Jeg ble utfordret av det danske tidsskriftet Nyt Liv, om å skrive om en sang som har betydd noe for meg. Det ble både litt om forfatteren og om mitt forhold til sangen.
Her er artikkelen på
norsk:
En av de sangene som er mest sunget på bedehusene i Norge de sist 100 år, er sangen Ren og rettferdig himmelen verdig. Det er en sang som også har betydd mye for meg personlig. Jeg har vokst opp i en kristen heim, og ble med mor og far på bedehuset fra jeg var et lite barn. Denne sangen har fulgt meg gjennom livet, og har vært til hjelp med å holde rett fokus i livet med Jesus.
Ole Brattekaas
Sangen ble skrevet vinteren 1891/92 av en 30 år gammel gardsarbeider fra Telemark i Norge. Gardsarbeideren het Ole Brattekaas og ble født i 1862. Ole vokste opp i en kristen heim, og ikke minst hans mor var en høyst respektert kristen i bygda. Ole valgt imidlertid å gå bort fra Jesus i ung alder. Han hadde ulike jobber på garder i nærheten av heimen. I 1885 kom han som dreng på en gard i nabobygda Drangedal. Her ble han gift Helene Marie Torsdatter.
I 1890 skjedde noe som skulle skake opp familien Brattekaas. En dag i september var en yngre bror av Ole i arbeid ved ei elv i nærheten. Han var uheldig og falt i elva, og livet sto ikke til å berge. Mikkel, som denne ungdommen het, ble bare 25 år gammel. Da meldingen om brorens død nådde Ole, ble det stor sorg. Samtidig skapte meldingen en sterk uro hos ham med tanke på hans sjel. Hva om det var han som hadde druknet, hvor ville han da havne, måtte han spørre seg selv Etter brorens begravelse, fortsatte uroen å øke hos Ole Brattekaas.
De to siste tiårene av 1800-tallet, var det vekkelsestider i de østlige deler av Telemark. En predikant som fikk stå i mange og store vekkelser, var en original forkynner fra Skåne i Sverige. Han het Anders Nilsson og ble født i 1849. Som ung emigrerte han til Amerika, og her ble han frelst. Kort tid etter omvendelsen, kjente han på et kall til å forkynne Guds ord, spesielt for hans egne landsmenn. Han reiste derfor tilbake til Sverige, og ble etter hvert ansatt som forkynner i Vestre Skånes Missionsförening tilsluttet Fosterlandsstiftelsen. Nilsson opplevde å få stå i mange vekkelser i Skåne, men også i Norge.
Svenske-Nilsson, som han ble kalt i Norge, var rosenianer og talte helst om Jesu stedfortredende lidelse. Han hadde også ei lyrisk åre. Av hans mest kjente sanger i Norge, kan nevnes: «Bli blott i sårene frelserens brud» og «Vi må videre frem, her er ikke vårt hjem.» Nilsson sto i en stor vekkelse i Drangedal i 1886. Helene og Ole ble ikke frelst da, men etter brorens død i september 1890, ble som nevnt Ole kalt av Gud. Han klarte ikke å stå imot kallet, og ble frelst i en møteserie som Anders Nilsson hadde i Drangedal, antakelig høsten 1890 eller i 1891.
Kanskje var det Anders Nilssons lyriske åre, som også vekket en tilsvarende hos Ole. For det gikk ikke lang tid etter at Ole ble frelst og kom til evangelisk frihet, før han begynte å skrive kristne sanger. Ofte kom disse til han, mens han gikk og arbeidet på garden. En av disse sangene var den kjente sangen som er nevnt i overskriften. Ole var i arbeid på garden da han plutselig fikk et vers, som skildret hans tilstand overfor Gud. Han hadde ikke papir tilgjengelig. For ikke å glemme ut sangverset, tok han sin lille blyant opp fra lommen, gikk inn på låven og skrev ned følgende vers på låveveggen:
Ren og retfærdig,
himmelen værdig
Er jeg i Verdens Frelsere
nu;
Ordet forkynder, at mine
Synder
Kommes nu aldrig mere
ihu.
O, jeg er salig og just
fordi,
Sønnen har gjort mig
virkelig fri,
Fri fra Nøden, Dommen og
Døden
Amen. Halleluja.
Senere skrev Ole Brattekaas to vers til, og sangen ble snart kjent både i Norge og i nabolandene. Ole og Helene flyttet til byen Kragerø sommeren 1892, og ble etter hvert en kjær forkynner av Guds ord. Han var ansatt av Indremisjonen og Det norske misjonsselskap. Høsten 1916 hadde han talt på en basar. Vel hjemme hos vertskapet, falt plutselig hode hans bakover og han døde, kun 53 år gammel. Han opplevde det som han hadde skrevet om i en annen av sine sanger:
Vi må ferdige stå,
brudekransen ha på
Og med olje i lampe og
kar
Snart så lyder det bud:
Du skal møte din Gud
Du skal se ham som sonoffer var.
Mitt vitnesbyrd
Som tenåring opplevde jeg en vekkelsestid, det året jeg gikk på Fjelltun bibelskole i Stavanger. Jeg var med i bedehusets ungdomsforening, sang i kor og var også ofte til stede på vanlige møter. Jeg ville ta min kristendom på alvor og ønsket gjerne å bli en enda bedre kristen enn det jeg syntes jeg var. Dette var en av grunnene til at jeg søkte på bibelskole.
Etter noen uker på bibelskolen, satt jeg på et møte og hørte en medelev sitt vitnesbyrd. Da hun ba, takket hun Jesus for at han hadde tilgitt henne alle hennes mange synder. Jeg satt på stolen og ba litt annerledes. Jeg takket Jesus for at jeg ikke var så stor en synder. Mens jeg ba denne bønnen, kom jeg til å tenke på fariseerens bønn i tempelet:
«Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» (Luk 18:11f) Jeg er overbevist om at det var Den hellige ånd som minnet meg på at jeg nå ba slik fariseerens ba. Det ble en vekker for meg, og jeg måtte be slik det står i en annen sang: «Vis meg mine brister så jeg aldri mister nådens legedom»
Det tok ikke lang tid før jeg ble avslørt som en synder, og fikk glede meg i tollerens bønn, «Gud vær meg synder nådig (Luk 18,13). Men det var likevel noe som plaget meg. Det var alle mine forsømmelsessynder. Jeg visste at jeg en dag skulle fram for den hellige Gud, og da forsto jeg at livet mitt slettest ikke hadde vært slik Gud ville det skulle være. Det var gjerninger Gud hadde lagt ferdige for meg som jeg ikke hadde gått i. Livet mitt var så ufullkomment.
Litt lenger ut i skoleåret satt jeg på et nytt møte. Han som forkynte Guds ord hadde som tekst Gal 2,20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2:20) Predikanten skildret Jesus sitt liv. Jesus gjorde aldri ei synd. Han tenkte aldri en uren tanke. Hans tunge sa aldri noe i strid med Guds vilje. Jesus var lydig mot alt det Gud Fader ba han om å gjøre. Jesus levde et liv som passer inn i himmelens renhet og hellighet. Så fortsatte predikanten med å si at den dagen du tar imot Jesus som din frelser, er det Jesus sitt liv som teller for Gud.
Det var som ei tung bør falt av ungdommens rygg. Evangeliets lys gikk opp for hjertet mitt. Jeg fikk se at «holder ikke min kristendom mål, så holder min Herre Kristus» (Rosenius) Da ble også sangen til Ole Brattekaas en av mine kjæreste sanger. «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu» Her og nå er jeg verdig til å bli med Jesus til himmelen. Ikke fordi jeg har lykkes med min kristendom, jeg er ren og rettferdig ene og alene i Jesus.
Jeg er fri fra alle fordømmelser og anklager. Hadde det vært spørsmål etter noe hos meg, hadde anklagerne hatt rett og fordømmelsen vært helt fortjent. Men jeg er «frelst og salig, fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri! Fri ifra nøden, dommen og døden. Amen Halleluja.» Nå har det gått mer enn 40 år siden dette skjedde. Fremdeles kommer tanker om at jeg må lide, kjempe og stride for å få hele gjelden betalt.
Derfor trenger jeg å høre forkynt og å lese i Guds ord, det samme som jeg hørte den gang. «Lammet har vundet, blodet er rundet. Amen Halleluja.» Paulus vitnet også om dette til sine venner i Korint. Han nevnte alt han hadde måttet lide for evangeliets skyld. Forfølgelse, ulykker og tortur. Han hadde også hatt en veldig åpenbaring, der han ble rykket like ikke i himmelen. Men ingen ting av dette var nok, nei, han fikk høre et annet budskap: «Min nåde er nok, for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.» Til Filipenserne sa han det så sterkt at han regnet alt sitt eget for skrap, «for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil 3,8-9)
Da er det godt å stemme i
med den nyfrelste Ole Brattekaas: «Nu er vi frie, hør og gi akt! Synden på
verdens frelser er lagt. Gud nu forkynner nåde for synder. Amen halleluja!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar