mandag 31. januar 2011

Arne Garborg - tvil eller tro?


Ble du frelst da du ble vakt? Et viktig spørsmål. Forfatteren Arne Garborg skildrer i et dikt sin egen vekkelse og tvil. Les hans sterk dikt som ender så tragisk.

Akk visste jeg bare en eneste kvist
Å hvile min vaklende fot på,
En grunnvoll så sikker og uten briste
Å bygge min tro og mitt mot på.
Akk visste jeg bare en ting på jord
Som sinnet fikk sanne og styrke.
En eneste ting som var stor
Og ren og manet min kraft til yrke.


Å, var der en tanke så sterk og varm
Min sjel kunne fylle og kvege.
Å, fantes en eneste trofast barm
Hvis kjærlighet kunne meg lege.


Å, var det en sak som var verd mitt blod,
Hvor skulle det lyserødt springe!
Hvor skulle jeg juble når tro og mot
I kampen hevet min bringe.

Jeg smed over bord både liv og lyst
Og takket min Gud for striden
Og fikk jeg da et sår i mitt bryst
Da kunne jeg hvile siden.


Nu svimler min sjel i et øde rum
Og dåner i tomhetstimlen
Jeg er som en blære, epetisk skum
Stormen har hevet mot himlen.
Jeg fryser til tim, jeg smelter til vann
Og er ikke noen av delene.
Jeg kjenner i sinnet en levende brann
Som engang skal pine sjelene.


Jeg tror på vår herre. Men nekter ham dog.
Jeg beder og banner til like.
Jeg går nesten kvalt under syndens åk
Og nekter dog Satans rike.
Jeg spotter om dagen når solen flom
Seg velter om skogens kledsel.
Jeg skjelver om natten for Herrens dom
Og gyser for helvedes redsel.


Hva blir det så av meg til sist,
Til sist når teppet faller for stykket?
Skal da mon jeg finne en frelsende kvist
Når fallet jeg nærmest er rykket.
Skal da mon jeg finne en mur for min tro,
En tanke som sinnet lege,
Mon da at Guds kjærlighets milde ro
Mitt dødssyke hjerte får kvege.


Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør,
Det løper meg tåke for synet.
Men angsten skjerer gjennom min sjel
Så blek og skarp som lynet.
Hva? Bede? Bede om fred, ro og lys
Mot alle de tvilende sammenrotelser.
Ja, bede ja, men jeg ser som et gys
At min bønn er bare gudsbespottelse.


Så får det da gå gjennom skodde og strøm
Kompass og ror har jeg mistet.
Ei ser jeg fyrtårn i nattens drøm.
Mitt anker for lengst er bristet.
Farvel jeg vet intet mål, ingen havn.
La drive for flo og fjere.
I livets bok har han skrevet mitt navn?
Et spørsmål og intet mer.

Guds ord har et svar til denne fortvilelse: ”Kom til meg(Jesus), alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” Matt11,28

2 kommentarer:

Jan-Tore Olsen sa...

Mange takk

Lars Birger Stige sa...

Eg kom over eit ark eg har frå tidleg 1970-tal med Garborg sitt ungdomsdikt og svar frå ein ung danske dikter:

Svar til Garborg fra en ung dansk dikter

Av Essaias’ rot skjøt han frem som en kvist,
Ham hviler så rolig min fot på,
en grunnvoll sikker og uten brist
å bygge min tro og mitt mot på.

Jeg har evangeliets ord på jord
som sinnet kan varme og styrke
og Jesus Kristus så ren og stor
og han er min kraft til yrke.

Min trofaste frelser så sterk og varm
den tanke meg fyller og kveger.
Hos ham en trofast, trofast barm
hans kjærlighet alltid meg leger.

Guds rikes sak den er verdt mitt blod,
hvor skulle det livsrødt springe,
som martyrskaren i tro og mot
i kampen hevet sin bringe.

Ja, verden er falsk i dens liv og lyst
og gir ikke kraft i striden,
der får enhver et sår i sitt bryst
så aldri de hviler siden.

I Kristus er ro, i det øde rum
Nå ynker jeg tomhetsstimlen.
Jeg er et Guds barn, - for en veldig sum
meg kjøptes en bolig i himlen.

Meg varmer, meg tvetter et blod og et vann,
meg nektes ei noen av delene.
Jeg kjenner i sinnet Guds kjærlighets brann
som evig skal fryde sjelene.

Jeg tror på Vår Herre, så vidt kom jeg dog,
jeg ber og haster til like.
Jeg var nesten kvalt under syndens åk,
da klart så jeg Satans rike.

Den salige dag, nådestolens flom
meg gav rettferdighets kledsel,
da ble jeg forsikret mot Herrens dom
og frykter ei helvedes redsel.

Min herlighet kommer, tilsist, tilsist -
når teppet opprulles for stykket,
da skal jeg gjenvinne min frelsende kvist
og føle meg salig henrykket.

Da ser jeg hva før var en mur for min tro,
o tanke, som sinnet kan lege!
For ene Guds kjærlighets milde ro
Kan dødssyke hjerter kvege.

Dengang jeg for vill, var syk og ør,
det løp meg så tåket for synet,
og angsten skar seg igjennom min sjel,
Guds ord var meg skarpt som lynet.

Just be, hva annet? Om fred og lys
mot alle de djelvelske sammenrottelser
et nødrop til Gud under stormens gys
kan umulig være gudsbespottelser.

Så går det på blodet med nådens strøm
og Satan har slaven mistet.
Til livet jeg våknet av nattens drøm,
og djelvelens lenker er bristet.

Farvel, jeg styrer mot himmelenes havn,
min frelser er innen borde.
I livets bok Han skrev mitt navn,
han selv meg rettferdiggjorde.