Livet starter ved unnfangelsen

foto: b.bimg.dk

 

Det pågår for tiden en debatt om ulike sider ved fosterdrapsloven og livets begynnelse. Jeg opplever mye av det som skrives som skremmende.

Et avgjørende spørsmål i denne saken er når et menneske blir et menneske. Er det ved unnfangelsen, ved 12. svangerskapsuke eller når det kan overleve utenfor mors kropp? Det er få i dag som vil benekte at fra det øyeblikk et egg fra mor og ei sædcelle fra far smelter sammen, er et nytt menneske skapt.

Til tross for dette har norske myndigheter bestemt at mor, uten innblanding fra far eller samfunnet, skal kunne bestemme at dette nye mennesket skal kunne drepes inntil det er 12 uker gammelt. Barnets rettigheter og fars rettigheter er satt helt til side. Her har mor all makt. Det er et overgrep mot alle tre. Ikke minst mot mor, som blir gitt et eneansvar hun skulle blitt spart for.

Fastleger som ikke ønsker å innvirke ved slike fosterdrap, har i inntil nylig avtalt med sin arbeidsgiver og reservert seg mot å henvise ufødte barn til abort. For et par år siden fratok den rødgrønne regjeringen legene denne retten. Nå vil den nye regjeringen lovfeste denne reservasjonsretten, om enn med mange forbehold. Dette har medført en kampanje mot lovforslaget fra sosialistenes side, med god støtte fra de mest ekstreme feminister på borgerlig side.

Hva er argumentet? Jo, en slik reservasjon er et overgrep mot kvinnen. Hun kan få sårede følelser ved å måtte gå til en annen lege enn sin opprinnelige fastlege. Jeg skal ikke snakke nedlatende om vonde og såre følelser hos en vordende mor. Men i denne saken er det mange parter. Den viktigste står helt uten rettigheter. Barnet lever i livsfare! Hvem taler barnets sak? Mange leger kan ikke for sin samvittighets skyld henvise til fosterdrap. Skal disse dyktige leger avsettes fordi de ikke kan gå på akkord med sin samvittighet? Og det, selv om mor ikke engang trenger gå om fastlegen for å få utført sitt inngrep!

Noen mødre søker om svangerskapsavbrytelse også etter 12. uke. Det kan være sykdom, psykiske belastninger e.l. som ligger bak ønsket om å få fjernet barnet. De aller fleste av disse søknadene innvilges. I noen tilfeller kunne barnet overlevd, men blir i stede lagt til side for å dø. I naborommet arbeider helsepersonell febrilsk for å redde et like gammelt barn (23 uker), som er så heldig å være ønsket.

Vi ser hvor galt det bærer av sted når mennesket gir seg selv en rett det ikke har, nemlig å bestemme over liv og død. Hvert år får ikke 15 000 små ufødte nordmenn vokse opp. Guds ord sier til dette: «du skal ikke slå i hjel». Når vi ser de sterke følelsene denne saken vekker hos aborttilhengerne, forstår vi at her må det være åndskrefter som ligger bak. Og det skremmer.

Bibelen sier: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Denne kjærligheten gjelder barnet i mors liv. Den gjelder også mor, selv om hun har brutt det 5. bud. Og det gjelder leger som utfører ugjerningen. Jesus sonet for alle synder på korset. Tilgivelsen og frelsen blir den til del som omvender seg og tror på Jesus.

En av våre forfattere skrev en gang: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» De ufødte barns urett rammer oss alle. Derfor må jeg slå mine øyne ned. Jeg gjør så lite, ja, nesten ingen ting, for å berge og hjelpe disse små. Det er et stort paradoks at det er langt større oppmerksomhet rundt dyrs rettigheter enn om de små barnas rett til liv. Det er på høy tid å våkne!

(Innlegg i avisa Agder 29.01.2014)

Fred med Gud

Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud, ved vår Herre Jesus Kristus. Rom 5,1.

Vi lever i ei urolig tid. Krig og terror rammer hardt og ubarmhjertig. Mange heimer går i oppløsning. Tusenvis av ufødte barn får aldri vokse opp fordi foreldrene velger å ta deres liv. Jo her er virkelig et stort behov for fredsarbeid på mange plan på vår jord. Her er så mange om lider. Og vi ser at tegna på Jesu komme blir mer og mer tydelige.

Da Jesus kom første gang ble han av englene hyllet som Fredsfyrsten. ”Fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.” Jesus kom ikke for å skape fred mellom mennesker, men for å skape fred mellom Gud og ei fallen slekt. Når synda kom inn i verden, ble fredsforholdet mellom Gud og mennesker brutt. ”Freds vei kjenner de ikke” står det i Romerbrevet kapittel 3.

Guds vrede lå over menneskene. Fortapelsens gru var vår framtid. Her var virkelig behov for å arbeide for fred. Mennesket ville ikke. ”Vi vendte oss hver til sin vei.” ”Du har bare trettet meg med dine synder, voldt meg møye med dine misgjerninger”.

Hvordan er det likevel mulig for en fortapt synder å få fred med Gud? Det måtte en himmelens fredsfyrste til. ”For mens vi enda var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.” Han elsket sine fiender så høyt, at han var villig til selv å bli rammet av Guds vrede for at vi skulle ha fred. Han levde et fullkomment liv for oss, og han bar våre synder til soning på korset.

Den som av nåde ved tro har fått ta imot Jesus som sin frelser, har fred med Gud.

Å, hvilke dype saker, Hvor undres vel min sjel:
Se. Herren døden smaker Istedenfor sin trell!
Den Herre Kristus, Gud og mann, For meg, fortapte synder,
Gikk under dødens bann

Hva kan meg nå forskrekke? Min synd, så mangefold?
Min Jesus vil meg dekke! Hans rettferd er mitt skjold!
Guds Lam min synd har båret visst; Jeg frykter ikke lenger
For helveds makt og list.

Men ”Det er ingen fred for den ugudelige” sier Ordet. Den som ikke har tatt imot Jesus som sin frelser er på vei mot helvete. Det er vårt kall som misjonsfolk. ”Alle, alle må se. Den herlige frelser jeg eier..” Vi har et fredsbudskap å gå med. Må du svare ja til kallet og gå!

Et troverdig ord

Er det Guds ord vi finner i Bibelen fra første til siste blad? «Ditt ord er sannhet» sier Bibelen om seg selv.

1984/85 var jeg student på Norsk Lærerakademi(NLA). Året på NLA var et fantastisk år. Mye godt ble servert. NLA er en av de mest bibeltro institusjonene i landet vårt. Men også her møtte jeg bibelkritikken. Nå er debatten blusset opp igjen. Det er både alvorlig og trist når det blir stilt spørsmålstegn ved Guds ords troverdighet.

Bibelkritikk

Jeg vil nevne ett par eksempler: I 1 Mos 12 står det om at Abraham og Sara var i Egypt. Siden Sara var så vakker, var Abraham redd for at Egypterne ville slå ham i hjel for å få tak i Sara. Hun skulle derfor si at hun var Abrahams søster. En liknende hendelse omtales i 1 Mos 20 og i 1 Mos 26 da gjelder det Isak og Rebekka. Det som ble undervist om dette på NLA, var at dette egentlig var èn hendelse som tradisjonen hadde gjort til tre. Altså, en historisk feil i Bibelen.

I undervisningen fra Johannes evangeliet ble det hevdet at Johannes avsluttet sitt evangelium i kapittel 20. Kap 21 er kommet til av en annen forfatter på et senere tidspunkt. Altså er ikke kapittel 21 apostolisk.

Bibelkritikken startet allerede i paradis. Djevelen kom til Eva og sa: ”Har Gud virkelig sagt?” Det førte til menneskehetens største katastrofe, syndefallet og opprøret mot Gud. Denne bibelkritikken har fulgt oss mennesker gjennom alle tider, og er ikke mindre i vår tid.

Guds ord sier at det er to utganger på livet, frelse og fortapelse. Mye av forkynnelsen i vår tid fornekter og fortier fortapelsens realitet. Guds ord sier at ei kvinne skal slippe å være hyrde og eldste. Det er få som bøyer seg for det ordet! Vi ser det også i etikken. Guds ord sier at seksuelt samliv hører til i et offentlig inngått ekteskap mellom en mann og ei kvinne. I dag forkynnes det fra mange hold at det er fritt fram bare du er glad i den du har samliv med.

Desto fastere

Vi kunne fortsatt i det uendelige. Men la oss heller gå til Ordet selv. I 2 Pet 1,19a står følgende: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på..» Peter hadde vært med Jesus på forklarelsens berg. Der så han Moses og Elia og hørte Guds røst fra himmelen. Fantastiske under og opplevelser. Likevel sier han: Desto fastere har vi det profetiske ord! Det kan være mange store opplevelser som Jesus unner sine, men det er Guds ord som vi først og fremst skal akte på.

Det er et troverdig ord. Ikke en tøddel av ordet skal forgå, fra første ord i 1 Mos til siste i Åpenbaringen. Dette ordet er gitt oss av Gud, ført i pennene av profeter og apostler som var inspirert av DHÅ til å skrive. Skrivemåten er personlig, men innholdet er gitt av Gud.

På Guds vegne skriver apostelen Paulus til sin medarbeider Timoteus: «Og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Den hele Skrift er innblåst av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» 2 Tim 3,15-16 Hele skriften. Vi kan stole på Guds ord.

Vanskelig å forstå?

Men, sier mange. Ordet er ikke så lett å forstå. Det er mange ulike tolkninger. Guds ord gir en god rettledning: «Idet dere først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. 2 Pet 1,20-21

Vi kan illustrere det med spørsmålet om det er rett ut fra Bibelen å gifte seg på ny for en som er skilt. Mange bibelvers taler om dette, bl.a. Mark10,11-12, Luk 16,18; Rom 7,3; 1 Kor 7,11. Alle disse bibelvers sier utvetydig at den som er skilt ikke skal gifte seg på ny så lenge ektefelle lever. En tekst (Mat 19,9) kan muligens synes å åpne for gjengifte når den ene ektefellen har vært utro. Da må dette verset sees i lys av de mange klare. Det finnes ingen åpning for gjengifte i Guds ord, så lenge ektefellen lever.

Vi bøyer oss for Ordet

Men andre ord er enda vanskeligere å forstå. Hva med dem? Det er vel Luther som har gitt en sunn veiledning her. Møter du ord i Bibelen du ikke kan forstå, ting som kan synes som motsetninger og lignende, da bøyer vi oss for at Guds tanker er høyere enn våre tanker og lar de ordene ligge og konsentrere oss om andre og mer klare ord. Vi bøyer oss for Ordet, vi setter oss ikke over det!

Salme 119 handler om Guds ord. Her er mye visdom å hente.

«Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.» Sal119,89

«Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» Sal119,105

«Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand.» Salme 119,130

«Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.» Salme 119,160

Løftene kan ikke svikte

Jeg har mange ganger tenkt og sagt. Tenk om vi ikke kunne stole på Guds ord. Tenk om det var opp til oss å finne ut av hva som er Guds ord og hva som er menneskeord. Tenk om det var slik at noe av det som står i Bibelen er sant og noe er eventyr. Hvordan kunne vi da få hvile i løftene? Hvordan kunne vi da vite at den som har Sønnen har livet? Hvordan kunne vi da stole på at Jesu hans Sønns blod renser for all synd?

Så godt å vite at Ordet står fast til evig tid, ”inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.”

Tysværbu dømt til døden

Kårstø. Sandvik-gardene i bakgrunnen. foto:daisy.sodor.no

 

Ingemund Sandvik var en bestemt herremann. Han godtok ikke hva som helst av myndighetene.

Sandvik er en gard i Tysvær kommune. Den ligger der hvor Kårstø-anlegget er nå. Jeg har hatt slekt på Sandvik tilbake til 1500 tallet. Oldemor Johanne Sandvik solgte garden i 1915, men en fjern slektning kjøpte den tilbake på 1950-tallet og drev garden til Statoil overtok.

En av de første kjente slektningene på Sandvik var Gunder Sandvik. Han var fra Førre i Avaldsnes, men bosatte seg i Tysvær. Han bodde først på garden Tysvær, men flyttet til Sandvik ca. år 1600 da sønnen Ingemund overtok Tysvær.

Gunder hadde minst 9 barn. Jeg stammer fra Gunder gjennom to av barna, Ole og Kristoffer. Ole overtok først garden Årvik i Tysvær, men flyttet til Tysværgården i ca. 1624 og overtok etter bror Ingemund.  Kristoffer overtok Sandvik etter faren i 1615.

En tredje av Gunder sine sønner var den nevnte Ingemund. Han ble født i 1580 og overtok Tysværgarden etter sin far om lag år 1600. I år 1609, 29 år gammel, sto han i spissen for ett opprør mot myndighetene. Ingemund fikk med seg flere sambygdinger. Hva som var årsaken til dette opprøret vites ikke, men det skjedde mens det var ting i nabobygda Gismervik.

Flokken med tysværbuer gikk til angrep på fogden i området og jaget han på sjøen. Fogden fikk heldigvis berget seg opp i en båt og kom seg bort. Den andre myndighetspersonen, sorenskriveren, ble imidlertid igjen og bøndene med Ingemund i spissen, tvang han til å dømme etter bøndenes vilje i saken som var til behandling,

En slik oppførsel ble ikke tolerert. Ingemund og fire medsammensvorne ble derfor stilt for retten anklaget for opprør og mytteri. Saken gikk i mange rettsaker og havnet til slutt helt i den øverste retten, som da ble kalt for «herredagen» og hadde tilhold i Oslo. Her var selveste kongen til stede og ledet retten.

Det gikk som det måtte gå. Ingemund ble dømt til døden ved henging. Nå hadde Ingemund mange venner som ba om nåde for ham, og dette fikk en lykkelig utgang. Ingemunds straff ble omgjort fra dødsstraff til ei bot på 500 riksdaler og rømming fra lenet (fylket). På den tid kostet ei ku 2 riksdaler, så bota tilsvarte 250 kyr. Et umulig beløp å betale for en bonde fra Tysvær.

Hvordan det gikk med boten vites ikke. Ingemund flyttet i alle fall bort fra heimbygda for en periode. Men allerede i 1616, 7 år etter opprøret, er han på plass igjen i Tysvær og virker til og med som lagrettemann (dommer). Det som kunne endt med henging, gikk altså over i likeste laget.

Kilde: Erik Bakkevig: Erik Eriksen Hesthammer og Eli Jacomsdatter Askelands forfedre og slekt.

Navnet i livets bok?

 

Er mitt navn innskrevet i livets bok hos Gud? Selv om spørsmålet er like viktig hver dag, er det ikke minst naturlig å stille dette spørsmålet ved et årsskifte som nå.

Bibelen omtaler livets bok flere steder. Det er fint og viktig å legge merke til det som står. Vi tar med to vers fra Johannes åpenbaring:

Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. Åp 3,5

Og hvis noen ikke blir funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen. Åp 20,15. Her møter vi virkelig alvoret!

I Filipperbrevet møter vi livets bok fra en annen vinkel: Fil 4,3a. For de har kjempet med meg i evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere, de som har sine navn skevet i livsens bok.

Nyttår er regnskapstid. Mang en økonomiansvarlig er spent når årets regnskap skal gjøres det opp. Blir det overskudd eller underskudd. Eller kanskje akkurat i balanse? Guds barn vil også spørre seg selv. Har jeg bevart troen gjennom året som ligger bak? Er Jesus min, eller lever jeg i selvbedrag? Er det bare rette meninger uten sant liv? Eller har jeg navn av å leve, men det er også alt.

Å du kjære Jesu navn

Nyttår er også Jesu navnedag. I en av nyttårstekstene står det: Da åtte dager var til gått, og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han blev unnfanget i mors liv. Luk 2,20.  Jesu navn betyr  Han skal frelse sitt folk fra deres synder. Derfor er Guds folk så glad i Jesu-navnet. Derfor synger vi om det navnet, «ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.»

 

 

Den danske biskop på 1700-tallet Hans Adolf Brorson har skrevet en fantastisk fin nyttårsalme. (Sanboken nr.120)

Saligheten er oss nær,

Opp mitt hjerte, opp min tunge, 

Opp om Jesu navn å sjunge,

Om hvor dyrebart det er! 

Alt som i meg er, seg fryde

Til min Frelsers lov og pris,

Så min jubelsang kan lyde

Like inn i paradis. (vers 1)

Og han fortsetter i vers 2. Legg merke til hvor utrolig innholdsmetta verset er:

Å du kjære Jesu navn!

Min forløsnings morgenrøde,

Paradisets førstegrøde,

Bange sjelers trygge havn!

Troens sterke seiersfane,

Håpets rette ankergrunn,

Lyset på min trange bane,

Trøsten i min siste stund!

Det er ikke et navn vi tilber og tror på, men han som bærer dette herlig navnet: Jesus.

Min navneære

19. juni 1960 ble jeg født. Noen dager senere fikk også jeg et navn, Lars Ove. Det var et navn som skulle fortelle at Lars og Olava er mine besteforeldre. Mere betyr ikke det navnet. Men jeg fikk noe i fødselsgave som gjør at mitt navn har en helt annen klang enn Jesus sitt. Brorson sier det på denne måten: Å, jeg er en synder stor! Det er all min navneære! Det er en navneære som alle mennesker bærer. Har du merket den i ditt liv?

Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som  utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.  Gal 5,19-21

Med et slikt rulleblad er himmelen stengt.

Min skyld du tok

Hvorfor kan så Paulus, Johannes, og alle Guds barn likevel juble og glede seg over en åpen himmel. «Men da du er Jesus blevet og fordi min synd du tok, Derfor er mitt navn innskrevet deilig nå i livets bok.» (Nr120 v.4b)  Da er det virkelig grunn til å se 2014 lyst i møte.

Vi leste til å begynne med om de som seirer. De som når fram til målet. De som ikke får utslettet navnet sitt fra livets bok. Hvem er de og hvorfor seirer de: Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler. Åp 3,5

Det er dette som er kjernen i vår tro. Det er dette som er min redning. Litt lenger ute i Åpenbaringsboken sies det om de som blir frelst at «de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod.» Jesu død på korset da han sonet min synder, det er redningen for en synder.

 

Har dette underet skjedd i ditt liv, ja, da skal du vite at Jesus «vil kjennes ved ditt navn for sin Far». Er ikke det fantastisk, jeg med den navneære, som vi var innom tidligere. Kan det sies noe større om et menneske enn at Jesus vil kjennes ved meg for den tre ganger hellige Gud!

 

Da kan vi også glede oss over medarbeiderne i Guds rike slik Paulus gjør i Fil 4,3. For de har kjempet med meg i evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere, de som har sine navn skrevet i livsens bok.

Tenk å få ha medarbeider som Gud kjennes ved og som har sitt navn innskrevet i livets bok. Er de syndfrie? Er de uten feil? Oppfører de seg alltid slik at det er en fryd og glede for meg? Nei, og heller ikke jeg mot dem! Men skinnet kan bedra! De er syndere som er renset i Jesu blod! Når Jesus kjennes ved dem, skal også jeg få takke for hver og en i «den lille flokk som Jesus kjennes ved.»

Nytt år - Jesusår

Så går vi inn i et nytt år med mange mørke og tunge skyer på himmelen. Guds barn arbeider i motvind, var det en gammel misjonsvenn som sa. Vi har stor mangel på åndelige ledere og forkynnere. Vi lengter etter vekkelse. Jeg mangler nød for de ufrelste. Jeg har så liten syndenød og opplever så sjelden frelsesfryd.

Men de mørke skyene må ikke få ta motet fra deg, men la dem drive deg til Jesus. Det står et herlig ord om Han i Ef 3,20-21. Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.

Vi tilhører en Frelser som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår! Han som har all makt i himmel og på jord. Han er også mektig til å frelse syndere i 2014! Det gir mot og trøst.

Så skal vi også få se framover. Det er slett ikke utenkelig at 2014 blir året da Jesus kommer igjen. Da blir det en fullkommen jubel for den som har navnet sitt i livets bok:  

Jeg skal opp i dommen stå,

Inn med fryd i himlen stige,

Og i herlighetens rike

Skal jeg livets krone få.

Hvite klær og palmegrene,

Engledrikk av livets flod,

Dette nyter jeg alene

For min Jesu navn og blod.

(Nr. 120 v.5)

(Andakt nyttårsfest Ersdaltun 31.12.13)

Israel - Guds folk

 

Israel er en liten prikk i verden. Ikke større enn et middels norsk fylke. Likevel er det knapt noe land som er mere i verdens fokus enn nettopp Israel.

Fra Det gamle testamentet

Israels historie starter som alt annet, fra evighet av. Guds frelsesplan for oss mennesker var klar før verden ble skapt. Landets og jødefolkets historie i tiden, starter derimot med Abraham. Abraham var fra Ur i Kaldea, i det nåværende Irak. Han ble født mer enn 2000 år før Kristi fødsel.

På den tiden var det flere ulike stammegrupper som bodde i nåværende Israel. Disse folkeslag hadde gjort opprør mot Den hellige Gud, og Gud hadde bestemt at de derfor skulle fordrives og utryddes. Han ville gi landet til Abraham og hans etterkommere, og dette ble opphavet til det jødiske folk.

Abraham og kona Sara flyttet til Kana`ans land(Israel), men bodde der uten å eie landet. Barnebarnet Jakob fikk i voksen alder et nytt navn av Gud, navnet Israel. Jakob og hans familie på ca. 70 medlemmer flyttet til Egypt, og folket ble i Egypt i mere enn 400 år. De var da blitt et stort folk på antakelig ett par millioner.

Gud kalte Moses til å føre jødene ut fra Egypt. Etter 40 års vandring i ørkenen, kunne Moses sin etterfølger Josva, føre jødene inn i det lovede landet. Israel var dermed for første gang et samlet land. Dette skjedde ca. år 1400 før Kristus.

Israel var nå et samlet land i omtrent 470 år. Kong Salomo ledet Israel i dets storhetstid, men Salomo falt fra Gud og begynte å dyrke avguder. Konsekvensen av dette var at landet ble delt. Nord-riket besto av 10 av Israels stammer, mens Sør-riket besto av Juda stammen med sete i Jerusalem.

Vel 200 år sener ble Nord-riket erobret av naboland og folket ble bortført. Det samme skjedde med Sør-riket nesten 150 år senere. Vi er da kommet til år 587 f.Kr. Jødene i Sør-riket ble bortført til Babylonia og var der i 70 år. Etter 70 års fangenskap i Babel fikk jøden vende tilbake til Jerusalem. Fram til ca. år 400 virker ulike profeter i Israel.

 

Etter Kristus

I de neste århundrene var landet styrt av ulike fremmede herskere, bl.a. babylonske og greske ledere. I år 165 f.kr og fram til år 67 f.kr var landet igjen en selvstendig jødisk stat. I 67 f.kr overtok Romerriket makten og hersket fram til midten av 300-tallet e.kr. Den første tiden under Romerriket hadde jødene imidlertid delvis selvstyre. I år 70 ble Jerusalem ødelagt etter et jødisk opprør mot romermakten.

Fram til et nytt opprør i år 132, bodde det fortsatt mange jøder i Israel. Men etter dette opprøret, ble de fleste jøder spredt over hele verden. Likevel ble noen få jøder boende i landet sitt, selv om det var okkupert av fremmede makter.

Etter romerne, overtok det bysantinske riket som okkupasjonsmakt. Deretter fulgte islamske herskere, korsfarere, mamelukker, ottomanske og briter som herskere. Israel var aldri noen selvstendig stat i denne perioden fra 67 f.kr til 1948 e.kr. De siste årene før landet på nytt ble selvstendig, bodde det noen jøder og arabere i Israel, men det meste av landet var øde ørken og sumpområder.

 

Moderne tid

I hele perioden jødene levde i utlendighet var det en sterk lengt tilbake til det lovede land blant de fleste av jødene. Selv om de var spredd i mange land i nesten 2000 år, bevarte folket sin jødiske identitet. Ofte opplevde jødene forfølgelse i landene de bodde i, ikke minst i Øst-Europa. Mot slutten av 1800-tallet begynte derfor flere jøder å flytte heim til Israel. I 1917 lovet den britiske utenriksministeren at jødene skulle få landet sitt igjen. Dette førte til sterke protester fra arabere, og løftet ble lagt på is.

Araberne selv fikk imidlertid sin selvstendighet. De enorme landområdene i Midt-Østen og Nord-Afrika ble oppdelt i mange ulike arabiske land. Etter 2. verdenskrig, der 6 millioner jøder ble myrdet, fikk endelig jødene landet sitt tilbake, da «Palestinamandatet» ble delt mellom et stort Jordan og et bitte lite Israel i 1948.

De arabiske landene gikk umiddelbart til krig mot den nye jødiske staten, og lovet å «jage jødene på havet.» Ved et Guds under klarte jødene å stå imot den enorme overmakten. Under denne krigen flyktet mange arabere som var bosatt i Israel til Israels naboland, men mange arabere ble værende i Israel og ble israelske statsborgere. De arabiske flyktningene ble etter dette brukt i et politisk spill for å presse Israel til å oppgi landområder. De ble ikke integrert i de arabiske landene.

Mange jøder bodde på denne tid i arabiske land. De fleste av disse måtte flykte fra sine heimer og til Israel for å berge livet. Det var like mange jøder som flyktet fra arabiske land, som det var arabere som flyktet fra Israel.

De arabiske land har hatt store problem med å godkjenne Israel som jødenes land. Flere ganger har de gått til krig mot jødene for å «ta tilbake» landet. De har aldri lyktes. Derfor har de i stede brukt politisk propaganda med stort hell. Selv om araberne i Israel aldri har vært et eget folk, de har vært og er arabere, begynte de å kalle seg for «det palestinske folk». De krever deler av landet Israel, i første omgang den delen som Israel erobret i krigen i 1967. Og der er vi nå.

 

Guds plan

At jødene er bevart som folk gjennom alle disse århundrer er et Guds under. Selv om jødefolket forlot Israels Gud, forkastet ikke Han dem. Han lovet at de skulle få sitt land igjen, og det er nå skjedd. Mot all fornuft har de også klart å forsvare sitt land mot en enorm overmakt. Samtidig har Guds sagt i sitt ord at i de siste tider før Jesus kommer igjen skal hele verden vende seg imot Israel. Det skjer åpenbart i vår tid og vi ser Gud hånd i alt dette.

Tiden etter Jesu frelsverk ble fullført kalles hedningenes tid. En tid hvor hovedmengden av jødene har forherdet seg overfor Gud, mens hedninger til jordens ender tar i mot frelsen. Men det slutter ikke med det. Gud har fortsatt en plan med sitt folk. Ut fra Guds ord ser det ut til at «hele Israel» skal bli frelst før Jesus kommer igjen for å hente sine til seg. (Rom 9-11)

Vi må forøvrig tale med varsomhet om det som ligger foran. Gud har åpenbart det i sitt ord ved bilder og profetier, men vi mennesker forstår stykkevis. Vi bør derfor nærme oss profetiene om hva som skal komme med ydmykhet og respekt. Så vil vi forstå det til fulle når det skjer.

 

Jesus kom - og kommer igjen

Ill. netkirken.dk

 

Vi nærmer oss jul. Nok en gang skal vi få minnes barnet i krybben, gjeterne på Betlehemsmarken som fikk englebesøk og de vise menn fra østerland som kom for å hylle Jesus.

For menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. Mat 18,11

Jeg er glad for alle gode tradisjoner knyttet til julen. Tradisjoner der familien er viktig, og hvor vi kan være sammen og vise at vi er glade i hverandre.

Julen har en hovedperson som ikke kan glemmes om vi vil feire ei sann jul. Jesus kom til jord i en bestemt hensikt. Barnet i krybben lå der fordi han var sendt av Gud. Jesus kom til jord for å frelse syndere! Han kom for å leve et fullkomment liv, slik at du og han kunne bytte. Han tok di synd og ble rammet av Guds vrede i stede for deg. Du fikk hans fullkomne liv, slik at du kan stå ren og rettferdig for Den Hellige Gud.

Det er min redning at Jesus kom. Hans komme gjør at ”jeg som til helvet skyldig var, er Jesu brud og Gud min far.”

Han kommer igjen

Etter at frelsesverket var fullført, fòr Jesus opp til himmelen. Han lovet imidlertid å komme igjen, og komme snart. Ut fra skriften forstår vi at det ikke er lenge igjen før Jesus kommer. Da er det et stort spørsmål; Blir du med?

Et kjennetegn som Jesus sier skal prege tiden før han kommer, er at mange skal falle fra troen. Av de ti jomfruene som gikk for å møte brudgommen(Mat 25), sovnet alle og halvparten sovnet i døden. De gikk evig fortapt.

I Luk 17 står det at når Jesus kommer skal to kvinner male på samme kvern, en blir med, mens en blir tilbake. Det skal være to i samme seng. En blir med til himmelen, en havner i helvete. Et veldig alvor!

Kanskje Jesus kommer igjen denne julen for å hente sine til det himmelske bryllup? Blir du med? Retten til det, eier den som her på jord har tatt imot han som kom. ”Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Joh 1,12)

 

God jul!