Forkynneren og ungdomsvennen Einar Tonstad

Gunda og Einar Tonstad (foto privat)

Einar Tonstad var forkynner og bonde gjennom et langt liv. Han hadde en spesiell omsorg for at ungdommen skulle bli nådd med evangeliet. Derfor gav han og kona Gunda, grunnen til Tonstadli leirsted.

Einar Tonstad vokste ikke opp i noen kristen heim, men i februar 1935 ble han frelst. Han var da 18 år. Like etter begynte han på Fjellhaug bibelskole. Her kom han inn i en sterk åndelig krise. Hele kristendommen hans ramlet sammen. Alt ble belgmørkt, og han var overbevist om at hele kristendommen hans var hykleri.

På bibelskolen hadde Tormod Vågen noen timer. I en av hans timer sa Vågen: «Truande ungdommar, kanskje har de vitnemål frå to truande heime, at de er gode kristne. Men kanskje er det nokon av dykk som går og tenkjer på at eg er sikkert berre ein hyklar. Og her kan vi ikkje ha hyklarar.» Vågen fortsatte: «Då har eg berre eit ord å gje dykk. Vi kan ikkje ha hyklarar her, då me de berre pakke og reise heim. Men for det andre. Når det kjem heim, kan de heller ikkje vere ein hyklar, men de må reise heim og leve det gamle livet.»

Einar satt som fjetret, og opplevde at Vågen talte bare til ham. Men han tenkte at han slettest ikke ville reise heim. Da ville han heller «grave meg ned» i Oslo slik at ingen så han. Men Vågen hadde mere på hjertet: «Reise heim, det gjer du kanskje. Men det andre, det er vanskelegare for deg. Og det betyr at det er Herren som har begynt sitt gode verk i deg, og han vil føra deg vidare. Han sluttar ikkje på halvvegen. Han fører deg fram til ljos og klårleik.»

Vel tilbake på rommet sitt erkjente Einar at han var fortapt og at han fortjente å gå fortapt. Han ropte i sin nød til Gud: «Men skal eg gå fortapt, er ansvaret ditt, sa eg til Gud». Da lysnet det for ungdommen. Han kjente det slik sangeren Henrik Dybdahl skriver: «Å, hvor det lysner i bange sinn Sinai viker tilbake! Nåde, ja, nåde for ingenting får jeg fra Golgata smake! Here, min Jesus, styrk min tro, alltid min sjel hos deg får bo, finne i deg sin hvile!» (SB 471 v.4)

Tonstad 1958 (foto Mittet nb.no)

Bondesønn fra Tonstad

Einar Tonstad ble født 10. april 1917 på Tonstad i Sirdal. 27. mai samme år møtte foreldrene, Lina og Sven Tonstad, i Tonstad kirke for å få sønnen døpt. Sven var bonde på Monen, bruk 8, på Tonstad. Denne garden hadde vært i slektas eie i mange generasjoner. Sven var 40 år da sønnen Einar ble født. Han hadde vært gift en gang tidligere, før han i 1916 ble gift med Lina, eller Eline Eigeland, som hun egentlig het. Svens første kone het Siri Seland, og de hadde tre barn hvorav to fikk vokse opp. Malene var eldst, og ble gift med Torjei Lindeland, mens Peder Selmer ble gift med Dagny Gjedrem og var baker. Begge var bosatt på Tonstad.

I det andre ekteskapet fikk Lina og Sven to barn. Einar var eldst, mens Synnøve kom i 1920. Hun ble først gift med Nicolai Waldeland og gift andre gang med Eivind Klungland. Det kan nevnes at Sven hadde ti søsken, men ni av disse døde mellom 7-16 år. Flesteparten av barna døde av tuberkulose. Sven sin søster Dorte emigrerte til Seattle i USA.

Siri og Sven Tonstad med en sønn som døde kort tid etter at bildet var tatt

Sven var far til Einar Tonstad, og Siri var Svens første kone.

(foto Sirdal gard og ætt)

Etter endt skolegang, ble Einar konfirmert i Tonstad kirke 18. oktober 1931. 17 år gammel begynte han på Fylkesskulen på Tonstad, og dette skoleåret ble avgjørende for hans livskurs. Som nevnt vokste ikke Einar opp i en kristen heim. Han levde et verdslig liv, med sine ufrelste venner. Noen av disse nevnte av og til at de ville bli kristne en gang før de døde, men dette syntes Einar bare var tøv. Kristendom var bare for gamle koner og døende, tenkte han.

Samtidig begynte disse tankene å arbeide i han. Hvis det var slik at Gud kunne gi menneskene en så stor herlighet som de kristne snakket om, hvorfor skulle Gud da bare få de siste timer av livet, grublet han. Den som påvirket han mest med tanke på frelsen, var den kristne naboen Tor Tonstad. «Hos han såg eg at kristendommen var noko meir enn talmåtar», sa Einar senere i livet. Han ble vakt, og fastelavnssøndag 3. mars 1935 bestemte han seg for å bli en kristen. Han ba Gud om frimodighet til å bekjenne dette, og fikk snakke med nabo Tor. Han svarte Einar at han fikk komme i Jesu navn.

Forkynnerklassen på Fjellhaug høsten 1943.

Einar Tonstad bak t.h. (Utsyn nr.31 1943)

Misjonær eller emissær?

Etter at Einar ble frelst i mars 1935, bestemte han seg for å ta et halvår på Fjellhaug bibelskole. Her opplevde han en åndelig krise, som nevnt i innledningen. Samtidig begynte tanken på veien videre å arbeide i ungdommen fra Tonstad. Det gikk ikke lenge før han kjente på et kall til å bli misjonær i Kina. «Eg følte kallet så sterkt, at eg kunne reise til Kina nesten med ein gong», fortalte han.

Han var enda ung, og det ble ingen avklaring på kallets vei på Fjellhaug. Etter at han var ferdig med bibelskolen, ble han med emissær Olaus Østebø på noen møter heime i Stavanger krets. Einar fikk snakke ut med den erfarne predikanten, om uroen for sitt misjonærkall. Da kom Østebø med et hjertesukk: «Det er gildt med dykk unge som har fått kall til å reise til Kina, men det er rart at Gud ikkje vil kalle nokon til å reise her heime.» Så kom han med en direkte utfordring til ungdommen, om ikke Einar kunne tenke seg å bli emissær. Det var imidlertid en fremmed tanke for Einar Tonstad.

Einar Tonstad (foto Kristenliv i Rogaland)

Etter denne samtalen mistet Einar noe av frimodigheten til å reise som emissær, og han arbeidet i gruva i Knaben det følgende året. Høsten 1937 våget Einar seg ut med Guds ord igjen. Han ble sendt av Indremisjonsforbundet til Sjernarøy, sammen med kameraten Rolv Svindland. Svindland sang og spilte gitar og Einar talte. Det ble vekkelse og 15 nye fikk ta imot Jesus som sin frelser. Senere samme høst ble Einar fast ansatt som forkynner i Kinamisjonen (NLM), og første turen var sammen med Olaus Østebø til ulike bygder i Ryfylke.

Som for de fleste emissærene på den tid, hadde også Einar et vanlig arbeid vedsiden av reisingen med Guds ord. Allerede i 1939 var han klar til å overta heimegarden på Tonstad etter faren. Garden var på kun 25 mål dyrket mark, men hadde hele 1000 mål med utmark. Far til Einar levde til 1949, og kunne ta noen tak på garden når sønnen var ute på reise som emissær.

Hilsen fra Einar Tonstad i Utsyn nr.23 1966

Krig og ekteskap

Dette var ei politisk urolig tid i Europa. De to tyrannene Hitler og Stalin styrte hvert sitt land med jernhånd, der menneskeverdet var nesten lik null. 9. april 1940 angrep tyskerne Norge, og det ble sendt ut mobilisering til norsk ungdom. 12. april nådde mobiliseringsordren også emissæren fra Tonstad. Han hadde fra 1. april hatt rike møter i Øvre Sirdal, i bygdene Sinnes og Tjørhom. 12. april måtte han møte opp ved Tonstad kirke, og her fikk han ordre om å møte på Evjemoen. Vel framme der, fikk han imidlertid beskjed om at Norge hadde kapitulert, og soldatene ble beordret til å reise heim igjen. Einar reiste ikke heim, men dro tilbake til møtevirksomheten i Øvre Sirdal og her ble han værende til 15. mai.

Første møteannonse hvor jeg finner Einar Tonstad sitt navn.

(Agder 17.01.1938)

Forkynnervirksomheten fortsatte fram til høsten 1943. Han hadde blant annet to lengre turer til Nord Norge. 11. november 1941 til 9. januar 1942 og 25. november til 19. desember 1942 var han på møter blant annet på Finnsnes, Holmen i Målselv, Evenes og Lensvik. Heime i Stavanger krets ble Tore Tungland ansatt som ungdomssekretær i 1942. Dette var en ny stilling, og det ble samtidig opprettet ei ungdomsnemnd. Til denne nemnda ble Einar Tonstad valgt. Dette ble starten på et nært samarbeid mellom Tungland og Tonstad, og også på et livslangt engasjement for ungdommen, for Einar Tonstad.

Høsten 1943 fikk Einar permisjon for å gå på et toårig forkynnerkurs på Fjellhaug. Dette kurset ble avbrutt skoleåret 1944-45, fordi tyskerne beslagla Fjellhaug. Siste skoleåret på Fjellhaug ble derfor 1945-46. Mens han gikk siste året på forkynnerlinja på Fjellhaug, ble Einar kjent med ei jente fra Kvås i Lyngdal. Dette kjennskapet endte i ekteskap, og bryllupet sto 15. mai 1948 i Kvås kirke. Festen ble holdt på Kvås folkehøgskole.

Gunda Vegge Tonstad (foto Salmelid)

Gunda Vegge var navnet på den utkårede. Hun var et knapt år yngre enn Einar, og hadde vokst opp i en kristen heim. Foreldrene var bønder, og de het Bertine og Ole Vegge. Gunda vokste opp i en søskenflokk på sju. Hun ble konfirmert 2. oktober 1932, med karakteren Mg. Skoleåret 1934-35 gikk hun på Kvås Folkehøgskole, og her kom hun gjennom til liv i Gud. Etter året på Kvås, gikk hun på Søgne Hagebrukskole og fortsatte i arbeid på Vemestad og Lyngdal fram til krigen.

Da krigen brøt ut, fikk hun en halv stilling i forsyningsnemnda og arbeidet heime på garden i den andre halve stillingen. Hele familien til Gunda ble snart involvert i illegalt arbeid. Gunda var blant annet kurer mellom motstandsfolk som lå i skjul på heia og ledere i Lyngdal. Hennes arbeid i forsyningsnemnda, gjord også at hun kunne få tilgang til varer motstandsfolket trengte. I mars 1944 ble arbeidet avslørt og Gunda og mange andre ble arrestert. Tyskerne klarte imidlertid ikke å finne fellende bevis mot Gunda, så hun ble løslatt etter tre dager. 26. april 1944 ble hun igjen arrestert, men løslatt 15. mai samme år.

Gunda Tonstad sine foreldre, Eline Bertine og Ole Vegge.

(foto Lyngdal 4)

Gunda slet med senvirkninger resten av livet, etter de mange tøffe påkjenninger under krigen. Gunda og hennes familie sin store illegale innsats under krigen, ble vist lite oppmerksomhet da freden kom. Men 50 år etter krigen, fikk hun endelig tildelt deltakermedalje og diplom for stor innsats under krigen. Dette skjedde 21.11.1994. Da fikk hun også innvilget krigspensjon.

Gunda hadde en flott sangstemme, og deltok med solosang på møter. Hun var i Oslo høsten 1943 for å få undervisning i sang, men måtte avbryte på grunn av krigen. Høsten 1945 dro hun tilbake til Oslo for å fortsette sangundervisning. Her ble hun kjent med Einar Tonstad. Da han dro tilbake til Tonstad sommeren 1946, avbrøt Gunda sangutdannelsen og flyttet med vestover. Hun tok i stedet handelsskole i Farsund 1946-47 og fikk deretter arbeid i en butikk i Lyngdal fram til hun ble gift og flyttet til Tonstad. Gunda og Einar fikk tre barn, Eva (f.1949), Sven (f.1950) og Olav Bjarne (f.1954).

Familiebilde f.v. Eva, Gunda, Olav Bjarne, Einar og Sven Tonstad.

(foto Salmelid)

Tonstadli

Da Einar kom tilbake fra Fjellhaug sommeren 1946, var det ledig stilling som sekretær for Flekkefjord Felleslag som ventet på han. Denne stillingen innebar forkynnelse og åndelig ansvar for kommunene Kvinesdal, Flekkefjord, Sirdal og Lund. Men han reiste også som forkynner i resten av Stavanger krets. Han var sekretær i Felleslaget fram til 1957. Da gikk han tilbake til stillingen som forkynner. Han reiste da som forkynner på full tid, noe som betydde at han var konstant på farten. I 1965 var en full stilling på hele 300 reisedøgn.

Som tidligere nevnt, hadde Einar nød for å nå de unge med Guds ord. Han startet med sommerskole for ungdom heime på garden. I dag ville vi gjerne kalt dette for ungdomsleir. Før leirene, måtte låven ryddes, for der skulle matsalen være. Ungdommene var innkvartert privat, lå i låver og på garasjetak, mens møtene var i kirken. Og ungdommene strømmet på. Det var 320 deltakere og ledere på det meste.

Kretsstyret NLM Stavanger krets ca. 1960. Kretsformann

EInar Tonstad i midten framme. Kretssekretær Tore Tungland t.h. for

Einar Tonstad. (foto privat)

Å drive leirarbeid på denne måten var veldig arbeidskrevende og tungvint. Einar så derfor behov for en egen leirplass i Sirdal. Etter perioden som medlem av kretsens ungdomsnemnd, ble Einar valgt inn i kretsstyret i 1954. I 1957 overtok han som kretsformann, og hadde dette tillitsvervet fram til 1965. Det året han ble formann i styret, tilbød han misjonen ei gratis tomt i lia nordøst for Tonstad sentrum. Betingelsen var at kretsen ville bygge et leirsted på denne tomta.

Kretsen takket ja til dette flotte tilbudet, og satte ned en byggekomite. Denne besto av ungdomsnemnda i kretsen, Sigmund Ladstein, Hartvig Skartveit, Jesper Krogedal, Torbjørn Torgersen og Oskar Stakkeland. I tillegg var selvsagt Einar Tonstad med. Alf Løvås var byggeleder. Han var herredsagronom i Sirdal på den tiden. Søndag 31. juli 1960 var Tonstadli ferdig og ble innviet under en stor misjonsfest. Prislappen var på kr.145.000,00, hvorav kr.70.000 var gaver. I tillegg hadde misjonsfolket lagt ned ca. 20.000 dugnadstimer.

Tonstadli på 2020-tallet. (foto tonstadli.no)

Som om ikke dette var nok, satte misjonsfolket på Tonstad i gang med å bygge nytt bedehus i den perioden Tonstadli var under oppføring. Også her var Einar aktivt med, og leverte blant annet mye tømmer til bedehuset. Dette bedehuset er eid av ImF, men er også NLM sitt faste møtested i bygda. Bedehuset ble innviet i 1958.

Etter at Tonstadli ble tatt i bruk, var Einar fast leder og taler på mange leirer. Han var lenge veldig sprek, og tok ungdommene med både på skiturer og fotturer inn i heia bak Tonstadli. Ofte var hytta hans et mål for disse turene. Men mesteparten av tiden hans gikk med til forkynnelse av Guds ord. De første årene fikk han oppleve vekkelser, blant annet en stor vekkelse på Varhaug i 1956. Da var han sammen med Jon Berg og Oskar Kvalvåg.

Gunda og Einar Tonstad (foto Utsyn nr.37 1984)

Siste år

Einar Tonstad ble pensjonist i 1984. I den forbindelse ble han intervjuet av Kåre Ekroll i misjonsbladet Utsyn. I dette intervjuet holder Einar fram kona Gunda. Han sier om forkynnerkallet at «det har nok vore hardt fleire gonger. Men la meg få seie at kona har vore slik innstilt at eg skulle få reise. Det kan ikkje gå utan at begge partar er samde om det.» Videre sa han at «for kallet si skuld kan eg ikkje tenkje meg noko anna liv om eg fekk leve det om att.»

Det ble mange turer som forkynner, også etter at Einar ble pensjonist. Nå fikk han også mange turer til andre deler av landet, utsendt av hovedstyret. Både han og Gunda så med glede på at Tonstadli ofte ble fylt opp med barn og ungdom, ja, eldre med.

Torsdag 13. juli hadde Einar pakket ryggsekken og var klar til å bli med leirdeltakere på Tonstadli til hytta på fjellet. Men så fikk han slag, og det bar til sykehuset i stedet. Etter sykehusoppholdet fikk han fast plass på Sirdalsheimen på Tonstad. 7. november 1998 fikk han heimlov, og døde 81 år gammel. Gunda fikk noen år alene, før hun døde 28. juni 2004.

Gunda Tonstad fikk endelig

krigsdeltakermedaljen.

(Utsyn nr.23 1995

Dødsannonse Einar Tonstad 

(Agder 11.11.1998)

 

Kilder

Haakon F. Myckland: Norges bebyggelse (1957)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Kjell M. Sinnes: Tonstad kyrkje 150 år 2002 (2002)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)      

Oddleif Lian: Lyngdal 4. Kvås gard og folk. (1989)

Per Seland: Sirdal gard og ætt. Bind III (1988)

Tobias Salmelid: Navløs dåd (2004)

Tor Veggeland: Molybden-eventyret i Knabheia 1885-1973 (1987)

Kåre Ekroll: Intervju med Einar Tonstad Utsyn nr.37 1984

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Lasarus og Lasarus

Bibelen omtaler to personer som heter Lasarus. Begge hadde Jesus kjær, og himmelen som mål for sine ulike liv.

Den første Lasarus som omtales, finner vi i fortellingen i Luk 16, 19-31, sammen med den rike mannen. Lasarus var svært fattig og lå ved porten til den rike mannen og tigget. «Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.»

Den rike mannen hadde et helt annet liv: «Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.» Han hadde langt mere enn han trengte, men hadde likevel kun smuler å avse til sin lut fattige nabo.

Men så gikk det med begge, slik det gjør med alle mennesker inntil Jesus kommer igjen. De døde. Da ble situasjonen for de to snudd opp ned. Englene kom og bar Lasarus til Abrahams fang i himmelen, mens den rike mannen slo øynene opp i dødsriket «der han var i pine». Det var ikke antall kroner på kontoen som avgjorde deres evighet, men deres forhold til Jesus. Og det forholdet avgjøres før du dør. Etterpå er det for sent.

Den rike var selvsagt dypt fortvilet, og ba Abraham sende Lasarus til sine ufrelste brødre, slik at ikke de også havnet i fortapelsen. Han sa: «Kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.»

Den andre Lasarus gjorde nettopp dette. Vi leser om ham i Joh 11-12. Denne Lasarus var bror til Marta og Maria. En dag ble han alvorlig syk, og søstrene tilkalte Jesus for å be han om å helbrede deres bror. «Han som du elsker, er syk», var beskjed de sendte Jesus. Men Jesus drøyde, og Lasarus døde.

Da Jesus endelig kom, var det et sørgehus han kom til. Jesus trøstet søstrene og de andre sørgende, med noen fantastiske ord: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Deretter gikk han sammen med dem til greven til Lasarus.

Ved graven skjedde et uhørt under. Lasarus sitt legeme var begynt å gå i forråtnelse etter fire dager i graven. Likevel ropte Jesus på Lasarus, og hans døde legeme fikk liv igjen og kom ut av graven. Det skjedde det som den rike mannen ba om i fortellingen i Lukas 16. Men førte dette store underet til at folket ble frelst? Noen av Marta og Marias venner som var i Betania for å trøste dem i sorgen, «trodde da på ham».

Men det var andre av de som var i Betania for å trøste, som «gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.» Resulterte dette fantastiske underet i at Jesu motstandere kom til tro på han? Nei, det gikk som Abraham sa til den rike mannen i dødsriket: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» (Luk 16:31) Fariseerne omvendte seg ikke, tvert imot, hatet mot Jesus bare økte: «Fra den dagen la de planer om å drepe ham.» (Luk 11,53)

Guds ord er helt tydelig på hvordan folk blir frelst. Det skjer ikke ved tegn, under, eller ved noen menneskelige påfunn. Gud sier det slik i sitt ord: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» (Gal 3:2) «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1Kor 1:21-23)

Vi skal få glede oss om Gud griper inn og gjør konkrete tegn og under i våre liv. Men det store under, frelsens under, skjer gjennom forkynnelse og lesing av evangeliet og det skjer ved Den hellige ånd. Ånden bruker Ordet til å overbevise deg om at du er en synder som er fortapt i deg selv, og så peker Han på Jesus som din redning og Frelser: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

 

Ettertanker etter tale av Knut Kåre Kirkholm, Tau 13.10.24

 

Gustav Nielssen – lærer og skribent

Gustav Nielssen (t.v.) sammen med Adolf Bjerkreim 

(foto: Bibelkurset 30 år)

Gustav Nielssen vokste opp på Storhaug i Stavanger. Han var lærer i den offentlige skole, forkynner med lærerens nådegave og en flittig skribent.

Gustav var nettopp ansatt som emissær på prøve for 5 måneder i Kinamisjonen (NLM). Det var tidlig på høsten 1903, og Gustav var på sin første reise som predikant. Han var kun 20 år, og forholdsvis ukjent med sin arbeidsgiver. Det var derfor ikke unaturlig at første stopp var Bjerkreim, for da kunne han legge inn et besøk i Egersund. Her bodde en av NLMs ledere, Brynjulf P. Mugaas, som nettopp hadde overtatt som formann for kretsstyret.

Gustav tok antakelig toget til Egersund, og ble innlosjert hos lærer Mugaas. Her fikk han nok mange gode råd og formaninger. I Egersund var det en møteserie akkurat det Gustav kom. Det var emissærene Knut Rettedal og Olaus Renså som var talere. Gustav fikk være med på møte og også treffe sine nye kollegaer.

Etter en god tid i Egersund, bare det videre mot Bjerkreim for den unge emissæren. Gustav var veldig spent, for han hadde hørt omtalt Bjerkreim «som radikalismens høyborg med mannen som hette Tønnes Bjerkreim som leder for den radikale Kinamisjonen. –(I de dager var det farlig å være innrullert i den røde Kinamisjonen)». Vel framme ble han tatt varmt imot av den 33 år gamle Abigael Bjerkrheim og mannen hennes, Tønnes. Abigael var liten og nett, mens Tønnes var stor og kraftig.

Gustav Nielssen skrev denne hilsen til Abigael Bjerkrheim til hennes

90 års dag. (Utsyn nr.12 1960)

Gustav hadde en mer kirkelig bakgrunn, men møtet med Abigael og Tønnes skulle endre kursen for ungdommen. Her møtte han det radikale lekmannssynet, som han selv karakteriserte som «et friskt, skriftsterkt underbygd livssyn, og en bestemt stillingtaken til viktige spørsmål som angikk Guds folk i verden.»

Her fikk han også være med på fri nattverd for første gang, som vennene i Bjerkreim kalte for Brødsbrytelsen. Dette var 2-3 år før kampen om fri nattverd for alvor begynte, med Ludvig Hope i spissen. Dette nattverdsmåltidet formet Gustav Nielssens syn på nattverden. I en hilsen til Abigael Bjerkreim sin 90 års dag, skrev han at «heimen din er blitt et avsnitt personlig «kirkehistorie» for meg.»

Oppvekst på Storhaug

På lille julaften 1883 var det barnedåp i St. Petri kirke i Stavanger. Det var Berte Johanne og Elling Nielssen som bar sin sønn til dåpen. Antakelig var det familiens gode venn, kapellan Lars Oftedal som forrettet. Gutten fikk navnet Gustav Adolf Emil Nielssen, og var den yngste av ekteparet Nielssens fem barn. Til daglig ble gutten kalt Gustav Nielssen.

Far Elling hadde som yrkestittel repslager, det vil si en som lager tau. Han var født og oppvokst på Storhaug. Da han giftet seg med Berte Johanne, ble de boende på Storhaug. Da Gustav ble døpt, bodde familien i Riisbakken. De fire eldre søsknene til Adolf var Beate Johanne (f.1870). Hun ble gift med Ole Jensenius og de var misjonærer på Madagaskar. Nummer to i søskenflokken var Johannes (f.1873), deretter Bertinius (f.1875) og Bertha (f.1877). Gustav var dermed en etterpåklatt.

Med mor på vei til Domkirken. (Krigsropet nr.13.1961)

Gustav var 15 år da han ble konfirmert i samme kirke som han ble døpt. Konfirmasjonen skjedde 2. oktober 1898. Etter konfirmasjonen tok han middelskolen på Kongsgård, med avlagt eksamen i 1901. Like før eksamen, opplevde Gustav å bli åndelig frigjort. Han fikk se inn i evangeliet natt til 8. mars 1901.

Nyfrelst predikant

Gustav vokste opp i en kristen heim, der spesielt mor hans var en aktiv kristen. Hun gikk fast i gudstjenesten, og på samlinger i Betania hvor Lars Oftedal talte. Ofte var Gustav med mor på disse samlingene. Sin første åndelige opplevelse fikk han da han en dag som guttunge, bladde i den 13 år eldre søsteren Beate sin Bibel. Beate gikk trofast på samlinger i Frelsesarmeen, og hadde fått sin egen Bibel. Da han åpnet Bibelen, så han at Beate hadde skrevet noe som han stusset med: «Beate Nielssen, født etter kjødet den… og født etter Ånden den...». Han lurte på hva det betydde. For på skolen hadde han lært at en ble åndelig født i dåpen.

Gustav spurte søsteren noen år senere, om når hun ble født andre gang. Da fortalte hun at det skjedde i Frelsesarmeen, da hun knelte ved botsbenken, og en kristen kvinne ba for henne.. Etter å ha lest i søsterens bibel, begynte ei åndelig brytningstid. Han gikk på møter for unge gutter (ungdommer), hos grosserer Ramsland i Jacob Kielland-huset i Nedre Strandgt. 9. Samlingen var hver søndag kl.14.00 til 15.30.

Her traff han blant annet den senere misjonær Tønnes Frøyland. Mange av Misjonsskolens studenter gikk også på disse samlingene, blant andre Karl Ludvig Reichelt, forfatter av sangen «Din rikssak, Jesus være skal», og Emil Birkeli, som senere ble misjonær på Madagaskar. Disse misjonsstudentene hadde oftest andaktene. Ramsland selv var nyfrelst og hadde brann for at ungdommen måtte bli frelst. Men han talte sjelden selv. Gustav deltok også med vitnesbyrd og bønn på disse samlingene. Han gikk også ofte i gudstjeneste og hørte presten Otto Jensen (far til Eivind Berggraf). Her gikk han også til nattverd, men han var ikke frelst.

Isak Halvorsen spør Gustav Nielssen om han vil bli en kristen.

(Krigsropet nr.13 1961)

En dag på høsten år 1900, gikk han i Frelsesarmeen for å høre kaptein Isak Halvorsen. Den søndag formiddag ble et vendepunkt for Gustav, for her ble han vakt. Under møtet tok Halvorsen kontakt med Gustav og spurte: «Skal ikke De, unge mann, bli en kristen?» Han svarte tilbake nokså hardt: «Det vedkommer ikke Dem.» Halvorsen sa kun «Gud velsigne Dem, unge mann», og gikk. Etter møtet gikk Gustav skamfull og ulykkelig heim, fordi han hadde svart så uhøflig. Han var fortsatt sterkt kalt av Gud.

I februar 1901 startet Andreas Lavik og Bernt A. Lindeland en møteserie i Stiftelsesgaten i Stavanger. Denne ble forlenget også ut mars, og mange ble frelst. Gustav oppsøkte også disse møtene. Etter møtet 7. mars, fikk han en samtale med Lindeland. Denne varte til ut på natta, men da rant endelig lyset for den 18-årige Gustav. Den natten forsvant egenrettferdigheten, og han var kun en fortapt synder. Men han fikk oppleve frelsen av bare nåde.

Etter at han ble frelst, ble det utløst en trang til å forkynne evangeliet for andre. Han fikk kontakt med Kinamisjonen, og ble som nevnt innledningsvis, ansatt som emissær på prøve for en periode på fem måneder. Prøveperioden ble til fast ansettelse, og han fortsatte å reise som forkynner fram til 1905. Da bestemte han seg for å ta lærerutdanning, og flyttet til Notodden for å gå på lærerskolen der. Lærerskolen var toårig, men siden han hadde noe utdanning fra før, fikk han permisjon neste halve studietiden. Permisjonen brukte han til å reise som forkynner i Telemark. Mens han gikk på lærerskolen, var det en stor vekkelse på lærerskolen. Predikant var den kjente Madagaskarmisjonær Peder Nilsen-Lund.

Gustav Nielssen i midten med hatt. Kona Inger Beate rett bak ham. 

Døtrene Bergljot og Margrethe framme til høyre. Bildet er antakelig

tatt på Inger Beates heimegard på Revheim.

(foto Marit Alsvik: Madla-bilder)

Inger Beate fra Revheim

Etter at lærerutdannelsen var i boks, fortsatte Gustav som forkynner ett år. Denne gang reiste han for Det Vestlandske Indremisjonsforbund, og hadde møter både i Bergen, Ålesund og Trondheim. I august 1908 startet han som lærer på Sandviken skole i Stavanger og fortsatte på Varden skole. Her var han til han ble pensjonist.

Før han startet som lærer, var det skjedd en viktig hendelse i livet hans. Han hadde funnet jenta han ville gifte seg med, og bryllupet sto i Revheim-kirken på Madla 15. desember 1907. Forlovere var hans svigerfar og «fru Oftedal». Men hvem var så den utkårede? Hun het Inger Beate Aasland, og var tre år eldre enn Gustav. Hun hadde vokst opp på en gard på Revheim.

Maren Lisbeth og John Aasland

(foto Madla gard og ætt)

Far hennes het John Ingvaldsen og var fra Kvinlog i Fjotland. Som ungdom fikk han arbeid på et teglverk på garden Åsland i Time. Mens han arbeidet her, tok han etternavnet Aasland. Han fikk opplæring som teglbrenner, og fortsatte med det da han flyttet til Madla. Her ble han bestyrer på Madla teglverk og senere overtok han verket. John ble først gift med ei dame fra Sirevåg. Hun døde i barsel ved sin tredje fødsel. To år etter giftet han seg på nytt med Maren Lisbet Larsdatter Revheim, som var mor til Inger Beate. Da Maren Lisbet døde, giftet John seg for tredje gang med ei dame fra Madla. Til sammen fikk han 15 barn i de tre ekteskap. Ved ekteskapet med Maren Lisbet, fikk John overta hennes heimegard på Revheim.

Inger Beate og Gustav Nielssen fikk to barn. Bergljot ble født 5. mars 1911, mens Margrethe ble født 20. mai 1913. I 1910 bodde familien i Opheimsgate 16, men hadde flyttet til Hornklowsgate i 1920. Inger Beate og Gustav fikk vel 40 år sammen som ektefolk. 5. juni 1948 døde Inger Beate, 68 år gammel. Gustav giftet seg på nytt i 1950. Denne gang med Gudrun Buene fra Evanger i Hordaland. Gustav døde 16. juni 1961, og ble 78 år gammel.

Lærere ved Kampen skole i Stavanger ca.1929.

Gustav Nielssen 3.rekke nr.1 f.v.

(foto Jan Alsvik)

Misjon som hjertesak

Gustav var som nevnt lærer i den offentlige skolen i Stavanger mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Her fikk han være med å forme hundrevis av elever. Samtidig var han fullt engasjert i ulike greiner av misjonsarbeid på sin fritid. Med sitt radikale kirkesyn, var det naturlig at Kinamisjonen og Indremisjonsforbundet var hans hjerte nærmest. Han tilhørte NLM sin forsamling Salem i Stavanger, hvor han var med i styret fra 1910 og mer enn 30 år framover. Han sto særlig nær Johannes Daasvand, som var bysekretær i mange år mens Gustav var styremedlem. Han var også med å realisere det nye store forsamlingsbygget i Bergelandsgaten, som ble innviet i 1924.

Styret for Salem, Stavanger 1924. Gustav Nielsen 

frammme t.h. (foto Kristenliv i Rogaland)

I Hetland var Jens Otterbech prest fra 1907. Otterbech hadde vært prest i Finnmark og brant for å nå samene med evangeliet. Otterbech var lavkirkelig, og trivdes best sammen med den radikale delen av bedehusfolket. I 1910 stiftet han en ny misjonsorganisasjon, kalt Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund. Denne var mer demokratisk oppbygd enn den gamle samemisjonen. Her fikk han engasjert Gustav Nielssen som sekretær i Stavanger krets. Dette tillitsvervet hadde han til 1926, da de to samemisjonene ble slått sammen. Gustav var også medlem av hovedstyret i Otterbechs organisasjon i perioden 1920-26. Otterbech stiftet også et eget misjonsblad, Lappernes Venn. Her var Gustav fast medarbeider og ble senere redaktør.

Talere og ledere ved bibelkurs. Gustav Nielsen t.v.

(foto Bibelkurset 30 år)

I 1915 hadde Gustav Nielssen og hans gode venn Adolf Bjerkreim en samtale. Bjerkreim begynte som emissær i Kinamisjonen i 1908. Han var en tur i Amerika, og her ble han preget av forkynnelsen til Plymouth brødrene. Både Bjerkreim og Gustav hadde blitt begeistret for forkynnelsen til skotten Angus McKinnon, som var Plymouth venn. Ikke minst McKinnons store bibelkunnskap gav dem inspirasjon. I 1913 hadde Bjerkreim vært med på et bibelkurs på Sørlandet i regi av bladet Evangelisten. Nå ønsket han å starte et slikt kurs også i Rogaland, og luftet tanken med sin venn Gustav. De ble enige om å prøve med et kurs i Kopervik samme året, og det ble starten på veldig mange slike kurs, der Bjerkreim og Nielssen ofte selv var talere.

Gustav Nielssen i eldre år. (foto Med livets rett.

Bergen Indremisjon 100 år)

Gustav Nielssen var en mye brukt forkynner, også etter at han ble lærer på heltid. De sies at han talte nesten 900 ganger i Bergen Indremisjon i en 30 års periode. I en omtale av Gustav som forkynner i Bergen Indremisjon heter det: «Alltid hadde han et klart sikte mot sentrum. Det viktigste, enten det gjelder symboler eller profetier, ligger i evangeliets kjerne: Kristus for oss til frelse. Han la sterkt vekt på den læremessige form. Skolemesterens klare disponering, gjorde budskapet lett fattelig for alle. Det var alltid preget av en god oppbyggelig ånd.»

Han brukte også pennen flittig. Som nevnt var han aktiv bidragsyter og også redaktør i Lappernes venn. Han støttet opprettelsen av avisen Dagen, og var en tid korrespondent for avisen. I Kineseren, senere Utsyn, og i bladet Evangelisten, finner vi flest av hans bidrag. Men han skrev også fortellinger og oppbyggelige stykker i Krigsropet, Sambåndet, Korsets Seier, Norsk Misjonstidende m.m.

Han skrev flere bøker og hefter. Jeg har funnet følgende: Hans egen bøker: Kristus i Filipenserbrevet (1922), Kristus som yppersteprest (1923), På vandring i Skriftens helligdomme (1925) og Korset og den aapne grav (1930). I 1921 kom heftet Frigjørelse, fornyelse og forløsning, som han gav ut sammen med Johannes Daasvand. Samme år gav han ut heftet Nåværende nåde og fremtidig herlighet, sammen med Adolf Bjerkreim og Abraham Thompson.

Gustav Nielssen dødsannonse.

(Dagen 20.06.1961)

 

Kilder

Arne Espeland: Norske skulefolk (1934)

Bernhard Eide: Med livets rett. Bergen Indremisjon gjennom 100 år (1963)

Erling Danbolt: Det norske misjonsselskaps misjonærer (1948)

Gunnar Skadberg: Madla i fortid (1996)

Håkon Wergeland: Notodden lærarskule 1895-1920 (1920)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jakob Straume: I hvite klær (1947)

Jan Alsvik: Stavangers vestre bydel (1998)

Karsten Ådna: Kristenliv i Telemark (1955)

Kjell Dahlene: Adolf Bjerkreim (1987)

Kjell Dahlene: Plymouth Brethrens innflytelse i norsk kristenliv (1983)

Marit Alsvik: Madla-bilder (1990)

Sigurd Heiervang: Norges Finnemisjonsselskap ved 50 års-jubileet (1937)

Sigurd Refheim: Gard og ætt i Madla (1981)

Trygve Vasvik: Bladet Evangelisten i Livets tjeneste for Livets Herre (1999)

Trygve Vasvik: Jubileumsskrift bibelkurset 30 år (1992)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Rådsmøtet og hyrdetjenesten

Rådsmøtet 2017 (foto nlm.no)

Rådsmøtet for NLM skal samles på Fjellhaug i oktober (2024). Den eneste saken som skal opp til behandling, er «Retningslinjer for tilsynsordning i Misjonssambandet».

På generalforsamlingen (GF) i 2022 ble det vedtatt en helt ny organisering av NLM. Det ble vedtatt at det skal opprettes tilsynsråd både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I tillegg skal rådsmøtets delegater, skjæres ned til ca. en tredjedel. Disse organ skal være råds- og beslutningsorgan parallelt med de valgte styrer, og skal kunne overprøve vedtak i disse styrer, som gjelder lærespørsmål.

Nå har hovedstyret (HS) utarbeidet et 43 siders dokument som forsøker å konkretisere GF sitt vedtak i 2022. Dette dokumentet skal altså behandles av rådsmøtet. Dokumentet er offentlig og ligger på NLM sin heimeside nlm.no.

Jeg har både på tidligere rådsmøter og GF i 2022, samt på bloggen min, gjort til kjenne en grunnleggende uenighet i denne nye organisasjonsmodellen. Jeg er ikke delegat til årets rådsmøte. Siden GF har gjort sitt vedtak, og jeg der havnet i stort mindretall, skal jeg ikke blande meg særlig inn i den videre behandling. Men etter å ha lest dokumentet, vil jeg bare komme med noen få kommentarer fra sidelinjen.

1. Årsaken til vedtaket på GF 2022, er et langvarig press mot tjenestedelingsprinsippet. Jeg har advart mot en uthuling av prinsippet ved at en i teorien holder fast ved prinsippet, men tømmer det for innhold. Etter å ha lest dokumentet, mener jeg at dette bekreftes på regionalt og sentralt nivå.

Nåværende HS har hatt et overordnet hyrde- og eldsteansvar, som kommer inn under hyrdefunksjonen. I den nye ordningen er hyrde- og eldstefunksjonen redusert til et tilsyn med styrende organer. I noen få enkeltsaker som går på visse ansettelser og prinsipielle lærespørsmål, skal vedtak i sentralstyret (HS) godkjennes av nasjonalt tilsynsråd eller det nye rådsmøtet. Før var det meste av HS sitt virke, en del av deres hyrde- og læreansvar. Nå er dette tømt for innhold i det nye sentralstyret, og tilsynet plasseres på sidelinjen. Dermed er sentralstyret åpnet for kvinner, selv om tjenestedelingsprinsippet gjelder på papiret.

Jeg tar med et lite klipp fra en artikkel om «Hyrden», av Johannes Kleppa i siste Sareptanytt (nr.3/24): «Det har vore ein tendens til at desse råda vert heilt sjølvstendige i forhold til dei styrande organa, og at dei gjerne vert kalla tilsynsråd. Dette er etter mitt skjønn ei uheldig utvikling. Om vi held oss til biletet med hyrdingen og sauene, får hyrdingen på denne måten ikkje tett nok kontakt med sauene, og han vert for passiv…. Slik åndssituasjonen er i dag, krevst det i enda større grad at lære- og hyrdingtenesta er aktiv og integrert i det totale arbeidet.»

Den gode hyrde

2. Dokumentet sier følgende om hva som forventes av sentrale tilsynsmenn: «De har ansvar for og er forpliktet på at den åndelige veiledningen som gis i organisasjonen, samsvarer med NLMs bekjennelsesskrifter, teologiske veiledninger og vedtak gjort i rådsmøte og nasjonalt tilsynsråd (og av tidligere hovedstyre).» Dette er en nyttig og god presisering av hva som forventes ikke bare av ansatte, men også av tillitsvalgte eldste. 

Samtidig skurrer dette, når det er en åpen sak at enkelt av dagens ledere i HS og HS sin administrasjon ikke støtter organisasjonens vedtak om tjenestedeling (men vil være lojale mot det). Hva HS da mener med at tilsynsmenn har «ansvar for og er forpliktet på» NLMs teologiske veiledning, er et viktig spørsmål. Betyr det at vi kan ha tilsynsmenn og tilsynsråd som er uenig i den veiledning de selv skal ha tilsyn med at andre følger?

3. I den nye modellen snus det åndelige lederskap opp ned. I NLM sine første 100 år var det lokale eldste som var delegater til GF med stemmerett. Derfor var de kun menn som hadde stemmerett. I 1997 ble dette endret, og det øverste eldsteansvaret ble flyttet til rådsmøtets ca. 70 delegater. Denne ordningen ble i stor grad plassert på sidelinjen.

Nå endres rådsmøtets sammensetning og skal heretter bestå av 24 menn. 3 toppledere ved hovedkontoret, 7 regionledere og 14 valgte fra regionene. De 21 delegatene fra regionene, vil få flere stemmer, etter hvor mange foreninger de «har i ryggen». En delegat for hver 100 forening. Det betyr at de tre fra Region Sørvest, har 6 stemmer hver. Dermed blir svært mye ansvar og makt, lagt på få personer. En allerede sterkt sentralstyrt organisasjon, blir nå veldig topptung.

4. Forvaltningen av nattverden skal ikke innebefatte kirketukt. Dokumentet sier: «En sanksjon som tidligere har vært brukt er å nekte eller avvise medlemmer ved nattverd. Dette bør ikke være en sanksjonsmulighet som tas i bruk. Både Ordet og nattverden er et nådemiddel, og hvordan det tas imot i menneskers indre, kan selv ikke et tilsynsråd avgjøre. Dersom noen lever åpent i synd og likevel går til nattverd, vil det være et personlig ansvar mellom Gud og den det gjelder. Ansvaret for hvordan en tar imot nattverden er et personlig ansvar, noe innbydelsen til nattverd bør gjøre klart.»

Her er jeg fundamentalt uenig. Jeg slutter meg til det Øivind Andersen skriver i sin troslære: «At et menneske som lever i åpenbar synd eller som er til anstøt i menigheten, skal utelukkes fra nattverden inntil han omvender seg, er en selvsagt ting. Men det blir dessverre ikke praktisert som den skulle, og det er en skam og utroskap mot Gud av en kristen menighet eller menighetsforstander. På den måten ødelegger han kirketukten, og er med på å rive ned i Guds menighet.» (s.274)