Frederik Møllerop Lied var prest i Strand i åtte år. Han satte positive spor etter seg, men huskes også for forhold som ikke var like bra.
Som ordfører i Strand måtte han også møte på Amtstinget (Fylkestinget) for Rogaland. I en omtale av ham i 1887 het det at han var en svært dyktig taler, men han hadde samtidig: «en evne til å overhøvle motstanderne på en slik måte at de ble støtt istedenfor overbevist. Han hadde også en hang til å erte motstanderne slik at det ble til skade for saken han kjempet for.
Titt kunne innleggene hans være veldig vakre, spesielt når han talte om fredningsbestemmelser og i det hele om utviklingen av næringsveiene. Mange vil huske hans varme innlegg for Landbrugsskolen på Austråt i Amtstinget 1876. Men selv under denne visstnok hans beste tale, kunne han ikke la være å dra inn en meget omdiskutert sak angående salg av Amtssygehuset.» (noe språklig revidert) Denne hans måte å være på preget også hans virke som prest.
Fra Nordmøre til Strand
Frederik Møllerop Lied ble født 27. februar 1831 på Bremsnes på Averøy på Nordmøre. Far hans het Peder Høyer Lied og var lensmann, mens mor hans het Marte Marie Høyem. I 1852 begynte han på teologisk utdannelse ved Universitetet i Christiania (Oslo) og tok teologisk embetseksamen i 1857.
Etter endt presteutdannelse fikk han jobb som personalkappelan hos prost Peter Chr. Holtermann i Oppdal sør i Trøndelag. Dette var en gammel kjenning av Frederik, siden han var prest på Averøy under hele Frederiks oppvekst. Nå var han altså prost i Oppdal og trengte hjelp av en yngre prest. 27. november i 1857 ble Frederik ordinert til prest av biskop Hans Jørgen Darre i Nidarosdomen.
Prosten hadde ei datter som var ett år eldre enn den nyslåtte personalkappelanen. Kanskje hadde de et godt øye med hverandre fra oppveksten? I alle fall ble Hanna Thyrholm Holtermann og Frederik Lied kjærester og ble viet av prosten 19. juli 1859. Hanna og Frederik fikk ikke egne barn. Mens Frederik var i Oppdal, kom hans noe stride natur fram i offentligheten i 1863. Da havnet han i en avisdebatt om lekmannen og haugianeren Elling Eielsen, som nylig hadde besøkt Oppdal.
I 1864 ble Lied ansatt som sogneprest i det nye Alta prestedømme. Senere ble han også prost. I Alta bodde det både kvener og samer, i tillegg til flertallet som var norske. Lied tok derfor kurs i både kvensk og samisk. På denne tiden var myndighetene godt i gang med fornorskningsprosessen, ikke minst som en følge av Kautokeinoopprøret. Lied gikk inn i denne oppgaven med full kraft. I 1865 var han med å starte søndagsskole i gruvebygda Kåfjord. Her hadde først læreren kristendomsundervisning med påfølgende norskundervisning der målet var å lære å lese norsk.
Lied kom tidlig i konflikt med den læstadianske vekkelse. Han rapporterte at det vinteren 1865-66 hadde blitt en «fanatisk-spiritualistisk» vekkelse, ikke minst blant kvenske gruvearbeidere i Kåfjord. Lied hevdet at vekkelsen framsto som et «overmål av glede over den erfarte nåde» (språklig revidert) og den ytret seg med «ekstatiske skrik, klapping i hendene, mens noen liksom sank hen i avmakt» (kalt rørelse). Læstadianerne svarte med å påstå at både læreren og presten var motstandere av den sanne kristendom. På denne tiden måtte en melde seg for presten om en ønsket nattverd. En læstadianer benyttet et slikt prestebesøk i mars 1866 til å formane presten. Dette ble ikke tålt og læstadianeren ble nektet å komme til nattverd. Lied hadde deretter noen bibeltimer i Kåfjord, noe som førte til tilbakegang for vekkelsen.
I 1869 kom en ny læstadiansk vekkelse i Alta ved den kjente predikanten Petter Posti. Lied hadde mange samtaler med Posti og formante han og vekkelsen til ikke å praktisere rørelsen etter nattverden, men det kunne ikke Posti love. Lied rapporterte til Tromsø-biskop Hvoslef, som var prest i Kautokeino under opprøret der. Biskopen formante Lied til forsiktighet. Det endte med at læstadianerne fikk praktisere rørelsen etter nattverden i gudstjenesten og at de derfor fortsatte å forholde seg til sin prest. Senere kom Lied også i konflikt med ei gruppe katolikker i Alta og deres leder Georg A. Boller.
Frederik Lied så ned på den kvenske befolkningen. Han mente selv at han hadde «fortrolig kjennskap» til den kvenske karakter. Han karakteriserte denne slik i brev til biskopen i forbindelse med striden med Posti: «Denne pralende, men feige race, bør behandles for at frigjøres for deres slette egenskaber, der ikke ere faa. Blant disse slette karaktertrekk er tilbøielighed til løgn og ringeagt for sanhed stærkt fræmtrædende hos dem.»
Åtte år i Strand
Kanskje var Frederik Leid lei av kampene i nord da han i 1871 søkte den ledige stillingen som sogneprest i Strand etter Samuel Leganger. Men fred skulle det ikke bli. Også i de ni årene han var i Strand oppsto det konflikter mellom Lied og lekfolket, lærerstanden og politiske motstandere. Samtidig fikk han også utrettet mye positivt bl.a. innvielse av ny kirke.
Det hadde lenge vært arbeidet med å få på plass ny kirke i Strand da Frederik Lied kom som ny prest i 1872. Han fikk være med på selve byggingen av kirken og ikke minst innredningen. Den nye kirken ble bygget på samme tomta som den gamle kirka på Strand. Lied la ned et omfattende arbeid for å ferdigstille kirken. Historien sier at han engasjerte seg både i praktiske småting og i framdriften av byggevirksomheten. Høsten 1874 nærmet kirken seg ferdig og første arrangement var en utsatt konfirmasjon planlagt til 4. oktober. Men ting tok tid også i 1874. Vigslingen av kirken ble først 4. november med ikke mindre enn åtte prester til stede. Konfirmasjonen ble så avviklet søndag 8. november, med blant andre mine oldeforeldre Eli T. Nag og Tore T. Fjelde som konfirmanter. Kirken manglet da utvendig panel. Denne kom ikke på plass før året etter.
Hanna og Frederik Lied kunne ikke drive prestegården alene, selv om de var over gjennomsnittet interessert i gårdsdrift. Under folketellingen i 1875 bodde to slektninger av Frederik, Peter Høier Lied (159 og Martha Susanne Lid (16), hos prestefolket. De hadde også sendt bud på en ungdom fra Oppdal som var dreng og gårdsarbeider. Han het Ole Olsen Tilseth og var 29 år i 1875. Ole og kona Guro ble med presteparet da de flyttet fra Strand i 1881, men de kom tilbake året etter og forpaktet da prestegården. I 1892 fikk de skille ut en del av prestegården til eget småbruk. Guro og Ole Tilseth fikk ett dødfødt barn og ei jente som døde av kikhoste kun halvannet år gammel. I 1895 fikk de en søstersønn (18) som het Elias Abelsen Tilset som fostersønn. Han arvet gården etter onkel og tante og ble en kulturpersonlighet i Strand. Han har blant annet skrevet Strandasangen. I tillegg til disse var det to lokale gårdsgutter og tre tjenestejenter på prestegården.
I tillegg til arbeidet som prest og bonde på prestegården, engasjerte Frederik seg også i politikken. Han var i flere år formann i skolestyret og var den første presten i Strand som ble ordfører. Han hadde dette tillitsvervet i 1874-1881. I samme periode representerte han som nevnt kommunen på Amtstinget. Det ble sagt om Lied som ordfører at han var dyktig, men hadde en måte å styre på som ofte skapte strid. Også på Amtstinget markerte han seg i store og små saker. En gang foreslo han at Amtet skulle innføre skuddpremie på kråker. Dette fordi kråkene var plagsomme for sauebøndene under lemmingen. Det var ikke uvanlig at kråker og ravn hakket ut øynene på lamma under fødselen. Forslaget om skuddpremie ble imidlertid nedstemt.
Mye mer støy vakte Lied sitt engasjement i spørsmålet om lønnsøkning for lærerne som kom opp på Amtstinget. Lied manet lærerne til nøysomhet og gikk imot forslaget om lønnsøkning. Han argumenterte blant annet slik: «Det er dog en Kristelig Lærerstand vi har, og jeg tror Lærerne vil finde sig i de Kaar som deres Stilling tillader dem at leve under. Nøisomhet vil jeg haabe er tilstede hos lærerne, og vil fremdeles være det.» Mot dette ble Lied møtt med sitt eget argument da han i 1874 ville selge klokkergården. Da begrunnet han salget blant annet med at «jo høyere presteinntekter, jo dyktigere prest kan sognet gjøre regning med å få». (Stavangeren 06.07.1874) Det ble mye uro og avisskriverier av slikt.
En av de som tok til orde mot Lied var Arne Garborg. Han skrev et lengre dikt, eller nidvise, om saken. Siste verset er slik: «Ende fik nu Formandskabet og, san. Præst og Verdslige til Hjemmet drog, san. Men fra Præstegaarden Høres om Uorden. Spøgelse det yr i hver en Krog, San. Stakkars Prest, San. Det var best, san. At du havde holdt dig til din Læst, san.» En annen skrev følgende i avisen Stavangeren 8. august 1877, underskrevet med pseudonymet Knib Knibesen:
Han kom også på kant med flere av de ledende innen lekmannsarbeidet i Strand. I 1878 hadde myndighetene i Oslo sendt ut et forslag fra en rekke teologer og prester, om å skille absolusjonen (tilsigelse av syndenes forlatelse) fra nattverden. Møtet som ble arrangert 31. mars ble ledet av ordfører og prest Lied. 9. mai sto et krast leserinnlegg i avisen Stavangeren som var skrevet av «En Strandbo» og datert 16. april. Her gir han et partisk referat fra menighetsmøtet 31. mars.
Mer enn halve møtet gikk med til Frederik Lied sitt foredrag der han argumenterte sterkt mot forslaget fra Oslo. Da presten var ferdig, ble det anledning for publikum å si sin mening. Flere av disse, blant andre Gunnar Alsvig, gamleordføreren Ole T. Barkved, emissær Halvor Langeland, Maurits Seljeskog, kirkesanger Ole P. Nærbø, gårdbruker G. Tvedt og Jonas Vatne. Kun noen få støttet presten offentlig. Det som imidlertid skapte mest forargelse var at presten som ordstyrer stadig avbrøt sine meningsmotstandere. De som var uenig med presten ble til slutt så frustrert at de ville reise seg å gå. Men det ble gjennomført en avstemming som gav presten 43 stemmer og Gunnar Alsvig og hans venner fikk 47 stemmer.
Tunge siste år
Mot slutten av sin tid som prest i Strand, ble Frederik Lied syk. Han søkte seg bort fra Strand og ble ansatt som sogneprest i Sokndal fra 1. mai 1881 og ankom Sokndal i juli etter en tøff seilas over Jæren. Hele perioden i Sokndal slet han med sykdom, men skjøttet sitt kall og tok godt vare på prestegården. Han fikk blant annet sørget for å bygge vei til småbruket Herveland som på den tid lå under prestegården.
19. juli 1884 feiret Frederik og Hanna sølvbryllup. Han noterte i protokollen: «På prestegården vemodig familiefest i anledning sogneprestens og ektefellens 25års bryllupsdag. Sognepresten var den dag så vidt ved helse at han kunne delta i taler og overvære avsyngingen ved skolelærere og andre og av en sang for menigheten og sølvbrudeparet ved Holterman, hvilket uvilkårlig fikk mere preg av avskjedssang enn bryllupssang.» (språklig revidert)
Det er litt ulike beskrivelser
av Lied sin sykdom. En kilde skriver at han fikk et «underlivstilfelle» som
plaget han de siste årene og at han de siste månedene av livet var «sindssvag».
Andre kilder sier at han led av en magesykdom. 31. juli 1884 ble han sendt til behandling
på Larvik bad i Vestfold, men da var helsetilstanden så dårlig at han ble sendt
direkte til Oslo. Her seg han om i porten til sykehuset hvor på han ifølge
dødsannonsen døde etter to og en halv dag, den 4. august. Frederik M. Lied ble
53 år gammel. Han ble begravet fra domkirken i Trondheim 8. august.
Etter at Hanna Lied ble
enke, ble hun boende i Sokndal til våren 1885. Da flyttet hun til Trondheim for
å stelle sin syke far. Hun ble boende på ulike adresser i Trondheim til hun
døde julaften 24.12.1919. Hun ble 89 år gammel.
Kilder
Anders Gjerdi: En
biografisk skissebok (1977)
Anders Langangen: Elever
ved Kristiania katedralskole (2020)
August Steinhamar:
Norderhov (1914)
Elin Grubba Rabben:
Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)
Ernst Berge Drange:
Tysnes gards- og ættesoge (1989)
Haagen Krog Steffens:
Norske slekter 1915 (1915)
Holger Barkved: Soga um
Strand (1975)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Jan Alsvik: Strand
bygdebok (1991)
Jens M. Alm: Moen (1995)
Jens Petter Nielsen: I
Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)
Johan Veka: På skulebenk
i eldre tider (1980)
Jon Bergsåker: Høle
gjennom hundreåra (1964)
Jorunn Ingrid Engen:
Eidskog bygdebok (1985)
Jörg Ulric Kunzendorf:
Dverbergfolket og kirka (1993)
Karl Leewy: Kristiansands
bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)
Martin Nag: Brev fra
Ryfylke (1980)
Martin Nag: Steingjerde
(1990)
Martin Nag: Det indre
lys: Strand-kvekerne (1983)
Olaus Haneberg: Sokndal
kirke og dens klenodier (1953)
Ole Rambech Bugge:
Familien Rambech (1907)
Oluf Løwold:
Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)
Ove Sandvik: Ole Kallem
(2020)
Melding frå
Nord-Trøndelag historielag 1922
N. F. Leganger: Norges
geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925
(1925)
Ragnvald Jacobsen:
Sørøysund lokalhistorie (1983)
Ragnvald Jacobsen:
Bankens virke byens vekst (1974)
Reidar Bolling: Oddernes
kirke gjennom 900 år (1948)
Reidar Brandsberg: Sogndal
ladested (1988)
Sigleif Engen:
Forsandboka (1989)
Torgny Birkeland:
Randesund gjennom 100 år (1964)
Trygve Brandal:
Fjordafolk (2002)
Øyvind Midbøe: Eilert
Sundt og samen (1973)
Egil-Henrik Bjørlo: «Ei
fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)
Årbok Hadeland 2014
Årbok Bergen museum 1912
Digitalarkivet.no
Facebook siden til FB ELS
Ottesen Museum
Lokalhistoriewiki.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/
Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/
Spydeberghistorien FB
Wikipedia.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar