Desto fastere har vi Guds ord

(foto ukjent)

Det er kamp om Guds ord. En gammel kamp i stadig ny innpakning. Men Guds ord er sannhet, fordi det er gitt oss av han som er Sannheten.

I påsken (2024) leste jeg en biografi om den engelske kirkehøvdingen John Wesley som levde på 1700-tallet. Han var grunnleggeren av metodist-kirken. Det var litt av en kapasitet. Han skrev 231 originale bøker og holdt mer enn 40 000 taler, det vil si i gjennomsnitt to taler hver eneste dag i de over 60 år han forkynte Guds ord. Han leste også det meste han kom over av det andre skrev. Likevel hadde han et ønske, nemlig å bli kalt «mannen av én bok». Den ene boken var Bibelen. Boken der Gud har åpenbart veien til frelse og salighet.

I 2 Peter 1 konkluderer Peter på samme måte som John Wesley. «Desto fastere har vi det profetiske ord» (v.19). Peter forteller om hendelsen på forklarelsens berg. Der hadde han, Jakob og Johannes vært sammen med Jesus. Plutselig sto Moses og Elia sammen med Jesus og samtalte om det som skulle skje med Jesus i påsken. Hans lidelse og død. Det må ha vært en fantastisk opplevelse.

Men når Peter her ser tilbake og forteller om det som skjedde, nevner han ikke Moses og Elias med ett ord. Da er det «Jesus alene» han minnes. For etter at Mose og Elia ble usynlige, kom en røst fra himmelen «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» (2 Pet 1,17) Det må ha vært fantastiske opplevelser både å se Moses og Elia, og å høre Guds proklamasjon om Jesus. Men Peter hadde funnet noe som var en enda tryggere grunn å bygge på. Han fortsetter: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2 Pet 1,19)

Det var stort med opplevelsen på berget, men husk at desto fastere har vi Guds ord. Og vi hører ekkoet fra John Wesley: Det finnes tusenvis av bøker om Guds rike, men gi meg én, gi meg Bibelen. Den er vår eneste autoritet. Det er boken som alle andre kristne forfattere og forkynnere har sin autoritet fra. Taler de som Guds ord, skal vi høre på dem. Hvis ikke lukker vi ørene.

Det var også beskjeden den rike mannen i dødsriket fikk. Han ville at Abraham skulle sende Lasarus til sine brødre for å forkynne for dem. For hvis en fra de døde sto opp, da ville de tro. Nei, sier Abraham. Tror de ikke Guds ord, hjelper det ikke om noen står opp fra de døde.

Tenk, vi har fått et Ord fra Gud som er Guds kraft til frelse. Som har noe å si oss om livet her på jord. Og om målet for Guds folk og også for den som ikke tror på Jesus. Så skal vi få være sendebud i Kristi sted, og be folk forlike seg med Gud. Metoden for det har Gud selv gitt oss: «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» (1Kor 1:21)

(Innledning til bibeltime på Nærbø 04.04.24 fra 2 Pet 1,16-21)