Guds kall - og mitt

 

Alle kristne har fått et kall til tjeneste for Gud i Hans rike. Han unner alle sine barn den nåde og det ansvar å få være med å vinne mennesker for himmelen.

Oppgavene er derimot forskjellige. Det samme er utrusning og nådegaver. «Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme; og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme; og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle.» 1 Kor 12,4-6

Måten Gud kaller på er også ulik fra person til person og fra gang til gang. Men ut fra Guds ord tror jeg vi kan si at en hovedregel er at kallet gis til forsamlingen av Guds folk, som så formidler kallet videre til den som menigheten ser har nådegave til den bestemte tjeneste, et ytre kall. Dette ytre kallet stadfestes ofte med et indre kall, der den som blir kalt av menigheten, på forhånd eller i og med det ytre kall, selv har hatt en indre uro for oppgaven. (Se bl.a. ap.gj.13,1ff)

Men som nevnt, Gud kaller den som er gjenfødt og driver ut sine medarbeidere på mange ulike måter. Kallet er formidlet i Guds ord, bl.a. gjennom misjonsbefalingen(Mat 28,18-20). Den som selv har opplevd å få syndene tilgitt, får en indre trang til at andre må få del i den samme frelse.  Dette skjedde med Jesaja etter at han hadde blitt renset. Da svarte han på kallet: «Her er jeg send meg» (Jes 6). Paulus sier det samme: «For Kristi kjærlighet driver meg.» (2 Kor 5)

I det følgende vil jeg dele noen kallsopplevelser i mitt liv.

Tidlig kall

Jeg er vokst opp med Guds ord og misjon både i heimen og på bedehuset. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har kjent på en uro, et kall til tjeneste siden barneårene. Jeg fikk ofte spørsmål om ikke jeg skulle bli misjonær, slik min onkel Alf var. Som 10-åring fikk jeg lyst til å bli lærer. Som litt større barn tenkte jeg at kanskje Gud ville bruke meg ved en kristen skole.

Langeland kapell. Det gamle bedehuset på Jørpeland

 

Da jeg var omtrent 12 år gammel, var det en vekkelse på Jørpeland. Jeg ble sterkt følelsesmessig berørt på ett av møtene og begynte å gråte. Jeg klarte ikke å sette ord på opplevelsen, hva det var som berørte meg. Det nærmeste jeg kom var en uro for de som ikke var frelst og var på vei mot en evig fortapelse.

Jeg har alltid vært veldig beskjeden, selv om det ikke vises utenpå. Tanken på å skulle stå frem foran en forsamling å tale var derfor fjern for meg i oppveksten. Det var derfor lett å svare når en god venn av meg utfordret meg direkte ved en anledning, og spurte om ikke jeg skulle bli predikant. Det skulle jeg ikke!

Men jeg begynte tidlig å avlegge korte vitnesbyrd på bedehuset og i skolelaget. Første gang var på en leir på Utsyn leirsted som trettenåring. Kanskje var det noen av de lokale misjonsvennene som «hørte nådegaven» da de senere anbefalte misjonen å kalle meg nettopp til forkynner.

Skoleåret 1979-80 gikk jeg på Fjelltun bibelskole. Det ble et avgjørende år for meg. I løpet av dette skoleåret ble jeg vakt i mi barnetro og fikk se meg som en synder. Jeg ble også frigjort da jeg fikk se at alt jeg trenger for min frelse, har jeg i Jesus. Dette kunne jeg nok i teorien fra før, men dette skoleåret ble det en hjertesak for meg.

Jeg hadde selv ikke noe klart bilde av hva min framtid ville bringe når jeg begynte på lærerskolen i 1982. Tankene gikk nok i retning av lærer på en av NLMs skoler i Norge eller i utlandet.

Barne- og ungdomssekretær

Venner fra 1987

 

Etter ferdig lærerutdannelse sommeren 1985 fikk jeg jobb på Tau barneskole. Men bare en måned etter skolestart dukket det opp et uventet brev i posten. Kretsstyret i Stavanger krets av NLM kalte meg til barne- og ungdomsarbeider i kretsen. Det var totalt uventet. Jeg hadde vært med i kretsens barne- og ungdomsnemnd siden 1981 og vært aktivt med i leir- og lagsarbeid. Men jeg hadde inntil da ikke holdt en eneste andakt. Uroen og kallet til en tjeneste i misjonen var der fremdeles, men å bli forkynner for barn og unge hadde ikke vært i mine tanker.

Ut over høsten ba jeg mye over saken og samtalte med noen eldre misjonsvenner jeg hadde tillit til. De mente at dette måtte være Guds svar på min indre uro og anbefalte meg å si ja til kallet. Det ble også konklusjonen da jeg sendte mitt svar til kretsstyret. Samtidig med at mitt svarbrev forelå kretsstyret, var det også en oppsigelse fra han som var barne- og ungdomssekretær i kretsen (Nå: Leder NLM Ung). Kretsstyret konkluderte i det møtet med å kalle meg til denne stillingen i stede.

Dette var et kall det var lettere for meg å svare ja til, enn det første. Jeg tror også det var Guds ledelse at jeg ble plassert i en kombinert stilling med administrasjon og forkynnelse, i stede for en ren forkynnerstilling. Det har også blitt mitt kall videre i livet. Jeg fikk dette kallet på nyåret 1986 og hadde min første andakt i april samme år. 1. mai var min første arbeidsdag som kretsens barne- og ungdomssekretær.

Kretssekretær i Drammen krets

 

 

I de fire første årene som bu-sekretær, gikk tiden mest med til administrasjon, leirer og lagsbesøk. Det var kun noen få ganger jeg talte på ordinære møter for voksne. Våren 1990 var heimesekretær (Leder NLM Norge) Jan Gaute Sirevåg innom kontoret i Olavskleivå i Stavanger. Han formidlet et kall til å bli kretssekretær i Drammen krets fra sommeren 1990. Det var en stor overraskelse og en stor tillit.

Nok en gang ble det en bønnekamp og mange samtaler, ikke minst med min gode sjef Kåre Eidsvåg. Jeg fikk ikke indre ro for å svare ja. Kallet syntes for stort, og jeg følte meg ikke ferdig i Stavanger. Svaret til Drammen ble derfor nei. Ut over høsten ville Eidsvåg at jeg skulle reise noe mer på møter blant voksne, og jeg var med på mine første møteuker. På møteukene var jeg sammen med Hartvig Skartveit og Dagfinn Meltveit. Jeg opplevde det godt å få dele mitt enkle vitnesbyrd, selv om det også var en kamp.

Det lyktes ikke vennene i Drammen å finne noen andre til å gå inn i kallet som kretssekretær. Nærmere jul ringte derfor Jan Gaute Sirevåg på ny og spurte om jeg var villig til å vurdere kallet en gang til. Jeg hadde nå fått ro for at det nå var på tide å overlate ansvaret i Stavanger til andre, og ble derfor rolig for å svare ja denne gang. Kallet ble bekreftet av kretsstyret i Drammen krets i januar 1991 og 1. august var jeg på plass i Drammen.

Kretssekretær i Troms og Finnmark krets

 

Etter fire spennende og gode år i Drammen krets, begynte uroen å melde seg på ny sommeren 1995. Denne uroen ble forsterket etter en uformell henvendelse fra Troms- og Finnmark krets samme sommer, med spørsmål om mulighet for å overta som kretssekretær der. Det er vanskelig å forklare konkret en slik uro. For min del har det gjerne vært en indre rastløshet, med stadige tanker om jeg snart er ferdig i det kallet jeg står i. Det har også utløst en bønnekamp, med bønn om veiledning om hvor veien videre går. Sangstrofen «Herre gjør meg villig å gå hvor hen du vil» har vært ei mye brukt bønn.

Kallet fra nord var ikke fremmed for meg, så jeg var positiv til å vurdere et eventuelt kall. Det ble en del runder med hovedkontoret og kretsstyret i Troms og Finnmark før kallsbrevet kom i mai 1996. Jeg var da rolig for å svare ja, og var klar til nye oppgaver fra 1. januar 1997.

Byarbeider i Tromsø

Den nevnte uro meldte seg på ny etter fem og et halvt år på Finnsnes. Årene i Troms- og Finnmark opplevde jeg særdeles givende, så å tenke på oppbrudd satt langt inne. Tidlig på høsten ble likevel denne uroen ekstra sterk. Til slutt ba jeg til Gud i min nød om et helt konkret svar på om jeg skulle slutte eller fortsette. Jeg åpnet min Bibel og øynene falt på et vers som i klartekst sa at det var tid for oppbrudd. Jeg slo deretter opp i andaktsboka mi og andakten der gav støtte til svaret fra Bibelen. Jeg husker ikke nå hvilket bibelvers dette var. Heller ikke hvilket andaktstykke jeg leste, men jeg var helt rolig for Guds konkrete svar. Tiden som kretssekretær i nord gikk mot slutten.

Det er første og eneste gang jeg på denne måte har fått et så direkte svar. Jeg vil ikke anbefale en slik framgangsmåte uten videre. Men i denne konkrete situasjonen, er jeg ikke i tvil om at det var Gud som gav meg et konkret svar på en vanskelig avgjørelse.

Hvor skulle så veien gå videre? En av våre skoler ønsket at jeg skulle bli internatleder, Stavanger krets kalte meg til områdearbeider i Flekkefjord. Internatlederstillingen fikk jeg ro for å svare nei til. På det andre kallet var jeg nær ved å svare ja. Men det var et problem i Troms- og Finnmark krets som vanskeliggjorde avgjørelsen: Vi manglet medarbeidere til de fleste stillingene i kretsen.

Like før jeg skulle svare Stavanger krets, kom kretsstyret i Troms og Finnmark med en utfordring om å bli forsamlingsleder/ byarbeider i Tromsø by for en to års periode. Slik situasjonen var i T&F krets, var det vanskelig for meg ikke å svare ja til Tromsø. Flyttingen skjedde sommeren 2003.

Kretssekretær i Namdal og Sør-Helgeland krets

 

Etter kun et halvt år i Tromsø, kom misjonen med et nytt kall. Namdal og Sør-Helgeland krets trengte ny kretssekretær. Jeg var i utgangspunktet innstilt på to år i Tromsø, men både leder NLM Norge Ernst Jan Halsne og hovedstyrets formann Vegard Svensen la nøden og kallet sterkt inn over meg. Denne gang var det ytre kallet sterkere enn det indre, men jeg fikk ro for å svare ja, og flyttet til Namsos sommeren 2004.

Områdeleder i Flekkefjord felleslag

Perioden i Namsos ble på seks år. Tankene på avløsning kom våren 2009. Misjonen var da inne i en vanskelig prosess med strukturendring fra kretser til regioner. Jeg ble derfor rolig for å vente til alle vedtak om dette var fattet, før jeg ville be om avløsning sommeren 2010.

Denne gang opplevde jeg en vanskelig situasjon. Jeg fikk ikke noe nytt kall fra misjonen og måtte finne meg annet arbeid. Misjonen hadde på denne tid begynt en ny praksis med å utlyse stillingene. For meg er det en utenkelig tanke å søke på en stilling av forkynnende/ledene art. En god venn av meg mente at en utlyst stilling burde være aktuell for meg og «søkte» på mine vegne. Etter litt att og fram og mye uro bekreftet jeg søknaden. Heldigvis fikk jeg ikke stillingen. For meg har det alltid vært viktig at jeg ikke skal gå inn i et kall i misjonen, uten at dette er noe misjonsfolket ønsker.

Jeg er lærerutdannet, og da spørsmålet fra Dalane Kristne grunnskole kom, svarte jeg ja til å bli lærer i Egersund i et ett års vikariat. Skolen ville jeg skulle fortsette etter dette året, men jeg var ikke rolig for at det var mitt kall å være lærer, selv om det var en fantastisk mulighet til å vitne for elevene.

Ved årsskiftet 2010-2011 ble det lyst ut en stilling som administrasjonsleder ved Tryggheim VGS. Jeg søkte på den stillingen, men fikk like etter beskjed fra regionleder i Region Sørvest Birger Helland, at regionstyret ønsket å kalle meg til områdeleder for Felleslaget. Det var et kall jeg svarte nei til for åtte år siden, men denne gang var jeg rolig for å svare ja.

Jeg var og er takknemlig for at det enda er plass for mi nådegave i misjonen og Misjonssambandet. Her er min plass så lenge misjonsfolket vil og min samvittighet ikke bindes.

Til ettertanke ikke etterfølgelse

Når jeg skriver disse linjene, er det ikke for å fortelle andre hvordan Gud kaller. Gud er mektig til å behandle oss på hver sitt vis. Men mitt ønske er at mine «kallsopplevelser» kunne bli til ettertanke for andre som måtte kjempe med kallet. Mitt viktigste råd er å be over en åpen Bibel, deretter å samtale med åndelige ledere du har tillit til.

Jeg har gjennom alle disse årene fått hvile på følgende løfte i min tjeneste: «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning,» 2 Kor 9,8

-og bønnen: «Herre gi hva du befaler, og befal så hva du vil!» (SB nr.725)

Forkynn Jesus og hans gjenkomst

Harald A. Hodne har fått flytte heim til Jesus. Dødsannonsen sto i Dagen 27.08.14. Her følger et intervju med han fra 2009:

Jeg sitter sammen med en av misjonens virkelige ”grand old man”. Harald A Hodne blir 99 år tidlig i januar 2010.

Jeg er i stua til Ragnhild og Sverre Holm på Holm gård i Østre Kvelde i forbindelse med at jeg er taler på ei møteuke i bygda. Harald bor i nabobygda på vestsiden av Lågen, men er med på alle møtene i møteuka.

Nå er han invitert på formiddagskaffe for å få en prat med den tilreisende predikant. Vi har mange felles kjente landet rundt, og Harald er levende interessert i å høre nytt og gjenoppfriske gammelt.

Harald er opprinnelig stril, fra Hodne i Lindås nord for Bergen. Mesteparten av sitt voksne liv har han imidlertid bodd i Kvelde, hvor kona Tordis var fra.

Han har et langt liv bak seg i misjonens tjeneste. Allerede i 1934, for 75 år siden, begynte han som forkynner i Skien krets. Han var senere bl.a. kretssekretær i Troms og Finnmark, Drammen, Skien og Vestfold kretser. Enda i sitt niognittiende år er har med der det skjer. Kanskje var han den eldste deltaker på NLMs generalforsamling i Bergen i sommer.

Det er ikke mange navn som stopper opp når vi kommer inn på felles kjente på Finnsnes og i Tromsø. Med glød i øynene forteller han om da Eivind Nilsen og han begynte å samtale om behovet for en bibelskole i Tromsø. Utviklingen fram mot det Fjellheim som er nå, ser han på som et stort Guds under.

Arbeidet i Finnmark opptar han også. Han var en av drivkreftene bak en stor Nord Norsk misjonssamling i Karasjok i 1962. Da han kom til kretsen, hadde ikke NLM noen kontakter i vårt nordligste fylke. Han tok derfor kontakt med en forkynner for Vestlandske Indremisjonsforbund i Kirkenes og fikk hjelp av han til å arrangere møter i Varanger. Hodne besøkte alle skolene i Pasvik og Kirkenes og informerte om misjonen..

Før vi skilles spør jeg om han merker noen forskjell i forkynnelsens innhold i dag i forhold til vekkelsestiden på 1930-40 tallet. Han starter med å oppfordre meg til å forkynne det sentrale i evangeliet. Det kan vi aldri få høre nok av.

Den største forskjellen er imidlertid at på den tid var det et sterkt fokus på at Jesus kommer snart igjen. ”Vekter, hvor langt på natt?” og ”Jesus kommer snart” var tema som gikk igjen på nesten alle møter. Alvoret med å være menneske må ikke forstumme. Jesus kommer snart, da er det for sent til å bli frelst. Du må få din sak i orden med Jesus nå!

Dette er toner som den aldrende predikant gjerne skulle sett ble klarere i vår tid enn den er. Forkynn Jesus og at han kommer snart igjen, lyder oppfordringen hans.

Børre Knudsen til minne

 

Børre Knudsen fikk hjemlov søndag 18. august 2014. Ei profetrøst har stilnet. Ingen har med styrke og omkostninger talt de ufødte barns sak som han.

Børre Knudsen var omstridt langt inn i de kristnes rekker. Mange ropte høyt om upassende virkemiddel, men hadde selv lite og ingenting å si om alle de forferdelige drap som skjer på Norske sykehus med statens velsignelse.

Børre Knudsen prøvde å hindre drapene. Han prøvde med gjerninger. Han prøvde med tale. Han prøvde med sang. Og hans budskap nådde ut til folket. De fleste reagerte med sinne og hoderysting. Noen av oss er takknemlige for at han fikk være de ufødte barnas røst.

Børre Knudsen var også forkynner. Jeg fikk høre han noen ganger i den perioden jeg var kretssekretær i Troms og Finnmark.  Selv om kirkesynet skilte oss, kjente jeg igjen Kristus-røsten i forkynnelsen. Denne kommer også fram i oppbyggelige bøker han har gitt ut.

I dag har jeg sett filmen om Børre Knudsen. Hjertelig takk til NRK som viste filmen og som lar den være tilgjengelig en måneds tid framover:

http://tv.nrk.no/program/KOID75004912/en-prest-og-en-plage

Dette var et sterkt portrett av Børre og familien. Kampen har kostet, ikke minst for kona og barna. De måtte lide for farens og mannens handlinger og forkynnelse. Her er mye til ettertanke.

Nå har de ufødte barnas sterkeste røst i Norge stilnet. Må Gud hjelpe oss til ikke å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv! (Jo, den rammer hver og en av oss!!)

1000 personer møter opp på Jæren til minneseremoni over en hund som ble skutt. En katt som ble drept i Haugesund får førstesideoppslag i media. Men det er ikke mange som bryr seg om at 15 000 barn blir drept hvert år i Norge, på offentlige sykehus!

 

Gud innbyr i dag til omvendelse:

Jeg bød mig frem for dem som ikke spurte; jeg var å finne for dem som ikke søkte meg; jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt med mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! (Jes 65,1)

Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. (Jes 1,18)

Fred over Børre Knudsens minne!

Stedfortrederen Jesus

 

Bibelen forteller oss noe fantastisk. Selv om vi har syndet mot Gud, elsket han oss likevel så høyt at han var villig til å sende sin Sønn til jord for å åpne en vei til himmelen for oss. Sønnens navn er Jesus.

Det var to ting Jesus måtte gjøre:

Fullkomment liv

Han måtte leve som et menneske uten å synde. Han måtte holde alle Guds bud. Klarte han det? Ja, Jesus gjorde aldri noe galt. Han tenkte aldri noen syndig tanke. Når du tar imot Jesus som din frelser, får du Jesu liv som ditt. «Kristus vårt liv» (Kol 2). Da holder du mål i Jesus! Vil du ikke tro på Jesus, holder du ikke mål. Men Jesus holder mål for deg, du som tror på han

Soning for syndene

Men dette var ikke nok. Jesus måtte gjøre en ting til for oss. Vi har syndet mot Gud. Derfor fortjener vi straff. Når vi skylder noen penger, må vi betale tilbake. Slik står vi også i gjeld overfor Gud på grunn av vår synd. Men vi har ingenting å betale Gud med. Den regningen var det bare Jesus som kunne betale. Det gjorde han i påsken for to tuen år siden. Da bar han dine og mine synder til korset. Der straffet Gud Jesus i stede for deg og meg. Så får du gå fri.

Storebror tok straffen

Utenfor Stavanger er det ei øy som heter Lindøy. Her ble noen gutter plassert sammen med noen voksne, fordi de var veldig ulydige. Her gikk de på skole og her bodde de og sov de. Det var mange strenge regler. Bl.a. var det strengt forbudt å låne robåtene som var på skolen. Brøt de reglene, fikk de ikke bare kjeft, men ris på rompa med bjørkekvister!

En «vandrehistorie» forteller om en liten gutt som en dag ble fristet til å låne en av disse robåtene. Han så seg godt rundt, om det var noen av de voksne som så han. Det var det ikke, derfor tok han en liten tur med en av båtene. Men det gikk ikke lenge før han ble oppdaget og hentet i land. Han forsto at nå ventet ris, og han begynte å gråte.

Men da skjedde noe overraskende.  En større gutt kom løpende. Det var storebroren til han som var tatt på fersk gjerning. Han sier noe merkelig til de voksne: Ta og gi meg ris i stede for bror min. Og tenk de voksne gjorde som han sa. Storebror som ikke hadde gjort noe galt fikk ris, mens lillebroren som hadde brutt reglene gikk fri.

Jesus døde i ditt sted

Dette er et enkelt bilde på det som skjedde med Jesus. Men det sier ikke alt. I påsken tok ikke bare Jesus straffen som du og jeg skulle hatt. Nei, Gud tok syndene dine og gjorde Jesus til verdens største synder. Han ble dømt og tok straffen, for at du skulle få gå fri.  

Du og Jesus får bytte plass. Du får Jesu fullkomne liv som ditt, mens Jesus tok dine synder som sine og tok straffen som du skulle ha tatt. «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skulle bli rettferdige for Gud.»

Derfor er jeg så glad i å høre om Jesus og hva han har gjort for meg. For da vet jeg at når jeg tror på han, får jeg være med han til himmelen. For det er nok det som Jesus gjorde.

 

(Utdrag av påske-familieandakt i 2008)

Mitt første leserinnlegg

 

Min første debatt artikkel skrev jeg i Stavanger Aftenblad 7. mars 1983. Den handlet om NRKs skeive mediedekning overfor Israel.  Det er visst ikke mye nytt under solen.

Innlegget er hentet fra Aftenbladets arkiv og er kanskje vanskelig å lese. Teksten er som følger:

Herr redaktør.
I Dagsrevyen mandag 28. februar hadde Odd Karsten Tveit en reportasje fra Israel. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at reportasjen var et propagandainnlegg fra PLO. For større ensidighet skal en lete lenge etter.

Dette er dessverre ikke første gang Tveit kommer med PLO-propaganda. Jeg har ikke hørt alle reportasjene hans fra Midt-Østen, men en del er det da blitt, og jeg har til nå ikke hørt et eneste positivt ord om Israel. Reportasjene blir framstilt som den hele og fulle sannhet, men er en sterk forbedring av virkeligheten.

Derfor vil jeg oppfordre kringkastingssjefen til å kalle Odd Karsten Tveit hjem, og sende ned en reporter uten skylapper. Og vi andre får inntil så skjer, skrue ned lyden når propagandaen strømmer ut.

Stavanger 1. mars 1983
Lars Ove Sandvik

NLA og læren om fortapelsen

 

Når vi skal finne ut hva som er kristen lære, har vi kun en kilde som er gyldig. Det er Skriften alene. Vi gjør vel i å lytte til åndelig vise menn og kvinner, men alt de lærer oss må prøves på Guds ord.

Læren om livets to utganger er veldig alvorlig. Vi mennesker er evighetsvandrere. Det er kun to utganger på livet, enten en himmel sammen med Jesus eller en evig fortapelse. Noen bibelvers som taler om dette:

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; Joh 3,16

Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere min Fars velsignede! arv det rike som er beredt dere fra verdens grunnvoll blev lagt! Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra mig, dere forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler! Matt25,34 og 41

Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Luk 16,22-23

Dette er Bibelens alvorlig forkynnelse. Den som ikke tror på Jesus, har en mørk framtid. Men Bibelen stopper ikke med det. Dens hovedbudskap er at Jesus var villig til å gi sitt liv til soning for verdens synder, for at den som tror på ham skal slippe å gå fortapt, men vinne en evig himmel. Dette får en hver som tror, uforskyldt av nåde.

Når menneskene kommer på avstand fra Guds ord, står en i fare for å bli rammet av djevelens farlige gift, spørsmålet «Har Gud virkelig sagt?». Dette er der mange skremmende eksempler på. Ikke minst gjelder det læren om de to utganger på livet, som fornektes og nedtones. Jeg frykter for at forkynnelsen om livets to utganger også er sjeldnere å høre på bedehusene nå enn før.

Norsk Lærerakademi(NLA) er en teologisk utdanningsinstitusjon eid av flere misjonsorganisasjoner på bedehuset. Professor ved NLA, Oddvar Johan Jensen, sier på verdidebatt.no:

«Fra bedehuset kjenner jeg en forkynnertradisjon som ikke viste noen moderasjon med hensyn til forkynnelsen av fortapelsens gru. Det var slik at det nærmest gikk sport i å tyne de bibelske bilder til det ytterste. Denne forkynnelsen fremstod som bibeltro. Møte med en annen teologis tenkning (som i Karl Marthinussens bok) har helt klart preget min måte å tenke på i en annen retning enn den jeg ble kjent med på bedehuset, vel også et noe annet bibelsyn» (05.08.2014)

Som Jensen, har også jeg «vokst opp» på bedehuset, men jeg kjenner meg ikke igjen i hans anklage. Det var mange forkynnere som minnet om livets utganger og fortapelsens gru, men det var aldri «En sport i å tyne de bibelske bilder til det ytterste». Når forkynnerne talte om dette, var det ofte med tårer og dypt alvor. Jeg kan ikke huske noen som gikk lenger enn Guds ord. De var heller forsiktige med å male ut bibelens klare og alvorlige tale. (Jeg sier ikke med dette at det aldri ble forkynt fortapelsens gru på uvis måte på bedehusene. Men det var ikke det vanlige.)

At en professor på bedehusorganisasjonenes høyskole ikke taler klart om livets to utganger, synes jeg er vemodig. Han sier at han ikke lenger lærer det som blir lært på bedehuset og at han nå har et annet bibelsynet enn det han lærte på bedehuset. Når vi ser hvordan utviklingen har gått på Menighetsfakultetet, bør en gjerne ikke bli så overrasket om det samme skjer på NLA. På MF har de nå ansatt en professor som er stifter av en organisasjon som skal arbeid aktivt for å få Den norske kirke til å vie homofile. MF ble stiftet for å tale imot liberal teologi, nå har den mest liberale teologi fått innpass på skolen. Det er en smerte å konstatere.

Bibelkritikken legger et kveldende dekke over all sann vekkelse. Historien viser at det ofte er teologer og skriftlærde som går foran i bibelkritikk. Men vi er langt fra en fredet plett på våre bedehus heller. Må Gud se i nåde til oss alle, så vi ikke stoler mere på «vise og forstandige» enn på Guds ord. For Guds ord står fast til evig tid. Ikke en tøddel skal forgå. Takk og lov for det; Løftene kan ikke svikte!

Ikke bare solskinnshistorier

 

I Lukas evangelium kapittel 15 forteller Jesus tre solskinnshistorier. Men ikke alle historier får en slik god slutt.

Hos Lukas ender historiene med jubel og fest. Den bortkomne sauen blir funnet. Den mista sølvpenningen blir også funnet. Den bortkomne sønnen som hadde sløst bort sin del av farsarven i synd og elendighet, får komme heim til far og mottatt med ny kledning og slaktet gjøkalv.

Disse liknelsene forkynner Guds ufattelige nåde for syndere og Hans grenseløse kjærlighet til oss mennesker. Har du vært en kristen, men kommet bort fra Jesus, er du velkommen tilbake. Jesu død og oppstandelse er en fullkommen soning for alle verdens synder. Derfor innbyr Jesus både den som aldri har vært frelst og den som en gang har vært frelst, men falt i fra:

Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Jes1,18

Ikke noe menneske er frelst fra unnfangelsen, men i vårt land blir mange barn frelst ved dåp og forkynnelse av evangeliet. Men dessverre faller mange, kanskje de fleste, bort fra Jesus. Liknelsene i Lukas 15 forkynner med klarhet at Jesus vil ha alle, også de som er falt fra.

Fortapt

I Ruts bok fortelles om Elimelek og Noomi og deres to sønner som forlater Israel og drar til hedningelandet Moab. De hadde planer om å være borte «en tid» for så å vende tilbake. Men for tre av dem ble det ingen hjemkomst:

 

Så døde Elimelek, No'omis mann, og hun ble tilbake med sine to sønner. De tok seg moabittiske hustruer, den ene hette Orpa og den andre Rut; og de bodde der omkring en ti års tid. Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon; og kvinnen var tilbake etter sine to sønner og etter sin mann. Rut 1,3-5 Etter dette vendte Noomi og Rut tilbake til Israel.

Det gamle testamentet er blant annet talt til forbilde. Fortellingen i Ruts bok er derfor et forbilde på en familie som går bort fra Guds rik (Israel) og ut i verden (hedningelandet Moab). Alle hadde tenkt seg tilbake til Guds land, men bare en fikk oppleve en solskinnshistorie. De tre andre døde i hedningeland, uten å ha nådd målet.

Det er en stor sorg, at det nettopp går slik også med de fleste i vår tid som faller fra. Kanskje tenkte ungdommen at han først vil «leve livet», for så å komme tilbake til Jesus når han blir gammel. Andre blir slukt av rikdom og verdens lyster og faller i fra Jesus for aldri mere å komme tilbake. Noen blir så opptatt av sin kristendom og rette lære, at de mister synet på Kristus. For disse er det kanskje ekstra sjeldent at noen får et nytt frelsende møte med Jesus. Bibelen advarer sterkt mot egenrettferdighet.

Gå ikke bort ifra Jesus

Djevelen vil gjerne at du går fortapt og han gjør det han kan for at ditt liv ikke skal bli en solskinnshistorie. Men du skal vite at Jesus har overvunnet Satan og hans åndehær. Hos Jesus er du trygg. Frelsen er en gave du får uforskyldt av nåde. Vil du bli frelst? Vil du bli bevart hos Jesus? «Fest ditt øye på Jesus». Takk og gled deg for Hans fullbrakte frelsesverk:

Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fòr alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Jes 53,5-6

(Ettertanker etter tale av Bjørn Valde på bibelcamping Tonstadli 15. juli 2014)