Hva er min nådegave?

Hvordan kan jeg bli klar over hvilke nådegaver Herren har utrustet meg med? Slik er det mange som spør, og her er et svar som Gudmund Vinskei gav i Utsyn nr.4 1976.

«Mange kristne leser i Guds ord og tror at Gud bygger sitt rike ved nådegaver som han utruster sine tjenere med. De tror og vet at Herren deler ut til hver og en som han vil (1 Kor 12,11). Men like fullt er de sterkt i tvil om de selv duger til å gjøre noe i Guds rike. De vet ikke om Herren har utrustet dem med nådegaver til tjeneste.

Mange sa nei til oppgaver og deretter til spørsmål om oppgaver i Guds rike og unnskyldte seg med at de ikke var skikket eller hadde nådegave til å gå inn i oppgavene. De hadde ikke det villige hjertet til å tjene som er en forutsetning for å finne sin plass og sitt kall i Guds rike.

Hvordan skal du så bli klar over hvilke nådegaver Herren har utrustet deg med?

For det første skal du spørre deg selv om det er noe du har lyst til å gjøre og noe du ser bør gjøres i Guds rike. Det er nådegaven som hører ropet fra oppgaven. Det er ikke rett som det av og til blir hevdet at Guds vilje alltid går mot det vi har lyst og interesse for.

For det andre skal du legge merke til hva andre kristne ber deg om å gjøre og mener du duger til. Vær varsom med å svare nei til oppgaver og tjenester som modne kristne ber deg om å gå inn i. Det kan godt hende de ser at du har nådegaver som du ikke selv er klar over.

For det tredje må du gå inn i aktiv tjeneste. Du kan melde deg frivillig om ingen spør deg. Det er alltid bruk for frivillige til praktiske oppgaver, til søndagsskole og bønnearbeid, til besøke av gamle og syke.

Legg merke til at alle nådegavene er gitt for å tjene i Guds rike, ikke til pynt som du henger på deg for å vise at du er en god kristen. Ved å gå aktivt inn i tjeneste i Guds rike vil både du og de troende på stedet finne ut hva nådegaver du er utrustet med og hvor du best kan ofre din tid og dine krefter for å bygge Guds rike.

Gjerningene er lagt ferdige av Herren. Du skal få merke når du går inn i tjenesten at du hadde en spesiell plass som Herren hadde lagt ferdig for deg. Og der vil Han gi deg kraft til å tjene.»

Jeg synes det Vinskei her skriver er nøktern og viselig veiledning. For meg har særlig punkt to vært til hjelp. Gud har mange veier, og leder sine barn på personlig vis. Men vi må huske på at nådegavene er gitt til forsamlingen, slik Vinskei skriver.

Derfor er det også et kall og et ansvar for forsamlingene å være på utkikk etter nådegaver Gud gir til vår forsamling. Og nådegavene må få slippe til. Det er ikke tjenlig for Guds rike om noen ikke vil gi slipp på sine oppgaver, når det er nye til å ta over. Vi trenger en sunn dristighet til å prøve nye nådegaver og til å slippe dem til.

Vrang lære er åndelig gift

Den norsk kirke har nå vedtatt å handle i strid med Guds 6. bud, «Du skal ikke drive hor». Kirkemøtet har åpnet for at to av samme kjønn kan «gifte seg» i kirken.

Det var vemodig å følge kirkemøtets avsluttende debatt og avstemming om denne saken via internett. Ekstra trist var det å høre Agder biskop og andre av han likesinnede som sier de er imot at to av samme kjønn kan gifte seg, men likevel stemmer for. Hvordan er det mulig å stemme i strid med det 6. bud av kirkepolitiske grunner?

Bibelen er utvetydig i denne sak: «Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.»

Rom 1:26-28

«Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» 1Kor 6:9-10

Å bryte Guds bud kaller Bibelen for synd. Den som lever i strid med Guds bud og forsvarer sin handling uten å ville bryte med synden og be Gud om nåde, han er fortapt og vil møte ei stengt himmeldør. Det er det store alvor i denne saken. Det er et spørsmål om himmel eller fortapelse. Derfor er det dramatisk når et enstemmig bispekollegium anbefaler en ordning som får slike alvorlige konsekvenser for dem det gjelder.

Det vi ser nå, er helt i trå med det profeten Jeremia opplevde i sin tid: «Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» Jer 5:31

Vi blir alle påvirket av det vi hører. Det er derfor farlig å gå og høre på forkynnere som lærer vrangt. Ja. Guds ord sier i klar tekst: Hør ikke på dem og ta ikke imot dem i ditt hus: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» 2Joh 10f

Den som er gitt oppgaven med å slippe til forkynnere på bedehusenes talerstol, har et stort ansvar. Mitt klare råd er derfor å ikke slippe til noen av våre biskoper eller andre som lærer som dem i denne sak, eller som lærer i strid med Guds ord i andre sentrale saker i Bibelens lære. For de sprer åndelig gift.

Når Bibelen taler slik den gjør, er det av omsorg og kjærlighet til sjelene. Den som lever i og forsvarer synd må vekkes opp til omvendelse og tro. Guds barn må vernes for ulvene som vil røve og ødelegge.

Når vi ser alt dette som skjer, er det viktig at vi ikke mister motet. Vi skal advare mot vrang lære, men det er ikke vårt hovedkall. Skal folk bli frelst og bli bevart, må de få høre om Jesus og hans frelsesverk:

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft…. For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

La meg få høre om korset Hvor han led skjenselsfull død!

Vis meg den grav der i klippen Hvorfra med kraft han seg brøt!

Dødsrikes porter han sprengte, Åpnet til himmelen vei,

Førte fra døden til livet Også en synder som meg!

La meg få høre det atter!!

(SB nr.38)

(Veiledning på Flekkefjord Felleslag NLM sin glogg: http://flekkefjordfelleslag.blogspot.no/ )

Håp om liv etter døden?

Tar livet slutt når du dør? Finnes det noe håp om et fortsatt liv etter graven? Vil alle få det samme livet i evigheten?

To innslag i NRK den siste tiden har gjort inntrykk på meg. Det var to menn som fortalte om sine tanker om et eventuelt liv etter døden. Den ene var en kreftsyk mann som legene ikke lenger kunne behandle. Den andre var en mann midt i sine beste år som gjorde sine forberedelser med tanke på «et liv etter døden. »

Håpløst?

Den første hadde hele sitt voksne liv vært ateist. Etter at han ble kreftsyk hadde han forlatt den ateistiske skråsikkerhet og blitt mer spørrende om hva som vil skje etter døden. Fremdeles tror han ikke på Gud, mens Jesus er, og har alltid vært, et stor forbilde for han. Hans realistiske håp er at hans molekyler skal komme igjen i ei blåklokke på Jæren eller en skarv på Røst. Hvis det mot formodning skulle finnes en Gud og et liv etter døden, var han sikker på at det var flest pluss-faktorer fra livet hans, i Guds vektskål. Og Gud vil si «pytt pytt» til synda. Det er ikke så farlig. Konklusjonen hans er at det skal bli spennende å se hva som skjer og om noe skjer.

Den andre mannen satte sitt håp til vitenskapen for å få leve videre. Han hadde derfor bestemt at når han døde, skulle kroppen fryses ned i håp om at vitenskapen en gang skal komme så langt at den kan vekke ham til live. Å bli kremert er jo helt håpløst, sa han. Det samme er det å bli begravet og gå i forråtnelse. Det eneste håpet er å bli frosset ned, og kanskje en gang bli vekket til live igjen. Han innså at sjansene var små, i og med at hjernen er ødelagt når et menneske er erklært død. Derfor ville han helst fått innført aktiv dødshjelp, slik at kroppen fremdeles var intakt når han skulle bli nedfrosset.

Levende håp!

Til disse alvorlige spørsmål er jeg glad og takknemlig for å ha funnet et svar som gir håp, ja, et levende håp: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid». 1Pet 1:3-5

Dette levende håpet vi eier, vi som tror på Jesus som vår frelser, er en stor og herlig trøst med tanke på livets avslutning her på jord. Døden er ikke det siste! Vi har det beste igjen, vi som tror på Jesus. Vi har noe fantastisk i vente. Om du må dø før Jesus kommer igjen, så er det et lys over graven. Sorgen og savnet vil være der for dem som blir igjen, men et Guds barn går til noe mye, mye bedre.

   

La ikke hjerte bli grepet av uro, sa Jesus til disiplene like før han døde på korset og sto opp av graven. Jeg går bort for å gjøre i stand et rom for dere. Men jeg kommer igjen, og da skal dere for alltid være sammen med meg.(Se Joh 14,1ff)

  

Apostelen Johannes fikk se like inn i himmelen. Det var et overveldende syn som han skildrer flere plasser i åpenbaringsboken. Se hva han skriver i Åp 21,2-5a: «Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye!»

Men dette levende håpet gjelder ikke bare fram i tid. Mitt håp er Jesus, og han er i høyeste grad levende her og nå. Jesus for opp i himmelen, ikke bare for å gjøre i stand himmelen for sitt folk. Han tok med seg rettferdighetsdrakten til himmelen og er der for den Hellige Guds ansikt for oss. Hva vil det si? Jo, Kristus er blitt ditt liv du som tror på han. Ditt liv er ødelagt av synden. Kommer du fram for Gud slik du er, går du evig fortapt. Men den dag du ble født på ny, ble Jesus sitt liv, ditt. Du er skjult i Kristus, sier Bibelen. Jesus er i himmelen med sitt fullkomne liv og sier til Gud, dette er Oves liv. Så ser Gud meg i Kristus som om jeg aldri har syndet. Så er jeg himmelen verdig i Han!

«For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Heb 10:14) Tenk med sitt offer på Golgata og sitt liv for oss, har Jesus for alltid gjort dem fullkomne som tror på ham. Det er fantastisk stort. Fra det øyeblikk du ble frelst, eier du en fullkommen soning for dine synder og en fullkommen rettferdighet for Gud. Din helliggjørelse, din seier over synd, din tjeneste, dine fall og nederlag, kan ikke gjøre noe til eller fra. Eier du Jesus eier du en fullkommen frelse. Du kan ikke bli mer fullkommen for Gud enn du er. Denne rettferdigheten er gjemt i himmelen og kan derfor ikke skitnes til eller ødelegges.

På denne bakgrunn kan Brorson synge: «Min død er ferjemann Til livets faste land. Gud Sebaot, Hans eget slott, Ja, der er evig godt!» (SB nr.317)

Du må fødes på ny

Så er det ett ord i teksten fra 1 Peters brev som setter skille gjennom hele menneskeheten. Tvers gjennom bygder og familier. Og det er ordet gjenfødt. Nikodemus kom til Jesus om natten og spurte hvordan han kunne bli frelst. Jesus svarte ham: Du fødes må på ny!

  

Gjennom hele Guds ord forkynnes det klart. Det er to utganger på livet. Den som er født på ny får være med Jesus til himmelen. Den som ikke er født på ny går evig fortapt. Hvordan kan det skje at jeg kan bli født på ny, spurte Nikodemus. Jesus svarte med å si fram den lille bibel: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16

Profeten Amos forkynte for Israelsfolket: «Gjør deg rede til å møte din Gud.» (Amos 4,12) Er du klar? Hvis ikke kan det skje her å nå. Begynn og takk Jesus for at det var for deg han kom.

Du er innbudt til bryllup i himlen.

Du er ønsket velkommen av Gud.

Å, så riv deg da løs i fra vrimlen,

kom i dag når han sender deg bud

Lina Sandel om Rosenius

I forbindelse med at det i år et 200 år siden Carl Olof Rosenius ble født, tar jeg den først i hver måned fram et glimt fra denne forkynnerens skrifter og veiledning.

Denne gang vil jeg ta fram en diktsamling som Lina Sandell skrev om Rosenius og som hun kalte for «Bilder fra Carl Olof Rosenius sitt liv». Lina Sandell var venn og medarbeider av Rosenius og formidlet mye av Rosenius sin forkynnelse via sanger og dikt.

Mange av sangene som brukes på bedehus og i kirker er forfattet av Lina Sandell. «Blott en dag», «Ingen er så trygg i fare», «O Jesus, åpne du mitt øye» og «Er det sant at Jesus er min broder» er bare noen av de mange kjente og kjære sanger fra henne.

Etter at Rosenius døde, skrev Lina Sandell et langt minneord på rim om forkynneren og sjelesørgeren, Nordens «lille Luther», Carl Olof Rosenius.

Lina Sandell

Her er et lite utdrag, hentet fra Samlade Sånger af L.S. II”:

Bilder ur Karl Olof Rosenii lif’

Tänken på edra lärare, som till eder hafva talat Guds ord, och efterföljen deras tro, skådande hvad utgång deras umgängelse hade.  Heb 13,7

Dock, om nu vi skulle vandra spörjande ibland vårt folk:

Hvem har Herren här bland eder brukat til sin viljas tolk?

”Hvem har framför många andra framlagt nådens lära klar?”

Skulle tusen röster svara: ”Vår Rosenius det var!”

Hörom då: I låga stugan sitter där en åldrig man,

Som det hårda knappa brödet blott med nöd förtjäna kan.

Men ur blicken strålar likväl frid, förnöjsamhet och hopp,

Ty till en barmhärtig Fader tillitsfullt ha skådar opp.

”Hvaraf denna frid, du gamle”, spörja vi med undran stor,

”Jo, på Herren Jesus Kristus, trots all skröplighet, jag tror.

Syndabördan nu ej längre hvilar på min krökta rygg,

Gud har kastat den på Kristus, därför är jag fri och trygg.

Länge nog jag gått och suckat under Moses tunga staf,

Sökande med egna krafter lyfta samvetsbördan af,

Men den blef blott tyngre, tyngre, tills jag i en salig stund

Höra fick det dyra ordet om ett evigt fridsförbund.

Vid en sammankomst där borta uti kyrkobyn vid än

Läste man i ”Pietisten” om ”förbundet med Guds Son”

Och den nya lag som gäller än för Sonens barn – och se,

Bördan föll från tyngda skuldran, och jag måste saligt le.

Sedan dess, hus annorlunda har ej allt gestaltat sig,

Hvad som förr var tungt och bittert är nu lätt och ljuft för mig

Herren vare lof för gåfvan af en lärare, som vet

Tyda för oss höjden, djupet utaf nådens hemlighet.”

Hörom ock den unge pastorn, af Guds frid delaktiggjord

I det öfverfulla templet fritt förkunna nådens ord

För de tusende, som komma mången gång från fjeran trakt

Gripna utaf ordets sanning och af evangelii makt.

Hörom honom fritt bekänna: ”Länge jag i blindhet gick,

Djärft predikande en lära, hvaraf lif dock ingen fick

Talande om tro och bättring, gärningar och goda verk,

Men förgätande att grunden är blott Kristi gärning – märk!

Nitisk mot den mya läran stod jag där så stolt och stark,

En ortodoxiens kämpe på förnuftets frusna mark;

Men hvad under, Herren fann mig, bragte mig till korsets fot,

Med ett blad af ”Pietisten” han mig fångat i sin not!

Några ord ur Romarbrefvet med förklaringen deraf

Väckte mig till ny besinning af hvad Gud med Sonen gaf,

När det heter: Genom honom vi förlikningen nu fått,

Allt är botadt i den ene – allt är genom honom godt!

Hvad jag förr ej sett, jag såg nu, glad, förundrad, blygselfull;

Sedan dess väl många stormar sökt min fridsgrund slå omkull,

Men den står dock fast, ty Herren själf i nåd har lagt den så,

Och hvad han har lagt det måste uti evighet bestå!”

Vil du lese hel diktet, finner du det her:

 Lina Sandell om Carl Olof Rosenius

Forsamling, forening – forvirring?

Solberg bedehus på Tøtdal i Namdal

I flere av misjonsorganisasjonene på bedehusene er det for tiden et sterkt fokus på danning av forsamlinger. Samtidig er mange små foreninger litt urolige – hva med oss?

Det sterke fokus på forsamlingsarbeid, har etter min mening to hovedgrunner. Den viktigste er at noen ledere i enkelte byforsamlinger har vært i USA og besøkt store menigheter som har «lykkes» i å samle enormt med folk. De har hentet inspirasjon fra menigheter som Willow Creek, Saddleback og Bethel Church. Den andre grunnen er at mange småbarnsfamilier ønsker en samling søndag formiddag der de også kan få praktisert både forkynnelse, dåp, nattverd og konfirmasjon («full pakke»).

Denne prosessen har nok skapt en del forvirring med tanke på begrep om menighet og kirke. Inspirasjonen fra kirkevekstmenigheter i USA har i tillegg ført til en teologisk påvirkning som ikke er sunn.

Fra Namsos misjonsforsamling

Hvem er kirken?

Ludvig Hope var den store kirketeologiske tenker i Misjonssambandet. Han holdt sterkt og klart fram at «kirken er Guds folk». Dette har han bibelsk belegg for å si. Guds menighet er ikke en ytre organisasjon, men levende gjenfødte personer. Kirker og organisasjoner er bare «stillas» som Gud og hans menighet bruker for å nå ut med evangeliet.

Hope sitt kirkesyn har god støtte også i luthersk kirketenkning. I bekjennelsesskriftet Confessio Augustana står følgende: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.»

Dette betyr at det er like mye Guds menighet, kirken, som samles når 2-3 kristne samles om Guds ord, nattverd og bønn i en heim eller på et lite landsens bedehus, som når en forsamling på flere hundre samles i en av byene. Menigheten er de gjenfødte kristne samlet, ente det er mange eller få.

Menigheten på Arnøy i Nærøy

Forening eller forsamling

Når en hører de mest ivrige forsamlingstalsmenn argumentere, kan en noen ganger få inntrykk av at det er ulike trinn i Guds menighet. Det er flott med foreninger, enda bedre med misjonslag der flere foreninger går sammen om møtevirksomheten, men toppen på det hele er når en får gå fra misjonslag til forsamling.

Jeg tror ikke det er mange som bevisst tenker slik, men talemåten og argumentasjonen kan til tider lede tankene i den retning. Det har jeg i alle fall møtt på små steder hvor de ikke har noen mulighet til å organisere et forsamlingsarbeid på samme måte som på større steder. Der har jeg møtt spørsmål som: «Hva skal vi gjøre, vi er for få til å danne forsamling?» «Er det arbeidet vi driver på vårt lille bedehus, mindre viktig og mindre verd enn misjonsarbeidet i de store forsamlingene?» «Vi kan ikke tilby dåp og konfirmasjon, for vi er jo ikke forsamling!»

En annen kjent problemstilling er at på de fleste bedehus er det gjerne 4-6 misjonsorganisasjoner som har sitt arbeid. Og hver organisasjon består gjerne av noe få personer. På disse bedehusene er det god tradisjon for å støtte opp om hverandres møter, selv om forpliktelsen er størst når «min» organisasjon har sine samlinger.

Bjarne Mork på talerstolen i Namsos

Forkynn ordet!

Guds menighet sitt oppdrag her på jord er å vinne sjeler for himmelen. Hvordan har Gud bedt oss gjøre det? Jo, det står tydelig i Guds ord: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Vårt kall er å forkynne evangeliet til store og små, og å legge til rette for forkynnelsen. For syndere blir frelst ved å høre evangeliet forkynt, og Guds barn blir bevart ved å høre det samme budskapet.

Dette er prioritet nummer en! For å gjøre dette trenges ikke noe stort apparat og flott organisering. Og derfor er det så uendelig viktig at Ordet blir forkynt i store byer og små bygder. Om vi organiserer møtene forskjellig, om vi er mange eller få til å dele på oppgavene, det betyr lite. Det viktige er at Ordet blir forkynt til store og små. Det er oppmuntrende å møte trofaste misjonsvenner som år etter år legger til rette for hørelsen av Kristi ord.

Misjonssentert Namsos

Stå sammen, ikke slå sammen

På mange bedehus er organisasjonsbevisstheten avtakende. Dette gjelder ikke minst blant ungdom og unge voksne. Vi møter spørsmål som: «Hvorfor trenger vi ulike organisasjoner? Vi er så få at det er best at vi står sammen.» «Er det ikke et dårlig vitnesbyrd utad, at vi er så oppdelt i organisasjoner på bedehuset?»

Resultatet av slike spørsmål ser vi noen steder. Det dannes «bedehusforsamlinger» uavhengig av organisasjonene. Hovedvirksomheten drives av denne uavhengige bedehusforsamlingen, mens organisasjonene kommer inn med sine møter innimellom. På andre bedehus har to organisasjoner dannet en felles forsamling, gjerne organisasjoner som står nær hverandre teologisk.

NLM har ikke anbefalt slike løsninger, noe jeg støtter. Som Guds barn har vi fått et større kall enn bare å nå våre sambygdinger med evangeliet. Vi har fått et kall til å nå folk i andre land som ikke har hørt om frelsens vei. Gud har gitt ulike kall til ulike organisasjoner. Skal vi være tro mot dette vårt kall, må vi drive et selvstendig arbeid.

En annen fare ved slike «fellesforsamlinger» er at lærebevisstheten lett kan svekkes. Vi lever i ei tid med sterke brytninger i kristenflokkene. Vrang lære har gode kår. Her må vi være våkne og frimodige på Guds ords grunn. Dette blir vanskeligere å profilere i en felles forsamling. Da må en hele tiden ta hensyn til hva andre lærer, og dermed kan forkynnelsen lett bli bundet.

Kjølvik bedehus

Samarbeid

Men dette betyr ikke at vi ikke kan eller bør samarbeide. På bedehus hvor det er flere forsamlinger, bør en støtte opp om hverandres samlinger så langt som det er mulig praktisk og teologisk.

Men også innad i NLM bør vi tenke frimodig på mere samarbeid. I Suldal har flere bygder blitt enige om å ha to fellesmøter i måneden. Disse bygdene når hverandre innen om lag en halv times kjøring. Hver bygd har sine møteuker og enkeltmøter, men siden de er så få på hvert sted, er det en oppmuntring å kunne samles noen flere på tvers av «bygdegrensene» annen hver uke.

På Sola har to bedehus gått sammen om å ha felles søndags formiddagsmøte og felles misjonsforsamling. Siden formiddagsmøter var enklest å få til på det ene bedehuset, er disse møtene fast her. På det andre bedehuset har de fortsatt de faste møteukene, men nå i samarbeid med nabobedehuset. På Forsand har tre bedehus dannet felles misjonslag. Møtene går på omgang på de ulike bedehusene, med flest samlinger på bedehuset i kommunesenteret.

Stein Sandvik på talerstolen på Moi bedehus

Ja til flere forsamlinger!

Mange steder har arbeidet på bedehuset fått en oppsving etter at det har blitt faste møter søndag formiddag, der en også praktiserer dåp. Ikke minst har en nådd flere småbarnsfamilier. Det har ført til en styrking av søndagene som helligdag, der Guds ord skal være sentralt.

Dette er det grunn til å være takknemlig for. Det bør også være en oppmuntring til flere bedehus om å vurdere eget arbeid og se om det er noen ting som kan gjøres annerledes for å nå vårt store mål, å forkynne evangeliet for flest mulig.

Mister vi ikke motet

Guds ord sier: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.» (2 Kor 4:1)

Hvor er Lammet?

Spørsmålet er hentet fra den dramatiske fortellingen når Abraham på Guds befaling var på vei til Moria for å ofre Isak. Isak hadde antakelig vært med på mange offer før. Derfor ser han at denne gang mangler det viktigste. Her er ild og ved, men ”hvor er lammet til brennofferet”?

Dette spørsmålet har uroet meg med tanke på norsk kristenliv i dag, og bedehusarbeidet spesielt. Det er veldig mye solid Kristus-forkynnelse på våre bedehus. Det er det stor grunn til å takke Jesus for! Og der ordet om korset, om synd og nåde, får lyde klart, der vil også Den Hellige Ånd utføre sin gjerning.

At lov og evangelium får være det sentrale i vår forkynnelse, er langt fra en selvfølge. Kanskje er det få av forkynnerne og lederne i bedehus-organisasjonene som utad ønsker en forskyving av sentrum i forkynnelsen. Men er det hjertespråket?

Når forkynnere og leder samles til kurs og konferanser, hva samles en da om? En gang er det psykologi, neste gang er det ”modig lederskap”, så er det ”hvordan bruke kulturen i evangelisering”, kommunikasjon osv. Noen er opptatt av at vi må forkynne mer om Den Hellig Ånd, andre vil ha mer diakoni eller mer tale om hvordan få en forsamling til å vokse. Viktige temaer som en gjør vel i å fordype seg i.

Men hvor er Lammet? Bibelen lærer oss at hele Guds råd skal forkynnes. Det trenger en hver forkynner å besinne seg på. Samtidig tenker vi lett at det med synd og nåde er noe vi selvfølgelig kan. Derfor må vi heller lære mer om disse andre emnene. Men er det noe som er livsfarlig for oss som kristne, er det hvis evangeliet blir en selvfølge – noe vi kan.

Luther sa en gang: ”Evangeliet er de kristnes største kunst og visdom. I det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn evangeliet. Slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det. Og nå vil han høre noe annet, noe nytt. ”

Jeg er urolig for at Lammet holder på å kommet i skyggen i vårt misjonsarbeid. Kan hende er det ikke bevisst. Det er så mange viktige ting vi må få fram, at budskapet om mitt syndeforderv og frelsen ved stedfortrederens død på korset ubemerket kommer mer i periferien. Er dette sant, er vi ille ute!

La oss som Guds folk besinne oss på og be om nåde til å forkynne evangeliet rent og klart. Be om forkynnere som kan male Kristus for øynene på tilhørerne. Be om ledere som våger å være sentrale når kurs og konferanseprogram skal settes opp. Be om forkynnere og et misjonsfolk som har et bøyet hjerte og som hungrer etter å få høre at Gud er meg arme synder nådig. Be om at evangeliet får være en hode-sak, men først og fremst en hjerte-sak.

Hvor fantastisk er det ikke for en synder å få høre om Lammet: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!” ” Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd,” forkynte døperen Johannes. Måtte Jesus få oppreise mange vitner som peker i samme retning, på Lammet, på Kristus!



(Publisert første gang i 2009)

Hvem var profeten Muhammed?

Pilegrimsferd til Kaba-helligdommen i Mekka

foto: aftenposten.no

Muhammed ibn Abdullah var grunnleggeren av verdensreligionen Islam. Hvem var denne mannen som har hatt så stor innflytelse på millioner av menneskers liv?

Muhammed ble født omlag år 570 etter Kristus i byen Mekka i nåværende Saudi-Arabia. På den tid var den arabiske halvøya et klan-rike, med mange omvandrende stammer. Mange av disse stammene var jødiske eller preget av kristen tro. Andre tilba ånder i naturen eller menneskeskapte guder.

I Mekka var det en stor terningformet helligdom, som inneholdt mange forskjellige guder. Det var vanlig at ulike klaner kom til denne helligdommen, kalt Kaba, på pilegrimsreiser for å tilbe.

Muhammed vokst altså opp i Mekka, og han var preget både av jødisk og kristen lære. Muhammeds far døde på en handelsreise til nabobyen Medina, antakelig det året Muhammed ble født. Omkring seks år senere døde også Muhammeds mor, og han fikk da bo hos bestefaren. Men også bestefar døde, og da var det hans farbror Abu-Talib som tok seg av Muhammed.
 

Som ungdom drev han som gjeter og kameldriver, og han fikk godt ord på seg som en pålitelig og hardt arbeidende ungdom. Etter noen år kom han i tjeneste hos ei rik dame som het Hadidja. Hadidja hadde vært gift to ganger. Først ble hun enke, mens hun skilte seg fra den andre mannen. Hun var veldig rik og drev med handel og karavanefart, ikke minst til Syria.

Da Muhammed var 25 år fridde Hadidja, som da var 40 år. Muhammed svarte ja, og de ble gift. De fikk flere barn sammen, og Muhammed ble en rik mann ved dette ekteskapet. Muhammed var en religiøs grubler, og fikk mye ledig tid til disse grublerier etter at han ble gift til denne rikdommen.

I året 610 fikk Muhammed ifølge tradisjonen en åpenbaring fra Gud gjennom engelen Gabriel. Denne åpenbaring ble et vendepunkt for Muhammed. Åpenbaringen ble nedskrevet, og sammen med senere åpenbaringer utgjør de muslimenes hellige bok, Koranen. Muhammeds åpenbaringer lærer monoteisme. Allah er den eneste guden. Den første tiden forsto ikke Muhammed at det var noen ny lære han fremmet, han trodde det bare var en fornyelse av den jødisk/kristne tro. Men det gikk ikke lenge før både kristne og ikke minst jødene ble hans fiender.

Muhammed ved Kaba-helligdommen

 

Til å begynne med var det få i Mekka som ville følge Muhammed i hans tro. Kona Hadidja og farbror Abu-Talib ble imidlertid trofast etterfølgere av Muhammeds lære. Både kona og farbroren døde i 619. Muhammed fortsatte med sin forkynnelse både i Mekka og i en naboby som het Taif, men uten å vinne særlig med tilhenger.

En måned etter at kona døde, giftet Muhammed seg på ny. Det var ikke uvanlig med flerkoneri på Muhammeds tid, men han var trofast mot Hadidja så lenge hun levde. Etter hennes død, ble det en endring på dette. Kort tid etter sitt andre giftermål, trolovet han seg med den 6 år gamle Aisja, og giftet seg med henne da hun var omtrent 10 år gammel. Etter at Hadidja var død, tok han seg til sammen 10 koner,

Muhammed opplevde mye motstand i Mekka, og i år 622 flyttet han til Medina. Denne flyttingen blir regnet som starten på islam. I Medina fortsatte Muhammed sin forkynnelse. Han inngikk allianser med ulike stammer og brukte både vold og drap for å fremme sin sak. Han ranet mange karavaner og opparbeidet seg store rikdommer. Han var Medinas ubestridte leder, både politisk og åndelig. Han bygde i denne tiden ut den islamske lære. Den første tiden var læren preget av kristent og jødisk tankegods, men ble etter hvert mer selvstendig og i opposisjon til kristendommen og jødedommen.

Etter ei tid kom han i kamp med folk fra Mekka. Muhammed og hans menn vant slaget, og dette styrket hans stilling i Medina ytterligere. I 628 dro Muhammed på ny til Mekka med en stor hær. Da fikk han i stand en våpenhvileavtale som sikret at muslimene i Medina kunne dra på pilegrimsreise til Kaba-helligdommen i Mekka. To år senere erobret han Mekka og ble hersker også over sin fødeby.

Etter dette levde han kun i to år. Ved hans død i 632 var mesteparten av den Arabiske halvøya underlagt muslimsk herredømme. Jødene i området var enten landsforvist eller drept. Etter Muhammeds død har islam erobret store landområder, og er i dag den nest største religionen i verden med ca.1,5 milliarder tilhengere.

Muslimsk bønn på tempelhøyden i Jerusalem.

Foto: nato.int

Etterord

Det er få personer i verdenshistorien som har forført så mange som Muhammed. Han var en religiøs bedrager og verdslig krigerkonge. Religionen han stiftet, har også vært årsak til utrolig mye lidelse, undertrykkelse og død.

I dag har mange muslimer kommet til Norge som flyktninger og innvandrer. Gud elsker hver og en av dem, og Jesus har gitt sitt liv til soning også for deres synder. Gud vil at hver og en av dem skal bli frelst og bli løst fra trelldommen og undertrykkelsen de lever under i islam. Det er derfor et kall til oss som Guds barn og prøve å nå muslimene med evangeliet.

Samtidig må vi som samfunn være på vakt mot de politiske og samfunnsmessige ideer som store deler av den muslimske verden forfekter.

Kilder:
Gunnar Melbø: Kriger profeten
Inger Lautin(red): Verdens store religioner
wikipedia