Å lytte til kristne som forteller om sine erfaringer med livet med Jesus, har vært og er til stor velsignelse. Derfor er det tegn på et åndelig friskt liv når vitnesbyrdet er levende i en forsamling.
Jeg var nylig på besøk hos en misjonsvenn som for lengst har passert 90 år. Jeg var knapt kommet innom døra, før han begynte å fortelle, mens tårene rant. Hva var det som hadde berørt denne misjonsvennen slik at tårene kom? Jo, han hadde nettopp sett på en TV-overføring fra et møte i en pinsemenighet i Sverige.
En ting han merket seg fra dette møtet, var at møteleder sa at de heretter kun ville synge sanger på svensk, slik at alle forstår hva som synges. Det er en svært rik åndelig sangskatt i Sverige, som er i ferd med å drukne i engelske sanger. Etter møtet hadde misjonsvennen skiftet til en norsk kanal, hvor det kun ble sunget engelsk og med en musikk som overdøvet det meste. For en kontrast. Men det var ikke den gode svenske sangen som fikk tårene fram.
Menigheten i Sverige hadde nemlig gjort enda en endring i sitt program. De startet samlingen med ti personlige vitnesbyrd under overskriften «Hva har Jesus betydd for deg?». Det var disse vitnesbyrdene som grep denne godt voksne mannen. Her var det folk som tidligere hadde levd et tøft liv som vitnet. Men også noen som hadde vokst opp i en kristen heim, og som vitnet om når evangeliet gikk opp for dem. -Det var så sterkt å høre, for jeg kjente meg igjen i det de vitnet om.
Så fortsatte denne misjonsvennen med et hjertesukk. Har vitnesbyrdet stilnet i våre forsamlinger? Blir det gitt anledning til fri vitnesbyrd? Når «ordet blir gitt fritt» som vi sier på bedehuset, er det da noen som har noe å dele av erfaringer fra livet med Jesus? Ofte blir det så stille når det blir gitt anledning til vitnesbyrd, bønn og forbønn.
Og hva med forkynnerne? Misjonsvennen sukket i omsorg: -Jeg har hørt mange teologiske foredrag på våre møter. Jeg er redd for at vitnesbyrdet også er i ferd med å stilne i forkynnelsen. Jeg merket omsorgen, og ikke minst gleden over vitnesbyrdet fra de som hadde møtt Jesus som sin frelser fra synd og fortapelse.
Jeg kom til å tenke på en annen eldre kristen, som nå er heime hos sin Frelser. Ommund Birkeland hadde levd et langt liv som forkynner både i Etiopia og i Norge. Da jeg ble kjent med han, var han blitt pensjonist. Vi gikk i samme forsamling i Drammen, og her ble det ofte satt av tid til frie vitnesbyrd. Ommund hadde nesten alltid et godt ord om Jesus. Selv om han kunne veldig mye teologi, og hadde preiket hele sitt voksne liv, var det korte friske vitnesbyrd fra livet med Jesus han gav oss som lyttet. Og det var mat å få for forsamlingen.
Jeg har mange ganger vært urolig for min egen del, de siste årene. Jeg har preiket i over 30 år, og er så redd for at det skal gå med meg, slik Paulus advarte Korintiermenigheten: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.» (1Kor 13:1) Jeg er redd for å miste vitnesbyrdets ånd i min forkynnelse og ellers når anledningen gis. Jeg merker de mange unnskyldninger når jeg er på et møte som tilhører, og det blir gitt anledning til frie vitnesbyrd. Jeg tenker så lett at da må jeg tie, slik at andre slipper til. Jeg er veldig glad den gode Ommund Birkeland ikke tenkte slik. Da hadde jeg gått glipp av mye velsignelse fra Jesus, formidlet gjennom hans vitnesbyrd.
Jesus sier til sine barn: «Dere er selv mine vitner» (Ap.gj. 1,8) Mange har gitt oss denne formaningen også gjennom sine sanger. Karl Marthinussen sier det slik: «Jeg vil ikke tie om Jesus, Jeg alltid vil synge hans pris: Han eier det evige livet Som veller fra Guds paradis.» (SB 734) og Emilie Bovim: «Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, Et lite ord om Jesus, velsignet av hans Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, Et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog.» (SB 711)
Guds ord understreker: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.» (1Joh 5:10) Vitnesbyrdet fødes i hjertet, det kan ikke læres. Vi kan lære å forme det med ord, men den som skal vitne må ha erfart det han skal vitne om. Den erfaringen fås gjennom Guds ord og forkynnelsen av Ordet i tale, vitnesbyrd og sang. Og det leves i hverdagen.
Et sterkt vitnesbyrd av
kong David: «Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte
mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han
satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn
en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin
lit til Herren.» (Sal 40:2-4)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar