Samvittighetsvekkelse

«Sann bibelsk vekkelse er alltid en samvittighetsvekkelse i forhold til Gud og hans ord. På dette må all vekkelse og alle vekkelsesbevegelser bedømmes.»

Det er tidligere forkynner, kretssekretær og heimeskretær i NLM, Steinar Hunnestad, som sier dette i en artikkel fra tidsskriftet Fast Grunn. Han fortsetter artikkelen slik:

«Her er ikke tid og sted til å analysere og bedømme nåtidens vekkelsesbevegelser på luthersk grunn eller innen reformerte retninger. Sikkert er at alle i en åndsfattig tid fristes til ensidighet. Grovt tegnet har dette lett for å skje:

Man sikter på forstandsvekkelse og teoretiske klargjøringer — uten å trekke synderen til ansvar for den levende Gud. Man appellerer til vilje-vekkelse og gir folk gode argumenter for fornuftige avgjørelser om kristendom og moral — uten at arvesynd og gjerningssynd blir tolket med bibelske begreper og i bibelsk ånd.

Man legger vekt på følelsesvekkelse — hvor en prøver å gi folk gledegrunner og gledeopplevelser — uten at dette klart er fundert på frelsens evige grunner i Guds ord og forsoningen.

Man taler om og sikter mot nådegavevekkelse — uten at den enkelte ved forkynnelsen blir ledet til sunn syndserkjennelse og selvbedømmelse som igjen fører til ydmykhet både for Gud og medkristne.

Det skjer en slags samhold-vekkelse, en felles-kristelig vekkelse, en ansvars- og omsorgsvekkelse, uten at det blir klargjort hva kirken egentlig er etter Guds ord, hvordan de helliges samfunn i bibelsk forstand skal funksjonere og at sann broderkjærlighet må være preget av sannhet og front mot verden og synden.

Det har også vært tendenser til å trekke folk inn i en misjons-vekkelse, før de er kommet til sann omvendelse og et nytt liv i Gud. Denne grunninnstilling i forkynnelse og evangeliseringsvirksomhet skaper mer en slags reparasjonsmentalitet i stedet for grundig åndsfallitt og nådehunger.

Hva hindrer vekkelse? Slik er det spurt i foredrag og samtaler gjennom mange år. Våre arbeidsmetoder må forbedres er det svart. Organiseringen må legges om. Forberedelsen må tas mer alvorlig. Anerkjente og gode forkynnere må vi ha. Forkynnerne bør ha bedre utdannelse. Bedre arbeidsopplegg må gjennomføres, mer organisatorisk samarbeid må til osv. Historien viser oss bare at vekkelsen ofte kom sterkest og dypest og mest gjennomgripende der alt dette manglet totalt.

Den eneste alvorlige hindring for bibelsk vekkelse er en uklar, blodfattig og kraftløs forkynnelse av Guds ord. Forkynnelsen er derfor viktigst framfor alt. Til en rett vekkelses- og omvendelsesforkynnelse hører både forkynnelsen av loven og evangeliet. Ved loven kommer syndens erkjennelse (Rom. 3, 20). Og ved forkynnelsen av evangeliet kommer troen (Rom. 10, 17).Lovens hensikt er at hver munn skal lukkes i syndserkjennelse for Gud (Rom. 3, 19). Selve rot-synden, arvesynden, vår egentlige natur må blottlegges i lovens lys.

En hovedsak og hovedtone i selve evangeliet er forsoningen i Kristus. Forsoningen må også forkynnes for de troende til kraft i helliggjørelsen. Å ville bli en kristen er ikke nok. Å søke er ikke nok. Guds frihetsbrev i evangeliet til den skyldige og dømte må utropes og forkynnes — så synderen kan bli løst fra loven og frigjort fra synden.

Først når evangeliet mottas i hjertets levende tro, skjer omvendelsens og gjenfødelsens under. Først da har samvittighets-vekkelsen ført til frelse og frihet. Her står den største forkynner i de hjelpeløses rekker i denne bønn og tillit: «Kun du kan gjøre dette min Frelser god og stor.»»

 

Steinar Hunnestad (Fra Fast Grunn nr.1 1974)