tirsdag 15. oktober 2024

Lasarus og Lasarus


Bibelen omtaler to personer som heter Lasarus. Begge hadde Jesus kjær, og himmelen som mål for sine ulike liv.

Den første Lasarus som omtales, finner vi i fortellingen i Luk 16, 19-31, sammen med den rike mannen. Lasarus var svært fattig og lå ved porten til den rike mannen og tigget. «Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.»

Den rike mannen hadde et helt annet liv: «Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.» Han hadde langt mere enn han trengte, men hadde likevel kun smuler å avse til sin lut fattige nabo.

Men så gikk det med begge, slik det gjør med alle mennesker inntil Jesus kommer igjen. De døde. Da ble situasjonen for de to snudd opp ned. Englene kom og bar Lasarus til Abrahams fang i himmelen, mens den rike mannen slo øynene opp i dødsriket «der han var i pine». Det var ikke antall kroner på kontoen som avgjorde deres evighet, men deres forhold til Jesus. Og det forholdet avgjøres før du dør. Etterpå er det for sent.

Den rike var selvsagt dypt fortvilet, og ba Abraham sende Lasarus til sine ufrelste brødre, slik at ikke de også havnet i fortapelsen. Han sa: «Kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.»

Den andre Lasarus gjorde nettopp dette. Vi leser om ham i Joh 11-12. Denne Lasarus var bror til Marta og Maria. En dag ble han alvorlig syk, og søstrene tilkalte Jesus for å be han om å helbrede deres bror. «Han som du elsker, er syk», var beskjed de sendte Jesus. Men Jesus drøyde, og Lasarus døde.

Da Jesus endelig kom, var det et sørgehus han kom til. Jesus trøstet søstrene og de andre sørgende, med noen fantastiske ord: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Deretter gikk han sammen med dem til greven til Lasarus.

Ved graven skjedde et uhørt under. Lasarus sitt legeme var begynt å gå i forråtnelse etter fire dager i graven. Likevel ropte Jesus på Lasarus, og hans døde legeme fikk liv igjen og kom ut av graven. Det skjedde det som den rike mannen ba om i fortellingen i Lukas 16. Men førte dette store underet til at folket ble frelst? Noen av Marta og Marias venner som var i Betania for å trøste dem i sorgen, «trodde da på ham».

Men det var andre av de som var i Betania for å trøste, som «gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.» Resulterte dette fantastiske underet i at Jesu motstandere kom til tro på han? Nei, det gikk som Abraham sa til den rike mannen i dødsriket: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» (Luk 16:31) Fariseerne omvendte seg ikke, tvert imot, hatet mot Jesus bare økte: «Fra den dagen la de planer om å drepe ham.» (Luk 11,53)

Guds ord er helt tydelig på hvordan folk blir frelst. Det skjer ikke ved tegn, under, eller ved noen menneskelige påfunn. Gud sier det slik i sitt ord: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» (Gal 3:2) «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1Kor 1:21-23)

Vi skal få glede oss om Gud griper inn og gjør konkrete tegn og under i våre liv. Men det store under, frelsens under, skjer gjennom forkynnelse og lesing av evangeliet og det skjer ved Den hellige ånd. Ånden bruker Ordet til å overbevise deg om at du er en synder som er fortapt i deg selv, og så peker Han på Jesus som din redning og Frelser: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

 

Ettertanker etter tale av Knut Kåre Kirkholm, Tau 13.10.24

 





Ingen kommentarer: