Da nordmenn emigrerte til Amerika på 1800-tallet tok det ikke lang tid før de bygde kirker og dannet trossamfunn. Det ble dessverre mye strid og splittelser.
Svenske utvandrere til USA dannet i 1860 kirkesamfunnet Augustana-synoden. Deres amerikanske navn var Augustana Evangelical Lutheran Church. De aller fleste lutherske svensker i Amerika var tilsluttet denne kirken, og de unngikk i stor grad å splittes i mindre kirkesamfunn.
Slik gikk det ikke med nordmennene. Det verserer noe ulike tall, men en regner med at nordmenn i Amerika dannet ca. 15 ulike kirkesamfunn. I tillegg til de lutherske ble det også dannet noen få norskamerikanske kirkesamfunn som ikke var lutherske. Å få en god oversikt over de norske synodene har ikke vært enkelt, men jeg gjør et forsøk.
Eielsen synoden
I 1839 kom den markerte emissæren fra Voss, Elling Eielsen (1804-1883), til Amerika. Eielsen hadde en sterk personlighet og var nok ikke helt enkel å samarbeide med. Han var veldig kritisk til det norske presteskapet og kom tidlig på kant med disse. Samtidig opplevde han større vekkelser rundt om i Norge. I 1839 emigrerte han til Amerika og der fortsatte han sin forkynnervirksomhet blant den norskamerikanske befolkningen. På samme måte som i Norge fulgte det vekkelser med Ellingsen også i USA.
Mange av nordmennene ønsket kirkelig handling slik de var opplært i fra Norge. For å avhjelpe med dette lot Eielsen seg ordinere til prest av den tyske teologiprofessor F. A. Hoffman. Dermed ble den radikale lekmannen Eielsen den første norske prest i Amerika. Dette skjedde 3. oktober 1843. To år tidligere hadde Eielsen fått bygget det første kristne forsamlingshus for norskamerikanere. Dette ble bygget i Fox River i Illinois.
I 1846 ble alle menighetene som var tilknyttet Eielsen knyttet sammen til et kirkesamfunn og fikk navnet Eielsen synoden. Synoden skulle så langt som mulig følge prinsipper fra Haugebevegelsen i Norge. Det førte til uklarhet i myndighet og påfølgende stridigheter. Etter kun to år, i 1848, valgte en stor gruppe å forlate Eielsen synoden og gikk inn i andre kirkesamfunn som ikke var norske. I 1856 opplevde Eielsen synoden en ny splittelse.
Den norske synode
Rundt 1850 begynte flere norske prester å emigrere til Amerika. Blant de mest markerte av disse var prestene Hans Gerhard Stub, brødrene Adolph Carl og Herman Amberg Preus, Wilhelm Christian Dietrichson og Ulrik Vilhelm Koren. Disse ble prester for norske bosetter og begynte snart å arbeide for å få dannet en norsk kirke i Amerika som kunne være søsterkirke til Den norske kirke i Norge. Disse prestene kom snart på kant med Eielsen og hans lavkirkelige synode, så det var uaktuelt å gå sammen med dem.
7. oktober 1853 kom mange av de nye menighetene sammen og dannet Synoden for den norsk-lutherske kirke i Amerika. Denne gikk helst under navnet Den norske synode. Som navnet tilsier, var denne synoden teologisk strengt ortodoks luthersk. Mens Eielsen synoden var preget av lekmannssyn, var Synoden embets- og prestesentrert. Etter kort tid knyttet de sterke bånd til den høykirkelige tyske Missourisynoden. Da Den norske synode ble stiftet, besto den av åtte prester og 28 menigheter. Det tok ikke lang tid før det var denne synoden som var den klart største blant norskamerikanerne. I 1862 sluttet også utbryterne fra Eielsen synoden i 1848 seg til Den norske synode. Synoden drev bla. St. Olaf College. I 1870 hadde denne synoden 80.000 medlemmer i 335 menigheter og 74 prester.
De tre brødrene Henrik, Johan og Thor Strand fra Tau var alle prester i Synoden fram til denne vedtok å gå sammen to andre norske synoder i 1912-17. Brødrene var Missouri venner og brøt med Synoden og senere Den norske lutherske kirke.
Den Norsk-Danske Konferensen
De som brøt med Eielsen Synoden i 1856 slo seg sammen med noen svenske menigheter og dannet Augustana Synoden. I 1870 ble det enighet i denne synoden om å dele den i to etter nasjonalitet, en norsk og en svensk synode. Nordmennene kalte sitt kirkesamfunn for Den norske Augustana synoden. I 1869 hadde presten August Weenaas stiftet den første norske presteskolen i USA i Marshall Wisconsin. Denne skolen ble med inn i Den norske Augustana synoden. Skolen het The Augustana Seminary.
Men allerede etter få måneder sprakk Den norske Augustana synoden. Kun sju prester ble igjen i denne synoden, mens presteskole forsvant med flertallet. De som ble igjen startet en ny presteskole i Beloit i Iowa i 1881. Flertallet med blant andre Weenaas i spissen, gikk sammen med noen danske menigheter og dannet Den norsk-danske Konferensen, ofte bare kalt Konferensen. I 1872 flyttet presteskolen til Minneapolis. C. L. Clausen ble formann for Konferensen.
Medlemskapet i Konferensen økte betydelig de kommende årene. Dette ikke minst fordi de fikk flere dyktige ledere fra Norge, blant andre Sven Oftedal (1844-1911), som var bror til den kjent Lars Oftedal, og Georg Sverdrup (1848-1907) som ble en markert leder av Augustana Seminaret.
Hauge synoden
I 1876 opplevde Eielsen synoden en ny og alvorlig splittelse. Mange av medlemmene så et klart behov for tydeligere lover for synoden, noe Eielsen selv var imot. Det endte med at et klart flertall vedtok både endringer i lovene og også navneendring av synoden. Fra 1876 ble navnet Hauge synoden. Eielsen selv og hans mindretall dannet da Den evangelisk lutherske kirke som de regnet som en fortsettelse av den opprinnelige Eielsen synoden og som fikk de samme lover som denne.
Hauge synoden tok navnet sitt etter Hans Nielsen Hauge i Norge. Som Eielsen synoden var også denne nye synoden lavkirkelig og la liten vekt på gudstjeneste i formelle og rituelle former, men desto mer vekt på fri forkynnelse og personlig tro på Jesus Kristus. Synoden startet opp en teologisk presteutdannelse i Red Wing i Minnesota i 1879.
Flere av de første norske misjonærer til Kina og andre misjonsland var knyttet til eller hadde kontakt med Hauge synoden. Halvor Rønning var en av disse. Han studerte på Red Wing før han dro til Kina som utsending for Hauge synoden. Rønning ordinerte også misjonæren Sigvald Netland til prest i Haugesynoden. Torstein Himle var en tredje nordmann som reiste til Kina for Hauge synoden. Bror til oldefar Tore Fjelde, Thomas Fjeld, var også engasjert i Haug synoden.
Det Anti-Missourianske
Broderskap
Mange var begynt å bli veldig lei av alle splittelsene blant det norskættede kristenfolket i USA. Men også på 1880-tallet skulle det komme en dyptgripende splittelse. Denne gang var det Den norsk synode som ble rammet. Som nevnt var denne synoden tett knyttet til en høykirkelige og strengt lutherske Missouri synoden. Mange i Den norske synode reagerte på Missouri sin sterke vektlegging på læren om utvelgelsen. De som reagerte mente at Missouri gjorde mennesket til en passiv brikke i frelsesspørsmålet. De mente også at denne læren lå tett opp til den kalvinske lære som hevder en dobbel utvelgelse.
De som var uenig med Missouri innen Den norske synode dannet i 1883 Anti-Missourian Brotherhood. Dette var en uformell gruppe. I 1887 ble bruddet et faktum da en tredjedel av prestene og menighetene forlot Den norske synoden (ca. 100 prester og flere hundre menigheter). De dannet så synoden Det Anti-Missourianske Broderskap. Ledere her var bl.a. Bernt Julius Muus og Marcus Olaus Bockman.
Bertel Naig var bror til min oldemor. Han emigrerte til Iowa og ble aktiv i en kirke som var med i Anti-Missouri og senere i Den forenede kirke.
Den forenede norske
lutherske kirke i Amerika
Etter bruddet i 1887 ble det mer alvor over arbeidet med å samle norske menigheter og kirkesamfunn. Det Anti-Missourianske Broderskap var ikke så høykirkelig som Missouri og det ble opprettet kontakt mellom Anti-Missouri, Konferensen og Haugesynoden. 13. juni 1890 kunne endelig United Norwegian Lutheran Church opprettes. Det ble til slutt Konferensen og Anti-Missouri som ble slått sammen. Hauge Synoden trakk seg fra samarbeidet like før de var i mål. Gjermund Hoyme ble valgt til formann fram til 1902 da Theodor Halvorsen Dahl overtok. Ved oppstart hadde Den forenede kirke 152 000 medlemmer.
Kinamisjonæren Knud Stokke var utsending for Den forenede kirke fra 1896 og fortsatte for Den norske lutherske kirke i Amerika da denne ble et faktum i 1917. Det samme gjaldt prestene Andreas Bersagel, Erik Sandvig (bror til oldemor Johanne Sandvik), John Sandvig (Eriks bror), Ed Sandvig (Johns sønn) og Thomas Rorstad (svoger til Erik og John).
Den norske lutherske
frikirke
Men splittelsen fortsatte. Kort tid etter at Den forenede norske lutherske kirke var stiftet ble det strid om Augsburg seminaret. Rektor Georg Sverdrup var en av utbryterne, sammen med mange fra den gamle Konferensen. Bruddet skjedde i 1893, mens frikirken formelt ble stiftet i 1897. Frikirken beholdt Augustana Seminary.
En av dem som hadde sin misjonærtjeneste for Frikirken var Erik Tou fra Tau. Han ble presteutdannet på Augustana Seminary da dette var under Konferensen. Han ble sendt til Kina som misjonær for NMS, men gikk over til å bli Den forenede kirkes utsending i 1892. Da Sverdrup og hans venner brøt med Den forenede kirke og stiftet Frikirken, ble Erik Tou med over dit. Da han avsluttet misjonærtjenesten i 1903 ble han prest i ulike menigheter i Frikirken.
Brodersamfunnet
Heller ikke Frikirken skulle unngå splittelse. I 1900 brøt en gruppe ut av Frikirken og dannet kirkesamfunnet Brodersamfunnet.
Den norske lutherske
kirke i Amerika
Ut over på 1900-tallet ble det igjen intensivert arbeidet med å samle mange av de ulike kirkesamfunnene. I 1912 klaret en arbeidsgruppe å komme fram til et dokument som både Den forenede kirke, Synoden og Hauge synoden kunne gi sin tilslutning til. Dette innebar blant annet at kirken aksepterte to syn på utvelgelsen. De neste fem årene ble brukt til å praktisk legge til rette for sammenslåing av disse tre store kirkesamfunnene med norske røtter.
I 1917 ble Den norske lutherske kirke i Amerika (The Norwegian Lutheran Church of America) stiftet av de tre nevnte kirkesamfunn. De som ikke ble med var Frikirken, Eielsen synoden og Brodersamfunnet. I den gamle Den norske synoden var det noen prester og menigheter som ikke kunne akseptere annet enn Missouri sitt syn på utvelgelsen. Noen av disse valgte å gå ut eller de ble ekskludert av den nye storkirken. I 1918 dannet flere av disse Evangelical Lutheran Synod (ELS), på folkemunne kalt Little Norwegian Synod.
I dag er Den norske
lutherske kirke i Amerika dessverre minst like liberal som den norske kirke i Norge.
Den har åpnet for kvinnelige prester og homofilt samlevende prester. De bruker
den historisk kritiske metode i sin bibeltolkning.
Kilder
Odd S. Lovoll: Det
løfterike landet (1997)
Olaf Morgan Norlie: Norsk
Lutherske menigheter i Amerika 1843-1916 (1918)
Olaf Morgan Norlie: Norsk
Lutherske prester i Amerika 1843-1913
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Norwegian-American Churches in the United States
When Norwegians emigrated to America in the 19th century, it did not take long before they built churches and formed religious communities. Unfortunately, this was also marked by considerable conflict and division.
Swedish emigrants to the United States formed the Augustana Synod in 1860, officially called the Augustana Evangelical Lutheran Church. The vast majority of Lutheran Swedes in America belonged to this church, and they largely avoided splitting into smaller denominations.
The same was not true for the Norwegians. Estimates vary, but it is generally believed that Norwegians in America formed around 15 different church bodies. In addition to the Lutheran groups, a few Norwegian-American denominations were also established outside Lutheranism. Gaining a clear overview of these Norwegian synods is not easy, but here is an attempt.
The Eielsen Synod
In 1839, the prominent
lay preacher Elling Eielsen (1804–1883) from Voss arrived in America. Eielsen
had a strong personality and was not always easy to cooperate with. He was
highly critical of the Norwegian clergy and soon came into conflict with them.
At the same time, he had experienced revival movements in Norway.
After emigrating in 1839, he continued his preaching among Norwegian-Americans, and, as in Norway, revival movements followed his work in the United States.
Many Norwegians desired
church services in the form they were accustomed to from Norway. To meet this
need, Eielsen was ordained as a pastor by the German theology professor F. A.
Hoffman. Thus, the radical layman became the first Norwegian pastor in America
on October 3, 1843. Two years earlier, he had built the first Christian meeting
house for Norwegian-Americans in Fox River, Illinois.
In 1846, the congregations associated with Eielsen were organized into a church body known as the Eielsen Synod. It sought to follow principles from the Haugean movement in Norway. This led to unclear authority structures and internal conflict. After only two years, in 1848, a large group left the synod and joined other (non-Norwegian) church bodies. Another split occurred in 1856.
The Norwegian Synod
Around 1850, several Norwegian pastors emigrated to America. Among the most prominent were Hans Gerhard Stub, the brothers Adolph Carl and Herman Amberg Preus, Wilhelm Christian Dietrichson, and Ulrik Vilhelm Koren.
They became pastors for Norwegian settlers and soon worked to establish a Norwegian church in America that could serve as a sister church to the Church of Norway. They quickly came into conflict with Eielsen and his low-church synod, making cooperation impossible.
On October 7, 1853, many of the new congregations formed the Synod for the Norwegian Evangelical Lutheran Church in America, commonly called the Norwegian Synod. As the name suggests, it was theologically strict and orthodox Lutheran. While the Eielsen Synod emphasized lay leadership, the Norwegian Synod was clergy- and office-centered.
It soon established
strong ties with the high-church German Missouri Synod. At its founding, it
consisted of eight pastors and 28 congregations, but it quickly became the
largest Norwegian-American synod. In 1862, the group that had left the Eielsen
Synod in 1848 joined it. The synod also operated institutions such as St. Olaf
College. In 1870, this synod had 80,000 members in 335 congregations and 74
priests.
The three brothers Henrik, Johan and Thor Strand from Tau were all priests in the Synod until it decided to merge with two other Norwegian synods in 1912-17. The brothers were Missouri friends and broke with the Synod and later the Norwegian Lutheran Church.
The Norwegian-Danish
Conference
Those who broke with the Eielsen Synod in 1856 joined some Swedish congregations to form the Augustana Synod. In 1870, this synod was divided along national lines into a Norwegian and a Swedish branch. The Norwegian branch became known as the Norwegian Augustana Synod.
However, this synod split after only a few months. A minority of seven pastors remained, while the majority—led by August Weenaas—joined with Danish congregations to form the Norwegian-Danish Conference (often simply called “the Conference”). Membership in the Conference grew significantly, helped by capable leaders from Norway such as Sven Oftedal and Georg Sverdrup.
The Hauge Synod
In 1876, the Eielsen
Synod experienced another major split. Many members wanted clearer governance,
which Eielsen opposed. The majority adopted new regulations and renamed the
body the Hauge Synod.
Eielsen and his minority instead formed the Evangelical Lutheran Church, which they considered a continuation of the original synod.
The Hauge Synod was named after Hans Nielsen Hauge and, like Eielsen’s movement, was low-church in character. It placed little emphasis on formal liturgy and more on free preaching and personal faith in Jesus Christ. In 1879, it established a theological seminary in Red Wing, Minnesota.
Several of the first Norwegian missionaries to China and other mission countries were connected to or had contact with the Hauge Synod. Halvor Rønning was one of these. He studied at Red Wing before going to China as an envoy for the Hauge Synod. Rønning also ordained the missionary Sigvald Netland as a priest in the Hauge Synod. Torstein Himle was a third Norwegian who traveled to China for the Hauge Synod. The brother of great-grandfather Tore Fjelde, Thomas Fjeld, was also involved in the Haug Synod.
The Anti-Missourian
Brotherhood
By the 1880s, many had grown weary of the constant divisions among Norwegian-American Christians. Nevertheless, another major split occurred—this time within the Norwegian Synod. The conflict centered on its close relationship with the Missouri Synod and its doctrine of election (predestination). Critics argued that this teaching made humans passive in matters of salvation and resembled Calvinist double predestination.
In 1883, dissenters formed the Anti-Missourian Brotherhood. The split became formal in 1887 when about one-third of the pastors and congregations left the Norwegian Synod to form their own church body.
Bertel Naig was my great-grandmother's brother. He emigrated to Iowa and became active in a church that was part of the Anti-Missouri and later the United Church.
The United Norwegian
Lutheran Church in America
After the 1887 split,
efforts to unify Norwegian church bodies intensified. Contacts were established
between the Anti-Missourians, the Conference, and the Hauge Synod. On June 13,
1890, the United Norwegian Lutheran Church was formed, primarily through a
merger of the Conference and the Anti-Missourian group (the Hauge Synod
withdrew shortly before completion). At its inception, the United Church had
152,000 members.
The Chinese missionary Knud Stokke was an envoy for the United Church from 1896 and continued for the Norwegian Lutheran Church in America when this became a fact in 1917. The same applied to the priests Andreas Bersagel, Erik Sandvig (brother of great-grandmother Johanne Sandvik), John Sandvig (Erik's brother), Ed Sandvig (John's son) and Thomas Rorstad (brother-in-law of Erik and John).
The Norwegian Lutheran
Free Church
Division continued. Shortly after the formation of the United Church, conflict arose over Augsburg Seminary. In 1893, a group led by Georg Sverdrup broke away, and in 1897 they formally established the Norwegian Lutheran Free Church.
The Brotherhood
Even the Free Church did not avoid division. In 1900, a group split off and formed the Brotherhood.
The Norwegian Lutheran Church of America
In the early 20th century, efforts to unite the various Norwegian synods intensified once again. In 1912, agreement was reached on a common doctrinal foundation between the United Church, the Norwegian Synod, and the Hauge Synod. This meant, among other things, that the church accepted two views on predestination. The next five years were spent practically facilitating the merger of these three large church denominations with Norwegian roots. In 1917, these three bodies merged to form the Norwegian Lutheran Church of America.
Those who did not join included the Free Church, the Eielsen Synod, and the Brotherhood. Some members of the old Norwegian Synod who maintained strict adherence to the Missouri Synod’s doctrine of election also refused to join. In 1918, several of them formed the Evangelical Lutheran Synod (ELS), often called the Little Norwegian Synod.
Present Situation
Today, the Norwegian
Lutheran Church of America is, unfortunately, considered by some to be at least
as theologically liberal as the Church of Norway. It has accepted the
ordination of women and clergy in same-sex relationships, and it applies
historical-critical methods in its interpretation of the Bible.
(AI-translated)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar