Guds ord står fast

www.tngenweb.org

 

I avisa Dagen pågår det for tiden en debatt om bibelsynet ved Norsk Lærerakademi. Jeg kjenner igjen frustrasjonene som noen av studentene har gitt uttrykk for.

I år 2000 reiste Aksel Valen-Sendstad en debatt om bibelsynet på Menighetsfakultetet. Her målbar han en uro for bibelkritikken som han hevdet hadde fått stor plass på MF. Dette ble avslørt ikke minst i den såkalte homofilisaken.

I et leserinnlegg i Dagen støttet jeg Valen-Sendstad, og tok samtidig opp mine opplevelser ved NLA. Som et apropos til den pågående debatten, tar jeg med det meste av mitt leserinnlegg fra den gang:

I vår tid raser en viktig debatt om homofil praksis. Fornektingen av Guds ord er åpenbar blant mange biskoper, prester og lekfolk. Det er veldig viktig å bekjempe slik åpenbar vranglære, for det er en surdeig som smitter raskere enn vi ofte tror.

Samtidig er det minst like viktig å avsløre bibelkritikken ved rota. For det er kanskje i finere former bibelkritikken er farligst. Man gir uttrykk for at man vil være bibeltro, men samtidig fornektes punk etter punkt av Guds ord, slik Valen-Sendstad viser i sine artikler.

For 15 år siden(1984/85) tok jeg kristendom grunnfag på Norsk Lærerakademi. Det ble et sjokk for en ungdom som er oppvokst med at en ikke skal stille spørsmålstegn ved Guds ord. Det var sunt å få et lite innblikk i teologiens verden. Men at det selv i det såkalte konservative teologiske miljø var så mye bibelkritikk, var overraskende og veldig trist å oppdage.

Lærerne ved NLA på den tid understreket sterkt at de sto i samme tradisjon som MF. Vi fikk servert påstander som f.eks.

*Mosebøkene ble til mange hundre år etter Mose død. En redaktør samlet tekster fra mange kilder og satte dem sammen til Mosebøkene.

*Profeten Jesajas bok er skrevet av tre profeter, ikke en.

*Fortellingen om Abraham og Sara i Egypt(1 Mos 12) og Isak og Rebekka i Egypt(1 Mos 26) er samme historie, som tradisjonen har gjort til to fortelinger.

*Urhistorien i 1 Mosebok er ikke historisk.

Det ble også hevdet fra en av lærerne at det ikke var plass for Carl Fr. Wisløffs bibelsyn på NLA. Så langt meg bekjent er situasjonen ved NLA bedret noe den senere tid. Forskjellen på NLA og MF er kommet klart frem i den pågående homofilistrid. Dette er gledelig.

Jeg skulle ønske NLA og andre institusjoner som driver med bibelundervisning kunne komme på banen med et rungende ja til Guds ords autoritet. Vi trenger ikke læres opp til å være kritiske til Guds ord. Det har vi fått i fødselsgave fra Adam.

Vi trenger å be om å få et ydmykt sinn som er villig til å bøye seg for Guds ufeilbarlige ord. Et sinn som ikke stiller spørsmålstegn ved Ordet, men som lar Ordet få avsløre vårt eget syndeforderv og sette oss i frihet ved forkynnelsen av evangeliet ved Jesus Kristus.

Er det noe vi ikke forstår i Guds Ord, er det ikke Ordet som er feil. Da får vi erkjenne at her strekker ikke min forstand til.  Guds tanker er så mye høyere enn mine tanker. 

Valen-Sendstad avslutter artikkelen 24.08.00 med en oppfordring til kristenfolket om å avvise bibelkritikken, hvis ikke vil vi bli gjennomsyret av den og "miste sin kraft i sitt arbeide for evangeliet. Man kan ikke drive evangeliseringsarbeid til omvendelse og frelse på et slikt grunnlag." Her ligger alvoret. 

Flesteparten av de teologisk lærde vil nedlatende kalle et slikt bibelsyn fundamentalistisk og uakseptabelt. Men jeg vil bøye meg for Guds Ord. Ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Takk og lov for det.

Predikantens omvendelse

 

«Du driver religiøs fabrikkvirksomhet. Og hva produserer jeg? Dårlige jomfruer.»

Det er frikirkepastor J. F. Løvgren som i romanen «Våre lamper slukner» skildrer forholdet mellom båtbygger Lyngeid og den kjente evangelisten Ling. Ling sto i en lang møteserie i Lyngeids menighet. Det var fullt hus på møtene og mange gav uttrykk for at de ville bli kristne.

Lyngeid var en sann hyrde i menigheten, men menigheten ville ikke høre på ham. Ling bodde i heimen til Lyngeid, og han forsto at Lyngeid ikke var på bølgelengde med hans forkynnelse. Ulike hendelser gjør at Ling blir urolig og ber om en samtale med Lyngeid. I denne samtalen sier Lyngeid at Ling produserer dårlige jomfruer. Dårlige jomfruer kjennetegnes ved at de har bekjennelse uten liv. Liv kan bare Gud skape. Lings forkynnelse skaper bare bekjennere, men gjør ingen levende. Hvorfor ikke, spør Ling. Fordi det er intet evangelium i din forkynnelse, svarer båtbyggeren.

Samtalen kommer så inn på Lings sjelsliv. Lyngeid mener at Ling lever som en trell og forkynnelsen hans føder treller. «Du skraper sammen restene av det menneskelige jeg. Så blåser du hypnotismens eller suggesjonens ånde inn i skraphaugen. Så blir det religiøst liv i det gamle menneske. En trell blir født.»

Ling kommer i sjelenød og avbryter møteserien. Ei stund etter får båtbyggeren følgende brev fra evangelist Ling:

«Likevel økte nøden etter at jeg kom hjem. Hele min kristendom raknet for meg, for ikke å snakke om min predikantgjerning. Jeg syntes den hadde vært en eneste lang synd. Min fortvilelse var forferdelig. Det føltes som jeg var døden nær. Men Gud hadde alt tenkt på min frelse.

Jeg hadde vært der hjemme i fjorten dager, da evangelist Elvegård kom der. Ja, du kjenner jo ham. Han fortalte at han hadde vært hos dere straks før jeg kom. Han skulle være litt i vår menighet. Ham la jeg min nød fram for. På sin stillferdige måte utla han Skriften for meg, og Gud opplyste mitt mørke. Jeg ble løst ved Herrens ord om syndenes forlatelse.

Jeg ser det nå, Lyngeid, at jeg aldri har vært født på ny. Jeg har bare hatt en psykologisk omvendelse. Visse stemninger og viljesanstrengelser hadde satt sitt preg på mitt sjelsliv. Det regnet jeg for gjenfødelse. Men nå har Gud født meg på ny ved sannhets ord. Å, jeg er så lykkelig! Evangeliet om nåde for fortapte er gått opp for min sjel med sin solglans og fred.»

Gledesbud

Fra Bolivia

 

Det satt fire syke menn utenfor en by i Israel som hette Samaria. Samaria var hovedstaden i den nordre delen av Israel. De fire mennene var spedalske. En fryktelig sykdom som gjorde at deler av kroppen råtnet.

Sykdommen var veldig smittsom, så de som var syke måtte holde seg borte fra folk. Det fantes ingen medisiner mot sykdommen. Men de fire hadde flere problem. Vanligvis fikk de mat båret ut fra slektninger i byen, men nå var det en stor fiendehær som prøvde å ta byen. Ingen slapp verken ut eller inn og folket i Samaria holdt på å sulte i hjel.

Hva gjør vi nå, snakket mennene om. Da var det en som sa: Blir vi her, sulter vi i hjel. Går vi ulovlig inn i byen, er det ikke mat der heller. Men hvis vi går ut til fiendene, kan vi ha et bitte lite håp om å få litt mat. De ble enige om å ta sjansen.

Da de kom til leiren til fiendene, fikk de seg en kjempestor overraskelse. Leiren var helt tom for folk. Det var ufattelig mye mat, og gull og andre verdisaker. Mennene satte seg ned og spiste seg stapp mette. Hva hadde skjedd? Jo, Gud hadde gjort et under. Gud hadde gjort det slik at jødenes fiender hadde hør lyden av veldig mange vogner, hester og en stor hær. Da hadde de blitt livredde og flyktet fra alt de hadde og løp tilbake til sitt land.

Da de fire mennene var mette, var det en av dem som kom til å tenke på de som holdt på å sulte i hjel i byen. De drøftet dette og sa: "Det er ikke rett det vi gjør nå. Dette er dagen da vi kan bringe gledesbud. Hvis vi tier og venter til morgenen gryr, fører vi skyld over oss. Kom, nå går vi og forteller dette i kongens slott!" 2 Kong 7,9

Så sprang de inn i byen og fortalt at Gud hadde berget dem, og at de måtte komme ut og spise seg mette.

Misjon er å bringe gledesbud

Denne fortellingen er et godt bilde på hva misjon er. Vi bor i et land der vi har hørt om Jesus og hva han har gjort. Mer enn to milliarder mennesker har aldri hørt om Jesus og veien til himmelen. De er på vei mot en evig fortapelse. Derfor er det ikke rett av oss å holde det for oss selv. Vi må fortelle det videre til de som ikke har hørt!

Det er noen som tror at det er mange veier til himmelen. Slik er det ikke. Jesus er den eneste veien som fører fram. Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved. Ap.gj.4,12 Derfor kan ingen bli frelst uten at de hører om Han.

Noe av det siste Jesus sa til sine disipler før han for opp til himmelen, var at disiplene skulle gå ut i all verden å gjøre alle folkeslag til hans disipler. (Mat 28,18-20) Når alle folkeslag har hørt, vil Jesus komme igjen og hente sine til himmelen. Dette kallet, oppdraget, gjelder enda. Det er noe som gjelder for alle som tror. Her er ingen unntatt. Noen skal reise ut til fremmede land, andre skal være heime og be for utsendingene og gi av sine penger.

Om du hadde en rik onkel som en dag kom til en av dine søsken og sa: Her har du en million. Den kan du og søsknene dine dele. Var det rett av han å beholde alle pengene selv? Selvsagt ikke. Han måtte dele med dere andre. Slik er det med evangeliet også. Alle har rett på å få høre om hva Jesus har gjort for å frelse oss fra våre synder.

Det glade budskap

«Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap», sa de spedalske. Slik er det også for oss som tror på Jesus. Hvordan er det budskapet? Vi hører det blant annet i Joh 3,16: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

På grunn av synda som bor i ditt og mitt hjerte, er himmelen stengt for oss. Det kan ikke komme synd inn i himmelen. Vi har heller ikke noen mulighet til å få gjort noe med denne synda i oss selv.

Det glade budskapet er at Gud elsket oss så høyt at han gav Jesus til soning, betaling, for våre synder. Han tok straffen, du går fri. Denne frelse får du gratis av nåde, om du tar imot i tro. Jesus er den eneste veien. Du klarer ikke å frelse deg selv, heller ikke ved hjelp av Buddha, Muhammed eller andre menneskeskapte guder. Derfor må vi skynde oss å fortelle dette til andre.

Men det hjelper ikke om du forteller andre det, hvis du ikke selv har tatt imot. Jeg er så glad at det er mulig å bli frelst her å nå! Kom til meg, sier Jesus. I dag! Om syndene dine er som purpur, skal de bli hvite som snø. Må du ikke utsette avgjørelsen. Kom til Jesus i dag.

(Andakt ved DKS 2011)

At de må bli frelst

 

Det blir mange inntrykk å fordøye når en reiser 12 dager i Israel. Likevel blir det bare å skumme overflaten av det som kan læres og erfares.

28. september til 9. oktober fikk jeg en uforglemmelig tur til Israel. Vi startet noen dager i Jerusalem. Fortsatte via Dødehavet til Tiberias, hvor vi brukte en dag til å besøke Golanhøyden. Videre gikk turen til Samaria og Ashdod, med innlagte turer til Betlehem og grensa til Gaza.

Det var et bibelavsnitt som fulgte meg gjennom hele turen:

Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde efter å grunne sin egen rettferdighet, gav de sig ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.

For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem; men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen – det vil si: for å hente Kristus ned? eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen – det vil si: for å hente Kristus opp fra de døde? Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner,

for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Rom 10,1-13

Jøder

De fleste vi traff på turen var jøder. Kanskje er de fleste jøder sekulære, men mange er sterkt religiøse og ber til Gud slik de forstår Han ut fra GT. Men det er imidlertid svært få av dem som har fått ta imot Jesus som sin frelser. Bibelen sier det ligger et dekke over deres øyne så de ikke ser Frelseren. Det er vondt å tenke på at de i sin religiøse iver er på vei mot fortapelsen. Guds eget folk trenger sårt at evangeliet blir forkynt for dem. For det er ikke noen annen vei til frelse heller for dem, en Jesu verk på Golgata. Ut fra Guds ord kan det se ut til at hele Israels folk i et øyeblikk skal bli frelst før Jesu gjenkomst. Men inntil det måtte skje med dem som lever da, må vi gi evangeliet tilbake til det folk som det kom fra. Det står om et evig liv eller evig fortapelse også for dem.

 

«Kristne»

Det mangler ikke på såkalte kristne kirker i Israel. På de fleste steder som kan forbindes med en hendelse i Jesu liv, er det bygget ei kirke. Og kirkene er fulle av pilgrimmer og turister fra alle verdens kanter. I Golgatakirka i gamlebyen i Jerusalem så vi folk som lå langflate på gulvet mot en «hellig» stein. Noen ba, noen kysset steinen, mens andre gnidde tørkler mot steinen. Her var røkelse og liturgier. Men hvor er Kristus? Et religiøst strev og kav uten like. Bibelen derimot sier at Ordet er deg nær i ditt hjerte! Religiøse øvelser hjelper ingenting, frelsen er uforskyldt av nåde.

 

Muslimer

Vi møtte også mange muslimer i vår vei. De er forblindet i sin tilbedelse av Allah og Muhammed. Også disse er elsket av Gud. Også for deres synder døde Jesus på korset. Derfor trenger også de å høre evangeliet forkynt.

Det var smertelig å møte disse folkene, både fastboende og turister. Så mye religiøst strev og kav helt forgjeves. Derfor fulgte Paulus si bønn meg gjennom hele turen: Mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst! Det er ingen forskjell på jøder og hedninger: Jesus er rik nok for alle som påkaller han!

Hvor mange ganger kommer Jesus igjen?

Jesus kommer snart igjen for å hente sine til seg. Det sier Guds ord flere steder, til oppmuntring for Guds folk og til kall for den som ikke er frelst.

Jeg har opp gjennom tidene hørt utallige preiker om Jesu gjenkomst. Kanskje flere før enn nå? Alle predikanter har forkynt det samme: Jesus kommer snart, er du rede når han kommer?

Men her slutter også enigheten. Når det blir spørsmål om hva som kommer til å skje når Jesus kommer, er det mange ulike fortolkninger som er blitt servert. Og slik har det vært opp gjennom hele historien.

Det har grovt sett vært tre hovedteser om hva som skal skje. Svært forenklet:

1. Jesus kommer to ganger. Først kommer han igjen for å hente sine til seg og opprette tusenårsrike. Etter disse tusen år, kommer han igjen til den endelige dom. Dette synet var i hovedtrekk gjeldende de første århundrer etter Kristus. Så ble det borte fra ca år 400 med Augustin. Fra slutten av 1800-tallet kom dette synet tilbake og har vært rådende bl.a. i bedehuskretser.

2. Jesus kommer igjen en gang. Dette synet ble sterkt utformet av kirkefader Augustin ca år 400, og var rådende kirkelære helt fram til nyere tid. Her hevdes at tusenårsriket er tiden etter Jesu gjenkomst, fram til han kommer igjen for å dømme levende og døde.

3. Jesus kommer igjen to ganger. Opprykkelse. Dette synet forbindes helst med den såkalte tidshusholdningslæren, eller dispensasjonalismen. Læren forbindes bl.a. med John Nelson Darby (1800-82), en av de mest toneangivende lederne innen plymouthbrødre-bevegelsen. Her hevdes det at Jesus først skal komme igjen og ”bortrykke” sin menighet. Så skal Antikrist regjere på jorda i noen få år. Så kommer Jesus for andre gang og tar oppgjør med Antikrist og oppretter tusenårsriket hvor Han skal være jordisk konge. Etter de tusen år kommer den endelige dom.

Sentrale bibelavsnitt: Mat 24-25, 1 Kor 15, 1 Tess 4, 2 Pet 3, Joh.åp 20 m.m.

Nedenfor følger en kort, og dermed ufullstendig, gjengivelse av hva ulike kjente bibellærere og forkynnere lærer/-te om dette temaet.  

Martin Luther

I Den augsburgske bekjennelse står det at Jesus skal komme igjen på den siste dag for å dømme levende og døde. Han tar oppgjør med dem som lærer et framtidig tusenårsrike: De forkaster læren ”om at før de dødes oppstandelse skal bare hellige og gudfryktige inneha et verdslig rike og alle ugudelige bli undertvunget.” Luther tenkte at tusenårsriket var tiden fra Jesu himmelfart fram til pave Gregor VII ca. år 1075.

Erik Pontoppidan

I Pontoppidans bok ”Sannhet til gudfryktighet” sier han: ”Når vil han komme synlig til verden for andre gang? På den ytterste dag, som bare Gud kjenner. Hvordan skal det gå for seg på dommedag? Alle døde skal bli vekt opp og stilt for Kristi domstol, sammen med dem som lever på denne dagen. Hvert menneskes tanker, ord og gjerninger skal da dømmes etter Guds ord. Også djevelen skal da bli dømt.” Pontoppidan mener altså at Jesus kun skal komme igjen en gang.

Ole Hallesby

Ole Hallesby lærte at Jesus skal komme igjen to ganger, siste gang etter et framtidig tusenårsrike. I si troslære sier han bl.a. ”at vi først ved å fastholde de to gjenkomster oppnaar en real overenstemmelse mellom Skriftens forskjellige uttalelser om Herrens dag.”

Olav Valen-Sendstad

Olav Valen-Sendstad har skrevet ei bok der han tar et kraftig oppgjør med læren om et kommende tusenårsrike. Han sier bl.a. i krasse ordelag at ”læren om et framtidig tusenårsrike er uåndelig og materialistisk lære”.  Videre: ”Vi lever nå i tusenårsriket, for den som er gjenfødt ved Ordet og troen er rette borgere av dette riket.”

Carl Fr. Wisløff

Carl Fr Wisløff har ingen sterke meninger om emnet. I troslæren ”Jeg vet på hvem jeg tror” sier han at ”når oppfyllelsens dag kommer, vil vi få se hva som er rett.” Han gav god anmeldelse av Olav Valen-Sendstads bok om tusenårsriket. I boka "Utvelgelsen i Kristus" lærer han et kommende tusenårsrike.

Adolf Bjerkreim

Adolf Bjerkreim var preget av Plymuthbrødrene. Hans lære om Jesu gjenkomst er preget av dette. Bjerkreim lærer at Jesus kommer igjen to ganger og at bortrykkelsen skal skje før antikrists tid.

Aksel Valen-Sendstad

Læren om tusenårsriket som et kommende rike ”synes meget uklart, fordi skriftmaterialet for en sådan tolkning er yderst svagt og foreligger i billedlig tale. Alt væsentlig skriftmateriale taler enstemmig om, at den endelige dom skal ske umiddelbart ved Kristi komme.” Fra troslæren ”Kristen troslære”.

Kristian Fagerli

I sin bok ”Mot kveld” gir han en grundig innføring i tidshusholdningslæren. Han forfekter at Jesus kommer igjen to ganger og at bortrykkelsen skal skje før antikrists tid.

Sverre Bøe

Sverre Bøe har skrevet en bok om Johannes Åpenbaring. Her skriver han at han i løpet av arbeidet med Johannes Åpenbaring har endret mening. Før trodde han at tusenårsriket var i vår tid, mens han nå mener det er et framtidig rike. Altså to gjenkomster.

Arne Helge Teigen

I Arne Helge Teigens troslære ”Innføring i kristen tro” kommer han ikke inn på læren om tusenårsriket. Av det han skriver om endetiden forstår jeg at han lærer at Jesus kommer igjen en gang.

-Med alle mulig forbehold at jeg har forstått disse lærere og predikanter rett. Listen kunne vært gjort mye lenger. Jeg har ofte tenkt at det er like mange syn på Jesu gjenkomst som det er predikanter.

Er du rede når Jesus kommer?

Jeg har et avslappet forhold til ulike syn på hendelsesforløpet ved Jesu gjenkomst. Jeg tror Jesus kommer snart og tror at Han kommer en gang til den endelige dom. Jeg ser at enkelttekster kan peke mot et framtidig tusenårsrike, men mener likevel at et samlet tekstgrunnlag peker mot at Jesus kun kommer en gang og at tusenårsriket er tiden fra Jesu himmelfart til hans gjenkomst. Tidshusholdningslæren kan jeg ikke få til å stemme overens med Guds Ord. Men vi må ikke synet på hva som skjer i  framtiden, skille oss som bedehusfolk.

Bibelens tale om Jesu gjenkomst er profetisk tale. Tiden vil vise hva som kommer til å skje. Men Bibelen er tindrende klar på at Jesus kommer snart, og at det derfor er avgjørende å være klar når Han kommer! ”Den som har Sønnen har livet, den som ikke har Sønnen har ikke livet.”


 

Lebesbymannen

Anton Johansen - Lebesbymannen (Foto digitalmuseum.no)

I midten av september 1991 ble en minnebauta over Anton Johansen avduket utenfor Lebesby kirke. Lebesbymannen fikk endelig et minnesmerke i bygda han var med å gjøre kjent.

Det var min svoger Peder J. Jenssen som var pådriver for å få denne minnebautaen reist. I ettertid er det også kommet en utstilling i kommunen over Lebesbymannens liv og syner.

Fra Sverige til Lebesby

Anton Johansen var født i Tärna i Sverige 24. mai 1858. Tärna ligger like over grensen for Helgeland. Det er litt ulike synspunkt på når han flyttet til Norge og Lebesby. Noen av hans slektninger var flyttet der før han, og han var i Lebesby første gang som 9 åring i 1867. Om han da ble værende i Norge eller om han reiste tilbake til Tärna vites ikke, men han og familien er i alle fall på plass i Bukta i Lebesby i 1874. Her levde familien og Anton for det meste av fiske, men de hadde også et lite gardsbruk.

Lebesbymannen (t.v.) i oppdrag for NGO. (digitalmuseum.no)

Da han var sju år gammel, var Anton ute og gjette sauene til foreldrene. Plutselig sto det en stor bjørn foran han. Anton foldet hendene og ba til Gud om hjelp. Bjørnen ble først stående og se på han, før den snudde og ruslet bort. Vel heime lovet Anton mor sin at han aldri mer skulle forsømme morgen- og kveldsbønnen. 

Anton ble etter hvert aktivt med i styre og stell i kommunen. Han var medlem av kommunestyret i 18 år, han var hjemmelsmann (rettsvitne) i 30 år og i samme periode var han også kirketjener.

Utenom fiske og jordbruk hadde Anton jobb i Norges Geografiske Oppmåling(NGO) i 26 sommersesonger. Her var han med geologer på oppmåling av Finnmark, og hans oppgave var i hovedsak å bære utstyr.

Anton Johansen - Lebesbymannen

Av utseende beskrives han som liten og tykkmaget. Han hadde et stort hode mye skjegg og hår. I følge arbeidskamerater i NGO var han urenslig og særdeles nøysom. Andre ord som beskriver han er stillfarende, ærlig, rastløs og litt naiv. Han stiftet aldri egen familie.

Ellers betegnes Anton som dypt religiøs. Han var alltid i kirken under gudstjenestene og deltok aktivt i bl.a. bønnetjenesten.

Lebesby kirke med minnebautaen etter Lebesbymannen

(Wikipedia)

Syner

Lebesbymannen er mest kjent for sine syner. Det første synet fikk han i en alder av 26, langfredag natt i 1884. Da så han to av brødrene sin drukne i nærheten av Nordkynn. Dette synet fikk han samtidig som ulykken skjedde, men familien ville ikke tro han. Han fikk også flere andre syn eller minnelser som angikk lokale forhold.

Sitt mest kjente syn fikk han som 49 åring natta mellom 13. og 14. november 1907. Han kjente seg unormalt trett den kvelde, og gikk derfor tidlig til sengs. Like over midnatt våknet han og fikk høre en røst som sa: "Deg skal gis å få vite himmelrikets hemmeligheter. Den første ulykken som skal hende deg er at din brorsønn skal drukne i morgen." Ulykken skjedde nøyaktig slik Anton hadde sett i synet den natta." 

Lebesbymannen Anton Johansen

Sammen natt fikk han også  hevder han at han fikk se den 1. verdenskrig, og han så også en lang rekke med andre kriger, ulykker og naturkatastrofer, bl.a. Titanics undergang. Etter synet hørte han Herrens røst som sa at han ikke måtte bli hovmodig og falle bort fra Jesus. Anton reiste like etter til Stockholm og fortalte sine syner til oberst Mellander. Han skrev ned synene.

Intervju med Lebesbymannen

I 1913 ble han sterkt minnet om å reise til Oslo, Stockholm og Berlin for å advare de politiske lederne mot det han hadde sett skulle komme. En ny reise ble foretatt i 1914, etter at verdenskrigen virkelig var brutt ut. Han fikk snakke med flere fremtredende nordmenn og svensker, men Tyskland nådde han ikke før i 1919. Men der fikk han ikke snakke med keiseren slik han ønsket.

Lebesbymannen vakte etter hvert enorm interesse i norsk og svensk media. Han fikk store oppslag i avisene. Mange snakket om denne merkelige originale mannen med komager fra Finnmark. Noen tok hans syner til hjerte, andre så på han som en bedrager.  Men sikkert er det at ingen har satt Lebesby på kartet slik som han.

Anton Johansen

Siste reise

Etter at Lebesbymannen hadde vært i Tyskland, reiste han tilbake til Lebesby. Men han ble ikke her lenge. Ved St. Hans tider i 1919 reiste han til Oslo. Her levde han i fattigdom fram til sin død 3. januar 1929, nesten 71 år gammel. Han siste ønske var å bli begravet i hjemkommunen Lebesby, og gravferden skjedde fra Lebesby kirkegård 25. januar 1929.

Religiøs svermer?

Når jeg leser Lebesbymannens syner, kan jeg ikke konkludere med annet enn at det er svermeri. Han påberoper seg å få åpenbaringer direkte fra Gud, utenom Bibelen. Slik åpenbarer ikke Gud seg etter Jesu komme. Nå er Guds åpenbaringer avsluttet. Vi skal forholde oss til Skriften alene.

Lebesbymannen Anton Johansen  på oppmåling på Gaisene i Porsanger.

(foto digitalmuseum.no)

At han kan ha hatt synske evner, kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte. Men det har i tilfelle ikke noe med Guds åpenbaring å gjøre. Noen av Lebesbymannens syner gikk i oppfyllelse, mange andre var helt klart feil. Vi gjør derfor klokt i ikke å legge vekt på slike åpenbaringer, enten det er fra Lebesbymannen eller fra nålevende selvoppnevnte «synske profeter».

Anton Johansen opplevde nok sine syner som blodig alvor og ingen ting tyder på at han gjorde og sa alt dette for egen vinnings skyld eller for noe bevisst bedrag.

Kilder
Gunnar Lund: Lebesbymannen
Alberth Hjort: Lebesbymannen
Harald Barbala: Lebesbymannen
Gunnar Lund: Finnmarks vekkelseshistorie
nb.no
digitalmuseum.no
aftenbladet.no
dagen.no

Ukjent avis og dato

Fra avisen The Akron Beacon Journal 8. mars 1929

Lebesbymannen er død

Arbeiderbladet 09.01.1929

Graven er tom!

 

Det er påskedag. Tre lange, tunge dager snudd til jubel og glede. Graven er tom, Jesus lever!

Langfredag kveld hadde Josef fra Arimatea og Nikodemus tatt Jesu legeme ned fra korset og lagt det i grava. Jesu venner var i stor sorg og redsel. Han som de trodde på og hadde satt sin lit til var død. Kanskje var de selv de neste som ville bli tatt. Påskeaften går og ingenting skjer.

Så kommer søndagen. Maria Magdalena og noen andre kvinner går ut til grava. De hadde sett hvor Jesus var gravlagt og nå ville de ut for å se om grava. De hadde med seg noen urter som de sikkert ville stelle den døde med.

Men så skjer det utrolige. Steinen er veltet fra grav-åpningen. Soldatene som var satt til å vokte grava var borte. Det romerske seglet var brutt. Jesu likklær lå fint sammenlagt i grava. Her kan ikke være snakk om noe lik-tyveri. Jesus er virkelig stått opp.

Jesu fiender prøvde å sette ut rykter om at noen hadde stjålet liket. Soldatene som hadde stått vakt fikk mye penger av ypperstepresten og hans folk for å sette ut disse falske ryktene.

Men de kunne ikke fornekte en sannhet. Jesus er stått opp som han selv sa flere ganger mens han gikk omkring i Israel. Men disiplene forstod det ikke da. Og oppstandelsen er godt bevitnet:

For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 1 Kor 15,3-8

Jo, Jesus er oppstanden. Legemet som ble lagt i grav langfredag har stått opp. Det samme legemet er blitt forvandlet til hans herlighetslegeme. Derfor er påskedag de kristnes jubeldag. Jesus er oppstått fra de døde. Det er som å våkne av mareritt. Mesteren som var død, han lever!

Besøk i Gordons Golgata