I 40 år var Sigurd Odland en svært markert lærer i teologi. Han ble også kjent for stadig å ta konsekvensen av sin overbevisning, ved å si opp sin stilling eller sitt tillitsverv.
Året er 1923. Sigurd Odland er en av landets mest kjente teologer. Han var nå blitt 66 år gammel, og hadde de siste årene undervist ved Fjellhaug misjonsskole. På Fjellhaug var det tradisjon for å arrangere et misjonsstevne om sommeren, siden lokalene likevel sto tomme.
Dette året var stevnet annonsert til 3.-8. juli. Programmet for denne uka var spekket av den tids misjonskjendiser. Generalsekretær Johannes Brandtzæg var selvskreven. I annonsen er professor Sigurd Odland nevnt som nummer to. Han skulle ha bibeltimer over emnet: «Nogen av grundtankerne i Johannesevangeliet eller et andet bibelsk emne» Emissær Knut Rettedal skulle ha emner rettet mot ungdom, det samme med lærer Peder Vagle. I tillegg var tre misjonærer satt opp som talere. Henrik Seyffarth skulle tale over «Kain og Abel eller to Gudsforhold» og Even Staurset «Fra misjonsarbeidet».
Den tredje misjonæren, var en kvinnelig enslig misjonær ved navn Marie Monsen. Marie var heime på ferie etter mange år i Kina. Etter dette ferieoppholdet, opplevde hun å stå i mange og store vekkelser i Kina. Men nå skulle hun tale om «Kinas kvinder og vort arbeide blant dem». Dette var ikke kontroversielt, for det var vanlig praksis at kvinnelige misjonærer reiste rundt og fortalte fra misjonsarbeidet når de var i Norge på ferie. Det var også vanlig at disse kvinnene vitnet om sin tro på bedehusene. Men det var ikke vanlig praksis i 1923, at kvinner hadde preiker eller lære-foredrag.
Det var her problemet dukket opp. For komiteen for sommermøtene hadde satt opp misjonærene til å tale på hagefesten som var avslutningen på stevnet. Da den gamle professor leste annonsen for stevnet, våknet et livsprinsipp hos ham. Han hadde til nøds kunnet gå med på at kvinnelige misjonærer fortalte fra misjonsarbeidet. Men at Marie Monsen skulle på tale på avslutningsfesten, gikk langt ut over hans prinsipper.
Han tok kontakt med misjonens ledelse. De sa at sommermøtet ikke var deres ansvar, men skolens. Odland ville at ledelsen skulle gripe inn og overprøve skolen, men det ville de ikke. Da så ikke professor Odland noen annen utvei, enn å skrive sin oppsigelse. En sjuårig karriere på Fjellhaug var dermed over. Og Fjellhaug måtte finne en ny bibeltimeholder til sommermøtet. Professoren sto fast ved sin overbevisning og sine prinsipper til siste slutt.
Av haugiansk rot
Sigurd Odland var dypt plantet i den haugianske bevegelse gjennom sine besteforeldre. Hans farfar het Peder Odland og ble født på Varhaug på Jæren i 1784. Da Hans Nielsen Hauge var på en av sine reiser over Jæren, ble Peder frelst. Hauge var en strateg, og fikk mange unge til å flytte til ulike deler av Norge. Peder ville han ha til Bergen, og slik ble det. I Bergen fikk Peder gå i bøkkerlære hos Hauge sin svoger Johan Loose. Sener var han sjømann en periode.
Peder Odland tjente såpass bra, at han kunne kjøpe seg en eiendom på Nordnes i Bergen. Herfra drev han både handel og skipsfart. Han var en av de mest sentrale haugianere i Bergen, men han var ingen predikant. I 1814 ble Peder gift med ei myndig haugianerdame fra Hemsedal. Hun hadde flyttet til Bergen for å arbeide hos en slektning som drev mølle på Askøy. Hun het Karen Grøtte og var særdeles skrive- og talefør.. Hun skrev flere brev til Hauge, hvor hun blant annet fortalte om sin omvendelse. Karen vantrivdes i byen, så hun fikk mannen Peder til å kjøpe et gardsbruk i Årstad like sør for Bergen.
I 1818 fikk de en sønn som de gav navnet Gabriel Tobias. Han overtok etter hvert faren sine mange forretninger. Gabriel ble gift med datter til en annen haugianerhøvding i Bergen, ved navn Amund Helland. Datteren het Elen Alette Helland. Amund var fra Bjerkreim, men ble «beordret» av Hauge til å flytte til Bergen. Også han drev med handel og skipsfart. Selv om Amund Helland var haugianer, ble han også glad i skriftene til den danske teologen Grundtvig.
Gabriel Odland fikk også smaken på Grundtvigs skrifter, og regnet seg som grundtvigianer mer enn haugianer. Han var en person som ofte hjalp andre som var i økonomiske problemer, ved å kausjonere for lån. I ei økonomisk krise i Norge, mistet han og familien nesten alt de eide på grunn av disse kausjoneringene. De fikk imidlertid beholde huset og alle bøkene. Etter dette krakket, mistet Gabriel livsgnisten, og gjorde ingen ting for å komme seg økonomisk på fote igjen. Elen Alette Odland hadde et lyst og lett sinn, og holdt familien samlet i disse tunge årene.
Elen Alette og Gabriel Odland fikk åtte barn, fire jenter og fire gutter. Kun en av jentene og en av guttene ble gift. Datteren Thora Odland ble gift med presten Fredrik Klaveness, mens sønnen Thor Odland stiftet familie og bosatte seg i Danmark. Tre av sønnene ble teologer. Av disse var Sigurd den som ble landskjent.
Teolog med skarpt hode
Sigurd Vilhelm Odland ble født 5. desember 1857. Han vokste opp og ble stor og sterk, men eide ikke praktisk sans. Det var bøkene som skulle fylle hans liv. For Sigurd var langt over gjennomsnittet intelligent. Etter konfirmasjonen, gikk han på Holwechs elementærskole og fortsatte deretter med å lese latin. Skoleåret 1874-75 gikk han på katedralskolen i Bergen, og fikk karakteren laudabilis.
Året etter (1876) begynte han på teologistudier, og avla teologisk embetseksamen i 1879. Også her fikk han laud. Selv om Sigurd i heimen ble oppdratt på en friere grundtvigiansk tro, ble hans egen overbevisning mer i tråd med besteforeldrenes haugianske tro. Han fortalte lite om sin egen omvendelse, men gjennom hans skrifter og forkynnelse, ble en snart klar over at han hadde erfaring med overgangen fra barnetroen til en egen bevisst tro. En plass skrev han: «Hvis ikke den som har levd i sin barnetro, kommer over i vekkelseskristendom, så blir det ikke noen virkelig personlig kristendom. Den som har levd med Gud fra barneårene, må på en personlig måte få gjøre erfaringer med Guds hellige vrede og lovens dom over synden. Han må lære å oppgi seg selv og i personlig tro på evangeliet, søke frelsen alene i Kristi fullbrakte forsoningsverk. (språklig revidert)
På Universitetet var Fredrik Knudsen, Gisle Johnson og C. P. Caspari hans hovedlærere, og disse fikk han stor respekt for. Han var i studietiden medlem av Studentsamfunnet og engasjerte seg også som lærer ved en søndagsskole. Etter at han var ferdig utdannet, fikk han arbeid som huslærer hos presten H. Kiær på Fiskum, mellom Hokksund og Kongsberg. Her var han vinteren 1880-81, og fortsatte høsten 1881 med å ta praktisk teologisk seminar. Etter at den eksamen var avlagt, dro han med studiestipend til Tyskland.
Skoleåret 1882-83 drev han med privatundervisning for teologiske studenter. 1. juli 1883 ble så en merkedato for den da 26 år gamle teologen. Da ble han nemlig ansatt som stipendiat ved Universitetet i Oslo (Kristiania), med et engangsstipend på kr. 960,- og årlig støtte på kr.240,-. Han ble ansatt ved Universitetet helt fram til 1906, fra 7. februar 1894 som professor. Skoleåret 1886-87 hadde han permisjon for å dra på studietur til Tyskland og Sveits sammen med sin bror Thor.
Samtidig som han underviste i teologi på Universitet i Oslo, engasjerte Odland seg i mye kristen virksomhet. Som sin lærer Gisle Johnson, ble han med i ledelsen av Lutherstiftelsen, forløperen til Indremisjonsselskapet. Men i motsetning til Johnson, var Odland uenig i det såkalte «nødsprinsippet». Dette var et prinsipp som Johnson brukte som argument for at lekfolk kunne forkynne Guds ord. Han mente prinsipielt at det var ordinerte prester som skulle stå for den offentlige forkynnelsen. Men siden det var for få prester, og ikke minst for få bibeltro prester, kunne også lekfolk forkynne – som et nødsprinsipp.
Dette var som nevnt Odland uenig i. Han mente at også lekfolk med nådegave og vitnebyrd, kunne forkynne Guds ord. Da han ble med i Lutherstiftelsens styre i 1885, arbeidet han for å fjerne dette prinsippet. Dette var mot slutten av Gisle Johnson sin storhetstid. Odland fikk gjennomslag for sitt syn i 1891. Samme året ble Lutherstiftelsen omgjort til Det norske lutherske Indremisjonsselskap hvor han ble formann i styret. Han ble også medredaktør i deres misjonsblad. I 1901 ble han også redaktør av det teologiske tidsskriftet Luthersk Kirketidende. Da indremisjonsfolket på Vest- og Østlandet arbeidet for en sammenslåing, var Odland en varm tilhenger for. Resultatet ble imidlertid to indremisjonsselskap, Indremisjonsselskapet i Øst og Det Vestlandske Indremisjonsforbund i Vest.
Høsten 1889 forsvarte Sigurd Odland sin doktorgrad i teologi, som han kalte «Jakobs brev til de tolv stammer i adspredelsen, innledet og fortolket». Dermed lå veien åpen for han til den nevnte professorstillingen ved Universitetet fra 7. februar 1894. Odland hadde da markert seg så tydelig på konservativ side i teologien, at mange teologisk radikale protesterte høylytt på hans utnevnelse som professor. Hans vitenskapelige kapasitet var det ingen tvil om. Han ble derfor i 1892 medlem «Videnskapsselskapet i Kristiania».
Professorstrid og et nytt menighetsfakultet
Det var ikke bare Indremisjonsselskapet som engasjerte professor Odland. Han var også opptatt av ytremisjon, og stilte villig til tjeneste for Det Norske Misjonsselskap. I 1904 kom spørsmålet om kvinners stemmerett i generalforsamlingen i NMS, opp til behandling og vedtak. Odland talte tydelig imot, men fikk et stort flertall imot seg. Dermed sa han NMS takk og farvel, og ville ikke ha noe med denne organisasjonen å gjøre.
Året før dette skjedde, blusset en annen strid opp. Denne skulle koste Odland mye tid og krefter. I 1903 døde professor Fredrik Petersen og stillingen hans ble lyst ut. Den formelt mest kvalifiserte søkeren var Johannes Ording fra Kongsberg. Ording var imidlertid liberal i sin teologi, noe som vekket Odland og andre til kamp. I 1904 ble Ording erklært som den eneste kvalifiserte søker. Innstillingskomiteen mente derimot at hans syn på sakramentene avvek så mye fra luthersk lære, at de ikke kunne anbefale ham.
Stillingen ble lyst ut på nytt senere på året 1904, og denne gang var det fem av seks i innstillingskomiteen som anbefalte Ording. Dermed anbefalte også kollegiet ved Universitetet, at Ording ble ansatt, mot en stemme, nemlig Sigurd Odland. 27. januar 1906 utnevnte så Christian Michelsen sin regjering, Johannes Ording til professor. Dette var imot kirkeminister Christoffer Knudsen sin vilje, og han leverte sin avskjedssøknad. 29. januar leverte også Odland sin oppsigelse fra professorstillingen ved universitetet. Han søkte i stedet en prestestilling i Oslo, men fikk ikke stillingen.
Samme dag som Odland leverte sin oppsigelse, samlet han en flokk konservative teologer heime i stua si. Her luftet Odland tanken om å starte en privat presteutdannelse på konservativt teologisk grunn. Vennene til Odland var samstemte om at krisesituasjonen som nå var oppstått, krevde en slik institusjon. Odland la derfor ut på en landsomfattende turne for å samle støtte og forbønn for oppstart av et slikt Menighetsfakultet. På disse samlingene la han ikke fingrene imellom når han advarte mot den nye liberale teologi. På et møte blir han sitert på følgende: «Du går til like helvete med den moderne teologi.»
Etter et år med intens reisevirksomhet, kunne en flokk med stiftere samles på Hospitset i Oslo 18. desember 1906. Her ble sju menn valgt til å arbeide fram den nye institusjonen. Odland var ikke med blant disse sju. Ute i landet var tanken om en ny presteskole blitt lunkent mottatt. Komiteen arbeidet likevel iherdig med oppstarten, og Odland sitt navneforslag ble vedtatt, «Det teologiske menighetsfakultetet» (MF). I 1907 snudde imidlertid stemningen blant kristenfolket. Da rykket Bergenspresten Carl Konow ut og sa at han ikke trodde at Jesus var Gud og heller ikke at han var stått opp av graven. Professor Ording støttet Konow langt på vei.
Dette skremte kristenfolket, og arbeidet med stiftelsen fikk medvind. 16. oktober 1907 ble det avholdt stiftelsesmøte og skolen startet opp 4. september 1908 i Chr. Augustsgt. 5 i Oslo med 14 studenter. Fire lærere ble ansatt, blant andre Sigurd Odland og Ole Hallesby. Det var samlet inn kr.150.000,- til MF, noe som gjorde at skoledriften var sikret for de første fem år. Skolen fikk ikke eksamensrett ved oppstarten, så studentene måtte avlegge eksamen ved Universitetet. Full eksamensrett kom først i 1913.
Odland og Hallesby utfylte hverandre på en god måte. Hallesby hadde sjelesorgens gave, og kunne hjelpe studentene på det mer personlige og åndelige plan. Ifølge Handeland sto Odland «alt for langt over dei (studentane) i alle måtar, syntes dei, at dei våga seg sjeldan fram til han med det dei bar på djupt inne, av sorg eller gleda.» Men «dei høgvyrde han meir enn nokon annan, det fantes ikkje maken hans lærdom og høgreiste karakterstyrke.»
Nytt brudd og ny oppsigelse
Sigurd Odland satt som formann i Indremisjonsselskapet i mange år. Da Ludvig Hope og hans venner kjempet for fri nattverd, var Indremisjonsselskapet imot at lekmenn skulle kunne forrette nattverden. Odland derimot, var enig med Hope, men møtte kraftig motstand i sin egen organisasjon. Han vant ikke fram i denne saken. Heller ikke i neste sak, havnet Odland på flertallets side. For under generalforsamlingen til Idremisjonsselskapet i 1911, dukket en kjent sak opp til debatt. Det forelå et forslag om å gi kvinner stemmerett i GF, noe Odland fremdeles var sterkt imot. Dette ut fra bibelens tale om at hyrde og eldstefunksjonen skal ligge hos menn med nådegave og tillit. Da forslaget ble vedtatt, var det tid for et nytt oppbrudd for professoren. Han trakk seg som styreleder og brøt med Indremisjonsselskapet. Da hadde han nettopp blitt gjenvalgt som styremedlem med nest flest stemmer av de kandidatene som var på valg.
I desember 1911 gjorde regjeringen et vedtak, som gav kvinner adgang til å tale under den offentlige gudstjeneste. Dette var nok et tilbakeslag for Odland, men denne gang handlet han ikke momentant. Først høsten 1915 sendte han brev til styret for MF om at han sa opp sin stilling på Fakultetet. Begrunnelsen var at han ikke kunne være med å utdanne prester i en kirke som tillot kvinner å tale offentlig.
Denne gang mobiliserte ikke den gamle stridsmann til kamp. Han resignerte. En gammel indremisjonsmann fra Rogaland, Gabriel Baardsen, skrev at han mente Odland var blitt motløs etter nederlaget i Indremisjonsselskapet GF i 1911. Handeland støtter dette. Siden Odland mente at Indremisjonsselskapet «sveik Guds ord på eit fundamentalt punkt», innså han at han ikke kunne nå fram med en ny kirkekamp. Han valgte derfor i stedet å resignere.
Odland var nå neste 60 år gammel, og spørsmålet var hvor veien vider gikk for denne åndskjempen. Etter som år hadde gått, hadde han fått stadig større sans for Kinamisjonen. Han hadde et nært og godt forhold til både generalen Brandtzæg og til Ludvig Hope. Og kanskje avgjørende, Kinamisjonen var radikal på mange områder, men i synet på kvinners tjeneste som eldste og prester, var de konservative. Det var ingen ting som tydet på at de ville åpne for kvinners stemmerett i hans levetid.
Mange ble overrasket da det våren 1916 ble annonsert at Odland skulle begynne å undervise på Fjellhaug. De som kjente han godt, var derimot ikke overrasket. Odland fikk leie leilighet på Fjellhaug og flyttet dit sommeren 1916. Da hadde han allerede undervist på Fjellhaug siden februar. Han fikk spørsmålet fra Brandtzæg sent på høsten 1915. Odland var deretter en høyt respektert professor ved Fjellhaug helt fram til bruddet i 1923, som er omtalt i innledningen av denne artikkelen.
Omfattende forfatterskap og skattet forkynner
Sigurd Odland var en særdeles grundig forfatter. Både under sin yrkesaktive tid og etter at han ble pensjonist, gav han ut mange bøker. Kanskje er han mest kjent for sin fortolkning av de fleste bøkene i Det Nye Testamentet. Like før han døde kom fortolkningen av Apostlenes Gjerninger, og da hadde han også begynt å skrive på fortolkningen til Johannes Åpenbaring.
Disse bøkene ble mye lest, ikke minst av de som studerte på Fjellhaug og andre teologiske institusjoner. Men Odland var ingen lettvekter rent språklig. Han skrev med lange setninger med mange innskutte bisetninger, slik at det nesten kunne gå ei halv tettpakket siden mellom hvert punktum. Da gjaldt det å være våken for å henge med.
Min onkel, misjonær Alf Sandvik, fortalte at det hendte at kona Marta strevde med å få sove. Da tok han fram ei av Odlands tykke bøker og begynte å lese høyt fra den. Da sovnet som regel Marta, før Alf var kommet til første punktum.
I tillegg til egne bøker, var Odland også en aktiv bidragsyter ved oversettelsen av Bibelen som kom ut på Bibelselskapet i 1930. Han skrev også mange store og små artikler i aviser og tidsskrift, men dette ble det så godt som slutt med etter at han forlot Fjellhaug.
Handeland skriver at om det skriftlige språket var omstendelig og tungt, var det helt annerledes når Sigurd Odland kom på talerstolen. Her var han en mester, han brukte korte setninger og fenget både studenter og tilhørere under hans talerstol. «Odland syntes ikkje trengja tid til å leita anten etter ord eller argument. Dei kom av seg sjølv. Det var som å sjå på eit fyrverk, eller rettare: som å gå mot eit maskingevær i full aksjon. Ordi fløymde fram, og kvart ord og kvar setning trefte målet.» Ellers kunne han være sylkvass og ironisk, men som oftest med godt humør og frisk humor.
Det som ellers kjennetegnet Sigurd Odland var at han i alt han gjorde og sa, ønsket å være tro mot Guds ord. Derfor var kampen mot liberal og såkalt positiv teologi en kjernesak for han. Men han delte ikke det bibelsyn som de fleste innen den radikale lekmannsbevegelsen hadde. Han sto for det bibelsyn som var rådende på MF helt fram til 1960-tallet. Han mente at bibelen er ufeilbarlig kun i det som har med de sentrale trossannheter å gjøre. Han var derfor ikke redd for å si at det var feil i Bibelen, i mer perifere spørsmål. «Lekfolkets bibelsyn» om at Bibelen er ufeilbarlig fra første til siste side, fikk først sin talsmann på MF i Carl Fr. Wisløff, mange år etter at Odland var død.
Siste år
Etter at Odland flyttet fra Fjellhaug, fikk han en leilighet i Bogstadveien en kort periode, før han landet i Inkognitogata, ikke langt fra Slottet. Om han ikke lenger deltok i debatter, ble han desto mer brukt som rådgiver. Men kreftene begynte etter hvert å avta.
Han ble en gang spurt om hvorfor han ikke ble gift. Da svarte han med sitt gode glimt i øyet: «Den gang jeg burde ha giftet meg, hadde jeg ikke tid til å tenke på det. Og siden har vel neppe noen villet ha meg.» En gang var det en som ba han hilse heim til kona. Da svart Odland: «Min kone er gjenstand for tro og håp, men ikke for kjærlighet.»
6. desember 1936 fikk han et lite slag, men kom seg til krefter igjen. I februar 1937 fikk han derimot et nytt slag, og denne gangen ble han sengeliggende. Han fikk flytte heim til sin Frelser 30. april 1937 og ble 79 år gammel.
Kilder
Carl Fr. Wisløff: Norsk
kirkehistorie III (1971)
Oscar Handeland: Sigurd
Odland (1941)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar