Guds kall eller en hobby?

Den som er frelst har fått et kall fra Gud til å vinne mennesker for himmelen. Dette er ikke en hobby for spesielt interesserte, men et hellig kall til alle som hører Jesus til.

En av de siste dagene Jesus gikk her på jord gav han sine disipler dette kallet: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!». (Matt 28:18b-20)

Det er som vi hører Jesus si: Dere får ikke bli med meg hjem til himmelen nå! Jeg trenger dere som mine vitner for alle folk helt til jordens ender. Jeg har ingen andre å sende. Du må gå! Dette var ikke noen luftige avskjedsord. Nei, det var et kall, et oppdrag til Guds folk. Jesus vil ikke at noen skal gå fortapt. Hans soning på korset gjelder for alle. Men folk må få høre om det for å kunne bli frelst. Det er ikke englers ansvar. Men ditt og mitt som hører Jesus til!

Så stod de 11 der. For et oppdrag, for et ansvar. Noen var tvilende, mens andre var tilbedende. Det er lett å forstå hvis de tenkte: Dette er umulig! Vi er så få kristne og så skal vi nå ut til hele verden? Jeg har sett for meg at mange av våre første Kinamisjonærer må ha hatt noen slike tanker. Kvinnene som var med og dro Misjonssambandet i gang fikk også påstanden kastet mot seg: Å reise til Kina med evangeliet, er som å kaste mjøl i havet. Men de hadde nok lest sin misjonsbefaling for de svarte frimodig: «Gud har mjøl nok!» Men kallet kostet mange både voksne og barn livet! De fikk sin grav i Kina.

Olav Espegren reiste til Kina i 1902 og kona hans kom året etter. Fem av deres åtte barn døde i Kina. De visste lite og ingenting om hva de gikk til, men de hadde hatt et radikalt møte med Jesus. Så når han kalte, svarte de ja og reiste. Når Olav ble spurt om han elsket kineserne, siden han ville gi livet sitt for å forkynne evangeliet for dem, svarte han nei. Jeg elsker dem ikke mye, men min frelser elsker dem og han har bedt meg å gå.

Jeg hørte en gang forkynner og kretssekretær Arthur Kråkenes brukte et bilde om dette. Han sa: «Livet som kristen er ikke å være på cruise, men det er å være mannskap på ei redningsskøyte. Har du mønstret av, eller er du med?» Misjon er ikke noen hobby eller et engasjement. Misjon er noe mye større enn det: Tenk du er sendebud i Kristi sted som om Gud selv formaner gjennom deg. Kallet er ikke noe vi kan skalte og valte med som det passer oss. Skal du oppleve velsignelsen i livet ditt, må du gå der Jesus kaller deg. Vi har fått ulike oppgaver og nådegaver. Men kallet og oppdraget er det samme: Folk må frelses fra fortapelsen og berges fra himmelen!

Det betyr ikke at bare du svarer ja til misjonskallet, vil Gud svare med å gi deg enkle dager og åpne dører. Kanskje heller tvert imot. En gang sa han det slik: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere.» (Joh 15:20) Det har kirkehistorien mange eksempler på.

Profeten Jeremia hadde et vanskelig kall. Han skulle forkynne for de som ikke ville høre. Etter 23 år i tjenesten sa han: «Nå i tjuetre år, er Herrens ord kommet til meg. Jeg har talt til dere tidlig og sent, men dere hørte ikke.» (Jer25,3) Og han fortsatte i minst like mange år til og opplevde at folket nektet å høre og istedenfor forfulgte han. Nå etter 23 år hadde han møtt veggen. Han orket ikke mer. Da sa han: «Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.» (Jer 20,9) Han hadde opplevd Jesu kjærlighet. Den var en brann inne i han som ikke kunne slukkes. Derfor måtte han fortsette selv om folket ikke ville høre. Så fikk han et fornyet møte med Jesus den dagen: «Men Herren er med meg som en veldig kjempe. Derfor skal mine forfølgere snuble og ikke få overtaket.» (Jer20,11)

Paulus opplevd det samme: «Kristi kjærlighet tvinger oss», skriver han i 2 Kor 5,14. Det kan være veldig opp og ned med min kjærlighet og omsorg for de ufrelste. Men jeg har møtt en som elsker med en evig kjærlighet. Jeg har møtt mange slike misjonsvenner som var plassert i Norge. De har stått trofast med både i gode dager også når det var tungt og vanskelig. De vitnet: Jesus har gitt sitt liv for meg. Han har bedt meg om å stå med i tjeneste. Da kan jeg ikke si nei. De brukte av sin tid, sine penger, sine evner i Guds rikes arbeid og måtte forsake mye av det andre brukte tiden og pengene til.

Den kjente danske biskop og salmedikter Hans Adolph Brorson omarbeidet en salme av Lampertus Gedicke i 1742. Den ble mye sunget i vekkelsestider. Har disse vekkelsestoner stilnet i våre forsamlinger? Er jeg fornøyd bare jeg selv har en god forsamling å gå i, og så glemmer jeg alle dem som er ufrelst og på vei mot en evig pine?

Hvor Gud meg fører, går jeg glad, Han, ikke jeg skal råde; Jeg alle tider kaller hva min Gud meg sender, nåde. Han fører meg dog like hjem, Så går jeg alltid trøstig frem Og på hans hjerte liter.

Hvor Gud meg fører, vil jeg trygt Hans trofasthet bekjenne Og gå med takk og uten frykt Den trange vei til ende. Hans aller beste vilje skje! På den alene vil jeg se I livet og i døden.

Hvor Gud meg fører, vil jeg meg Ham ganske overgive, Og synes underlig min vei, Han holder meg i live. Han meg i Kristus frikjøpt har, Fra moders liv han ømt meg bar, Jeg er ei mer min egen.

Hvor Gud meg fører, er i tro Og håp mitt hjerte stille; I meg hans egen kraft vil bo, Hva kan fra ham meg skille? Så fatter jeg et trøstig mot, For Herrens vei er alltid god, Ja, visst den aller beste!

Hvor Gud meg fører, vil jeg gå, Om foten skulle brenne; Kan jeg det forut ei forstå, Til sist jeg dog skal kjenne, Det er kun trofasthet hvormed Han her meg fører opp og ned; Det er mitt trøstens anker.