Arne Aano – den blide evangelist

Gislaug og Arne Aano (foto Bjørlykke)

Arne Aano ble frelst som tenåring og begynte tidlig å vitne om sin Frelser. Få evangelister har i etterkrigstiden stått i så mange vekkelser som han.

Å gi en dekkende beskrivelse av Arne Aano i en kort artikkel, er ikke enkelt. Han var en fargerik personlighet som det var lett å bli glad i. Men det var også dem som følte seg tryggest på en armlengdes avstand fra den gode Arne. For han var spontan og impulsiv, og var ikke redd for å rope folk fram på plattformen, også folk som følte seg svært lite komfortabel akkurat der.

Oppvekst i industribygda Sauda

Arne Aano vokste opp i indre Ryfylke. Far hans het Mons Kornelius Olsen og ble født i 1877. Han skiftet senere etternavn til Andersen etter sin far, som het Anders. Kornelius var innflytter til Sauda. Han ble født på garden Aana (elva) på Ferkingstad sør på Karmøy. Faren ble kalt for Anders Aana. Flere av Kornelius sine søsken bosatte seg i Skudeneshavn. Kornelius dro derimot som ung til Stavanger, for å gå i bakerlære hos Johnsen i Søragadå.

Fire vennepar fra hos fotografen. Jorina og Kornelius Andersen bak t.h.

(foto Marit Alsvik)

I 1898 fikk Kornelius arbeid som baker i butikken til Jakob A. Fløgstad i Sauda, men startet etter en tid et eget bakeri på Øyra i Sauda. Kornelius ble gift med Sauda-jenta Jorina Jakobsdatter Hølland (f.1879). Etter konfirmasjonen dro Jorina til Stavanger, hvor hun var tjenestejente hos konsul Holth i 10 år. Holth bodde i et hus like ved Breiavatnet. Konsulen hadde flere ganger prominente gjester, så en gang fikk Jorina servere selveste Roald Amundsen. Jorina og Kornelius ble gift i Domkirken i Stavanger 10. november 1912.

Ni år før bryllupet, skjedde noe som skulle endre livskursen for bakerfamilien i Sauda. Kornelius ville gjerne være en kristen i ungdommen, men han fikk det ikke til. Han gikk trofast på bedehuset i Sauda, men det ble bare mørkere og tyngre for han. Til slutt gikk det på nervene løs. Gode råd fra vennene på bedehuset om å lese mer i Bibelen, be mere og angre syndene mer alvorlig, gjorde bare saken verre. Han trellet under loven.

I 1903 kom en ungdom fra Foldøy heim fra Amerika. Han var nyfrelst og brant for at andre også skulle bli med på himmelveien. En av bygdene han holdt møter i dette året, var i nabobygda Sand. Her brøt det ut vekkelse, og Kornelius hørte om det som skjedde. Han knyttet på seg skøytene og kom seg de to milene til Sand på isen. I forkant hadde han bakt opp brød for ei uke, slik at bakeriet hadde varer å selge mens han var borte.

Han kom til Sand en tirsdag, og var med på alle møtene fram til søndag. Da var underet skjedd. Kornelius hadde fått sett seg løst og fri. Han vitnet om at «det som var umulig for loven, det gjorde Gud.» Dermed fylte takketonen bakeriet, da Kornelius var vel heime igjen. Kornelius og Sven ble gode venner etter dette og bakeren ble en trofast Kinamisjonsvenn.

Jorina og Kornelius Andersen med barna. Arne nr. 2 f.v.

(foto Jakob Aano)

Det første barnet til Jorina og Kornelius ble født 14. september 1913 og fikk navnet Malena. Nummer to ble døpt Signy, etter at hun ble født 20. august 1915. Deretter kom to gutter, først Arne i 1917 og deretter Jakob 10. april 1920. Siste barnet ble født i 1922 og het Klara Judit. Heimen var preget av at foreldrene var kristne. Barna merket at mor og far ønsket at de skulle bli glad i Jesus. Det var også fast husandakt hver søndag. Da ble gjerne Ludvig Hope sin huspostille «Mot målet» lest. Arne syntes ofte at talene ble lange, men når tårene kom hos far under lesningen, ble hele barneflokken stille. Ellers var også heimen preget av mye sang og musikk. Mor Jorina ledet musikklaget i Sauda sammen med en annen bedehusmann.

Sommerstevnene i Vatlandsvågen, var av de gode barndomsminnene til Arne. Da kom det misjonsfolk fra store deler av Ryfylke, mange av disse var blitt med i vekkelser, noe som preget vitnemøtene på stevnet. Men ingen vitnet så godt som far, mente lille Arne. Sven Foldøen var ofte taler på disse stevnene, som enda nå 100 år senere, fortsatt er et fast sommerinnslag i Kjølvik på Hebnes.

I 1926 opplevde Sauda ei tragisk drukningsulykke. Denne rammet også bakerfamilien. Kornelius hadde ansatt Tomas Rasmussen som ny bakersvenn i bakeriet sitt. Han var fra Stokka i Stavanger. To dager etter at han hadde startet opp i bakeriet, ville han ta seg en dukkert i sjøen, men kom ikke tilbake. Han var alene da dette skjedde, så ingen så hva som hendte da han druknet.

Barndomsheimen med bakeriet til høyre.

(foto Jakob Aano)

Etter endt skolegang, arbeidet Arne fast i bakeriet til faren. Arne var musikalsk som moren, og lærte seg tidlig å spille trekkspill. Han ble fristet av verdslige venner til å spille til dans, men av respekt for foreldrene svarte han nei. Han gikk fast på møter, men hadde ikke fått se inn i evangeliet. En dag i 1934 var den da 17 år gamle Arne på plass på Betel bedehus heime i Sauda. Musikklaget sang, men hverken sangen eller talen nådde hjertet. Etter talen var det bønnemøte på kne, men Arne bøyde seg ikke. Da kom en av bedehusvennene bort til Arne og spurte om ikke han ville bli frelst. Han svart først nei, men til slutt falt han på kne «og bad om nåde for Jesu skuld».

Det ble glede og takk da Arne kom heim og fortalte til mor hva som var skjedd. Dagen etter var det imidlertid mørkt for Arne. Han hadde ikke fått se inn i evangeliet. Men mens han sto ved bakstebordet, fikk han bibelordet: «Vær frimodig sønn, dine synder er deg forlatt». Da rant lyset og sangen boblet fram: «Kven kan seia ut den gleda Å få vera Kristi brud. Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen til Gud.» (SB 361) Han begynte like etter å synge og vitne på bedehuset, og han ble også innvalgt i styret for Kinamisjonen i Sauda.

Bryllup. (Fra Haugesund Dagblad 28.12.1940)

Gislaug Lofthus

I 1936 begynte Arne i konditorlære i Stavanger, men han fikk ha praksisen i bakeriet heime i Sauda. To år senere var han utdannet konditor, og begynte på handelskolen på Fjellhaug i Oslo. Etter det skoleåret, måtte han i militæret. Denne samfunnstjenesten hadde han på Kvarven festning ved Bergen, i kystartilleriet. Militærtjenesten var et halvt år, så han fikk dimittere 1. april 1940. På grunn av den spente situasjonen i verden, var soldatene pålagt å ta tre ekstra måneder som nøytralitetsvakter. Arne fikk imidlertid lov å reise heim, siden far hans var blitt syk og trengte han sårt i bakeriet.

Før Arne dro til Fjellhaug i 1938, var han blitt forelsket i ei kjekk jente fra Sauda. Jenta het Gislaug Lofthus, og var fra garden Lofthus på Aabø i Sauda. Gislaug var to år yngre enn Arne, og ble født 4. mars 1919. Forelskelsen var gjensidig, og de ble kjærester før Arne reiste østover. Da Arne kom med båten fra Bergen etter å ha blitt dimittert, sto Gislaug og ventet på han på kaien i Stavanger. De dro rett til en gullsmed, hvor de kjøpte forlovelsesringer. Vel heime i Sauda, ble det derfor både dimitteringsfest og forlovelsesfest. Nyttårsaften 1940 var det endelig tid for bryllup for bakeren i Sauda og hans kjære. Gislaug og Arne ble viet i Sauda kirke 31. desember 1940.

Arne Aano sammen med Willmore Gundersen, søstrene Ree

og datteren Jorun i midten. (foto Rogalyd)

På Fjellhaug var Arne blitt kjent med en ungdom fa Hordaland som het Lars Sandvik. Lars gikk på misjonsskolen, men da krigen brøt ut, meldte han seg til illegal tjeneste mot den tyske okkupasjonsmakta. Navnet hans ble avslørt, og Lars måtte rømme. En høstdag i 1941 var Arne og noen venner på hytta. Da dukket Lars Sandvik opp og ba om hjelp til å skjule seg for tyskerne. Etter ei tid i Sauda og andre steder i Rogaland, kom Lars Sandvik tilbake til Oslo og illegal tjeneste. Det endte med at han ble tatt og fengslet på Grini, før han senere ble henrettet av tyskerne.

Gislaug og Arne fikk fire barn. Først ut var Jorunn i 1944. Hun ble sener gifte med dansken Keld Hoelgaard, som var predikant som svigerfar. Nummer to het Kåre og ble født i 1945, Paul kom i 1950 og Bjarte i 1955. Arne var engasjert i bakeriet, og da faren døde 1944, måtte hele familien trø til for å holde hjulene i gang. Arne overtok bakeriet i 1948. Familien het Andersen til etternavn, men etter krigen ønsket de å endre dette. Fra 1. januar 1947 tok storfamilien etternavnet Aano, etter garden på Ferkingstad hvor farfar Anders kom fra.

Et litt uklart bilde av brødrene Arne og Jakob Aano

(foto Bjørlykke)

Sangevangelist og vekkelsespredikant

Som nevnt begynte Arne Aano å synge og vitne om Jesus, like etter at han var blitt frelst. Første gang jeg finner han nevnt i avisene, er sommeren 1940. Da var han sanger på Det norske misjonsselskap (NMS) sitt Sommermøte på Langåker på Karmøy. Her var han sammen med sangeren og evangelisten Ola Schrøder. Schrøder hadde utfordret Arne til å bli med han på noen møter, og Arne hadde svart ja.

Dette var kommet Sven Foldøen for øret, og han var ikke blid. Da han traff Arne ved en anledning, spurte han ham om hvorfor han som hadde vokst opp i en Kinamisjonsheim reiste for NMS. Schrøder og Aano hadde da vært i Sirdal på møter, og noen var blitt frelst. Arne svarte at han hadde kjent på et kall til å vitne og synge om Jesus, «men det er ingen som spør etter meg der. Eg er vel for vilter for dei.» Ikke lenge etter denne samtalen, kom det brev til Arne, med kall til å bli emissær.

Arne var glad for kallet og svarte ja. Den første tiden skulle han helst være sammen med en annen emissær, og delta med sang og gjerne et vitnesbyrd. Da han hadde kontakt med kretskontoret om den første reiseruta, gav han klar beskjed om at han kunne reise sammen med alle, bortsett fra Sven Foldøen. Årsaken til det var at han en gang hadde overhørt at Foldøen klaget til Arne sin far og sa at han ikke hadde grei på barneoppdragelse. Han mente barna slo alt for mye med dørene. «Me vart sinte og galne, mor vart fornærma, men far lo. Han kjende Foldøen», sa Arne noen år senere.

Hilsen fra Arne Aano i Utsyn nr.30 1954

Men Arne ble ikke hørt av ledelsen på kretskontoret. For da han fikk si første reiserute for høsten 1942, var nettopp Sven en av emissærene han skulle være sammen med. Reisevirksomheten var ikke på full tid. Arne skulle fortsatt være en del av sin arbeidstid på bakeriet. Arne sa om seg selv at han ikke hadde noen forkynnernådegave. Han var evangelist, som synger og vitner om Jesus, hevdet han. Og det tok han også konsekvensene av. Under eller i forlengelsen av vekkelser han fikk stå i, tilkalte han ofte andre forkynnere som kunne hjelpe de nyfrelste til åndelig frihet. En av dem han gjerne kalte på, var Tore Tungland.

Det viste seg snart at Arne Aanos frykt for Foldøen var ubegrunnet. De kom godt overens. Lars Gaute Jøssang forteller om en gang Aano og Foldøen delte rom under en møteserie. «Ein morgen kl.05.00 våknet Arne av at Sven sat på sengekanten og ba: «Kjære Gud, takk for at eg har sove så godt i natt. No må du velsigna oss når me skal vera her i denne bygda… og så må du velsigna denne bakarungen eg har fått med meg.» Dette tok ungdomen om hjarterøtene.» Og Foldøen ble glad i den livlige bakeren fra Sauda. «Det er merkeleg. Når eg er åleine, kjem det to-tre eldre kvinner, men får eg Arne Aano med, så er huset fullt.» Slik sa Foldøen på sine eldre dager.

Arne Aano og Gerhard Fjelde (foto Rogalyd)

Allerede fra sin første tur som evangelist, opplevde Arne at det ble vekkelser. Vi hørte fra Sirdal sammen med Schrøder. Etter det ble det mange vekkelser, mest i Rogaland, men også andre steder i Norge. Et søk i bøkene «Reise i bedehusland. Rogaland» og «Haugesund krins 100 år», viser følgende steder med vekkelser ved Arne Aano:

Vedavågen (19942-43 + 1958), Odda (1943), Åkra (1944 + 1988/89), Osen Vindafjord (1952),  Vikedal (1952), Røldal (1957), Kopervik (1957), Stangeland Kopervik (1958), Tysnes (1960-tallet), Bethel Finnøy (1964), Sørbø (1966), Østhusvik (1966), Skjoldastraumen (1968) Vigrestad (1971/72), Randaberg (1971), Vikevåg (1975), Nedstrand (1980), Talgje (1981), Vormedalen (?). Dette var bare et lite knippe. Jeg husker selv Arne Aano fra vekkelsestider heime på Jørpeland.

Fra avisen Dagen 15.04.1969

Flere turer til Amerika

I 1948 overtok Arne Aano formelt som eier av familiens bakeri. Samme året fikk han et spørsmål om han kunne tenke seg å bli med Randaberg mannskor og Magnus Tausjø til Amerika. Mannskoret skulle på en tre måneders turne i norskamerikanske områder. Dette var noe Arne hadde veldig lyst til, og han fikk grønt lys fra Gislaug. Han fikk ordnet med folk som kunne drive bakeriet, og 16. september 1948 gikk flyet fra Sola.

På Sola flyplass kom ei lita jente bort til Arne med en lapp skrevet av hennes bestemor. Bestemor hadde en sønn i Amerika som hun og familien hadde mistet kontakten med. Nå ba hun Arne om å finne denne sønnen. Arne tenkte at denne bestemor måtte være senil, siden hun forventet at han skulle finne sønnen, uten telefonnummer eller adresse. Men han stappet lappen i lommen.

Flyturen gikk til England, og derfra gikk reisen videre med båt. Første stopp i Amerika var en by i staten Illinois. Her gikk Arne en morgen til en butikk for å kjøpe frukt. Han kunne ikke engelsk, og måtte peke på druene han ville kjøpe. Da viste det seg at mannen bak disken var norsk. Han spurte Arne hvor han kom fra, og Arne svarte Rogaland. Dermed var drøsen godt i gang.

I butikken var det en annen mann som hørte på de to som pratet norsk. Han gikk bort til Arne og spurte på norsk, hvor i Rogaland han kom fra. Han svarte Sauda, og returnerte spørsmålet til den fremmede. Denne svarte at han kom fra Sola, akkurat samme sted som bestemor med lappen. Da halte Arne lappen opp av lommen og spurte om han kjente navnet på dama som hadde skrevet lappen. Da brast mannen i gråt og sa at det var mor hans si skrift. Han hadde ikke skrevet heim på 30 år, og hadde ligget under for alkohol. Arne inviterte mannen på møtene som skulle være i byen, og han kom på alle. På siste møtet gav han sitt liv til Gud. Da gikk det brev heim til mor på Sola. En utrolig historie om en Gud som hører bønn.

Arne Aano (foto Rogalyd)

I 1955 fikk Arne en ny tur til Amerika, denne gang sammen med broren Jakob. Det ble også en turer i 1962, 1969 og i 1987, da sammen med kona Gislaug og Sunnmøre mannskor. En annen reise som gjorde sterkt inntrykk, var en tur til misjonslandene Indonesia, Hong Kong, Taiwan og Japan. Det var en misjonsvenn som gav penger til denne reisa, mens Gislaug sin billett ble dekket familien Aano privat.

Siste år på Madla

Arne Aano spilte inn utallige plater og kassetter i løpet av sitt lange liv. Den første kom i 1948, og senere ble det mer enn 30 innspillinger. Ofte hadde han med seg yngre sangere og musiker. Gerhard Fjelde var en av disse. Andre var Wilmore Gundersen, søstrene Ree, Tom Gallatin, svigersønnen Keld Hoelgaard, noen av barna sine, med mange flere. Aano fulgte i Foldøens spor, og fikk med seg ungdommer ikke bare til å synge, men også til å tale. Noen ble med på en tur og to, og da ble det avklart at ungdommen ikke hadde noen forkynner eller evangelistgave. For andre ble det til et langt liv i misjonens tjeneste. Få har rekruttert så mange nye forkynnernådegaver som Arne Aano.

Arne Aano med plata Moder, du er kjærlig

Han var ansatt i Stavanger krets av NLM fra 1942-1958. Fra 1958 til han ble pensjonist i 1984, reiste han for hovedstyret. Det vil si at hele landet var hans arbeidsfelt. I 1965 bestemte de seg for å selge bakeriet og huset i Sauda. De fikk så mye for dette, at de kunne skaffe seg et eget hus på Madla. Dette var mer praktisk for en omreisende predikant, og også for Gislaug som var heime. På Madla engasjerte de seg på Madla bedehus. Selv om Arne sluttet som baker og konditor, brukte han sine kunster i misjonens tjeneste. Han var mye brukt som andaktsholder på basarer og julemesser, og laget ofte flotte bløtkaker til utlodning. Også heimer som huset predikanten, fikk nyte godt av det bakeren kunne trylle fram.

Arne fortsatte å reise som taler også etter at han ble pensjonist, men etter hvert begynte helsa og svikte. Han fikk heimlov 18. september 1999 og var da 82 år gammel. Gislaug levde til april 2012 og ble 93 år gammel.

Minneord om Arne Aano skrevet av Egil Grandhagen i

Utsyn nr.30 1999.

 

Kilder

Arne Aambø: Forkynnere NLM 1991 (1991)

Arne Prøis: Vekkelsens budbringere gjennom hundre år (1995)

Jakob Aano: Ove alle grenser (1991)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Johannes Kleppa: Reise i bedehusland. Rogaland (2003)

Josef Tungland: Sven Foldøen (1978)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Liv Randi Bjørlykke: Arne Aano. Med trekkspel og bibel (1982)

Marit Alsvik: Skudenes og Skudenes havn gamle glimt (2003)

Marthon Jensen: Gutane på Øyra (1984)

Nils Dybdal-Holthe: Utan grenser (1999)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

 

 

Fritt vilt!

Tegningen viser et 18 uker gammelt barn i mors liv. Det er 

hjerteskjærende at det nå sannsynligvis blir fritt vilt.

(tegning: Babyverden.no)

I dag 23.08.24 la regjeringen fram et lovforslag som gjør at alle ufødte barn fra 0-18 uker er fritt vilt. Det er en stor tragedie for barna og for vårt kjære Norge.

Menneskelivet skapes ved unnfangelsen. Etter at det underet har skjedd, skjer det kun en utvikling av det allerede skapte liv. Mennesket blir ikke helt ansvarlig og selvstendig før det er 18 år gammelt. Først da er det myndig etter norsk lov. I dag er barnet fredløst fram til det er 12 uker, nå vil regjeringen altså utvide denne livsfarlige perioden for de aller minste.

Arbeiderpartiet har vært det partiet som har gått i spissen for den grusomme fosterdrapsloven. Det tragiske er at de har fått flertallet i Stortinget med seg. Denne gang har Senterpartiet tatt dissens mot utvidelsen av grensen fra 12-18. Det er jo veldig godt. Men de er like fullt tilhengere av at barna skal være lovløse de første 12 uker. I Stortinget har det kun vært KrF som har vært imot fritt fosterdrap. Det dypt tragiske er at også dette partiet har beveget seg bort fra dette standpunktet. De nekter å svare på om de er for eller imot nåværende fosterdrapslov. Og hvis noen svarer, er svaret at de aksepterer nåværende lov, men er sterkt imot å utvide grensen til 18 uker.

Guds ord sier til dette: «Du skal ikke slå i hjel». Når vi ser de sterke følelsene denne saken vekker hos aborttilhengerne, forstår vi at her må det være onde åndskrefter som ligger bak. Og det skremmer.

Bibelen sier: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Denne kjærligheten gjelder barnet i mors liv. Den gjelder også mor, selv om hun har brutt det 5. bud. Og det gjelder leger som utfører ugjerningen. Jesus sonet for alle synder på korset. Tilgivelsen og frelsen blir den til del som omvender seg og tror på Jesus.

En av våre forfattere skrev en gang: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» De ufødte barns urett rammer oss alle. Derfor må jeg slå mine øyne ned. Jeg gjør så lite, ja, nesten ingen ting, for å berge og hjelpe disse små. Det er et stort paradoks at det er langt større oppmerksomhet rundt dyrs rettigheter enn om de små barnas rett til liv.

Det er på høy tid å våkne!

Sigurd Odland – prinsippfast teologisk lærer

Sigurd Odland (foto universitas.no)

I 40 år var Sigurd Odland en svært markert lærer i teologi. Han ble også kjent for stadig å ta konsekvensen av sin overbevisning, ved å si opp sin stilling eller sitt tillitsverv.

Året er 1923. Sigurd Odland er en av landets mest kjente teologer. Han var nå blitt 66 år gammel, og hadde de siste årene undervist ved Fjellhaug misjonsskole. På Fjellhaug var det tradisjon for å arrangere et misjonsstevne om sommeren, siden lokalene likevel sto tomme.

Dette året var stevnet annonsert til 3.-8. juli. Programmet for denne uka var spekket av den tids misjonskjendiser. Generalsekretær Johannes Brandtzæg var selvskreven. I annonsen er professor Sigurd Odland nevnt som nummer to. Han skulle ha bibeltimer over emnet: «Nogen av grundtankerne i Johannesevangeliet eller et andet bibelsk emne» Emissær Knut Rettedal skulle ha emner rettet mot ungdom, det samme med lærer Peder Vagle. I tillegg var tre misjonærer satt opp som talere. Henrik Seyffarth skulle tale over «Kain og Abel eller to Gudsforhold» og Even Staurset «Fra misjonsarbeidet».

Den tredje misjonæren, var en kvinnelig enslig misjonær ved navn Marie Monsen. Marie var heime på ferie etter mange år i Kina. Etter dette ferieoppholdet, opplevde hun å stå i mange og store vekkelser i Kina. Men nå skulle hun tale om «Kinas kvinder og vort arbeide blant dem». Dette var ikke kontroversielt, for det var vanlig praksis at kvinnelige misjonærer reiste rundt og fortalte fra misjonsarbeidet når de var i Norge på ferie. Det var også vanlig at disse kvinnene vitnet om sin tro på bedehusene. Men det var ikke vanlig praksis i 1923, at kvinner hadde preiker eller lære-foredrag.

Program for sommermøtet på Fjellhaug 1923

(Kineseren nr.18 1923)

Det var her problemet dukket opp. For komiteen for sommermøtene hadde satt opp misjonærene til å tale på hagefesten som var avslutningen på stevnet. Da den gamle professor leste annonsen for stevnet, våknet et livsprinsipp hos ham. Han hadde til nøds kunnet gå med på at kvinnelige misjonærer fortalte fra misjonsarbeidet. Men at Marie Monsen skulle på tale på avslutningsfesten, gikk langt ut over hans prinsipper.

Han tok kontakt med misjonens ledelse. De sa at sommermøtet ikke var deres ansvar, men skolens. Odland ville at ledelsen skulle gripe inn og overprøve skolen, men det ville de ikke. Da så ikke professor Odland noen annen utvei, enn å skrive sin oppsigelse. En sjuårig karriere på Fjellhaug var dermed over. Og Fjellhaug måtte finne en ny bibeltimeholder til sommermøtet. Professoren sto fast ved sin overbevisning og sine prinsipper til siste slutt.

Sigurd Odland som student.

(foto Handeland)

Av haugiansk rot

Sigurd Odland var dypt plantet i den haugianske bevegelse gjennom sine besteforeldre. Hans farfar het Peder Odland og ble født på Varhaug på Jæren i 1784. Da Hans Nielsen Hauge var på en av sine reiser over Jæren, ble Peder frelst. Hauge var en strateg, og fikk mange unge til å flytte til ulike deler av Norge. Peder ville han ha til Bergen, og slik ble det. I Bergen fikk Peder gå i bøkkerlære hos Hauge sin svoger Johan Loose. Sener var han sjømann en periode.

Peder Odland tjente såpass bra, at han kunne kjøpe seg en eiendom på Nordnes i Bergen. Herfra drev han både handel og skipsfart. Han var en av de mest sentrale haugianere i Bergen, men han var ingen predikant. I 1814 ble Peder gift med ei myndig haugianerdame fra Hemsedal. Hun hadde flyttet til Bergen for å arbeide hos en slektning som drev mølle på Askøy. Hun het Karen Grøtte og var særdeles skrive- og talefør.. Hun skrev flere brev til Hauge, hvor hun blant annet fortalte om sin omvendelse. Karen vantrivdes i byen, så hun fikk mannen Peder til å kjøpe et gardsbruk i Årstad like sør for Bergen.

I 1818 fikk de en sønn som de gav navnet Gabriel Tobias. Han overtok etter hvert faren sine mange forretninger. Gabriel ble gift med datter til en annen haugianerhøvding i Bergen, ved navn Amund Helland. Datteren het Elen Alette Helland. Amund var fra Bjerkreim, men ble «beordret» av Hauge til å flytte til Bergen. Også han drev med handel og skipsfart. Selv om Amund Helland var haugianer, ble han også glad i skriftene til den danske teologen Grundtvig.

Gabriel Odland fikk også smaken på Grundtvigs skrifter, og regnet seg som grundtvigianer mer enn haugianer. Han var en person som ofte hjalp andre som var i økonomiske problemer, ved å kausjonere for lån. I ei økonomisk krise i Norge, mistet han og familien nesten alt de eide på grunn av disse kausjoneringene. De fikk imidlertid beholde huset og alle bøkene. Etter dette krakket, mistet Gabriel livsgnisten, og gjorde ingen ting for å komme seg økonomisk på fote igjen. Elen Alette Odland hadde et lyst og lett sinn, og holdt familien samlet i disse tunge årene.

Elen Alette og Gabriel Odland fikk åtte barn, fire jenter og fire gutter. Kun en av jentene og en av guttene ble gift. Datteren Thora Odland ble gift med presten Fredrik Klaveness, mens sønnen Thor Odland stiftet familie og bosatte seg i Danmark. Tre av sønnene ble teologer. Av disse var Sigurd den som ble landskjent.

Sigurd Odland som ung (foto Oslo Museum)

Teolog med skarpt hode

Sigurd Vilhelm Odland ble født 5. desember 1857. Han vokste opp og ble stor og sterk, men eide ikke praktisk sans. Det var bøkene som skulle fylle hans liv. For Sigurd var langt over gjennomsnittet intelligent. Etter konfirmasjonen, gikk han på Holwechs elementærskole og fortsatte deretter med å lese latin. Skoleåret 1874-75 gikk han på katedralskolen i Bergen, og fikk karakteren laudabilis.

Året etter (1876) begynte han på teologistudier, og avla teologisk embetseksamen i 1879. Også her fikk han laud. Selv om Sigurd i heimen ble oppdratt på en friere grundtvigiansk tro, ble hans egen overbevisning mer i tråd med besteforeldrenes haugianske tro. Han fortalte lite om sin egen omvendelse, men gjennom hans skrifter og forkynnelse, ble en snart klar over at han hadde erfaring med overgangen fra barnetroen til en egen bevisst tro. En plass skrev han: «Hvis ikke den som har levd i sin barnetro, kommer over i vekkelseskristendom, så blir det ikke noen virkelig personlig kristendom. Den som har levd med Gud fra barneårene, må på en personlig måte få gjøre erfaringer med Guds hellige vrede og lovens dom over synden. Han må lære å oppgi seg selv og i personlig tro på evangeliet, søke frelsen alene i Kristi fullbrakte forsoningsverk. (språklig revidert)

På Universitetet var Fredrik Knudsen, Gisle Johnson og C. P. Caspari hans hovedlærere, og disse fikk han stor respekt for. Han var i studietiden medlem av Studentsamfunnet og engasjerte seg også som lærer ved en søndagsskole. Etter at han var ferdig utdannet, fikk han arbeid som huslærer hos presten H. Kiær på Fiskum, mellom Hokksund og Kongsberg. Her var han vinteren 1880-81, og fortsatte høsten 1881 med å ta praktisk teologisk seminar. Etter at den eksamen var avlagt, dro han med studiestipend til Tyskland.

Skoleåret 1882-83 drev han med privatundervisning for teologiske studenter. 1. juli 1883 ble så en merkedato for den da 26 år gamle teologen. Da ble han nemlig ansatt som stipendiat ved Universitetet i Oslo (Kristiania), med et engangsstipend på kr. 960,- og årlig støtte på kr.240,-. Han ble ansatt ved Universitetet helt fram til 1906, fra 7. februar 1894 som professor. Skoleåret 1886-87 hadde han permisjon for å dra på studietur til Tyskland og Sveits sammen med sin bror Thor.

Sigurd Odland i 1880-årene

(foto Handeland)

Samtidig som han underviste i teologi på Universitet i Oslo, engasjerte Odland seg i mye kristen virksomhet. Som sin lærer Gisle Johnson, ble han med i ledelsen av Lutherstiftelsen, forløperen til Indremisjonsselskapet. Men i motsetning til Johnson, var Odland uenig i det såkalte «nødsprinsippet». Dette var et prinsipp som Johnson brukte som argument for at lekfolk kunne forkynne Guds ord. Han mente prinsipielt at det var ordinerte prester som skulle stå for den offentlige forkynnelsen. Men siden det var for få prester, og ikke minst for få bibeltro prester, kunne også lekfolk forkynne – som et nødsprinsipp.

Dette var som nevnt Odland uenig i. Han mente at også lekfolk med nådegave og vitnebyrd, kunne forkynne Guds ord. Da han ble med i Lutherstiftelsens styre i 1885, arbeidet han for å fjerne dette prinsippet. Dette var mot slutten av Gisle Johnson sin storhetstid. Odland fikk gjennomslag for sitt syn i 1891. Samme året ble Lutherstiftelsen omgjort til Det norske lutherske Indremisjonsselskap hvor han ble formann i styret. Han ble også medredaktør i deres misjonsblad. I 1901 ble han også redaktør av det teologiske tidsskriftet Luthersk Kirketidende. Da indremisjonsfolket på Vest- og Østlandet arbeidet for en sammenslåing, var Odland en varm tilhenger for. Resultatet ble imidlertid to indremisjonsselskap, Indremisjonsselskapet i Øst og Det Vestlandske Indremisjonsforbund i Vest.

Høsten 1889 forsvarte Sigurd Odland sin doktorgrad i teologi, som han kalte «Jakobs brev til de tolv stammer i adspredelsen, innledet og fortolket». Dermed lå veien åpen for han til den nevnte professorstillingen ved Universitetet fra 7. februar 1894. Odland hadde da markert seg så tydelig på konservativ side i teologien, at mange teologisk radikale protesterte høylytt på hans utnevnelse som professor. Hans vitenskapelige kapasitet var det ingen tvil om. Han ble derfor i 1892 medlem «Videnskapsselskapet i Kristiania».

Professorstrid og et nytt menighetsfakultet

Det var ikke bare Indremisjonsselskapet som engasjerte professor Odland. Han var også opptatt av ytremisjon, og stilte villig til tjeneste for Det Norske Misjonsselskap. I 1904 kom spørsmålet om kvinners stemmerett i generalforsamlingen i NMS, opp til behandling og vedtak. Odland talte tydelig imot, men fikk et stort flertall imot seg. Dermed sa han NMS takk og farvel, og ville ikke ha noe med denne organisasjonen å gjøre.

Året før dette skjedde, blusset en annen strid opp. Denne skulle koste Odland mye tid og krefter. I 1903 døde professor Fredrik Petersen og stillingen hans ble lyst ut. Den formelt mest kvalifiserte søkeren var Johannes Ording fra Kongsberg. Ording var imidlertid liberal i sin teologi, noe som vekket Odland og andre til kamp. I 1904 ble Ording erklært som den eneste kvalifiserte søker. Innstillingskomiteen mente derimot at hans syn på sakramentene avvek så mye fra luthersk lære, at de ikke kunne anbefale ham.

Karikatur i bladet Hvepsen nr.11 1908. Odland nr.2 f.v.

Stillingen ble lyst ut på nytt senere på året 1904, og denne gang var det fem av seks i innstillingskomiteen som anbefalte Ording. Dermed anbefalte også kollegiet ved Universitetet, at Ording ble ansatt, mot en stemme, nemlig Sigurd Odland. 27. januar 1906 utnevnte så Christian Michelsen sin regjering, Johannes Ording til professor. Dette var imot kirkeminister Christoffer Knudsen sin vilje, og han leverte sin avskjedssøknad. 29. januar leverte også Odland sin oppsigelse fra professorstillingen ved universitetet. Han søkte i stedet en prestestilling i Oslo, men fikk ikke stillingen.

Samme dag som Odland leverte sin oppsigelse, samlet han en flokk konservative teologer heime i stua si. Her luftet Odland tanken om å starte en privat presteutdannelse på konservativt teologisk grunn. Vennene til Odland var samstemte om at krisesituasjonen som nå var oppstått, krevde en slik institusjon. Odland la derfor ut på en landsomfattende turne for å samle støtte og forbønn for oppstart av et slikt Menighetsfakultet. På disse samlingene la han ikke fingrene imellom når han advarte mot den nye liberale teologi. På et møte blir han sitert på følgende: «Du går til like helvete med den moderne teologi.»

Etter et år med intens reisevirksomhet, kunne en flokk med stiftere samles på Hospitset i Oslo 18. desember 1906. Her ble sju menn valgt til å arbeide fram den nye institusjonen. Odland var ikke med blant disse sju. Ute i landet var tanken om en ny presteskole blitt lunkent mottatt. Komiteen arbeidet likevel iherdig med oppstarten, og Odland sitt navneforslag ble vedtatt, «Det teologiske menighetsfakultetet» (MF). I 1907 snudde imidlertid stemningen blant kristenfolket. Da rykket Bergenspresten Carl Konow ut og sa at han ikke trodde at Jesus var Gud og heller ikke at han var stått opp av graven. Professor Ording støttet Konow langt på vei.

Karrikatur i bladet Vikingen 28.09.1907. Sigurd Odland ruver bak.

Dette skremte kristenfolket, og arbeidet med stiftelsen fikk medvind. 16. oktober 1907 ble det avholdt stiftelsesmøte og skolen startet opp 4. september 1908 i Chr. Augustsgt. 5 i Oslo med 14 studenter. Fire lærere ble ansatt, blant andre Sigurd Odland og Ole Hallesby. Det var samlet inn kr.150.000,- til MF, noe som gjorde at skoledriften var sikret for de første fem år. Skolen fikk ikke eksamensrett ved oppstarten, så studentene måtte avlegge eksamen ved Universitetet. Full eksamensrett kom først i 1913.

Odland og Hallesby utfylte hverandre på en god måte. Hallesby hadde sjelesorgens gave, og kunne hjelpe studentene på det mer personlige og åndelige plan. Ifølge Handeland sto Odland «alt for langt over dei (studentane) i alle måtar, syntes dei, at dei våga seg sjeldan fram til han med det dei bar på djupt inne, av sorg eller gleda.» Men «dei høgvyrde han meir enn nokon annan, det fantes ikkje maken hans lærdom og høgreiste karakterstyrke.»

Karikatur fra stiftelsesmøtet av MF. Sigurd Odland med

skjegg like over talerstolen. (Sandefjord blad 29.03.1981)

Nytt brudd og ny oppsigelse

Sigurd Odland satt som formann i Indremisjonsselskapet i mange år. Da Ludvig Hope og hans venner kjempet for fri nattverd, var Indremisjonsselskapet imot at lekmenn skulle kunne forrette nattverden. Odland derimot, var enig med Hope, men møtte kraftig motstand i sin egen organisasjon. Han vant ikke fram i denne saken. Heller ikke i neste sak, havnet Odland på flertallets side. For under generalforsamlingen til Idremisjonsselskapet i 1911, dukket en kjent sak opp til debatt. Det forelå et forslag om å gi kvinner stemmerett i GF, noe Odland fremdeles var sterkt imot. Dette ut fra bibelens tale om at hyrde og eldstefunksjonen skal ligge hos menn med nådegave og tillit. Da forslaget ble vedtatt, var det tid for et nytt oppbrudd for professoren. Han trakk seg som styreleder og brøt med Indremisjonsselskapet. Da hadde han nettopp blitt gjenvalgt som styremedlem med nest flest stemmer av de kandidatene som var på valg.

I desember 1911 gjorde regjeringen et vedtak, som gav kvinner adgang til å tale under den offentlige gudstjeneste. Dette var nok et tilbakeslag for Odland, men denne gang handlet han ikke momentant. Først høsten 1915 sendte han brev til styret for MF om at han sa opp sin stilling på Fakultetet. Begrunnelsen var at han ikke kunne være med å utdanne prester i en kirke som tillot kvinner å tale offentlig.

Denne gang mobiliserte ikke den gamle stridsmann til kamp. Han resignerte. En gammel indremisjonsmann fra Rogaland, Gabriel Baardsen, skrev at han mente Odland var blitt motløs etter nederlaget i Indremisjonsselskapet GF i 1911. Handeland støtter dette. Siden Odland mente at Indremisjonsselskapet «sveik Guds ord på eit fundamentalt punkt», innså han at han ikke kunne nå fram med en ny kirkekamp. Han valgte derfor i stedet å resignere.

Denne karikaturtegningen sto i Hvepsen nr.10 1915.

Bildetekst: "Staa der og hold mund. Prekestolen maa ikke betrædes

av en kvinde, den skal jeg selv rense."

Odland var nå neste 60 år gammel, og spørsmålet var hvor veien vider gikk for denne åndskjempen. Etter som år hadde gått, hadde han fått stadig større sans for Kinamisjonen. Han hadde et nært og godt forhold til både generalen Brandtzæg og til Ludvig Hope. Og kanskje avgjørende, Kinamisjonen var radikal på mange områder, men i synet på kvinners tjeneste som eldste og prester, var de konservative. Det var ingen ting som tydet på at de ville åpne for kvinners stemmerett i hans levetid.

Mange ble overrasket da det våren 1916 ble annonsert at Odland skulle begynne å undervise på Fjellhaug. De som kjente han godt, var derimot ikke overrasket. Odland fikk leie leilighet på Fjellhaug og flyttet dit sommeren 1916. Da hadde han allerede undervist på Fjellhaug siden februar. Han fikk spørsmålet fra Brandtzæg sent på høsten 1915. Odland var deretter en høyt respektert professor ved Fjellhaug helt fram til bruddet i 1923, som er omtalt i innledningen av denne artikkelen.

Kinamisjonsskolen på Sinsen. Lærere og personale

på Fjellhaug. Sigurd Odland framme med hvitt skjegg.

T.v. for Odland sitter OScar Handeland og t.h

Johs. Brandtzæg. (foto nb.no)

Omfattende forfatterskap og skattet forkynner

Sigurd Odland var en særdeles grundig forfatter. Både under sin yrkesaktive tid og etter at han ble pensjonist, gav han ut mange bøker. Kanskje er han mest kjent for sin fortolkning av de fleste bøkene i Det Nye Testamentet. Like før han døde kom fortolkningen av Apostlenes Gjerninger, og da hadde han også begynt å skrive på fortolkningen til Johannes Åpenbaring.

Disse bøkene ble mye lest, ikke minst av de som studerte på Fjellhaug og andre teologiske institusjoner. Men Odland var ingen lettvekter rent språklig. Han skrev med lange setninger med mange innskutte bisetninger, slik at det nesten kunne gå ei halv tettpakket siden mellom hvert punktum. Da gjaldt det å være våken for å henge med.

Sigurd Odland (foto snl.no)

Min onkel, misjonær Alf Sandvik, fortalte at det hendte at kona Marta strevde med å få sove. Da tok han fram ei av Odlands tykke bøker og begynte å lese høyt fra den. Da sovnet som regel Marta, før Alf var kommet til første punktum.

I tillegg til egne bøker, var Odland også en aktiv bidragsyter ved oversettelsen av Bibelen som kom ut på Bibelselskapet i 1930. Han skrev også mange store og små artikler i aviser og tidsskrift, men dette ble det så godt som slutt med etter at han forlot Fjellhaug.

Handeland skriver at om det skriftlige språket var omstendelig og tungt, var det helt annerledes når Sigurd Odland kom på talerstolen. Her var han en mester, han brukte korte setninger og fenget både studenter og tilhørere under hans talerstol. «Odland syntes ikkje trengja tid til å leita anten etter ord eller argument. Dei kom av seg sjølv. Det var som å sjå på eit fyrverk, eller rettare: som å gå mot eit maskingevær i full aksjon. Ordi fløymde fram, og kvart ord og kvar setning trefte målet.» Ellers kunne han være sylkvass og ironisk, men som oftest med godt humør og frisk humor.

Det som ellers kjennetegnet Sigurd Odland var at han i alt han gjorde og sa, ønsket å være tro mot Guds ord. Derfor var kampen mot liberal og såkalt positiv teologi en kjernesak for han. Men han delte ikke det bibelsyn som de fleste innen den radikale lekmannsbevegelsen hadde. Han sto for det bibelsyn som var rådende på MF helt fram til 1960-tallet. Han mente at bibelen er ufeilbarlig kun i det som har med de sentrale trossannheter å gjøre. Han var derfor ikke redd for å si at det var feil i Bibelen, i mer perifere spørsmål. «Lekfolkets bibelsyn» om at Bibelen er ufeilbarlig fra første til siste side, fikk først sin talsmann på MF i Carl Fr. Wisløff, mange år etter at Odland var død.

Sigurd Odland (foto wikipedia.com)

Siste år

Etter at Odland flyttet fra Fjellhaug, fikk han en leilighet i Bogstadveien en kort periode, før han landet i Inkognitogata, ikke langt fra Slottet. Om han ikke lenger deltok i debatter, ble han desto mer brukt som rådgiver. Men kreftene begynte etter hvert å avta.

Han ble en gang spurt om hvorfor han ikke ble gift. Da svarte han med sitt gode glimt i øyet: «Den gang jeg burde ha giftet meg, hadde jeg ikke tid til å tenke på det. Og siden har vel neppe noen villet ha meg.» En gang var det en som ba han hilse heim til kona. Da svart Odland: «Min kone er gjenstand for tro og håp, men ikke for kjærlighet.»

6. desember 1936 fikk han et lite slag, men kom seg til krefter igjen. I februar 1937 fikk han derimot et nytt slag, og denne gangen ble han sengeliggende. Han fikk flytte heim til sin Frelser 30. april 1937 og ble 79 år gammel.

Minnestein over Sigurd Odland på Vår Frelser Gravlund

i Oslo (foto ukjent)

 

Kilder

Carl Fr. Wisløff: Norsk kirkehistorie III (1971)

Oscar Handeland: Sigurd Odland (1941)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ingenting er umulig for Gud

(Illustrasjonsfoto itromso.no)

Jeg er ingen praktikker. Så møbelsnekring er ikke mitt fag. Men jeg vet såpass, at det ikke lar seg gjøre å lage et solid bord av gjennom morkne trestammer.

Bibelen taler også om noe som er umulig. Skal du og jeg bli frelst, og nå den evige himmel, må vi være uten synd. Det holder ikke med god oppførsel og gode gjerninger. Bare fullkomne passer i himmelen. Derfor stiller vi alle likt. Det er ingen forskjell, for alle har syndet, brutt Guds lov.

«Men det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn..» (Rom 8,3) Jesus sonte syndene på korset. Frelsen fås ved å komme til ham å få tilgivelse for synden, og ett nytt liv som teller for Gud. Det som er umulig for deg, det gjorde Jesus for deg.

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 16.08.2024)

Det klør i øret

Det er Paulus som advarer sin unge medarbeider Timoteus, om en «sykdom» der symptomet er kløing i øret. Det er ingen tvil om at problemet er smittsomt.

I en periode der møtevirksomheten ikke har startet opp for fullt, er det godt for en predikant å kunne ha tid til forberedelse av møter og bibeltimer som er planlagt til høsten. I dag har jeg lest noen avsnitt fra Paulus sitt andre brev til Timoteus. Et avsnitt som fremdeles er like aktuelt (som hele Guds ord), lyder slik:

«Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» (2Tim 4:2-4)

I offentlige medier leser vi stadig triste eksempler på denne kløe. I dag (08.08.24) leser vi at en konservativ prest skiller seg fra kona, fordi han har funnet ut han er homofil, og han har samtidig endret syn på Guds ords tale om homofil praksis. For noen dager siden var det en annen prest som hadde endret syn på livets to utganger. Alle blir frelst til slutt, hevdet han.

En tredje prost skriver at «hvis vi skal løfte fram ekteskapet, må det være fordi det er godt, ikke fordi det er rett.» Hun er også en ivrig forsvarer av «pride». Og slik kunne vi fortsette. Men det er ikke bare en syke for Den norske kirke. Smitten har dessverre også nådde bedehus og frikirker.

På Sørlandet har en pensjonert frikirkepastor skrevet bok der han avviser bibelens tale om tjenestedeling mellom menn og kvinner. Flere har lest boka og blitt smittet. En tidligere pinseleder har også skrevet bok, og avviser bibelens nei til homofil praksis. Mange har lest og blitt smittet, også den først nevnte prest. I min egen organisasjon har smitten slått sterkest ut i spørsmålet om tjenestedeling. Både hovedstyremedlemmer og ansatte har skiftet syn og er uenig med Bibelens lære.

Paulus minner Timoteus om medisinen mot denne kløe-syken: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.» Og videre «Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2Tim 3:14-16)

Gode Timoteus: «Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft! Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av.» (2Tim 1:6-9)

Historien til norsk læstadianisme

Etter årtusenskiftet har enkelte menigheter begynt med egen 

sakramentforvaltning og med egen konfirmasjon. Her er det Rolf

Olsen som leder konfirmasjonen i Elvebakken i Alta.

(foto fra boka)

Boka «Læstadianismens historie i Norge» gir en grundig innføring i denne vekkelsesbevegelsen på Nordkalotten. Boka er vel verd en studie.

Det er tre forskere ved Universitetet i Tromsø som har gitt ut boka. En er professor, en førsteamanuensis og en er pensjonert førsteamanuensis. Alle tre har arbeidet med forskning på læstadianismen i mange år. Forfatterne heter Bengt-Ove Andreassen, Rolf Inge Larsen og Roald E. Kristiansen.

Boka er på hele 500 sider, og tar for seg historien helt fra vekkelsen ved den svenske presten Lars Levi Læstadius på midten av 1800-tallet og fram til i dag. Boka starter med å følge en samlet vekkelsesbevegelse fram til århundreskiftet, da bevegelsen begynte å splittes opp. Så fortsetter den å følge de tre store greinene i Norge, nemlig «De førstefødte», «Altaretningen» og «Lyngenretningen». Disse følges i tre 30-års bolker fra 1930 og fram til vår tid.

Det står stor respekt av det grundige arbeidet forfatterne har lagt ned i dette verket. Boka er lettlest, i alle fall for den som kjenner til litt av historien fra før. Den kan leses fra perm til perm, slik jeg har gjort den siste uka, men den fungerer også godt som oppslagsverk. Jeg vil anta at boka blir et standardverk om norsk læstadianismes historie i årtider framover.

Forsidebilde av boka

Lars Levi Læstadius var prest i Karesuando helt nord i Sverige. Etter mange år som prest, ble han frelst gjennom et vitnesbyrd til ei samejente som var blitt frelst i en vekkelsestradisjon som også Carl Olof Rosenius var preget av. Etter at han ble frelst, brøt vekkelsen ut blant den samiske befolkningen i området.

Til Norge kom vekkelsen ved vitnesbyrd fra flyttsamer fra Sverige som var i Norge på sommerbeite med reinflokkene sine. En annen viktig grunn til at vekkelsen spredte seg også til Norge og Finland, var utsending av predikanter. Disse hadde den første tiden med seg skrevne taler av Læstadius som de leste opp, og så fortsatte de med å vitne om sine egne erfaringer med frelsen og livet med Jesus.

Læstadius var leder av bevegelsen så lenge han levde. Deretter overtok hans kateket Johan Raattamaa som leder. Disse to klarte i hovedsak å holde bevegelsen samlet, men etter Raattamaas død, ble bevegelsen delt i mange ulike grupper. I Norge fikk vekkelsen stor betydning i Finnmark, Nord-Troms, Sør-Troms og i nordre Nordland. Det kom også etter hvert noen menigheter enkelte steder i Sør-Norge, helst av folk nordfra som var på flyttefot.

Skibotn forsamlingshus. Lyngen-læstadianernes

hovedhus i Nord-Troms. (foto fra boka)

Jeg er veldig begeistret og takknemlig for at det nå foreligger en så grundig oversikt over læstadianismens historie i Norge. Et par småting vil jeg likevel sette fingen på. Jeg savner en grundigere drøfting om læstadianismens forhold til haugianismen, rosenianismen og misjonsorganisasjonene. Det er litt om dette i siste bolken fra 1990-2020, men det hadde vært nyttig å sett på dette også fra tidligere perioder.

Boka er lang, og ved lesning fra perm til perm oppleves det til tider litt vel mye repetisjon. For den som bruker boka som oppslagsverk for avgrensede tidsperioder, vil ikke dette merkes i samme grad.

En hendelse som omtales i siste bolken, var jeg selv involvert i som kretssekretær i Troms og Finnmark krets av NLM i 1997-2003. Erling Saltnes var predikant i Lyngenretningen. Han og kona var engasjert i hjelpearbeid til Kola, og hadde fått et klarer syn for misjon enn hva som var vanlig og akseptert innen læstadianismen. Han tok kontakt med oss i NLM for å drøfte muligheten for at han også kunne reise litt for NLM. Etter samtale med Saltnes sammen med kretsformannen, valgte kretsstyret å prøve dette.

Orneshaugen forsamlingshus ved Narvik rommer mellom 1500-2000

personer. Huset tilhører "De førstefødte". (foto fra boka)

I boka skildres litt av reaksjonen dette medførte i hans egen forsamling. Han måtte ta en pause fra forkynnelsen i de læstadianske menighetene inntil forholdet til NLM ble avklart. Dette ble etter hvert så vanskelig for Saltnes, at det ikke ble noe møtevirksomhet for NLM.

Igjen vil jeg si, takk for boka. Den anbefales varmt. Mange i kristen-Norge er ukjent med denne bevegelsen. Gjennom denne boka har du mulighet til å komme litt på innsiden av historien, men også noen små glimt av teologien. Boka er utgitt på forlaget Orkana Akademisk.