Einar Tonstad var forkynner og bonde gjennom et langt liv. Han hadde en spesiell omsorg for at ungdommen skulle bli nådd med evangeliet. Derfor gav han og kona Gunda, grunnen til Tonstadli leirsted.
Einar Tonstad vokste ikke opp i noen kristen heim, men i februar 1935 ble han frelst. Han var da 18 år. Like etter begynte han på Fjellhaug bibelskole. Her kom han inn i en sterk åndelig krise. Hele kristendommen hans ramlet sammen. Alt ble belgmørkt, og han var overbevist om at hele kristendommen hans var hykleri.
På bibelskolen hadde Tormod Vågen noen timer. I en av hans timer sa Vågen: «Truande ungdommar, kanskje har de vitnemål frå to truande heime, at de er gode kristne. Men kanskje er det nokon av dykk som går og tenkjer på at eg er sikkert berre ein hyklar. Og her kan vi ikkje ha hyklarar.» Vågen fortsatte: «Då har eg berre eit ord å gje dykk. Vi kan ikkje ha hyklarar her, då me de berre pakke og reise heim. Men for det andre. Når det kjem heim, kan de heller ikkje vere ein hyklar, men de må reise heim og leve det gamle livet.»
Einar satt som fjetret, og opplevde at Vågen talte bare til ham. Men han tenkte at han slettest ikke ville reise heim. Da ville han heller «grave meg ned» i Oslo slik at ingen så han. Men Vågen hadde mere på hjertet: «Reise heim, det gjer du kanskje. Men det andre, det er vanskelegare for deg. Og det betyr at det er Herren som har begynt sitt gode verk i deg, og han vil føra deg vidare. Han sluttar ikkje på halvvegen. Han fører deg fram til ljos og klårleik.»
Vel tilbake på rommet sitt erkjente Einar at han var fortapt og at han fortjente å gå fortapt. Han ropte i sin nød til Gud: «Men skal eg gå fortapt, er ansvaret ditt, sa eg til Gud». Da lysnet det for ungdommen. Han kjente det slik sangeren Henrik Dybdahl skriver: «Å, hvor det lysner i bange sinn Sinai viker tilbake! Nåde, ja, nåde for ingenting får jeg fra Golgata smake! Here, min Jesus, styrk min tro, alltid min sjel hos deg får bo, finne i deg sin hvile!» (SB 471 v.4)
Bondesønn fra Tonstad
Einar Tonstad ble født 10. april 1917 på Tonstad i Sirdal. 27. mai samme år møtte foreldrene, Lina og Sven Tonstad, i Tonstad kirke for å få sønnen døpt. Sven var bonde på Monen, bruk 8, på Tonstad. Denne garden hadde vært i slektas eie i mange generasjoner. Sven var 40 år da sønnen Einar ble født. Han hadde vært gift en gang tidligere, før han i 1916 ble gift med Lina, eller Eline Eigeland, som hun egentlig het. Svens første kone het Siri Seland, og de hadde tre barn hvorav to fikk vokse opp. Malene var eldst, og ble gift med Torjei Lindeland, mens Peder Selmer ble gift med Dagny Gjedrem og var baker. Begge var bosatt på Tonstad.
I det andre ekteskapet fikk Lina og Sven to barn. Einar var eldst, mens Synnøve kom i 1920. Hun ble først gift med Nicolai Waldeland og gift andre gang med Eivind Klungland. Det kan nevnes at Sven hadde ti søsken, men ni av disse døde mellom 7-16 år. Flesteparten av barna døde av tuberkulose. Sven sin søster Dorte emigrerte til Seattle i USA.
Etter endt skolegang, ble Einar konfirmert i Tonstad kirke 18. oktober 1931. 17 år gammel begynte han på Fylkesskulen på Tonstad, og dette skoleåret ble avgjørende for hans livskurs. Som nevnt vokste ikke Einar opp i en kristen heim. Han levde et verdslig liv, med sine ufrelste venner. Noen av disse nevnte av og til at de ville bli kristne en gang før de døde, men dette syntes Einar bare var tøv. Kristendom var bare for gamle koner og døende, tenkte han.
Samtidig begynte disse tankene å arbeide i han. Hvis det var slik at Gud kunne gi menneskene en så stor herlighet som de kristne snakket om, hvorfor skulle Gud da bare få de siste timer av livet, grublet han. Den som påvirket han mest med tanke på frelsen, var den kristne naboen Tor Tonstad. «Hos han såg eg at kristendommen var noko meir enn talmåtar», sa Einar senere i livet. Han ble vakt, og fastelavnssøndag 3. mars 1935 bestemte han seg for å bli en kristen. Han ba Gud om frimodighet til å bekjenne dette, og fikk snakke med nabo Tor. Han svarte Einar at han fikk komme i Jesu navn.
Misjonær eller emissær?
Etter at Einar ble frelst i mars 1935, bestemte han seg for å ta et halvår på Fjellhaug bibelskole. Her opplevde han en åndelig krise, som nevnt i innledningen. Samtidig begynte tanken på veien videre å arbeide i ungdommen fra Tonstad. Det gikk ikke lenge før han kjente på et kall til å bli misjonær i Kina. «Eg følte kallet så sterkt, at eg kunne reise til Kina nesten med ein gong», fortalte han.
Han var enda ung, og det ble ingen avklaring på kallets vei på Fjellhaug. Etter at han var ferdig med bibelskolen, ble han med emissær Olaus Østebø på noen møter heime i Stavanger krets. Einar fikk snakke ut med den erfarne predikanten, om uroen for sitt misjonærkall. Da kom Østebø med et hjertesukk: «Det er gildt med dykk unge som har fått kall til å reise til Kina, men det er rart at Gud ikkje vil kalle nokon til å reise her heime.» Så kom han med en direkte utfordring til ungdommen, om ikke Einar kunne tenke seg å bli emissær. Det var imidlertid en fremmed tanke for Einar Tonstad.
Etter denne samtalen mistet Einar noe av frimodigheten til å reise som emissær, og han arbeidet i gruva i Knaben det følgende året. Høsten 1937 våget Einar seg ut med Guds ord igjen. Han ble sendt av Indremisjonsforbundet til Sjernarøy, sammen med kameraten Rolv Svindland. Svindland sang og spilte gitar og Einar talte. Det ble vekkelse og 15 nye fikk ta imot Jesus som sin frelser. Senere samme høst ble Einar fast ansatt som forkynner i Kinamisjonen (NLM), og første turen var sammen med Olaus Østebø til ulike bygder i Ryfylke.
Som for de fleste emissærene på den tid, hadde også Einar et vanlig arbeid vedsiden av reisingen med Guds ord. Allerede i 1939 var han klar til å overta heimegarden på Tonstad etter faren. Garden var på kun 25 mål dyrket mark, men hadde hele 1000 mål med utmark. Far til Einar levde til 1949, og kunne ta noen tak på garden når sønnen var ute på reise som emissær.
Krig og ekteskap
Dette var ei politisk urolig tid i Europa. De to tyrannene Hitler og Stalin styrte hvert sitt land med jernhånd, der menneskeverdet var nesten lik null. 9. april 1940 angrep tyskerne Norge, og det ble sendt ut mobilisering til norsk ungdom. 12. april nådde mobiliseringsordren også emissæren fra Tonstad. Han hadde fra 1. april hatt rike møter i Øvre Sirdal, i bygdene Sinnes og Tjørhom. 12. april måtte han møte opp ved Tonstad kirke, og her fikk han ordre om å møte på Evjemoen. Vel framme der, fikk han imidlertid beskjed om at Norge hadde kapitulert, og soldatene ble beordret til å reise heim igjen. Einar reiste ikke heim, men dro tilbake til møtevirksomheten i Øvre Sirdal og her ble han værende til 15. mai.
Forkynnervirksomheten fortsatte fram til høsten 1943. Han hadde blant annet to lengre turer til Nord Norge. 11. november 1941 til 9. januar 1942 og 25. november til 19. desember 1942 var han på møter blant annet på Finnsnes, Holmen i Målselv, Evenes og Lensvik. Heime i Stavanger krets ble Tore Tungland ansatt som ungdomssekretær i 1942. Dette var en ny stilling, og det ble samtidig opprettet ei ungdomsnemnd. Til denne nemnda ble Einar Tonstad valgt. Dette ble starten på et nært samarbeid mellom Tungland og Tonstad, og også på et livslangt engasjement for ungdommen, for Einar Tonstad.
Høsten 1943 fikk Einar permisjon for å gå på et toårig forkynnerkurs på Fjellhaug. Dette kurset ble avbrutt skoleåret 1944-45, fordi tyskerne beslagla Fjellhaug. Siste skoleåret på Fjellhaug ble derfor 1945-46. Mens han gikk siste året på forkynnerlinja på Fjellhaug, ble Einar kjent med ei jente fra Kvås i Lyngdal. Dette kjennskapet endte i ekteskap, og bryllupet sto 15. mai 1948 i Kvås kirke. Festen ble holdt på Kvås folkehøgskole.
Gunda Vegge var navnet på den utkårede. Hun var et knapt år yngre enn Einar, og hadde vokst opp i en kristen heim. Foreldrene var bønder, og de het Bertine og Ole Vegge. Gunda vokste opp i en søskenflokk på sju. Hun ble konfirmert 2. oktober 1932, med karakteren Mg. Skoleåret 1934-35 gikk hun på Kvås Folkehøgskole, og her kom hun gjennom til liv i Gud. Etter året på Kvås, gikk hun på Søgne Hagebrukskole og fortsatte i arbeid på Vemestad og Lyngdal fram til krigen.
Da krigen brøt ut, fikk hun en halv stilling i forsyningsnemnda og arbeidet heime på garden i den andre halve stillingen. Hele familien til Gunda ble snart involvert i illegalt arbeid. Gunda var blant annet kurer mellom motstandsfolk som lå i skjul på heia og ledere i Lyngdal. Hennes arbeid i forsyningsnemnda, gjord også at hun kunne få tilgang til varer motstandsfolket trengte. I mars 1944 ble arbeidet avslørt og Gunda og mange andre ble arrestert. Tyskerne klarte imidlertid ikke å finne fellende bevis mot Gunda, så hun ble løslatt etter tre dager. 26. april 1944 ble hun igjen arrestert, men løslatt 15. mai samme år.
Gunda slet med senvirkninger resten av livet, etter de mange tøffe påkjenninger under krigen. Gunda og hennes familie sin store illegale innsats under krigen, ble vist lite oppmerksomhet da freden kom. Men 50 år etter krigen, fikk hun endelig tildelt deltakermedalje og diplom for stor innsats under krigen. Dette skjedde 21.11.1994. Da fikk hun også innvilget krigspensjon.
Gunda hadde en flott sangstemme, og deltok med solosang på møter. Hun var i Oslo høsten 1943 for å få undervisning i sang, men måtte avbryte på grunn av krigen. Høsten 1945 dro hun tilbake til Oslo for å fortsette sangundervisning. Her ble hun kjent med Einar Tonstad. Da han dro tilbake til Tonstad sommeren 1946, avbrøt Gunda sangutdannelsen og flyttet med vestover. Hun tok i stedet handelsskole i Farsund 1946-47 og fikk deretter arbeid i en butikk i Lyngdal fram til hun ble gift og flyttet til Tonstad. Gunda og Einar fikk tre barn, Eva (f.1949), Sven (f.1950) og Olav Bjarne (f.1954).
Tonstadli
Da Einar kom tilbake fra Fjellhaug sommeren 1946, var det ledig stilling som sekretær for Flekkefjord Felleslag som ventet på han. Denne stillingen innebar forkynnelse og åndelig ansvar for kommunene Kvinesdal, Flekkefjord, Sirdal og Lund. Men han reiste også som forkynner i resten av Stavanger krets. Han var sekretær i Felleslaget fram til 1957. Da gikk han tilbake til stillingen som forkynner. Han reiste da som forkynner på full tid, noe som betydde at han var konstant på farten. I 1965 var en full stilling på hele 300 reisedøgn.
Som tidligere nevnt, hadde Einar nød for å nå de unge med Guds ord. Han startet med sommerskole for ungdom heime på garden. I dag ville vi gjerne kalt dette for ungdomsleir. Før leirene, måtte låven ryddes, for der skulle matsalen være. Ungdommene var innkvartert privat, lå i låver og på garasjetak, mens møtene var i kirken. Og ungdommene strømmet på. Det var 320 deltakere og ledere på det meste.
Å drive leirarbeid på denne måten var veldig arbeidskrevende og tungvint. Einar så derfor behov for en egen leirplass i Sirdal. Etter perioden som medlem av kretsens ungdomsnemnd, ble Einar valgt inn i kretsstyret i 1954. I 1957 overtok han som kretsformann, og hadde dette tillitsvervet fram til 1965. Det året han ble formann i styret, tilbød han misjonen ei gratis tomt i lia nordøst for Tonstad sentrum. Betingelsen var at kretsen ville bygge et leirsted på denne tomta.
Kretsen takket ja til dette flotte tilbudet, og satte ned en byggekomite. Denne besto av ungdomsnemnda i kretsen, Sigmund Ladstein, Hartvig Skartveit, Jesper Krogedal, Torbjørn Torgersen og Oskar Stakkeland. I tillegg var selvsagt Einar Tonstad med. Alf Løvås var byggeleder. Han var herredsagronom i Sirdal på den tiden. Søndag 31. juli 1960 var Tonstadli ferdig og ble innviet under en stor misjonsfest. Prislappen var på kr.145.000,00, hvorav kr.70.000 var gaver. I tillegg hadde misjonsfolket lagt ned ca. 20.000 dugnadstimer.
Som om ikke dette var nok, satte misjonsfolket på Tonstad i gang med å bygge nytt bedehus i den perioden Tonstadli var under oppføring. Også her var Einar aktivt med, og leverte blant annet mye tømmer til bedehuset. Dette bedehuset er eid av ImF, men er også NLM sitt faste møtested i bygda. Bedehuset ble innviet i 1958.
Etter at Tonstadli ble tatt i bruk, var Einar fast leder og taler på mange leirer. Han var lenge veldig sprek, og tok ungdommene med både på skiturer og fotturer inn i heia bak Tonstadli. Ofte var hytta hans et mål for disse turene. Men mesteparten av tiden hans gikk med til forkynnelse av Guds ord. De første årene fikk han oppleve vekkelser, blant annet en stor vekkelse på Varhaug i 1956. Da var han sammen med Jon Berg og Oskar Kvalvåg.
Siste år
Einar Tonstad ble pensjonist i 1984. I den forbindelse ble han intervjuet av Kåre Ekroll i misjonsbladet Utsyn. I dette intervjuet holder Einar fram kona Gunda. Han sier om forkynnerkallet at «det har nok vore hardt fleire gonger. Men la meg få seie at kona har vore slik innstilt at eg skulle få reise. Det kan ikkje gå utan at begge partar er samde om det.» Videre sa han at «for kallet si skuld kan eg ikkje tenkje meg noko anna liv om eg fekk leve det om att.»
Det ble mange turer som forkynner, også etter at Einar ble pensjonist. Nå fikk han også mange turer til andre deler av landet, utsendt av hovedstyret. Både han og Gunda så med glede på at Tonstadli ofte ble fylt opp med barn og ungdom, ja, eldre med.
Torsdag 13. juli hadde
Einar pakket ryggsekken og var klar til å bli med leirdeltakere på Tonstadli
til hytta på fjellet. Men så fikk han slag, og det bar til sykehuset i stedet. Etter
sykehusoppholdet fikk han fast plass på Sirdalsheimen på Tonstad. 7. november
1998 fikk han heimlov, og døde 81 år gammel. Gunda fikk noen år alene, før hun
døde 28. juni 2004.
Kilder
Haakon F. Myckland:
Norges bebyggelse (1957)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Kjell M. Sinnes: Tonstad
kyrkje 150 år 2002 (2002)
Lars
Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)
Oddleif
Lian: Lyngdal 4. Kvås gard og folk. (1989)
Per
Seland: Sirdal gard og ætt. Bind III (1988)
Tobias
Salmelid: Navløs dåd (2004)
Tor Veggeland:
Molybden-eventyret i Knabheia 1885-1973 (1987)
Kåre Ekroll: Intervju med
Einar Tonstad Utsyn nr.37 1984
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar