I år er det 75 år siden NLM startet misjonsarbeid i Etiopia. To av de første misjonærene var Reidun Hansen og Omund Birkeland. De kom heim fra Etiopia siste gang i 1980.
I denne artikkelen skal vi bli litt bedre kjent med disse to flotte misjonærene og misjonsvennene. Jeg var så heldig å bli i kjent med dem, i den perioden jeg var bosatt i Drammen, 1991-1996. Da var de begge for lengst blitt pensjonister.
Høsten 1948 var ei gruppe med NLMs første Etiopia-misjonærer på vei til sin nye arbeidsmark. Fra ledelsen i Oslo hadde utsendingen fått ordre om å sende reisebrev til NLM sitt misjonsblad Utsyn. Det første brevet ble sendt fra Antwerpen. Nå var det Reidun Hansen sin tur til å ta pennen fatt. Brevet ble skrevet på båten «Herborg» den 13. oktober, og reisefølget var da kommet til Middelhavet.
Hun starter reisebrevet slik: «Kjære misjonsvenner. Middelhavet ligger fint og stille så langt vi kan se. Solen skinner. Det er som en fin, varm sommerdag hjemme i Norge. På den ene siden begynner vi å øyne land. Det er litt disig, så vi ser ikke så klart enda, men her inne skal Monte Carlo ligge. «Herborg» har forlatt Marseilles og går mot Genova… Hun fortsetter deretter å skildre oppholdet i Hamburg og Lisboa, før Afrika er i sikte:
«Ved nattetid seilte vi inn Gibraltar og inn i Middelhavet. Lysene fra land fortalte hvor vi var. Her hadde vi land på begge sider. Mørke fjell vendte ut mot sjøen. Det var Afrika, det første vi så av dette veldige land som vi skulle få ha en del av som vår framtidige arbeidsmark…»
Fra Danvik i Drammen
Reidun Olava Hansen ble født i Drammen 28. juni 1919. Foreldrene hennes het Inga og Hans Hansen. Faren var postpakkemester. Foreldrene tilhørte Metodistkirken, så Reidun ble både døpt og konfirmert i Drammen Metodistkirke. Hun vokste derfor opp i en kristen heim.
I april 1933 kom den kjente evangelisten Frank Mangs til Drammen. Han ble ansatt i Oslo Misjonsmenighet i 1932 og var ansatt der til 1947. Det fulgte vekkelse med møtene til Mangs, og kristenfolket i Drammen ville gjerne at han også skulle ha møter her. Siste uka i april ble møtene tillyst i Strømsø kirke og i Ridehallen, og vekkelsen brøt løs. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen, var Reidun Hansen.
Etter konfirmasjonen gikk hun videre på skole i Drammen, med tanke på å bli lærer. I denne tiden var hun aktivt med i det kristne studentlaget i byen, og her traff hun misjonærsønnen Alf Lande fra Nøtterøy. Alf Lande var sønn til Kinamisjonærene Anna og Lars Lande. Alf var ett år yngre enn Reidun. Reidun og Alf ble kjærester, og da fortalte Alf at han hadde kall til å reise ut som misjonær til Kina for Kinamisjonen. «Skal du til Kina, skal jeg også», var Reiduns kontante svar. De ble enige om å flytte til Oslo, hvor de begge ville ta lærerutdannelse.
I 1940 brøt imidlertid krigen ut i Norge. Tyskerne okkuperte landet, og Reidun og Alf valgte å legge bort planen om å flytte til Oslo. I stedet for å ta lærerutdannelse, startet Reidun heller sykepleierutdannelse på Drammen Røde Kors sykepleierskole, samtidig som hun hadde vakter på Drammen sykehus. Alf startet på jernbaneskolens ettårige telegrafistkurs og fikk deretter jobb ved Verdal stasjon, før han fortsatte på Stabekk stasjon og til slutt ved stasjonen i Drammen.
I januar 1944 valgte Alf og åtte andre kristne ungdommer å engasjere seg aktivt i motstandsarbeidet. De ble engasjert av Milorg, og vennegjengen utgjorde ei egen motstandsgruppe. Denne gruppen holdt øvelser i en hytte på Holtefjell ved Hokksund. Etter noen måneder ble gruppa avslørt, og samtlige ble arrestert av nazistene 2. mai 1944. Alf og vennene hans ble ført til Oslo og satt fengslet på Grini i ett par måneder. 4. juli ble de henrettet på Trandum. Alf Lande ble begravet på Nøtterøy kirkegård etter krigen.
Da Alf ble arrestert, ble også Reidun tatt med til arresten i Drammen. Dette siden hun var forlovet med Alf. Tyskerne mistenkte at også Reidun var involvert i motstandsarbeid. Etter avhør og ei natt på arresten, ble hun imidlertid sluppet fri. Det som skjedde med forloveden, var selvsagt et veldig tungt slag for Reidun. Hun ønsket imidlertid å reise ut som misjonær til Kina, selv om hun da måtte reise alene. For å stå faglig sterkere, tok hun derfor spesialutdanning som operasjonssykepleier.
Etter hvert tok hun kontakt med misjonens ledelse, for å høre om det var behov for henne som misjonær i Kina. På hovedkontoret var de glad for at hun var villig å reise ut som misjonær, men de ønsket at hun skulle reise til misjonens nye misjonsland, Etiopia, noe hun aksepterte. Det var planlagt utreise høsten 1948, så Reidun fikk i forkant av dette et studieopphold i England. 14. august 1948 var det høytidsfest i Misjonssalen i Oslo. Da ble Reidun innviet til misjonær. Dagen etter var det ny storsamling samme sted, med avskjedsfest for de første misjonærer utsendt av NLM til Etiopia.
Fra misjonsheim på Birkeland
På garden Birkeland i Birkenes kommune på Sørlandet, ble det født en sønn 7. juli 1918. Dette var det sjette og siste barnet til Nils Olsen Birkeland og kona Salmine født Pramsnes. Gutten ble båret til dåpen i Birkenes kirke 21. juli og fikk da navnet Ommund. Senere skrev han navnet med kun en m, Omund.
Heimen på Birkeland var en misjonsheim. Når predikanter var på besøk i bygda, tok de som oftest inn for overnatting i heimen til Salmine og Nils Birkeland. Omund vokste derfor opp i en kristen heim, der også misjonstanken var sentral. Dette preget gutten, og kristentroen ble sentral i hans liv.
Da han var knapt 14 år gammel, skrev han et lite leserbrev til NLM sitt barneblad Blåveisen. Her fortalte han at de på Birkeland har søndagsskole hver søndag hvor 70-80 barn samles. Søndagsskolen varte en time, og da «får me høyra mykje godt». Ellers arrangerte søndagsskolen fester, noe Omund sytes var gildt. Aller best likte han imidlertid julefesten. «Då vert me so varmt minna om frelsaren som kom til verdi for å redde oss syndarar.»
Allerede på dette tidspunkt, var misjonen en viktig del av Omund sitt liv. I brevet til Blåveisen takker han spesielt for et stykke som den jevngamle kineseren Lin Syen dj hadde i bladet, og som Omund syntes var gripende. Han hilser også med sangverset: «Ja, vi vil i Jesu navn, lindre stakkars hednings savn, Å, velsign vårt lille virke, kjære Herre, bygg din kirke snart i mørke hedningland!»
Etter konfirmasjonen, fikk Omund arbeid som gårdsarbeider. Kallet til å bli misjonær vokste fram i ungdommen, og i 1937 fikk han frimodighet til å søke på Fjellhaug misjonsskole sitt forberedelseskurs. Han var da blitt 19 år gammel. Forberedelseskurset var toårig og førte fram til middelskoleeksamen. Etter dette kurset måtte de som hadde misjonærkall, søke om nytt opptak til den fireårige misjonsskolen fra 1939-43.
I april 1940 brøt krigen ut, men misjonsskolen ble fullført likevel. Da Omund var ferdig med misjonsskolen, hadde han Kina som mål. Det kunne imidlertid ikke bli noen utreise, før etter krigens slutt. I den perioden var han omreisende predikant. I Utsyn nummer 32 i 1945, hadde de vordende misjonærene en kort hilsen til misjonsvennene. Omund skrev slik: «Heidningeverda ropar: «Kom over og hjelp oss!» Himmelens Gud spør: «Kven vil gå for oss?» Då tonar det i sjela til den frelste syndaren: «Her er eg, send meg!» Men skjelvande legg eg til: «Eg duger ikkje!» Då svarar min Frelsar: «Sjå, eg går med!» «Så tek eg om Gud sine lovnader fast; dei held for mi tru og mi lengsla. Og kan eg få berga ein einaste ein, så vil eg no lata med senda!»
Det ble bestemt at de nye misjonærene skulle innvies på generalforsamlingen på Framnes sommeren 1946. Det ble en helt spesiell samling, der 24 misjonærer ble innviet av hovedstyret på samme møte. Omund var en av disse. Samtidig var situasjonen i Kina blitt forverret, og flere av de ny innvidde misjonærene fikk utsatt sin utreise, med tanke på et eventuelt nytt misjonsfelt. I mellomtiden ble disse sendt til The Bible Training Institute i Glasgow, for å lære engelsk. Dette kurset varte skoleåret 1946-47. Etter hvert ble det avklart at Kinamisjonen ville starte nytt misjonsfelt i Etiopia, og Omund var en av dem som ble plassert her.
Planen var at Gudmund Vinskei og Olaf Lie skulle reise i forkant for å ordne med praktiske ting for oppholdet i hovedstaden Adis Abeba. Her skulle misjonærene være høsten 1948 for å planlegge videre oppstart på feltet lenger sør i landet. Det ble noen ukers forsinkelse, men Vinskei og Lie kom til slutt av gårde med fly, med ankomst Etiopia 2. august. 15. august var det endelig tid for avskjedsfest for Omund og hans andre kollegaer. Denne samlingen var i Forbundssalen i Oslo, dagen etter misjonærinnvielsen av Reidun Hansen. Hun, Omund Birkeland, Elisa Sunde, Magnar Magerøy og Peder A. Bredvei skulle komme etter med en innkjøpt militær jeep. Brynhild Vinskei og datteren skulle komme noe senere på året, sammen med en ny gruppe misjonærer. Sunde, Lie og Bredvei hadde erfaring fra misjonsarbeidet i Kina, de andre var helt ferske misjonærer.
Til Etiopia
21. september 1948 startet de tre mannlige misjonærene med bil fra Oslo. De to damene skulle komme dagen etter med tog til København og skulle bli plukket opp av bilen i Fredricia. I oktober sto første reisebrev fra de fem på trykk i Utsyn. Omund Birkeland fortalte her om første etappe av turen. Avreise hadde skjedd fra Larvik med passasjerferjen «Petter Wessel» til Frederikshavn i Danmark. Deretter kjørte de gjennom Tyskland, Nederland og til Antwerpen i Belgia. I Tyskland fikk de problemer med bilmotoren, men det ble fikset på et bilverksted. Møtet med det sønderbombede Tyskland gjorde sterkt inntrykk. De hadde kun ett døgns oppholdstillatelse i Tyskland, så neste overnatting skjedde i Nederland. Damene fikk hotellrom, mens mennene sov i bilen. Etter fem dagers reise, kunne misjonærene kjøre Etiopia-ekspressen (jeepen) om bord i MS Herborg av Oslo. Herborg hadde et mannskap på snaut 40 og hadde altså med de fem misjonærene og to andre passasjerer.
Reidun Hansen skrev som nevnt sitt reisebrev fra Middelhavet 13. oktober. Turen sørover hadde gått fint. De hadde en fin stopp i Lisboa, før turen gikk gjennom Gibraltarstredet og inn Middelhavet. Eter dette gikk turen gjennom Suezkanalen til Djibouti. Her fikk de ta fly siste etappe til Etiopias hovedstad Addis Abeba og ankom flyplassen 6. november. To dager før hadde familien Dagmar og Gabriel Lende og Kristine Svensen kommet til Addis Abeba med fly. Disse tre skulle den første tiden arbeide på et svensk hospital. I hovedstaden hadde Lie og Vinskei fått ordnet med oppholdsplass for misjonærene. De fikk leie et hus på den svenske Fosterlandsstiftelsens misjonsstasjon Entotto. Gudmund Vinskei brukte mye av sin første tid i Etiopia til å pusse opp dette huset, til storinnrykket kom i november.
Svenskene, og ikke minst Fride Hylander, gav de norske misjonærene mye verdifull hjelp og informasjon, og kom også med anbefalinger om hvor de norske burde starte opp sitt misjonsarbeid. De fikk også ansatt en ung etiopier til tolk, som kunne både amharisk og gallaspråket. Reisefølget ble i Addis Abeba til på nyåret 1949, for å bestemme hvor de skulle ha sitt misjonsfelt, og ordne med nødvendige papir fra myndighetene. Reidun Hansen og Elisa Sunde arbeidet også en periode på Keiser Haille Selassies hospital. For dette fikk de en spesiell takk fra keiserens privatsekretær. Ellers gikk mye tid med til å lese språk. 23. desember 1948 kom så Borghild Vinskei og Ella Magerøy, og dermed var første pulje Etiopiamisjonærer på plass, og kunne feire jul sammen.
På Entotto bodde misjonærene tett på hverandre, og det ble flere gode samtaler ved oppvaskbenken, ikke minst for Reidun Hansen og Omund Birkeland. Reidun hadde først oppfattet at Omund hadde en forlovede i Norge som skulle komme etter til Etiopia. Det ble raskt avklart at dette ikke var tilfelle, og etter hvert gikk oppvask-samtalene over til å bli kjærestesamtaler mellom 30-åringen fra Birkeland og 29-åringen fra Drammen.
På nyåret 1949 ble Reidun og Omund forlovet. De nyforlovede hadde sommeren 1949 en samtale med misjonens tillitsmann. Han mente at det ikke var noen hensikt å vente med å bli gift. Reidun og Omund hørte på sin sjef. Som rutinene var den gang, ble søknad sendt til hovedstyret om å få gifte seg. Søknaden ble sendt som telegram, og positivt svar kom bare noen dager senere. Dermed kunne tillitsmann Olaf Lie vie de nyforlovede 11. juli 1949. Etter at Reidun mistet sin forlovede under krigen, var hun innstilt på å være enslig misjonær. Nå ble det endring i de planene, og Reidun og Omund fikk et langt liv sammen som ektefolk. De fikk de neste årene fem barn: Hans (1950), Solveig (1951), Nils Ingar (1953), Inger (1956) og Håkon (1958).
Til Dilla og Gidole i Sidamo
I samråd med blant andre Fosterlandsstiftelsens misjonærer, ble det snart avklart at NLM ønsket å legge sitt misjonsfelt til provinsen Sidamo. Den 7. februar var endelig de første misjonærene klar for å reise sørover for å starte misjonsarbeidet. De som dro var Magnar Magerøy og Peder A. Bredvei som stanset i Irga Alem, mens Gudmund Vinskei og Omund Birkeland reiste videre til Dilla. Med på turen var også evangelisten Paulus og kona og tolken Tadesse.
Dilla var på den tid en handelsby med cirka 8 000 innbyggere og ligger ca. 40 mil sør for Addis Abeba. I utkanten av byen, drev mange bønder med kaffedyrking. Etter noen uker, fant misjonærene endelig et hus de kunne leie. Det var ei tidligere brennevinssjappe i heller dårlig forfatning. Vinskei fortalte at «me såg berre halespissar i alle hol og sprekker som fantes. Det var rottene og øglene som fann det best å søkja dekning då det vart invasjon av ein framand nasjon». De to misjonærene fikk ryddet, vasket og fikset på sin nye heim, og kunne flytte inn 12. februar 1949. Måneden etter kunne Gudmund reise til Addis Abeba for å hente familien og Reidun Hansen.
Reidun og Omund Birkeland ble i Dilla ett år. 20. februar 1950 flyttet de til Gidole, sammen med ekteparet Magny og Magnus Sture. De satte umiddelbar i gang med å bygge ulike bygg på misjonsstasjonen. Etter hvert kom det opp både kirke, skole, bibelskole, internat og klinikk. På den tid lå Gidole forholdsvis avsides, med dårlig veiforbindelse. Allerede 6. august 1950, kunne misjonærene arrangere det første møtet i eget lokale. Da sto det første bygget klart, som inneholdt både møtesal, skole og klinikk.
I 1951 fikk de forsterkninger, ved at Marie Frydenlund kom til Gidole. Det ble da mer fart på helsearbeidet, og det ble startet med egne klinikkdager i nabobyen Konso, 5-6 mil fra Gidole. Oppslutningen om møtene den første tiden, var mellom 30-50. Utenom selve stasjonen, ble det i 1952 opprettet 5-6 nye preikeplasser i distriktet rundt. Fram til 1953 hadde misjonærene bodd i leide boliger. Da kunne de endelig flytte inn i misjonens egne boliger.
I 1954 var det tid for familien Birkeland å få ett års ferie i Norge. De forlot Etiopia i februar 1954 og kom tilbake i oktober året etter. Reidun og Omund fikk da samme oppgaver som sist. Omund var stasjonsstyret i Gidole fram til neste Norgestur i 1960. Det tok ikke lang tid før vekkelsen brøt ut, en vekkelse som i større og mindre grad har gjestet Etiopia fram til vår tid. Det resulterte i økt antall elever på skolen. I 1955 var det 119 elver. På sykestuen var det i 1957 3600 liggedøgn og 18 600 behandlinger på klinikken. Dette året var det blitt 284 skrevne medlemmer i kirken i Gidole.
Etter hvert som barna i Birkeland-familien vokste til, måtte de til Addis Abeba for å gå på skole. Her bodde de på internat, og var bare heime i sommer- og juleferiene. Dette var tungt for både foreldre og barn. En liten hjelp var det da Omund ble valgt inn i feltstyret. Det betydde at han ofte måtte til hovedstaden på styremøter, og kunne da samtidig besøke barna. En gang fikk deres eldste sønn malaria. Skolen valgt da å ikke fortelle dette til foreldrene før etter at han var blitt frisk igjen. De ville ikke at foreldrene skulle bli bekymret, men dette var foreldrene lite glade for.
En viktig jobb for Omund denne perioden, var å lede arbeidet med å bygge ny kirke. 29. september 1957 ble endelig kirken innviet, og den hadde da 350 sitteplasser. I tillegg til ansvaret i heimen, startet etter hvert Reidun opp med kvinnearbeid. 30. november 1958 var en ny merkedag i kirken i Gidole. Da ble de tre første eldste innsatt, og ett år sener ble Gutema Gidada innsatt som forstander for Gidole menighet. Stadig nye ble lagt til menigheten. Bare i 1958 ble 75 nye tatt opp som medlemmer. Det var med andre ord en travel, men rik andre periode for familien Birkeland, som i juni 1960 reiste til Norge for et nytt års ferie. Ferie for mannlige misjonærer, betydde imidlertid mye reising som forkynnere, slik også for Omund.
Til Dilla og Awasa
Den neste perioden i Etiopia var fra 1961-1966. Da ble familien flyttet fra Gidole og tilbake til Dilla, hvor Omund trengtes som lærer på Bibel- og forstanderskolen som var opprettet der. Det første halvåret hadde han imidlertid permisjon, for å lese mer språk. Det første året var Omund sammen med misjonær Magnar Magerøy, mens Omund Lindtjørn var kollega resten av perioden. Skoleåret 1962-63 var det 13 elever på forstanderskolen, mens det var 36 elever på bibelskolen.
Det siste året i denne perioden hadde Omund administrativt arbeid ved synodesenteret i Awasa. Neste Norges opphold ble på tre år, fra 1966-1969. I denne perioden var Omund lærer ett år på Fjellhaug, i tillegg til forkynner. Nest siste periode i Etiopia var 1969-1972. Da underviste Omund ved Tabor teologiske seminar i Awasa, mens Reidun hadde sin tjeneste innen helse- og kvinnearbeid.
Siste periode i Etiopia startet i 1978, nøyaktig 30 år etter at de kom til Afrika første gang. Under heimeoppholdet i Norge 1972-1978 hadde Omund ulike oppdrag for misjonen. Han hadde noe undervisning på Fjellhaug. Våren 1974 var han og Reidar Eriksen konsulenter for Kirkens Nødhjelp under sultkatastrofen i Etiopia. I 1977 ble han og Torjus Vatnedalen bedt om å bli med NLMs første utsendinger til Bolivia og Peru, for å sondere hvor det var naturlig å starte med arbeid. Dette mens utsendingene fikk lese språk. De to erfarne misjonærene konsentrerte sine reiser i hovedsak om Peru, og her reiste de på kryss og tvers av hele landet.
De to siste årene som misjonærer, fikk de perioder både i Awasa og i Gidole hvor de jo var stasjonens grunnleggere. Da Reidun og Ommund reiste heim i 1980, var han blitt 62 år og Reidun 61. De eide huset til hennes foreldre i Drammen, og familien flyttet inn der.
Kretssekretær i Drammen
Da Reidun og Omund kom til Drammen i 1980, hadde Peder Maudal bestemt seg for å slutte som kretssekretær i Drammen krets. Ingen ting var derfor mer naturlig, enn å be Omund gå inn i denne stillingen. Dette utførte han på en flott måte, helt fram til han ble pensjonist i 1985. Da kom Terje Thorsen fra Stavanger, og overtok ledelsen av Drammen krets.
Terje Thorsen og familien ble i Drammen til 1990. Da fikk de kall til å overta som kretssekretærpar i Agder. Det lyktes ikke for kretsstyret å få ny sekretær i Drammen, så dermed gikk utfordringen nok en gang til Omund Birkeland. Han var da passert 70 år, men lovet å ta en del av kretssekretæroppgaven fram til ny sekretær var på plass.
Jeg startet opp som ny kretssekretær 1. august 1991. Da var det Reidun og Omund Birkeland, som inviterte på middag første dagen min i Drammen. Jeg fikk også være med Omund på min første forkynnertur ut i kretsen. Da dro vi på stevne i Nore i Numedal, med Omund og meg som talere. Omund og Reidun var gode støtter både i kretsen og ikke minst i forsamlingen på Misjonssenteret i Drammen. Et av de kjære minner jeg har av Omund i forsamlingen, var hans varme vitnesbyrd. Hver gang ordet ble gitt fritt til vitnesbyrd, hadde han noe å gi. Det var ikke bare en gammel plate fra en misjonær og predikant. Nei, vi kunne merke at Omund levde daglig i Guds ord, så vitnesbyrdet stilnet ikke av med alderen.
Mot slutten av livet måtte Reidun og Omund selge sitt store hus, og flyttet inn i en leilighet i nærheten av Misjonssenteret på Strømsø i Drammen. Flere av barna deres bodde på Sørlandet, så de siste årene fikk de en omsorgsleilighet i Omund sin hjembygd Birkeland. Omund ble 90 år gammel, og døde 28. februar 2009. Reidun fikk et veldig langt liv. Hun ble hele 103 år gammel, og døde 3. oktober 2022.
Menighetene som ble dannet gjennom det arbeidet NLM drev i Etiopia, gikk i 1959 sammen med de andre lutherske kirkene i landet og dannet Mekane Yesus kirken. Da kirken ble stiftet var det ca. 25.000 medlemmer. Vekkelsen som brøt ut etter 2. verdenskrig, har fortsatt fram til nå. Mekane Yesus har i dag ca. 11 millioner medlemmer og er den største lutherske kirke i verden. Et stort Guds under har skjedd i Etiopia. Reidun og Omund Birkeland og NLM har fått være et lite redskap i dette misjonsarbeidet.
Kilder
Gunnar Filseth: Jorden
brenner: tørkekatastrofen i Afrika (1974)
Jakob Straume: Kristenliv
i Buskerud og Jarlsberg (1962)
Johan Tveite: Birkenes II
Ætt og odel (1969)
NLM: Misjonæralbumet
(1968)
NLM: Misjonærer (1986)
NLM: Misjonærer
forkynnere (2000)
NLM: Årbøker 1948-1980
Norvald Yri: Indianerne
venter (1979)
Peder A. Bredvei: Mellom
Sør-Etiopias stammefolk (1950)
Steinar Hunnestad: Guds
hjelp i nød (1971)
Åge Myksvoll: Fjellhaug
misjonshøgskole 1898-1998 (1998)
Utsyn nr.8 2019: Intervju
med Reidun Birkeland ved Anders A.
Aanensen
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar