Det tilgivende sinn

Det satt en ungdom på 21 år på et loftsrom på Sandsmark ved Sira, i 1908. Han var forkynner, og skulle tale Guds ord den kvelden.

Jeg tenker at Den Hellige Ånd hadde arbeidet med han og vist han hans synd og urenhet. Han fikk avslørt noe av det som bodde i han og som ikke var av Gud. Da ble det født en sang i Adolf Bjerkreim sitt sinn: «Jesus, du veit her er mykje på jord som til meg smiler og ler. Å, lat det aldri få makt over meg, så det kan draga meg bort ifrå deg!» Og i et annet vers: «Løys du dei band som til verda meg bind. Og gjev meg meir av ditt heilage sinn! Hald du meg alltid i kjærleiken varm!»

Det er hjertespråket til Guds barn, som den unge Adolf Bjerkreim her skildrer. «Å, gjev meg meir av ditt heilage sinn.» Jesus, du ser hatet, du ser misunnelsen, du ser jeg blir lett sur og fornærmet, du ser jeg ofte vil kjæle med disse syndene. «Å gjev meg meir av ditt heilage sinn» Å, gi meg mer av ditt tilgivende sinn!

Paulus kjempet også med dette. Han skriver om dette i Romerbrevet kapittel sju. Der vitner han om at han har to naturer som stadig er i kamp: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.» (Rom 7:18-20)

Denne kampen må du som er kristen leve i helt til du er heime i himmelen. Synden er en plage som stadig fører deg i fall. Da har du bare en plass å gå: Til Jesus, som har nåde, dobbelt for alle dine synder.

Det er et helt annet sinn enn hyklerens. Han sier han er frelst, men fortsetter å leve i synden og forsvarer den. Fortsetter å hate, fortsetter å leve som samboer uten å vær gift, fortsetter å stjele – uten i sin nød å bekjenne synden for Jesus. Fortsetter å ha et fromt ytre med sterke og radikale meninger, men uten å eie det ydmyke og tilgivende sinn.

Det er imidlertid en som eier dette sinnet til fullkommenhet, og det er Jesus. Det er ufattelig stort at det finnes en Gud som både kan og vil tilgi. Det kunne han ikke gjøre bare med et ord eller med å se gjennom fingrene med synda. Nei, Gud er hellig, og synden må sones. Den soning kunne hverken du eller jeg gjøre. For vi var treller i syndens rike.

Men «det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham. Ja, til korset han fikk hvor han kjøpte meg fred, da han sonet min synd, det Guds Lam. Alt som var meg imot, ble utslettet med blod»

Tenk Gud selv, i sin Sønn Jesus Kristus, var villig til å bli gjort til synd og til å ta straffen for deg, for at du skulle kunne bli rettferdig for Gud. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14)

Hovedstyret og tjenestedeling

Fra et rådsmøte på Holmavatn

Ifølge avisen Dagen, arbeider hovedstyret for NLM med spørsmål om strukturendring i ledende organer, med tanke på å få kvinner i flere styrer og stillinger.

I et kort intervju i Dagen, fremmet jeg noen synspunkt som taler for å beholde nåværende ordning, med et hovedstyre (HS) som fortsatt skal være et hyrde- og læreorgan i misjonen. I denne artikkelen vil jeg utdype dette noe.

Nåværende styrestruktur

NLM ble stiftet i «organisasjonenes» glanstid. Politisk var Norge blitt mer og mer demokratisk, og demokratiet var også et ideal blant kristenfolket. NLMs stiftere valgte en organisasjonsform som var demokratisk, men veldig toppstyrt. Foreningene lokalt var selvstendige, men samtidig bundet til kretser og HS/generalforsamling. Alle foreninger innmeldt i NLM har stemmerett både på kretsmøter (nå regionmøter) og på generalforsamlingen (GF).

Mellom kretsmøter og GF er det henholdsvis HS og regionstyret som leder arbeidet i regioner og på landsplan. Regionene har en viss frihet til å drive arbeidet slik styret har tro for, men må ha godkjenning fra HS på faste ansettelser, budsjett og eiendom. Utsendinger fra foreningene velger HS, regionstyre og rådsmøte.

Selv om organisasjonen er demokratiske oppbygd, er det ut fra forståelsen av Guds ord, ett unntak. Stillinger og tillitsverv som innebærer et sentralt hyrde- og læreansvar, er kun åpne for menn med nådegave og tillit. Dette har de siste årene blitt kalt for «tjenestedelingsprinsippet». Dette prinsippet var så godt som hele den norske kristenhet enig i, fram til 1960-tallet. Da ble første kvinnelig prest vigslet, til store protester. Senere har store deler av kristen Norge forlatt Guds tale om dette. Den liberale teologi har fått stadig større innflytelse, også på bedehusene.

I NLM var det noen få stillinger som ble ansett som hyrede- og lærstillinger. Det var bl.a. kretssekretær (regionleder), forsamlingsleder, misjonssekretær, heimesekretær, økonomileder og generalsekretær på hovedkontoret og rektor ved bibel- og misjonsskolene. Tillitsverv: formann, nestformann i kretsstyrene (i Stavanger krets var hele kretsstyret hyrdeorgan), hovedstyret, rådsmøtet og generalforsamlingen. I 1997 ble GF åpnet for kvinnelig stemmerett, men da ble det øverste hyrde- og læreansvaret flyttet til Rådsmøtet, hvor HS er representert. «Rådsmøtet fatter endelig vedtak i lærespørsmål av prinsipiell karakter og i saker som er overlatt det av siste generalforsamling.» «Dersom rådsmøtet tilrår overfor generalforsamlingen å gjøre grunnregelendringer av læremessig karakter, kan dette bare skje med 2/3 flertall i rådsmøtet. Rådsmøtet avgjør hva som er grunnregelendring av læremessig karakter.» (NLMs grunnregler).

Rådsmøtet 2014 på Fjellhaug. (foto utsyn.no)

Likeverd, ikke likestilling

Når NLM har slike vedtekter, er det ikke for å drive kvinneundertrykking. Kvinner har alltid vært i flertall i organisasjonen, og er de som har dradd det tyngste lasset økonomisk. Det kan ikke tales varmt nok om kvinnenes store innsats i misjonen. Samtidig har det inntil ca.1990 vært enighet i NLM om at der er et tjenestedelingsprinsipp i Guds forsamling. Bibelen taler om at kvinner og menn er likeverdige, men ikke likestilt.

Fordi Guds ord taler om dette, har NLM innrettet sin organisasjon etter dette prinsipp. Det har vært ulike synspunkt på hvilke stillinger og tillitsverv som kommer inn under dette tjenestedelingsprinsipp, men selve prinsippet har ikke vært anfektet før de siste 30 år.

Konsekvenser ved å endre HS

Nå arbeider altså HS med å legge om styringsstrukturen, for å få kvinner med i aller besluttende organ. HS signaliserer at de fremdeles vil ta vare på tjenestedelingsprinsippet, men antyder at en mulig løsning kan være å åpne for kvinner i HS, mens lære- og hyrdeansvaret overføres til et sentralt «eldsteråd» bestående av menn.

En kan spørre hva som er beveggrunnen for å foreslå en slik endring. Er det fordi en er preget av en ubibelsk likestillingstanke, eller er det for bedre å komme til rette med Guds ords tale? Etter mitt syn har vi i NLM allerede utvannet tjenestedelingsprinsippet, ved å åpne for stadig nye stillinger og tillitsverv for kvinner, som før var sett på som hyrde- og lærestillinger.

HS og dets administrasjon har veldig stor makt i vår organisasjon. Å flytte læresaker til et eldsteråd, ser jeg for meg blir svært vanskelig. Faren blir at en definerer læresaker så snevert, at HS i praksis fortsetter som før, mens eldsterådet blir et «supperåd». Skal en slik omlegging fungere, må det i tilfelle til en total omlegging av ansvar og myndighet i organisasjonen. Det er jeg redd for vil føre til et ytterligere sprik, læremessig. Det kan også svekke organisasjonen som en radikal lekmannsbevegelse basert på nådegaver.

I praksis tror jeg en slik endring vil føre til at NLM forlater Guds ords tale om menns og kvinners tjeneste. Det blir bare en ytre bekjennelse, uten praktiske konsekvenser.

Fra en GF noen år tilbake

Saksgang

Hvis HS kommer med et slikt forslag, må saken til rådsmøtet. Jeg forventer at HS ser på dette som en læresak, og at derfor en åpning for kvinner i HS må få 2/3 flertall på rådsmøtet. Grunnreglene sier som nevnt, at det er rådsmøtet som avgjør hva som er læresaker. Hvis ikke HS selv anser dette som en læresak, vil jeg som rådsmøtemedlem foreslå dette, slik at det blir rådsmøtet som avgjør sakens videre prosedyre.

Min varme anbefaling til HS er imidlertid at de lar denne saken ligge. Saken vil skape stor uro, med fare for splittelse i organisasjonen. Personlig er tjenestedelingsprinsippet en samvittighetssak for meg. Det vil bli vanskelig å bli med videre, hvis Guds ords tale uthules totalt, eller at vi forlater tjenestedelingsprinsippet.

Mannsforum?

For noen år tilbake, ble det opprettet et kvinneforum i NLM. Det tror jeg ikke har vært til velsignelse for oss. Min store nød er ikke at kvinnene ikke tar ansvar, men at så mange menn svikter. Vi har en stor mangel på åndelig hyrder og ledere på bedehusene vår. Det er ikke kvinnenes ansvar, tvert imot. Vi trenger å be fram åndelige hyrder som kan ta ansvar først og fremst lokalt, men også sentralt. Dette er en stor nøde for oss som organisasjon.

Å stoppe blod

Illustrasjonsfoto fra altaposten.no. "Edmund. Den gode hjelper".

I min tid i Nord Norge, hørte jeg fra tid til annen om «lesing» eller «å stoppe blod». Det var mye hemmelighetskremmeri rundt dette, og vanskelig å få tak i sannheten om det som ble praktisert.

Anni Margaret Henriksen har skrevet boka «Å stoppe blod», på bakgrunn av en rekke intervjuer med folk fra kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark. Det er et møysommelig arbeid Henriksen har lagt ned med sine utallige samtaler, nettopp fordi det er en del av lesingens vesen, at det ikke skal snakkes om.

Hva er «å stoppe blod»

Likevel gir boka en god innsikt i hva som menes med «å stoppe blod», også kalt «å stemme blod», og på mange måte blir saken ufarliggjort. Kort fortalt hevder bokas intervjuobjekter at «å stoppe blod» er en evne noen i de samiske og læstadianske miljøer har fått fra Gud. Hvis noen har en blødning som ikke vil stoppe, eller lider av en sykdom, tar mange kontakt med slike som har denne evnen. Disse leser noen bibelvers, salmer, Fader Vår eller faste setninger, og mange opplever at blodet stopper umiddelbart, eller sykdommen snur til det bedre med det samme.

Helt konkret hva som blir lest, blir ikke fortalt. Begrunnelsen er en frykt for misbruk og latterliggjøring. En annen viktig grunn er at det blir hevdet at hvis dette blir snakket om av «leseren», vil han miste evnen til å hjelpe. En tredje årsak som kommer fram i boka, er at en ikke vil snakke om dette, fordi det er Gud som skal ha æren og ikke «leseren» eller «hjelperen», som de også blir kalt.

Overlevering av kunnskap og evne til å lese og stoppe blod, skjer fra den som har evnen til en av barna eller en annen i bygda han har tro for kan videreføre gaven på verdig vis. Det understrekes sterkt at en slik lesing er noe en ikke skal ha betalt for. Gjør noen det til egen fortjeneste, vil han eller hun miste evnen.

Fra "Framtid i Nord" 31.01.2009

Noen ganger var det den syke selv som tok kontakt med en leser, andre ganger var det noen pårørende eller venner. Det var ikke alltid at den syke selv visste at han ble «lest over». Leserne ville ikke ha noe ære for dette selv, og slett ikke gjøre det mot betaling. De så på seg selv som redskap, men at det var Gud som handlet. Noen mente det også var snakk om nådegave til å helbrede.

Hva blir lest?

Selv om hjelperen ikke vil si hva som blir lest, har Henriksen fått innsyn i noe. Det samme har en avdød forkynner i Samemisjonen, Adolf Steen. Han har samlet en del stoff om samisk folkemedisin, og han plasserer «lesingen» inn under det. Ett par eksempler på leser-formular fra Steen:

Stå stille blod som vannet sto i Jordans flod.» (fra Porsanger)

Stat, Blod rød, stå Blod skyldig, stå som Jordans flod, den tid, Jesus var døpt på jorden! I navn Gudfader, i navn Guds sønn, i navn Gud den Helligånd. Deretter «Fader vår» tre ganger. (Fra Trondenes)

Et annet eksempel hentet fra internett: Som Jesu blod ikke mere rinder på korsets tre, således skal der ikke mere rinde blod av deg, NN, som er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.»

Synsk med «hjelpere»

Flere av leserne hevdes også å ha synske evner, til å forutse ting som vil skje. Det kan være evnen til å tolke varsler, drømmer, tegn i naturen eller ting de blir varslet om på uforståelig vis. Blant annet hevder flere at de har unngått forlis ved å lytte til og ta hensyn til varsler. Ofte var det folk som var aktivt kristne i læstadianse forsamlinger som hadde slike evner, men også folk som ikke var bekjennende kristne, men som hadde lært «å lese» og trodde at Gud kunne gripe inn.

Flere av Henriksens intervjuobjekter taler også om «hjelpere» og «varslere» som skikkelser. En sier det slik: «Noen sier at det er småmenn som kommer med slike varsler, andre kaller dem for hjelpemenn». Disse varsler om farer som truer, slik at den som blir varslet kan unngå ulykken. Dette er ikke minst utbredt blant fiskere.

Steen har studert samisk naturreligion. Han ser mye likt med gammel norsk «svartebok»-magi. Om å stoppe blod, sier han likevel: «I Nord-Norge er blodstemming nærpå en naturlig og selvfølgelig ting. (skrevet i 1966). Den som kan stemme blod kalles hjelper, og mange fester stor tiltro til vedkommendes evner. Noen bare blåser av det hele, men den som tilstrekkelig mange ganger har vært vitne til at blodet stanser under hjelperens seremonier og mumlinger, avfeier det ikke så lett som overtro og innbilninger.»

Illustrasjonsfoto. Å stoppe blod (nordlys.no)

Guds hjelp eller magi?

Jeg må innrømme at jeg har vært veldig skeptisk til det som jeg hørte om dette. Kanskje først og fremst på grunn av alt hemmelighetskremmeri. Jeg tror på underets Gud. Jeg har selv fått være med å be for mange syke, og i noen få tilfeller har dem som er blitt bedt for, vitnet om at Gud grep inn på overnaturlig måte. De mange som forteller om dette i Henriksens bok, virker troverdige og gir en forklaring som er forståelig når det gjelder hvorfor «lese-liturgien» er hemmelig. Likevel kan jeg ikke se at det er noe bibelsk belegg for hemmeligholdet. Bibelen er åpen både om forbønn, salving for syke og løftet om at «troens bønn skal hjelpe den syke».

Jeg er nok mer skeptisk til det som boka forteller om «hjelpere, varslere og drømmer». Det kan kanskje hende at noen har synske evner. Snåsamannen hevder han har det, men det må i tilfelle ligge på et annet plan enn Bibelens. Når jeg har lest om disse fenomen, forstår jeg at Lebesbymannen står i en lang tradisjon med tanke på syner. Han er tydeligvis ikke alene om å forutse ulykker og uvær. Hvis det i det hele tatt er hold i slikt, må det være en overnaturlig evne av ett eller annet slag. Jeg kan ikke se at Gud taler direkte utenom sitt ord, om konkrete hendelser i vår tid.

Jeg har stor respekt for folkene som forteller sine historier om livet tett på både Gud og naturen. Kanskje er det mer mellom himmel og jord enn vi som liker å kalle oss «moderne mennesker» vil innrømme. Mye tyder på at vi er i ferd med å miste denne dimensjonen i menneskelivet. Samtidig synes jeg det er vanskelig å få klarhet i om disse «overnaturlige» fenomen som beskrives i boka er fra Gud eller om det er magi og onde makter som er inne i bildet. Jeg vil nok anbefale å gå den veien Bibelen viser, og ikke i det som jeg her oppfatter som gråsoner, som grenser mot overtro.

Kilder

Anni Margaret Henriksen: Å stoppe blod

Adolk Steen: Å stemme blod

nb.no

Sang på engelsk eller norsk?

Det synges stadig oftere på engelsk i kristne sammenhenger. Import av sanger, ofte med karismatisk preg, brukes uten først å bli oversatt til norsk.

Før reformasjonen hadde det samme fenomen utviklet seg til det ekstreme. Sang og forkynnelse skulle foregå på latin, selv om det bare var prester som forsto det som ble forkynt. Luther fikk rensket opp også i dette. Han fikk oversatt Bibelen til tysk, og samlingene om Ordet ble på nytt på morsmålet.

Som Guds barn har vi fått del i det største budskap på jord. ”Jeg som til døden skyldig var, er Jesu brud og Gud min far.” For ”det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.”

Dette budskapet er skjult for det naturlige menneske. Ja, den syndige natur og djevelen er i kompaniskap, og gjør det de kan for å motarbeide evangeliet. Skal en synder bli frelst må evangeliet forkynnes og budskapet tas i mot i tro. Det er et verk av Den Hellige Ånd.

Men evangeliet er ikke noe tryllemiddel. Du kan preike så godt du kan på norsk, til en kineser som ikke kan norsk. Det har ingen frelsende kraft. Du blir heller ikke frelst av å forstå evangeliet, men evangeliet må høres på et språk du forstår, skal DHÅ få åpenbart det for ditt hjerte.

Når vi har et budskap som utgjør en forskjell på himmel eller helvete, må vi forkynne så klart og så enkelt vi får nåde til. Det skulle bare mangle at vi ikke bruker det språk som er morsmålet til de vi forkynner for, eller i det minste at vi bruker tolk.

Fra Kautokeino bedehus

Når jeg preiket på Finnmarksvidda, ble jeg alltid tolket til samisk. På en av turene samtalte vi om hvorfor det var nødvendig. De aller fleste forstår norsk, selv om de fleste har samisk som morsmål. Svaret var at noen av de eldste ikke fikk med seg hele sammenhengen på norsk. Til det var norskkunnskapene for dårlige. Videre sa de at de samiskspråklige får mye mer ut av forkynnelsen når den skjer på deres eget morsmål. Jeg tror vi har noe å lære av våre venner i nord. For slik er det for oss alle.

Vel er det mange, ikke minst unge, som snakker og forstår engelsk flytende. Men det er også mange med meg, som har store problemer med å få med innholdet selv i enkle engelske tekster. For meg er det derfor uforståelig at det stadig oftere brukes engelske sanger i norske forsamlinger. Det kan vitne om at sangen er viktigere enn budskapet. Det ytre viktigere enn hjerteforholdet til Jesus.

Bedehusets sangbok

La oss ta inn over oss bønnen i en kjær bedehussang:

Fortell det gamle budskap, Det beste som jeg vet,
Om Jesu makt og nåde, Om Jesu kjærlighet!

Fortell det ganske enkelt Som til et lite barn!
For jeg er trett og såret, Omspent av syndens garn.

Fortell meg det så langsomt At det kan trenge inn,
Det budskap om forløsning, Dypt inn i sjel og sinn.

Fortell det jevnt og stille, Men legg dog alvor til.
Husk på jeg er en synder Som Jesus frelse vil!




(Revidert artikkel fra 2009)

Hva skjer med KRIK?

I begynnelsen av november 2019 åpnet generalforsamlingen i KRIK for at homofilt samboende kan være frivillige ledere på organisasjonens leirer.

Samtidig vedtok organisasjonen at de vil løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne. Vedtaket skapte stor debatt både innad i organisasjonen og blant samarbeidende organisasjoner. Vedtaket ble fattet med 288 stemmer for og 150 mot.

Både NLM og ImF har tett samarbeid med KRIK, både lokalt og ved noen av organisasjonenes skoler. I forkant av KRIKs generalforsamling, varslet NLM og ImF at et vedtak som åpner for homofilt samboende ledere, ville få konsekvenser for samarbeidet mellom organisasjonene.

Nå har det gått tre måneder, og det er helt stille om saken. Til det er den for alvorlig. Det trenges en avklaring på hvilke konsekvenser KRIK sitt vedtak får for samarbeidet med NLM og ImF. Går samarbeidet videre som om ingen ting har hendt? Eller arbeides det med å finne egnede måter å reagere på?

I denne måneden (januar 2020) er det hundre år siden det store Calmeygatemøtet vedtok at en ikke ønsker frivillig samarbeid med vranglærere. Vedtaket i KRIK er klart i strid med det sjette budet. Saken burde derfor være enkel. Vi ønsker ikke samarbeid med et KRIK som har åpnet opp for homofilt samboende ungdomsledere. Kan vi forvente en snarlig avklaring i denne saken?

Dåp, barn og Guds ord

Det har «i alle år» vært diskutert om det er rett å døpe små barn, eller om de skal velsignes. 

Hva vi tenker om dette, avhenger av hva vi tenker at dåpen er og gir, og hvor totalt syndefallet rammet. Øverste autoritet i dette spørsmålet, som i alle spørsmål, er Guds Ord.

Gjenfødelsesmiddel

Det er det forkynte evangeliet som er «Guds kraft til frelse». «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.» (1Pet 1:23) Dette Guds ord virker også gjenfødelse gjennom dåpen. «Det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.» (1Pet 3:21)

Syndere fra unnfangelsen

Et avgjørende spørsmål for synet på dåpen, er spørsmålet om syndefallets konsekvenser. Hører barna Guds rike til inntil de begynner å synde, eller er de syndere fra unnfangelsen av? Guds ord sier at syndefallet førte til at alle mennesker er syndere. «Det som er født av kjødet, er kjød» (Joh 3,6) «Vi var av naturen vredens barn» (Ef 2,3). «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.» (Rom 3:10» Fordi barna er syndere fra unnfangelsen av, trenger de å bli født på ny.

Illustrasjonsfoto fra nlm-ryfylke.com

Hva vi får i dåpen

I dåpen får vi syndens forlatelse: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. (Apg 2:38) I dåpen får vi Den Hellige Ånd. Ånden bor i hjertene til den som er frelst. «Å bli døpt på Jesu navn vil si å døpes på det som Jesus er og har. Jesu person og verk er grunnen som dåpen skjer på» (Carl Fr. Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror).

I Luthers lille katekisme blir det spurt og svart: «Hvordan kan vann gjøre så store ting? Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord, som er med og hos vannet.»

Ingen automatikk

Det er ingen automatikk i dåpen. «Dåpen blir bare til frelse dersom den døpte tror på Jesus og blir hos ham.» (Wisløff). Dåpen er altså ingen magisk handling som frelser uansett. Uten tro er det ingen frelse. Det hender udøpte voksne lar seg døpe på falske premisser, ved hykleri. Da virker ikke dåpen til frelse.

Mange som en gang ble døpt, falt i fra Jesus. Da må de omvende seg og bli født på ny. De skal ikke døpe seg på ny, for dåpen er gyldig. «Det er én Herre, én tro, én dåp» (Ef 4:5) Det er en farlig vranglære å hevde, slik noen gjør, at alle som er døpt er frelst. Nei, dåpen og troen henger sammen.

Kan barnet tro?

Hverken barn eller voksne kan tro. Troen er en gave som Gud skaper i våre hjerter. Ingen er frelst, uten ved tro. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef 2:8) Guds rike kan ikke høre de små barna til, hvis ikke troen bor i deres hjerter. Her er ikke snakk om en fornufts tro. En slik tro har selvsagt ikke barnet. Men Gud kan skape den frelsende tro i hjertet, ved gjenfødelsens middel.

Ikke frelse i barnevelsignelse

Guds ord har ikke innstiftet noen egen barnevelsignelse. Jesus velsignet de små barna ved en anledning (Mat 19,13ff). Men det er ikke en innstiftelse av en fast praksis i Guds menighet. Det er en stor rikdom å få be for barna og å be Gud velsigne dem, men gjenfødelsen skjer ved Ordet og dåpen.

Mange vanskelige spørsmål

Det er mange vanskelige spørsmål som reiser seg i forbindelse med dåpen. Vi forstår langt fra alt. Men vi skal få takke Jesus for at han er rik i sin nåde. Det er om å gjøre for Han å nå hver enkelt med sin frelse: «Først gjennom det muntlige ord når syndenes forlatelse blir forkynt i all verden. Det er evangeliets egentlige embete. For det andre ved dåpen…» (De Schmalkaldiske artikler IV Om evangeliet)

Les gjerne også denne artikkelen: 
Ove Sandvik: Noen ord om dåpen

«Myten» om kvinnene i Bergen

De første åtte utsendingene for Kinamisjonen i 1891.

Når kortversjonen av Misjonssambandet (NLM) sin oppstart fortelles, er ofte noen kvinner fra Bergen helt sentrale. Er dette rett historiefortelling, eller er det en utbredt myte?

Det er NLMs første store historiker, Oscar Handeland, som starter boka si om NLMs første 50 år, med denne fortellingen. I kortversjon er denne flotte historien slik: Olivia Halvorsen og noen venninner hadde dannet en kvinneforening mot slutten av 1889. De ønsket å arbeide for misjonens sak. 25. februar 1890 hadde Sivert Gjerde et foredrag i Bergen, om kinesernes åndelige nød. Dette tente den ferske kvinneforeningen, og de bestemte at de ville arbeide for kinamisjon.

Nå fantes det ikke noe organisert kinamisjon i Bergen, og Olivia innså at hun måtte få med seg noen menn som ledere. Etter mye overtalelse svarte flere menn ja, og styremedlemmene ble valgt på et møte 4. mars. Styret ble bestående av sju menn, med Thormod Rettedal og Johannes Brandtzæg i spissen. Styret arrangerte nytt møte 6. mars, for å samle kvinnene som ville arbeide for kinamisjon i nye foreninger. Oppmøtet var stort, og det ble dannet to store og to mindre foreninger.

Styret bestemte seg så for å sende ut Thormod Rettedal og Ole Mikkelsen Sama for å prøve å samle kinavenner på Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag til et nytt kinamisjonsselskap. Denne reisen var svært vellykket, og Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund ble stiftet på generalforsamling i Bergen 18.-19. mai 1891.

Kina-interesse også andre steder

Så langt jeg kan se er det ikke noen detaljer i denne fortellingen om ikke er historisk rette. Olivia Halvorsen og hennes venninner var utvilsomt de som var den direkte årsak til at organisert kinamisjonsarbeid kom i gang i Bergen. Men da dette skjedde, hadde det allerede noen år tidligere, blomstret opp kinamisjonsvirksomhet andre steder i landet. Dette skrives ikke for å nedvurdere Olivia Halvorsen og hennes venninner deres store historiske betydning for Kinamisjonen, men det er en ære de må dele med mange andre kvinner, og også noen menn. Dette kommer også fram hos Handeland, men hans vinkling kan lett misforstås.

Det var Hudson Taylor fra England som først tente kinamisjonstanken i Norge. Han stiftet China Inland Mission i 1865 og gav ut misjonsbladet bladet «Chinas Millions». Bladet kom til Norge i 1880-årene og ble spredt gjennom ulike kanaler.

En annen viktig hendelse med tanke på oppstart av kinamisjon, var at misjonsskolen i Stavanger i 1887 hadde langt flere søkere enn det var plass til. Flere av dem som ikke kom inn, ble sentrale i kinamisjonen. Ole Næstegård fra Hallingdal var en av disse. Siden han ikke kom inn på Misjonsskolen, orienterte han seg mot Kina og reiste dit med noen venner i Oslo i ryggen. Han skrev mange artikler fra Kina, i misjonsbladet «Den lille samler» i Mandal, og kallet til Kina nådde store deler av Sør-Norge.

Ole Næstegård

Sivert Gjerde kom heller ikke inn på misjonsskolen i 1887. Han gjorde da som Næstegård, og orienterte seg mot Kina. Han studerte i England, men kom heim til Norge høsten 1889 og reiste rundt, hovedsakelig i Rogaland og Hordaland og tente en misjonsbrann for Kina. Han reiste til Kina i 1890 og hadde ønske om å bli utsending for Kinamisjonen som var under danning. Men han døde allerede i mai 1891, omtrent samtidig som Kinamisjonen ble stiftet.

En kort rundreise, inspirert av Erik Kjebekks 100-års skrift, viser litt av det Kinamisjonsarbeidet som var i Norge fra 1885-1891.

Oslo

I Oslo drev det såkalte «trekløveret», Otto Treider, Hans Guldberg og Johannes Jørgensen en omfattende forkynnervirksomhet. Høsten 1889 var Hudson Taylor i Norge og de opprettet samarbeid med hans organisasjon. Selv om de selv kalte seg for lutherske, var arbeidet deres konfesjonsfritt. De startet «Den norske kinamisjon», som var konfesjonsfri.

Kristiansand

Den svensk-amerikanske fripredikant Fredrik Franson, var i Norge i 1883-1884. Han talte mye om endetiden og misjon, med sterkt fokus på Kina. Flere unge fikk misjonærkall gjennom denne virksomheten.

En av disse var Sofie Reuter. Hun hørte Franson forkynne og leste i bladet til Hudson Taylor, og svarte ja til kallet om å reise til Kina. Venninnen Anna Jakobsen ble også med. Kontakt med China Inland Mission ble opprettet i 1884 og de to venninnene reiste til Kina i 1885 som de første Kina-misjonærer fra Norge. Det ble også startet en kvinneforening, antakelig for å støtte Reuter og Jakobsen.

Henrik Seyffarth

Mandal

Lærer og redaktør av «Den lille samler» Laurits Nilsen hadde kontakt med Ole Næstegård fra Hallingdal. Næstegård sendt heim mange artikler fra Kina, som Nilsen tok inn i bladet sitt. De første artiklene sto på trykk i oktober 1888. I et av disse brevene ivrer Næstegård for en landsdekkende norsk luthersk kinamisjon. Dette er første gang et slikt ønsker sto på trykk.

Nilsen snakket med en ungdom som het Henrik Seyffarth. Han hadde misjonærkall, og var også en av dem som ikke kom inn på misjonsskolen i 1887. Seyffarth var villig til å reise til Kina og fikk med seg kompisen Laurits Johnsen. Seyffarth ble frelst i 1885 og sammen med en flokk andre nyfrelste ungdommer samlet de seg i heimene om Guds ord og misjon. Foreningen ble formelt stiftet som en Kinamisjonsforening i 1890.

Laurits Nilsen skrev i «Den lille samler» i mars 1889 om en ungdom som ønsket å ta utdanning med tanke på å reise til Kina. Denne ungdommen var Henrik Seyffarth, og Nilsen ba om gaver til utdannelsen. Det kom inn nok penger både til skolegang og en studietur til England. Også mange kvinner i Mandal fikk misjonskall. Petrea Næss reiste til Kina i 1890, for Marius Giverholts forening i Trondheim.

Stavanger

I mars 1887 ble det startet en kvinneforening i Stavanger, med tanke på Kina. Disse kvinnene fikk sterke impulser fra Ole Næstegard. Høsten 1887 startet en flokk yngre kvinner en ny forening for Kina. Våren 1888 ble det stiftet en komité som skulle koordinere kinamisjonsarbeidet. De ville tufte arbeidet på luthersk grunn, men hadde likevel den første tiden, et samarbeid med komiteen i Oslo.

Skomaker Sigvald Netland kom heller ikke inn på misjonsskolen i 1887. Han fikk kontakt med kinavennene i Stavanger og ville reise ut for dem. Netland var fra Sokndal og fikk en venn i Egersund til å starte kinaforening med tanke på å støtte Netland. En kvinneforening ble stiftet før jul 1889 og misjonsforening i august 1890. Netland reiste til England høsten 1889 og videre til USA våren 1890 og til Kina høsten 1890. Det ble imidlertid brudd mellom Netland og Kinavennene i Egersund og Stavanger.

Gjertine Aarrestad Johnsen

I 1889 startet Thormod Rettedal og noen venner i Stavanger et misjonsblad til oppbyggelse og kinamisjon. Bladet het «Hilsen fra Broderkretsen». I oktober 1889 var det startet fem kinaforeninger i Stavanger og 12 i distriktet.

To av de åtte første kinamisjonærene for NLM var fra Sokndal. Det var Johan Albert Skordal, som også var blant dem som ikke fikk plass på misjonsskolen i 1887, og Gjertine Aarrestad. Begge disse var fra Sokndal, men var en del av kinamisjonsmiljøet i Stavanger.

Trondheim

Frikirkepredikant Marius Giverholt virket i Betania i Trondheim. Under en vekkelse i 1889 ble misjonskallet til Kina lagt sterkt inn over han. Han fikk startet en Kinaforening som sendte ut Petrea Næss fra Mandal høsten 1890. Samme år startet Giverholt misjonsbladet «Kinas Ven».

I 1891 sendte foreningen, sammen med en kinaforening i Stavanger, ut Sekine Storhaug fra Stavanger. Hun og Petrea Næss gikk inn i China Inland Mission, men ble støttet av foreningene i Norge.

Ålesund

Johannes Solem fra Ålesund studerte i Trondheim og gikk i Giverholts forsamling i Betania. Han vurderte å bryte av utdannelsen og reise til Kina som misjonær, men faren rådet han til å fullføre studiene. Han flyttet deretter til Ålesund hvor han ble en sentral kinamisjonsleder. 15.mai 1890 talte han om Kinamisjonen og hele 73 meldte seg som medlemmer i en nystiftet forening. Formell stiftelses dato for foreningen var 7. oktober 1890.

Oppsummering

Kinavennene i Norge delte seg i to i denne perioden. Noen få orienterte seg mot Hudson Taylor og China Inland Mission. Hovedtyngden ble med i den nye landsomfattende organisasjonen, «Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund».

Av denne reisen landet rundt, ser vi at det blir feil å si at kvinnene i Bergen var de som startet Kinamisjonsforbundet. Det var en Kina-vekkelse mange steder i landet, og for noen av disse var tanken om en landsdekkende organisasjon sentral. Olivia Halvorsen og hennes venninner var de som dro det hele i gang i Bergen, men det var mange rundt om i landet som var sammen om oppstarten, og utsendingen av åtte misjonærer høsten 1891.