisst tro. Jeg fikk se mi synd og fikk hvile i at Jesu soning for mine synder holder innfor den hellige Gud. Jeg fikk også se at Jesu liv er fullkomment og hans liv ble mitt den dagen jeg ble født på ny.

Fra da av ble også NLM min åndelige heim. Selvsagt var jeg påvirket av oppvekst, foreldre og venner. Jeg var også påvirket av forkynnelsen på bedehuset og undervisningen på Fjelltun bibelskole. Men nå fikk jeg en personlig overbevisning om at det er her jeg hører heime. Her skal jeg få min åndelige føde ved å lytte til Guds ord i min forsamling. Her skal jeg få ta ansvar for at evangeliet skal nå ut i Norge og til jordens ender.

Etter dette har jeg fått bruke mesteparten av mi tid i tjenesten for Jesus i arbeidslaget NLM. Her har jeg følt meg heime på grunn av forkynnelsen av Guds ord, på grunn av synet på Guds ufeilbarlige ord, på grunn av at vi her har fått nå ut med Guds ord til mange unådde folkeslag, på grunn av det radikale lekmannssynet som var rådende i organisasjonen, for bare å nevne noe.

Her har jeg blitt vist stor og ufortjent tillit. Jeg har fått utløp for mitt kall og fått bruke de nådegaver Gud har gitt meg. Forkynnelsen, mye forbønn, de helliges samfunn og tjenesten har vært med å bevare meg på himmelveien.

Her vil jeg bli
Så er det langt fra alt som foregår i NLM jeg er enig i. Det er ting som skjer og vedtak som blir fattet som gjør meg urolig og som jeg er dypt uenig i. Derfor har jeg flere ganger tatt til motmæle både offentlig og internt. Derfor kommer det fra tid til annen noen kritiske tanker også på denne bloggen.

Dette gjør jeg ikke av dømmesyke eller ønske om å skade heimen min. Tvert i mot. Det er av omsorg, og på grunn av et ønske om ettertanke og prøving av synspunkt på Guds ord. Jeg trenger hjelp til justering av kursen, og mitt ønske er selv å få være til hjelp for en og annen.

Så lenge ikke min samvittighet blir bundet, kan jeg ikke og vil jeg ikke forlate min åndelige heim. Guds ord sier at vi ikke skal forlate vår egen forsamling.Jeg står ikke ansvarlig for andres synspunkt og vedtak. Men jeg ønsker at organisasjonen min skal tenke og handle mest mulig i trå med Guds ord. Det vil jeg be om, arbeide for og kjempe for.

Så lenge jeg er med i NLM-familien, blir ikke organisasjonen fullkommen. Men, enda er det noen som forkynner Guds ord klart og rent i organisasjonen. Enda er det noen som blir frelst gjennom å lytte til Guds ords forkynnelse ved skrøpelige NLM-redskap. Enda får vi være med å oppfylle Herrens befaling om å gå ut å gjøre alle folkeslag til hans disipler. Alt dette til tross for mye skrøpelighet og mange feilskjær.

Jeg har hatt og vil fortsatt ha min åndelige heim blant dette folket. Om jeg heretter ikke skal være ansatt i organisasjonen, vil det fortsatt være min heim. Jeg er svært takknemlig for denne heimen. Jeg er glad i misjonsfolket som jeg får tjene sammen med.

Profeten Jonas – kall og nederlag

Profeten Jonas levde ca. år 800 før Kristus og blir regnet som en av småprofetene i Det gamle testamentet.


En sann historie
Historien om Jonas er en av de mest kjente i Bibelen, men også en fortelling mange forkaster som historisk virkelig. Mange bibelkritikere hevder at historien er en legende,

Som alltid ellers skal vi ikke gå til teologer og andre vise menn for å finne svar på slike spørsmål. Det avgjørende er hva Guds ord selv sier. På det grunnlag kan vi selvsagt også få mye hjelp av vise menn som står på bibelens grunn.

Går vi til Guds ord finner vi snart at historien om Jonas ikke er noe eventyr, men en historisk hendelse. Hele Skriften er innblest av Gud. Det vil si at Bibelen slik den er i dag, er slik Gud vil den skal være. Jesus sa en gang at ikke en tøddel av Guds ord skal forgå.

I 2 Kongebok 14,25 henvises det til en profeti Jonas hadde framsagt på Guds vegne, og som nå gikk i oppfyllelse. ”Han vant tilbake landområdene som hadde tilhørt Israel fra der hvor veien går til Hamat, og til Ødemarks-havet, slik som Herren, Israels Gud, hadde talt ved sin tjener profeten Jonas, Amittais sønn, fra Ga-Hefer.”

Jesus viste også til profeten Jonas når folket ba han om et tegn: ”En ond og utro slekt krev tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas` tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.”

Jonas sier nei til kallet
Historien om Jonas starter med at Gud kaller ham til å reise til Ninive for å forkynne Herrens dom over byen. ”Stå opp å gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn. Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk om bord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn” (1,2-3)

Alle Guds barn har fått et kall til tjeneste i Hans rike. Både kallet og utrustningen til tjenesten er nåde fra Herren. Jesus sammenligner Guds folk med et legeme med mange lemmer, eller som et vintre med mange grener. Med det vil han si oss at alle som er gjenfødt har sin plass på Jesu legeme og sin oppgave. Utrustning med nådegaver og naturgaver er forskjellig. Åndelig visdom og innsikt er forskjellig. Men alle har et kall og alle har minst ei nådegave. Alt dette er gitt av nåde for å tjene de andre i menigheten og for å vinne nye for himmelen.

Tjenesten er også med å bevare den kristne på himmelveien. Å stå kallet og tjenesten imot, fører til at du mister velsignelse over livet og kan også tilslutt føre deg bort fra Jesus. Paulus vitnet for kong Agrippa at han ikke hadde vært ulydig mot det himmelske syn. Det er et ransakende spørsmål for Guds barn; er jeg lydig når Gud kaller? Kan jeg si med profeten Jesaja, her er jeg, send meg?

Djevelen er ekspert på å fore vår gamle natur med unnskyldninger for å si nei til kallet, slik Jonas gjorde. Menneskefrykten er en unnskyldning. Hva vil de andre si om tjenesten jeg gjør? Jeg kan ikke gjøre den oppgaven Gud kaller til, tenker mange andre. Og det er rett, men det er også rett at Gud gir deg det han befaler deg å gjøre. Han legger gjerningene ferdige for deg.

Andre blir så preget av verden og dens velstand og syndige liv at de kommer bort fra Jesus slik som Demas. Andre føler seg tilsidesatt. Jeg får bare oppgaver som er lite ansett, mens andre får stor oppmerksomhet og takk. Resultatet blir både misunnelse og bitterhet.

Ulydighet i tjenesten fører til et åndsfattig kristenliv og åndelig sløvhet. Jonas flyktet i motsatt retning av det Jesus ba han om. Det førte ikke til velsignelse over Jonas sitt liv, men derimot til ulykke og store prøvelser.

Jonas i nød og anfektelse
Gud er god. Han prøvde å stanse Jonas i hans flukt. Båten var ikke kommet langt av gårde før Herren sendte en sterk storm som holdt på å senke skipet. Mannskapet finner til slutt ut at det er Jonas som er årsak til stormen og kaster han over bord. Da stilner stormen.

Samtidig sender Gud en stor fisk som sluker Jonas. I fiskens buk gjør Gud et stort under. På samme måte som Han stoppet gapet på løvene slik at de ikke fikk drepe Daniel, gjør Gud det mulig for Jonas å overleve i fiskens buk i tre døgn.

Og der i dypet kommer Jonas i nød og anfektelse. Han ba til Gud: ”Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst. Du kastet meg på dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg. Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel… Men, Herren min Gud, du førte mitt liv opp av graven. Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.” (2,3-8)

Det er mange årsaker til at den kristne opplever anfektelse og mørke. For Jonas var det ulydighet i tjenesten. For andre kan det være ei spesiell synd som du stadig faller i. Når bibelen blir ei lukket bok og bønnelivet stilner, kan det også føre ei sjel inn i mørke. For andre igjen kan det være sykdom, dødsfall, skilsmisse og lignende.

Anfektelse er noe Gud tillater i våre liv, kanskje først og fremst for å knytte oss nærmere til seg. Rosenius sier i en av sine andakter: ”Gud tar alltid bort den nåden vi kan føle i samme grad som vår tro vokser og tåler å bli prøvet, eller når det er nødvendig å ydmyke sjelen. Da kjenner man seg tørr, død, kald og svak. Da blir elendigheten og mørket så stort, og da opplever man slik vannmakt og åndelig lammelse at det er som om alt er tapt.”

Carl Fr. Wisløff forteller om ei mor og hennes toårige datter som var på togreise. Jenta lekte frimodig mellom setene og sjarmerte de andre medpassasjerene. Mor prøvde å rope henne tilbake, men hun var for opptatt med alt spennende. Plutselig kjører toget inn i en tunnel og alt blir mørkt. Da høres et sterkt rop fra jenta: Mor! Når mørket kom, var det tryggest i mors nærhet. Slik er det også i kristenlivet. Vi trenger å påvirkes til å ta imot og å leve i syndenes forlatelse og nåden. Paulus fikk også noen tunneler i sitt liv. Resultatet av dem var at han fikk hvile i at ”min nåde er nok for deg.”

Jonas var ulydig mot et kall han opplevde som vanskelig, ja, nesten umulig. Derfor sa han ja til noe som han trodde ville bli mye bedre. Men Guds tanker var mye høyere enn Jonas sine tanker. Det Jesus kaller oss til er alltid det beste, selv om vår fornuft sier noe helt annet. Jonas stolte på seg selv og det gikk galt. Den som svarer ja på Guds kall, vil høste rik velsignelse, om enn ikke alltid et lett liv.

Jonas får nytt kall og svarer ja
Etter tre døgn i fiskens buk, sørger Gud for at fisken spytter Jonas ut og opp på tørt land. Igjen ser vi Jesu store nåde. Han fornyer sitt kall til Jonas:
”Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskap jeg taler til deg. Og Jonas stod opp og gikk til Ninive som Herren hadde sagt.”(3,1-3)

Det budskapet Jonas fikk å forkynne, var dommens budskap. På grunn av folket i Ninive si store synd, ville byen bli ødelagt om førti dager. Da folket og byens konge hørte dette, bøyde de seg i støvet og ropte til Gud om nåde. Og Gud hørte deres bønn:

”Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.” (3,10)

Gud er uendelig nådig. Tenk Jonas fikk både et fornyet møte med Jesus og han fikk oppleve at kallet stod ved lag.

Gud har mye bry med oss mennesker. Han gav sin egen sønn til soning for våre synder, mens vi enda var hans fiender. Han elsker oss med den evig kjærlighet. Men så opplever han altså at ”han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham.” Kun en liten rest ble frelst, ”og alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.”

Guds barn får som frelsesgave et kall til tjeneste. Også til tjenestens kall er det mange som er ulydig og nekter å gå. Men Gud er langmodig. Han gir oss ikke opp. Tenk han gir Jonas det samme kallet på nytt, som han fikk første gangen.

Jesus sier i 1 Korintierbrev 1,26 ff: ”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingen ting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus,”

”Jeg vil igjen ta meg av deg” sier Herren i Jak 1,25. Det er det mange Guds barn som får oppleve. Profeten Jeremias var også en av dem. Han hadde et enda mer krevende kall enn Jonas. En periode gikk han trett og tom. Han ville gi opp hele kallet og slutte å forkynne Guds ord. Da møtte Gud han med et fornyet kall:
”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke….Men Herren er med meg som en veldig kjempe.” (Jer 20,9-11)

Også Paulus vitner frimodig: ”Er Gud for oss, hvem er da imot oss?” Og profeten Elisa: ”Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem…Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.” (2 Kong 6,16-17)

Fariseismens dype rot
Ninive var en by langt fra Israels grenser. Byen var en storby ved elva Tigris i Mesopotamia i nåværende Irak. Med andre ord en hedningeby. Om Guds ord var forkynt i denne byen før, sies det ikke noe om i Jonas` bok. Men profetens domsbudskap hadde som vi så kraftig virkning i folket. Hele byen kledde seg i sekk og aske som et tegn på anger og omvendelse.

Guds svar på denne omvendelse viser oss han storhet og nåde. Gud vil ikke at en synder skal dø, men omvende seg og leve. I en sang står det slik: ”Jesus vil ha alle.. Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær, han kan frelse nå og her, Jesus vil ha alle.”

Profeten Jonas sin reaksjon på Guds nåde er derimot nesten ufattelig. Men den som kjenner litt til dybden i sitt eget kjød blir likevel ikke overrasket. Det står om Jonas: ”Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm.”

Her hadde Guds profet forkynt himmelens budskap til en hedensk by. Hele byen hørte på det han forkynte og de omvendte seg. Det ble stor vekkelse i byen, men predikanten blir sur og sint på Gud, som i stede for å straffe, gir nåde.

Dette gir oss et lite glimt av fordervelsens avgrunn i oss mennesker. Det gir oss også et glimt av den himmelvide forskjell det er på Guds ømme frelserhjerte og vårt egoistiske og selvmedlidende hjerte.

Predikanten Per Nordsletten kom trett heim til familien etter en lang prekentur i 1878. Per slet med et sinn som kunne være oppfarende, spesielt når han var trett. Humøret var ikke på topp denne dagen og kona ba han ta seg en tur til setra for å hvile. Hunden deres ville være med Per, men Per nektet. Hunden gav seg ikke så lett og kom løpende etter predikanten. Da gav Per hunden et kraftig spark, noe som førte til at hunden sprang heim med halen mellom bena.

Da Per kom til setra vekket Gud samvittigheten hans. Per kom i stor nød over sitt sinne og sin vrange natur. Han tok fram en blyant og skrev ned sangen som disse linjene er hentet fra:

O min Frelser så kjær, Hvor elendig jeg er
Med et hjerte fordervet av synd! Ifra hode til fot,
Hjertets innerste rot Kun en eneste masse av synd

O min Frelser så kjær, Kan du slik som jeg er
Ta imot meg og feste til brud? Og kan du ha meg kjær
Selv så heslig jeg er Da er du en forunderlig Gud.

Ja, ditt ord sier så At jeg nåde skal få,
At du ikke min synd minnes mer. Ditt velsignede blod
Gir meg nåde og mot Til å tro at min brudgom du er.

Profeten Jonas sin reaksjon er den samme som vi finner hos den heimeværende sønn i Lukas 15. Broren som hadde levd et utsvevende liv i synd, var nå kommet tilbake til far og blitt frelst. Da broren hørte dette, ble han sint og ville ikke gå inn og delta i festen.

Jesus kalte den heimeværende sønn for en fariseer. Han er et bilde på dem som har navn av å være frelst, men ikke er det. De er kalka graver, sa Jesus. Kristelig i det ytre, men hjertet er langt fra Kristus. Sendebrevet til menigheten i Efesus viser oss en menighet som er havnet i fariseisme. Alt var fint og rett i lære og ytre liv, men de hadde forlatt den første kjærlighet.

Dette skulle være en advarsel også for oss som er Guds barn. Brorson skriver i en av sine salmer:

Stå fast, mi sjel, stå fast I Herrens kriger!
Tenk hvilken skam og last, Om Gud du sviker!
Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne,
Og siden seg omkring, Til verden vende!

Begynt er ikke endt, Det må du vite!
Du som har Jesus kjent, Bli ved å stride!
Alt hva ditt hjerte vil Fra himlen vende,
Skal overvinnes til Din tid tar ende.

Når Jesu kjærlighet Vi rett betrakter,
Og verdens herlighet For intet akter,
Når himlen er oss kjær Og lys og yndig,
Først da blir Herrens hær I striden myndig.

Jonas sin anklage mot Gud er at han er nådig og barmhjertig. Men takk og lov at det er slik Gud er. ”Om synda er stor er nåden enda større.” Det samme som skjedde med Ninive kunne også skjedd med Sodoma og Gomorra. På Abrahams bønn var Gud villig til å spare byene om det fantes ti rettferdige, men det gjorde der ikke. Derfor ble kun Lot og hans døtre berget.

Profeten Jesaja fikk også et budskap om Jesu langmodighet: ”Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker. (Jes 65,1-2)

Vi tenger ikke gå verken til Ninive eller Sodoma for å finne Guds ufattelige nåde. Jeg har erfart den i mitt eget liv. Tenk han kunne frelse en synder som meg! ”Jeg er frelst å for en nåde, nåde over nåde!”

Guds medynk med hedningene
Profeten Jonas` bok avsluttes med at Gud sier: ”Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen..” (4,11)

Ninive var en hedningeby som var under Guds dom. Guds forkynnelse lød til folket, de innså sin sanne stilling og ble frelst.

Det er mange slike byer og land også i vår tid. 2000 år etter at frelsesverket ble fullbrakt på Golgata. De lever uten Gud og uten håp. Dette gjelder i størst grad muslimske land, der det enkelte steder kan koste en livet å vende om fra Allah til Jesus Kristus.

Disse og andre land som er unådde for evangeliet, er vårt kall som er Guds barn. Vi skal få gå eller sende misjonærer til disse land. Evangeliet har hast. Jesus kommer snart igjen. Det finnes ingen annen vei til himmelen enn Jesus. De som ikke har hørt om Ham er fortapt.

Det er en stor velsignelse og rikdom å få være med i misjonen. I Pokot i Kenya var det nesten ingen kristne når vi startet misjonsarbeidet på slutten av 1970-tallet. Nå er det om lag 20 000 døpte og mange ti-talls lokale forkynnere som går til sitt folk med det levende ord.

I Etiopia telles nå kirkemedlemmer i millioner, mens i Japan og i Sør-Amerika er det få som er blitt frelst. Men Ordet er forkynt, det er vårt kall.

Så må vi si med Johan Halmrast i salmen hvor han legger ord i Maria Magdalenas munn: "Tenk jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord - tenk jeg skal hans hilsen fram bære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.

Oppbrudd

Oppbruddstid er ei krevende tid. Det er en erfaring de fleste gjør som skal bryte opp fra et sted og flytte til et annet.

Å vite at til sommeren skal jeg flytte, men ikke vite hvor jeg skal flytte hen, er en spennende erfaring. Hva skal jeg gjøre til høsten? Hva er Guds plan med mitt liv? Dette er spørsmål som opptar meg i en travel hverdag.

Denne vinteren er det mange herlige løfter i Guds ord som har stanset meg. Løfter som taler inn i min situasjon. I disse løfter får jeg hvile, midt i uro og undring.

Jeg vil gjerne dele noen av disse løftene:

1 Mos 28,15
Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt til deg.

2 Mos 14,14
Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.

2 Mos 23,20
Se, jeg sender en engel foran deg, for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg.

Salme 31,16
I din hånd er mine tider.

Salme 37,5
Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.

Ordsp 16,9
Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang.

Jes 30,21
Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!

Jes 41,9-10
Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.
Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Jes 45,11
Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.

Jes 46,4
Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere.

Mat 6,34
Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver ag har nok med sin egen plage.

Mat 11,28
Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

1 Pet 5,7
Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.