Ole Kallem – Jørpelands svar på Hans Nielsen Hauge

Ole Kallem (foto: Wikipdia)

Haugianermiljøet var sterkt på Strandalandet på 1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdsagent landet rundt.

Ole Hågensen ble født på Sand, vokste opp på Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms, Trøndelag og Bergen, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne spennende personens historie.

Fra Sand til Jørpeland

Ole Hågensen ble født på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter i 1819. Familien flyttet fra Sand antakelig i 1821, og slo seg antakelig ned på Høle for ett år.

Hågen og familien dukket opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland sommeren 1828. Marta ble gravid for fjerde gang, og fødte en sønn i februar 1829, som døde etter to måneder. Marta selv sovnet inn i oktober 1829. Da satt Hågen igjen med tre barn som bodde heim. Han giftet seg for tredje gang i 1831, med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr. 

Jørpeland ca. 1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst

Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter antakelig ett år på Høle, før han kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde også den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838, og tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han ikke lærte å skrive eller regne. Han lærte å skrive navnet sitt i voksen alder, men det var nesten ikke leselig for andre. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor Sør-Karmøy. Det var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann på Langelandsåna, flyttet de til en ny husmannsplass i 1844. Den het Jørpelandshagen. I 1848 fikk Ragnhild og Ole skille ut denne husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til 1851-1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Ole Kallem (tegning: VG 1885)

Frelst som 23-åring

1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var også kontakt med brødrevennene i Stavanger. Ole ble ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Fra Morgenbladet 7. juli 1853

Til Nord Norge via Vikedal

I 1851 kjøpte Ole og Ragnhild garden Kalheim i Vikedal. De fikk skjøte på høsten 1852. Mye tyder på at de bodde litt på Jørpeland og litt i Vikedal i denne perioden, men høsten 1852 var de i alle fall på plass på Kalheim. Da tok familien etternavnet Kallem, som var måten Kalheim ble skrevet på da. Her ble familien i tre år. Ingen av Oles halvsøsken var med på flyttelasset. Ragnhild og Ole hadde ikke egne barn.

En periode hadde de en fostersønn. Han het Marselius Ellingsen og ble født i Stavanger i 1834. Foreldrene var Magnus Christian Ellingsen og Ella Olene Svendsdtr. Opstad. Jeg har ikke funnet ut når han kom til Ragnhild og Ole og hvor lenge han ble hos dem. Han var i allefall med på flyttelasset nordover i 1855. I 1865 er han imidlertid tilbake i Stavanger. Han bor sammen med mora i en leid leilighet. Marselius var da hattemakersvenn, mens mora var enke og «fattiglem, understøttet av byen». Han ble ikke gift og døde i Stavanger i 1893.

Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

Tromsø ca.1900

17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet Bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte Bibler og forkynte Guds ord. De kom ikke tilbake til Rogaland før 4. oktober.

Kort tid etter reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. Biskopen oppfordret Kallem «inntrengende til ikke å sette sitt lys som taler under skjeppen, men bruke sine gaver ved enhver anledning til Jesu navns forherligelse og Guds rikes fremme.»  I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Denne varte til langt ut på nyåret 1855, og fortsatte også etter at Kallem og Johannessen hadde reist. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskap. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små. I Målselv, derimot, kom han og haugianerne i konflikt med presten Welhaven.

En pensjonert pastor fra England deltok på en gudstjeneste i Målselv i 1855. Her ble det kunngjort at Ole Kallem skulle tale på et møte om kvelden. I en reiseskildring skriver han blant annet: «Ved et lite bord stod predikanten. Hans bleke alvorlige ansikt, var akkurat nå varmt av øyeblikkets påkjenning, og øynene lyste av indre løftelse. Med mild og inntagende stemme, talte han til forsamlingen om Frelserens kjærlighet. Hans tale var enkel og sammenhengende, og selv om han var tydelig grepet, var hans tale fri for de rasende utbrudd eller salvelsesfulle banaliteter som enkelte predikanter heime i England kan henfalle til. Denne ulærde predikant formådde tydeligvis å tale til forsamlingens følelser. Mennene lyttet til ham med alvorlige ansikter, og mange kvinner var oppløst i tårer.»

Ole Kallem (foto:wikipedia)

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter den første turen nordover, fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. De ankom med flyttelasset 15. mai 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig. Savnet av egen bolig var stort, og senere samme år kjøpte de en liten gard, Finnbakken, i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt.

Ole Kallem ble innvalgt i styret for Tromsø Fellesforening for NMS på årsmøtet 2. juli 1855. I august reiste han på en preiketur til Finnmark, utsendt av NMS. 24. august kom han til Hammerfest. Møtene der fant sted på almueskolen. 6. september fortsatte han til Alta, hvor misjonens sak ble forkynt for første gang. Han fikk også startet en misjonsforening med 14 medlemmer. I løpet av dagene han var i Alta, økte medlemstallet til 64.

10. september gikk ferden videre til Kåfjord, hvor det også ble startet en misjonsforening. Ferden gikk videre til Talvik, Tappeluft i Langfjorden, Alteidet,  Reisadalen og Skjervøy: De fleste steder ble det stiftet forening for NMS.

Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. Han hadde mange møter bl.a. i Kirkenes, Vardø og Vadsø og startet både avholds- og misjonsforeninger der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Kallems ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og da ble han ansatt i Tromsø Indremisjon i tre måneder. Sommeren 1862 fikk han nytt kall, denne gang fra Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Stavanger Amtstidende 16. februar 1881

Haugesund Totalavholdsforening hadde ved slutten av forrige år 366 voksne medlemmer og 160 barn. Til sammen 526. Foreningen har nå fått en betydelig tilvekst som i vesentlig grad skyldes totalavholdsagent O. Kallem som nå en tid har virket her, skriver Karmsundposten. Siden hans ankomst til Haugesund er det inntegnet som nye medlemmer 251 voksne og 240 barn, eller 491 individer. Totalforeningen teller altså nå til sammen ikke mindre enn 1017 medlemmer, eller omtrent en femtepart av byens innbyggere. (Noe fornorsket)

Til Trøndelag

I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. I starten fikk han 30 spesidaler per måned inklusiv reiseutgifter. Han kunne imidlertid få noe mer, hvis reiseutgiftene overskred 5 spesidaler. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv og flyttet sørover til Levanger den 14. april 1864. Der hadde de kjøpte en ny storgard, sammen med en venn. Etter fire år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort. I 1869 flyttet de tilbake til Målselv, og garden Hauglia. Her ble de i to år, før de flyttet tilbake til Trøndelag i 1871. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter å sette bort ett eller flere barn for å klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. Olava flyttet til Toten og ble der til hennes andre mann døde i 1919. Da flyttet hun tilbake til Trondheim, hvor hun døde i 1940.

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Ole Kallem fikk stå i mange stor vekkelser lande rundt, ikke bare i Nord Norge, men også mange steder i sør, blant annet i Bergen og i Ålesund. Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Nid-dikt mot Ole Kallem i Dagbladet 17. oktober 1882

Siste år i Gjerpen

I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand. Samtidig som han talte for totalavhold, forkynte han alltid Guds ord samtidig. 

Fra Stavanger Aftenblad 27. august 1923

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim i 1879 og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. Det var minneord om han i mange av landets aviser. Under denne artikkelen har jeg tatt med et langt minneord som først sto i VG og sener i Bergens Tidende. (Noe språklig revidert) I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans i Skien av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»

(Oppdatert 26.01.2021)

Kilder:

Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre

Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)

Wikipedia.no

Digitalarkivet
nb.no (Nasjonalbiblioteket)

Jan Alsvik: Folk i Strand

Kari G. Hempel m.fl.: Heimar og folk i Vikedal 1-2

Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland

Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie

Lokalhistoriewiki.no

Rolf Inge Larsen: En salig røre

Aftenbladet.no

Vedlegg 1:

Ole Kallem

Overalt var «gamle Kallem» kjent og overalt hadde han venner. Dette er i den grad sant, at det i hele vårt land fra Lindesnes til Nordkapp neppe finnes en eneste bygd som Kallem ikke har besøkt. Og hadde han først vært et sted, s ble han ikke snart glemt.

Det viste seg nok, når det ryktes at han igjen kunne ventes. Da ville alle av sted og høre ham og hilse på ham og takke for sist. Jeg så et eksempel på dette engang i Tromsø, som jeg ikke lett glemmer. Jeg var der nord på et avholdsmøte og der var Kallem også. Ikke før ryktes at «gamle Kallem» vak kommet, før venner fra fordums dager strømmet til for å hilse på ham. Og så måtte han tale på bedehuset. Det var ikke lang tid for å få møtet bekjentgjort, men huset var fullt lenge før møtet begynte. Enda langt inne fra landet hadde folk innfunnet seg. Jeg begriper ikke hvordan de kunne få vite om det på så kort tid.

Ja, Kallem talte og sluttet og sa «takk for i dag», men folk satt som om de ventet mer. Kallem sto da opp igjen og talte noen ord og sa igjen takk for seg. Men det var bare få som gikk. Så tok Kallem yttertøyet på og ville gå, men da fikk man se hva det var folk så etter, for da reiste de seg alle mann og ville fram og hilse på ham. Det var så mange år siden han hadde vært her nord. Det var så lenge siden de hadde sett ham og hørt ham, så nå kunne de da ikke gå før de i det minste hadde fått ta him i hånden.

«Det var så gjildt å sjå deg att», sa en. «Du kjenner vel ikke meg nå, Kallem», sa en annen. «Eg måtte hit å helsa på deg», sa en tredje. Tårene sto dem i øynene, mens de trengte seg fram for å se ham, få et håndtrykk eller et ord fra ham. Og der sto Kallem som en far som har vært lenge borte. Det var et av de mest gripende øyeblikk jeg har opplevd. Men Kallem har opplevd mange slike stunder. Det var nesten slik overalt hvor han kom. Hva må det være med det mennesket som på en slik måte kan vinne folks hjerter til seg – kanskje bare ved et eneste møte!

I over 30 år har Kallem vært på vandrende fot blant oss. Han har brukt alle de transportmidler som vårt land eier. Ja, endog lappenes reinsdyrskyss over Finnmarkens snekledde fjellvidder. Han begynte som Bibel-kolportør og oppbyggelsespredikant i 40 års alderen og har siden holdt på snart som avholdspredikant og snart som Indremisjonær. I den siste tid har han virket som agent i Det Norske Totalavholdsselskaps tjeneste. Men enten han reiste som avholdsagent eller som Indremisjonær, så var hans virksomhet i det store og hele det samme. Når han reiste som avholdsagent, så pleide han den ene dagen å tale Guds ord, den andre dagen avholdssaken. Og reiste han som Indremisjonær, så glemte han ikke avholdssaken. I så henseende måtte han ha sin frihet. På andre vilkår fikk man ham ikke til å reise. Det var hans overbevisning at han på den måte utrettet mest, og i det hadde han visstnok rett.

Det var lekpredikantenes tid da Kallem sto fram. Denne tid som kjent begynte med Hans Nielsen Hauge, danner et viktig avsnitt i vårt folks historie. Den har vært en vekkeslsestid som har lagt alvor i manges sinn og stillet en stor del av folket ansikt til ansikt med livets viktigste spørsmål. Den har hatt sine skyggesider – og hvilken tid har ikke det? – men det store og hele har den vært meget fruktbringende for vår utvikling i sædelig og religiøs retning.

Vårt land har i denne tid hatt en mengde lekpredikanter, og flere av dem har øvet en stor innflytelse i vide kretser, men neppe noen av dem har hatt en slik betydning som Ole Kallem. Han var ganske visst Norges merkeligste og største lekpredikant, nest etter Hans Nielsen Hauge selv. Ingen har virket så lenge og fartet så vidt, og neppe har noen eiet hans storslagne begavelse, hans begeistring og kraft. Jeg har hatt anledning til å høre mange av disse folk forkynne Guds ord, ofte med gripende virkning. Men jeg har aldri hørt en slik Guds ords forkynnelse som Kallems i hans lykkeligste stunder.

Det var begeistrings ild og kraft over ham i slike øyeblikk, som uvilkårlig rev folk med. Det var en forståelse mellom ham og tilhørerne som lot både dem og ham føle at ordene kom fra hjerte og gikk til hjertet. Og det var en klarhet og en sannhet i hans tale, som viste at han ikke alene var vel hjemme i det som han forkynte, men også at han kjente menneskets hjerte og visste hvordan de skulle tas. Å sitte sløv og kald når Kallem talte, var umulig. Han visste å finne hjertestrengene, hvis der var noen. Han hadde i sannhet en vidunderlig evne til å vinne folk.

Han kunne tale både til ungdommen og alderdommen, han hadde noe til enhver. Når i tillegg hele hans vesen og vandel var preget av den samme ånd som levde i hans forkynnelse, at han var åpen, elskverdig likefram i all sin ferd, forstå vi at en slik mann måtte komme til å øve overordentlig stor innflytelse der hvor han gikk fram. Kallems betydning for vårt folks utvikling er det heller ikke lett å overvurdere. Tusener og atter tusener skylder ham de første alvorstanker som brøt fram i deres sinn og gjorde dem til «andre mennesker». Tusener kaller ham sin åndelige far. Hvor mangt et hjem har han ikke omskapt! Hvor mye ville ikke vært annerledes både i by og bygd om ikke Kallem hadde levet.

Og denne mektige mann var utgått fra en fattig husmannsstue i Strands prestegjeld i Ryfylke. I sin ungdom fristet han de samme kår som var vanlig for husmannsgutter på de kanter. Så snart han ble stor nok, måtte han ut som gjeter, for at det kunne lette litt på byrden for foreldrene hjemme. Som gjeter fikk han mat og klær, men med oppdragelse og undervisning fikk det gå som det kunne. Skolegang ble der neppe tale om en gang. Derved var riktignok heller ikke så mye tapt, for allmueskolene var ikke my verd i de tider. Det var å høre lekser og lese nyetestamentet eller Grøgårdsboka, og det kunne en gutt som Ole like godt gjøre på gjeterbakken.

Da han hadde vært gjeter i sju år og var blitt konfirmert, ble han dreng eller gårdsgutt. Han gjorde god nytte for seg, siden han var stor og sterk og dertil så flittig og «trugen». Da han hadde tjent i åtte år, døde far hans. Han måtte da hjem for å hjelpe til på husmannsplassen. Kort tid etter overtok han husmannsplassen og giftet seg. Nå levde han som husmann i 12 år. Om vinteren var han på fiske og om sommeren gikk han i arbeid hos folk når han ikke trengte være hjemme.

Det var nok smått for ham, men med flid og sparsommelighet lykkes det likevel for ham å legge så mye til side, at han kunne kjøpe seg en liten gard i Vikedal. Denne garden het Kallem, og derfra tok han navnet sitt. Det var omtrent på denne tid, eller noe tidligere at han begynte å holde oppbyggelser og det med slik framgang at det snart ble klart både for ham selv og andre at her hadde han sin egentlige oppgave. Det varte heller ikke lenge før det også ble hans egentlige gjerning. Fra Vikedal flyttet han til Målselvdalen hvor noen venner hadde kjøpt en gard til ham. Derfra flyttet han igjen til en gard i nærheten av Trondhjem. Her hadde han sitt hjem fram til 1879, da han flyttet til Gjerpen ved Skien. I Skien var det han døde 29. mars i en alder av 72 år. Han var født 1813.

Han ble vunnet for Totalavholdssaken av doktor Oskar Nissen for seks år siden, den gang da Nissen stiftet Trondhjems Totalavholdsforening. Fra den dag var Kallems liv nesten utelukkende viet til denne saks fremme. Han har stiftet over 100 totalavholds foreninger og fått mange tusen til å avlegge avholdsløftet. Avholdsvennene betraktet ham derfor også som en av sine første menn og stilte ham side ved side med Asbjørn Kloster og Oskar Nissen.

Hans begravelse foregikk i Skien påskeaften under stor deltakelse av venner fra fjern og nær. I likfølget såes blant andre Det norske totalavholdsselskaps formann og sekretær og utsendinger fra flere totalavholdsforeninger og godtemplarsloger. Arendal og Tønsbergs foreninger var møtt fram med sine faner, likeså stedets godtemplarforening.

I sørgehuset talte prost Hauge (Hans Nielsen Hauges sønn), som også forrettet jordpåkastelsen. Ved graven brakte Det norske totalavholdsselskaps formann, lege Oskar Nissen, den avdøde en hjertelig takk for hans arbeid i avholdsselskapets tjeneste og la ned en stor laurbærkrans på hans kiste. Kretsformannen i Arendal krets, Hr. navigasjonslærer Berge, la en krans på kisten fra foreningen i Arendal. Det samme gjorde skomakermester Olsen fra Horten foreningen. Tilslutt sto kaptein Reynholds fra Porsgrunn opp og framsa et dikt med takk og farvel til ham fra Godtemplerne.

Må man ikke når man står ved enden av et slikt liv, utbryte med Bjørnson.

Hva bondens jord kan bære,

Skjønt aldri der ble sådd,

Det er vå folkeære

Og har vår fremtid spådd.

Fra Bergens Tidende 17. april 1885. Hentet fra VG.
Ukjent forfatter.

Vedlegg 2

Morgenbladet 4. september 1860