Tollef Hytland fra Bjerkreim har en spennende livshistorie. Den ender imidlertid ikke godt. Det gjør ikke alltid det, selv for emissærer.
I 1877 satt to menn på hver sin celle i fengselet i Stavanger. Den ene var herlig nyfrelst, den andre var ingen kristen. De to hadde ikke sett hverandre, men det var et hull i veggen mellom dem, helt oppe mot taket. Dette hullet gjorde at de kunne snakke med hverandre uten store anstrengelser.
Den nyfrelste klarte ikke å skjule hva han hadde opplevd, og begynte å vitne om sin Frelser for den ukjente. Litt etter litt begynte vitnesbyrdet å nå inn, og kollegaen på nabocella ble frelst. Han som vitnet, sonte en dom på 20 dager. Bror hans hadde besøkt han i fengselet, og vitnet for han slik at han ble frelst. Nå var det altså to nyfrelste i fengselet i Stavanger. Han som vitnet for sin nabo het Tollef Hytland.
Oppvekst med fyll og slåssing
Hytland er en gard i Bjerkreim, på sørsiden av Ørsdalsvatnet. På midten av 1800-tallet var det to hovedbruk på Hytland. Et ektepar med fem barn kom til bruk 1 i 1856. Mannen het Lars Olsen Apeland. Han skulle nå overta Hytland etter sin søster og svoger som var barnløse. De hadde fått et tvillingpar i 1850, men begge disse døde i fødselen. Nå testamenterte de garden til Lars, mot å få folgekontrakt.
Lars og kona Marthe Pedersdatter Apeland hadde inntil da levd i fattigdom, og livet ble ikke mye enklere selv om de nå var selveiende bønder. Noe av fattigdommen skyldtes også at Lars lå under for alkohol, og derfor stadig var på fylla. De fem første barna pluss et sjette som var dødfødt, ble alle født på Apeland. Det var Guri (f.1842), Ole (f.1844), Berthe Talette (f.1846), Peder (f.1849), Dødfødt barn (f.1851) og Ole Andreas (f.1854). Berthe Talette ble gift til Vinningland. Hun hadde ei datter, Lotta Rebekka Bertine, som ble gift med Sven Westlye og bosatt i Stavanger. Lotta og Sven Westly var nære vener av Ingeborg Efteland og Fred Olsen. Ingeborg var søster til min mormor Inga Fjelde.
Det skule komme et barn til i familien på Hytland. Han ble født 12. mars 1857 og fikk navnet Tollef Johan Larssen Hytland. Til vanlig skrev han seg for Tolleif Hytland eller Tolleif L. Hytland. Det ble smått med skolegang på Tollef. Når han var konfirmant i Bjerkreim kirke 29. september 1872, kunne han knapt lese. Dette lærte han seg imidlertid etter hvert. Tollef var stor av vekst, og fysisk veldig sterk. Jeg har ikke opplysninger om hva Tollef arbeidet med etter konfirmasjonen, men antar at det var for han som for de fleste av hans jevnaldrende – de fikk seg strøjobber som drenger på ulike garder.
Tollef tok snart lærdom av farens dårlige vaner. Fyll og slåssing ble en vanlig foreteelse for tenåringen. Det førte han også i klørne til myndighetene. En gang hadde han gitt en ungdom fra Ogna såpass med juling, at lensmannen måtte gripe inn. Det endte med noen dager på brød og vann i kasjotten. Etter en skikkelig rangel i 1877, endte han igjen i fengsel, denne gang i Stavanger. Det var her Tollef ble frelst. Broren Peder var åtte år eldre enn Tollef. Han var blitt frelst, kanskje ved vekkelsen ved Lars Oftedal som gikk over Stavanger på den tiden. Gleden var stor da Peder fikk hjelpe lillebroren til fred med Gud.
Skomaker og emissær
Vel hjemme igjen fra fengselet, begynte et helt nytt liv for slåsskjempen fra Hytland. Han oppsøkte samlinger om Guds ord og vitnet frimodig for sambygdingene om sin tro. Tollef hadde også en veldig god sangstemme, og brukte også denne gaven med stor frimodighet. Etter hvert begynte han også selv å samle folk til møter, hvor han både vitnet og talte Guds ord. En av sangene han ofte sang var slik:
Tollef lærte seg skomaker yrket, og fikk seg sitt eget verksted. Det var kun en kort tid han var lønnet emissær. Mesteparten av livet riste han på fritiden uten lønn. Det var kanskje på en slik preiketur til Jæren, at han traff på Ellen Gabrielsdatter Herikstad fra Varhaug. Hun var tre å yngre enn Tollef. De to ble glad i hverandre, og 29. desember 1882 ble de viet i Bjerkreim kirke. Ellen var datter til Berte Herikstad fra Varhaug og Gabriel Hadland fra Ogna. Bruden var 22 år og brudgommen 25.
De første månedene som nygifte, bodde de heime på Hytland. Her fikk de også sitt første barn. I 1883 fikk de kjøpe bruk 11 i Bjerkreim sentrum, og familien flyttet dit. Her hadde Tollef sitt skomakerverksted. I 1885 solgte de bruket i Bjerkreim og flyttet til Egersund. Her ble de boende til ca. 1889. Da var Stavanger neste stoppested for den urolige Tollef Hytland.
Svovelpredikant for Indremisjonen
Det var mens familien bodde i Egersund, at Tollef ble ansatt som lønnet emissær for Ryfylke og Jæren Indremisjon. Dette skjedde i 1887. Året før hadde han vært flere turer i Lyngdal og Farsund traktene. I Spind brøt det ut en stor vekkelse, og denne vekkelsen fortsatte da han hadde to nye lange møteserier våren og høsten 1887. Han ble kjent for sin vakre stemme og for sine store talegaver. Han brukt et friskt og impulsivt språk, og var ikke redd for å bruke kraftuttrykk.
I denne perioden tok han et oppgjør med en ny Ungdomsskole (Folkehøgskole) som var startet i bygda. Dermed havnet han også i media, og lokalavisen Lister fikk svovelpredikanten fra Bjerkreim som et yndet «offer». Men Tollef lot seg ikke skremme av det, og kom tilbake til Spind også i 1889 og mange ganger senere. Også i 1889 ble det vekkelse. Han opplevde vekkelser også i andre bygder han besøkte som forkynner, blant annet i Hjelmeland og i Herand i Hardanger. I Herand fikk han vigsle grunnen til et nytt bedehus som kristenfolket ville bygge. Det hadde vært flere vekkelser i bygda før Hytland kom dit, og de nyvakte kjente et stort behov for et eget bedehus.
Som ansatt i Indremisjonen, reiste han en del sammen med den store høvdingen Lars Oftedal. I 1887 var det så smått begynt å gro fram en opposisjon mot den maktglade Oftedal. En viktig «opposisjonell» var den kjente emissæren Thormod Rettedal. Det var i dette mer lavkirkelig radikale opposisjonsmiljøet at kallet til Kinamisjon i Stavanger vokste fram. Tollef talte på den første basaren for den nystiftede Stavanger Kinamisjonsforening. Han kjente seg nok mere hjemme i dette radikale miljøet, og valgte å slutte som lønnet emissær i Indremisjonen i 1889.
Aggressiv bladmann
Rettedal og hans opposisjonsvenner valgte å stifte et eget misjonsblad, som en konkurrent til Lars Oftedals ulike publikasjoner. Dette nye bladet fikk navnet «Hilsen fra Broderkretsen», og Tollef Hytland fikk ansvaret for økonomien og for å skaffe abonnenter. Han trålet både Jæren, Ryfylke og Agder for å verve nye tingere på bladet, og lyktes særdeles godt. På det meste i Hytlands tid, hadde bladet 15 000 abonnementer. Som alltid var Tollef røff i stilen, også i sin iver etter å få lesere til «Hilsen fra Broderkretsen».
Dette fikk Tønnes Bjerkrheim erfare mange år senere.Han var sangforfatter Trygve Bjerkrheim sin far. Tønnes var i 1903 på preiketur i Gjesdal og på Jæren sammen med sin gode venn Tollef Hytland. I ei av bygdene på Jæren ville de ikke ha møter på grunn av inntrykket de hadde hatt av Tollef da han hadde vært i bygda for å samle abonnenter. Tønnes Bjerkrheim hadde derimot liten forståelse for Jærbuens argumenter.
Som nevnt brukte Tollef flittig sin gode sangstemme. Han skrev også noen egne sanger, og i 1889 gav han ut noen av dem i et lite sanghefte med den spesielle tittel «Den syngende Zions-Vandrer». Hans «venner» i avisen Lister fikk tilsendt et eksemplar, og skrev en helt spesiell anmeldelse. Først siterte de to vers av en av Tollef Hytland sine sanger:
Overskriften over anmeldelsen var «En sprogforbedrer». Og de fortsatte, noe språklig revidert: «Dette er et eksempel grepet i fleng; men ikke sant, språket er nydelig? Vi anbefaler boken til Bjørnson og K. Knudsens oppmerksomhet. Men saken har en alvorlig side. På dette sammensurium som utgiveren betegner som «utvalgte salmer og sanger», skal han etter oppbyggelsesmøtene ha en rivende omsetning. Det fortelles i alminnelighet i våre lærebøker, at Norge er et av de land i Europa hvor folkeopplysningen står høyest. Så lenge bøker som den ovennevnte kan omsettes i tusenvis ut over landet, kan vi dessverre ikke erklære oss enig i den setning.» Her var reine ord for pengene.
Som nevnt ble Tollef Hytland ofte angrepet av pressen, først og fremst av avisen Lister og noen av dens lesere, og nesten utelukkende annonymt. Jeg tar med noen sitat, språklig revidert, for å illustrer temperaturen i den tids aviser. Det som ble skrevet i ei avis, ble ofte sitert i andre, så vi finner angrep på Hytland i mange aviser på denne tiden. Han var imidlertid ikke alene om dette. Thormod Rettedal, Ole Kallem, Lars Oftedal med flere opplevde lignende angrep.
Sitater fra avisen Lister
08.02.1887: Møtene har
vært mer enn alminnelig godt besøkt, for det meste av kvinner. Særlig synes det
oss at det er de unge jenter, og helst av dem med et noenlunde behagelig ytre,
som mest fenger hans oppmerksomhet… Da Hytland nok har sagt at han ser så mye
bedre enn andre, ja, til og med «lukter» så godt, at han kan kjenne om husets
beboere er kristne. (Av En iakttaker)
23.09.1889: Emissær
Hytland har ordet: Fanden har alltid vært en stor tosk. Mest dum er han når han
kommer på tresko. Farligst er han når han kommer på viskelærskalosjer eller på
sølvtøfler. (ingen avsender)
09.05.1890: St. Toleivi
Brev til de Chicagoiensere (ingen avsender)
01.07.1890: Om soldater
som synger på Gimlemoen: Det er omtrent som når Hytland for 2-3 år siden sammen
med et kompani kvinnfolk gav et eller annet sangnummer utetter postveien. (av
T.S.)
21.09.1892: En kjeft og en opptreden har han som man skal lete vidt og bredt etter. Som åndsfordummelsens bestyrer og rotfester hos uopplyste og enfoldige menn og kvinner inntar han visstnok en høy rang. (Av A.B.)
Sitat fra Egersundsposten
05.02.1889: Vi forstår godt at mange ved å høre på Hytland, i den grad er blitt såret i sine beste kristelige følelser, at de lover aldri mere å tre innenfor hørevidden av hans klingende ord. Det er noe så hovmodig, selvsikkert og rått i hans skrik, at han er for dem helt uutholdelig…. Å strømme til Hytland, er det klareste bevis på at folk ikke skjønner hva sann kristendom er.
Andre stubber
Jeg tar også med noen stubber med mer positivt fortegn:
En gang fikk han kjeft fordi han hadde lastet 200 kg på hesten sin, noe folk mente var altfor mye. Han veddet da at han selv kunne bære like mye. Tollef var stor og sterk. Han laget seg en stol slik at han der kunne sette fra seg børa og hvile underveis, og slik vant han veddemålet.
Om nye sanger: «Desse nye sangan, dei kan vere goe nok te kveige, men ska elden halda seg, då må me syngja dei gamle goe salman.»
Hytland talte sterkt imot brennevinsamlaget. Som ivrig jeger, hentet argumentasjonen fra revejakten: «Nå me går på jakt itte revabøle, så gjelde de om å skjoda den store reven fysst. Eg vil seia dokke kara: Kom så blekke me den store fysste!»
Han var kjent for å være ordrik. Et sitat går igjen i flere kilder: «Han (Moses) støttet sin stav i Jordansdal, hvilte sin mage på Nebofjell og kimte med himmelens klokker.»
Skildring av Hytlands virksomhet på Spind i 1887: «Han har holdt møder hver aften. Og trods den travle vaaraan har han havt den glæde altid at tale for fuldt hus. Folk arbeider dobbelt to dage i ugen for at være med Hytland de næste… Den største del af Hytlands skare bestaar af kvinder. Disse er i Spinn mere end andre steder i trællestand sammenlignet med manden.. Han er en begavet mand, som næsten aldri staar fast for ord. Folk siger, de aldri har hørt magen til Vækkelsesprædikant.. I talens løb tar han fat paa folk, rusker i folk og snur sig snart til en snart til en anden personligt.. Presterne faar ogsaa stundom holde for: «Det gives desværre i vort land mange steindøde præster, som staar aar ud og aar ind og preker om helliggjørelse og moral og ren vandel; men de taler aldrig om rettferdiggjørelse, omvendelse og bod.» (referat av lærer Jochum Spinnangr)
En gang han sto og talte på et møte, skrapte det på døra. En mann på et av de fremste setene gikk til døra og lukket opp. Og inn kom en hund. Da sa Hytland: «Ja, for honnane kan dei lokka opp når dei skrabe på døro, men når Herren skraba på hjertedøro, så helle dei na atte.»
En periode reiste han en del sammen med en annen emissær som het Sven Håland. De må ha utfylt hverandre, for de ble kalt loven og evangeliet. Tollef var «loven».
Familieliv
Som nevnt fikk Ellen og Tollef Hytland sitt første barn i 1883. Det var ei jente som fikk navnet Manda Bertine. Neste ut var Tollef jr i 1888, Ola i 1890, Eline Gabrielle i 1893, Lars i 1896, Berta i 1899 og Gudrun Leonora i 1902. Alle barna vokste opp. Familien ble boende i Stavanger til 1894. Da solgte de huset sitt der, og flyttet tilbake til Hytland hvor han kjøpte heimegarden av broren Ola Andreas. Familien hadde da 12 kyr og 100 sauer.
Men før århundreskiftet solgte han garden videre til den andre broren ved navn Ole. Denne flyttet fra Hytland i 1904 og Tollef overtok den igjen for en kort tid uten å bo på garden. Han solgte den videre til sin gode venn Tønnes Bjerkrheim i 1905. Neste og siste stoppested for familien Hytland var Egersund. I 1900 bodde de i Gamleveien, mens de i 1910 bodde i Mosbækplads 5.
Heime i Bjerkreim var han aktivt med i arbeidet på bedehuset, og deltok fortsatt som frivillig forkynner. Han ble den første formann i det nystiftede Bjerkreim Indremisjon (ImF) i 1901. Året etter syklet han og kompis Tønnes Bjerkrheim til Flekkefjord for å delta som utsendinger på kretsmøtet for Kinamisjonen. I 1907 sto Tønnes og J. Slettebø i en vekkelse på Røiseland i Bjerkreim. Også her støttet Tollef aktivt opp.
Tragedien i Brooklyn
Men utfartstrangen var han ikke kvitt. I 1905 reiste han en tur til Amerika og hadde med seg to av barna. Utreisedatoen var 6. mars og målet var Nord Dakota. Denne turen varte ikke lenge, og han og barna var snart tilbake i gamlelandet. I Amerika hadde han fått forkynne Guds ord for mange norskamerikanere. I 1909 var det igjen årsmøte for Kinamisjonen i Flekkefjord, og denne gang deltok Tollef med forkynnelse av Guds ord. Han talte også på to møter for metodistene i Flekkefjord denne sommeren.
Høsten 1909 satte han på nytt kursen mot Amerika. Denne turen skulle snu opp ned på livet til Tollef Hytland. Etter å ha vært i Amerika noen måneder, ble han ifølge en notis i den nevnte avisen Lister, tatt på fersk gjerning i tyveri i en butikk i Brooklyn. Avisen skrev videre at Tollef ble arrestert og fengslet for tyveriet, og at norske prester i byen fikk betalt for han slik at han slapp fri. Han ble deretter satt på første båt tilbake til Norge.
Hva var skjedd med svovelpredikanten? Jakob Straume skriver kort og kontant i boka Kristenliv i Rogaland at han «gjorde ei preikeferd til Amerika og kom bort frå Gud». Det som var skjedd med Hytland i Amerika, ble godt kjent heime i Norge. Dermed var det slutt på hans reisevirksomhet. Men etter fem år, finner jeg noen annonser der Tollef Hytland er annonsert som forkynner. Det var i 1915 på en fest for Kinamisjonen. Her var han sammen med blant andre Gabriel G. Tungland. Han var også taler på ett par møter for Santalmisjonen sommeren 1915. Kanskje kan dette tyde på at den falne predikant fikk komme tilbake til sin Frelser?
Etter den famøse Amerikaturen, finner vi Tollef i avisene igjen i 1912. Da startet han en dyrehage i Årstaddalen i Egersund. Tollef var en dyktig jeger, og nå fanget han noen rødrever som han hadde i fangenskap. Han inviterte folk til å komme og se på dyra, mot 12 øre i inngangspenger. Avisene rapporterte ut over året at han også fikk noen hvite fjellrever, og noen sjeldne svarte rever fanget i Bjerkreim. Han hadde også en steinulv (hubro) i fangenskap.
Ellers syklet han ofte til Kvålsvatnet mellom Egersund og Helleland. Her hogde han ut flere bautasteiner som han planla å frakte til Egersund. På en av disse hogde han ut et selvportrett. Steinene kom aldri til Egersund, de ligger fremdeles der Tollef etterlot dem. Tollef drev også som hobbykunstner. Han malte og tegnet flere av gardene i Bjerkreim og solgte bildene til gardens eier.
Tollef ble ingen gammel
mann. Han ble syk og døde i Egersund 1. november 1920, 63 år gammel. I
dødsannonsen er han titulert som «emisær Hytland». Ellen overlevde sin mann med
20 år, og døde først i mai 1940. Hun var mye syk de siste årene hun levde. Både
Ellen og datteren Berta er nevnt flere ganger i Kineserens oversikt over
innkomne gaver til misjonen.
Kilder:
Bernhard Eide: Det
Vestlandske Indremisjonsforbund gjennom 50 år (1948)
Bjørn Slettan: «O, at jeg
kunde min Jesum prise» (1992)
Jacob Birkenes: Spind en
bygdebok (1950)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jakob Straume: Kristenliv
i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund (1960)
Kåre Rudjord: Listaboka
(1987)
Lisabet Risa:
Bjerkreimboka (1997)
Referat af
forhandlingerne paa Lands-Indremissionsmødet i Stavanger (1890)
Sem Austrumdal: Bjerkreim
skipreia, herad og kyrkjesokn (1932)
Theodor Dahl: Humor fra
hav til hei (1986)
Tor Veggeland: Kultursoge
frå Fjotland (1983)
Trygve Vassvik: Rogaland
Indremisjon 100 prs jubileum (2001)
Tønnes Bjerkrheim:
Banebryter og foregangsmann (1999)
Wilhelm Magersnes m.fl.:
Ryfylke og Jære Indremisjon 100 år 1876-1976 (1976)
Kineseren 1891-1920
Marit Sahlin Lagestrand: Tollef
Hytland (1857-1920) (bjerkreim.info)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar