Søke uten å finne

Avguden kunne ikke hjelpe!

Jeg har fått høre evangeliet og tatt imot Jesus som min frelser. Mange millioner har ikke hørt Jesusnavnet nevnt. De leter etter frelse uten å finne den.

Asbjørn Aavik var misjonær i Kina og Taiwan for Misjonssambandet. I 1939 skrev han si første av over 40 bøker. Boka hat ”De venter” og kom ut på Gry forlag. I boka forteller han bl.a. om et møte med en kristen kineser:

”Vi kom til en landsby herinne mellom fjellene. Det var første gang jeg var der, men evangeliet var forkynt der, og der var en liten kristenflokk. Vi hadde møtene i et av de kristne hjemmene, og der skulle jeg også bo. Den første kvelden ble jeg sittende og snakke med den eldste sønnen i huset. Han var en kristen.

Han forteller hvordan Gud vakte ham og frelste ham. Forteller hvordan Gud også har bevart ham gjennom disse farefulle år i sitt samfunn. Men så med en gang blir han så stille. Sitter bare og stirrer ned i golvet – som var han langt borte i en annen verden.

-Hva er det du tenker på? Han våkner. –Det er dette med far.

-Dette med far, men han er jo død?

-Ja, er nettopp det at far er død – og far døde før evangeliet kom hit til denne landsbyen. Og dette minnet om fars død blir jeg aldri kvitt.

-Vil du fortelle meg det?

Sønnen flytter veken i oljeskålen, så flammen stiger og blafrer i husets kalde gjenomtrekk. Og rottene springer over golvet den sene kveld. Så fortsetter sønnen:

-Far ble dårlig, og gammel som han var, tok sykdommen fort overtaket. Ingen doktor eller medisin kunne hjelpe. Vi så det lakket mot slutten.

-Sønn! Ropte han en dag. Jeg går bort til sengen. –Sønn, jeg skal dø snart. –Å nei, far, du blir nok frisk igjen, sier jeg. –Nei, dette er slutten. Hørte du ikke hvor ravnene skrek i natt? Min sønn, jeg er redd for å dø. Jeg tør ikke dø. Vil du hente avgudspresten.

Og presten kommer. På store gule papir skriver han mange underlige snirkler og tegn. Han skriver mange ark. Han skal jo ha betaling pr. stykke. Han mumler til slutt noe uforståelig over de ferdigskrevne arkene – og går.

Sønnen bretter arkene forsiktig sammen og går til tempelet for å brenne dem. Først kneler han til den store avguden i midten – slår pannen i golvet og ber ham være nådig mot hans gamle far som nå skal ut på den lange reise gjennom andre verdener. Så brenner han arkene i en urne. Og røken stiger under det sotete taket. Og sønnen tror som alle hans fedre har trodd før ham – at røken stiger inn i den andre verden og vekker åndene. Og røken blir igjen til gule ark som ligger foran åndene som hersker på den andre siden. Så har de fått beskjed.

-Sønn! Roper far igjen dagen etter. Og sønnen går bort til sengen. –Sønn, det hjalp ikke. Jeg er like redd for døden. Hent avguden. Og sønnen henter avguden. Den står der bak alteret i templet – flyttbar. Ved siden står en bærestol alltid ferdig. Og de setter guden oppi og bærer den hjem. Og de støtter far opp i sengen, og far slår de magre hendene sammen og ber:

Nå skal jeg inn gjennom den sorte dør – og ut på den lange reise. Og ingen har vendt tilbake og fortalt oss hvordan det er bak denne dør. Jeg ber deg – led meg – led gjennom alle farlige pass, forbi alle piner og krav i den andre verden. Og før meg til sist sikkert over broen ved enden av straffens land. Så skal det aldri mangle røkelse på ditt alter.

Så bærer de avguden av jord tilbake. Og det gikk to dager.

-Sønn, roper far igjen. Sønn, det hjalp ikke. Og snart skal jeg dø. Og sønnen står ved fars seng. Og sønnen kan ikke hjelpe. –Sønn, si meg, er her ikke mer?

-Nei, nå er her ikke mer. Presten har vært her. Avguden har vært her. Her er ikke mer å hente. Og far prøver å snu seg, griper etter sønnens hånd: Sønn, er her ikke noe mer!

Slik døde far.

Jeg har aldri kunnet glemme dette. Og det vil følge meg livet ut. Hedningene leter – leter uten å finne. Vi vet om dette ”noe mer”. Nei, det er mer enn ”noe mer”. Det er det eneste. Men det vet ikke hedningen. Og over hedningens vide, store verden dør det mange slike. De søkte, men fant ikke. Kan vi da ha ro med bare å ha det for oss selv, dette som alle skulle eie?

Nei, vi må gå – så alle bud kan få-!”

 

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet.

Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. (Joh 14,6)

 

Frelst av nåde eller gjerninger?

Veien til frelse ble bestemt på et rådsmøte i himmelen før verden var skapt. Vedtaket som ble besluttet på dette rådsmøtet var at Guds egen Sønn skulle betale prisen for den nye himmelveien, og mennesket skulle få frelsen av bare nåde. Helt uten eget bidrag.

”Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av”. 2 Tim 1,9

For å passe inn i himmelen må du være uten synd. Livet ditt må være fullkomment. Noe slikt er umulig for oss mennesker. Det så Gud. Han så at himmelen ville bli tom for mennesker hvis ikke Han i sin nåde grep inn.

Himmelsk rådsmøte

Derfor besluttet Gud at Jesus skulle bli menneske og gå i vårt sted. Han skulle sone for våre synder og leve et fullkomment liv etter loven. Han skulle leve slik at han passer inn i himmelen. Dette gjorde Jesus fullkomment. Soningen for syndene og det stedfortredende livet ble fullført på korset.

Derfor gjelder også i 2012 den beslutning som ble fattet på rådsmøtet i himmelen. Det gjelder for den som er frelst og for den som ikke er frelst. Men Jesus tvinger ingen til å ta imot denne frelsen, du får den av nåde ved tro.

Mye åndelig strev

Dette er stikk i strid med vår fornuft og vår måte å tenke på. For vi vil helst bidra selv til vår frelse. Derfor strever vi og kaver for å bli nåden verdig. Vi strever med å tro. Vi strever med å be. Vi strever med å lese i Bibelen. Vi strever med å leve et kristelig liv. Vi strever med å få nok nød for de ufrelste rundt oss. Så får vi ikke hvile i evangeliet, for vi får det ikke til.

Galaterne strevde med det samme. De mente at det ikke var nok med Jesu verk. Det måtte i alle fall til en omskjærelse i tillegg. Da blir Paulus på Guds vegne skarp i tonene:

”Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?” Gal 3,1-3

Guds gave, frelse av nåde

Var det ved lovgjerninger, ved dine egne gjerninger du ble frelst? Nei, ved å høre et budskap om Jesus verk, malt for deres øyne. Menigheten i Efesus fikk dette så herlig forkynt for seg:

”Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef 2,4-8

Etter syndefallet er dette fullstendig uforståelig for oss mennesker. Jeg prøvde en gang å forklare denne frelsens vei for noen ungdommer. Da svarte en av dem omtrent slik: ”Nei, det der kjøper jeg ikke. Det er for billig!” Det er for uvirkelig å tro at jeg kan nå himmelen på noe en annen har gjort. Og så er det så forsmedelig for vår gamle natur.

Jeg er frelst. Å for en nåde

Derfor har Gud gitt oss forkynnelsens nådemiddel. Ved at evangeliet forkynnes, kan Den Hellige Ånd ”dra sløret bort så synderen får se, at det som er ved Kristus gjort, gjør sjelen hvit som sne.” Døperen Johannes sa: Jeg har sett det! Og mange har vitnet etter han. Jeg er glad jeg kan være med å vitne.

”Jeg er frelst. Å for en nåde!  Nåde over nåde. Jeg er frelst. Å hvilken gåte! Nåde over nåde. Tank, all min synd har Jesus sonet!  Til sin brud har han meg kronet. Jeg er frelst. Å for en nåde! Nåde over nåde.” (Sigurd Lunde)

Plutselig kom Jesus igjen!

Som lyn fra klar himmel, var Han der. Mens folk minst av alt ventet han.

Slik skildrer J. F. Løvgren Jesu gjenkomst, og slik står det også i Guds ord. Jesus kommer snart igjen. Vi kan vente han når som helst. Er du klar til å møte han?

Nevnte Løvgren har skrevet romanen ”Våre lamper slokner”. Her skildrer han livet i en menighet like før Jesus kommer igjen, og i det han kommer. Utgangspunktet for romanen er lignelsen om de fem kloke og de fem dårlig jomfruer i Matteus 25,1-13.

På slutten av romanen har menigheten jubileumsfest. Forsamlingens kor er klar til å synge. Dirigenten hever taktstokken:

Koret sto oppmerksomt og spent.

Han gjorde et slag.

Men da - - -.

Da var det hendt noe rystende.

Dirigenten gjorde en vill bevegelse med taktstokken. Ikke en lyd fra koret. Annet enn korte gisp fra åndedrett som holdt på å stoppe.

Over halvparten av koret var der ikke.

Øyeblikkets stillhet var forferdelig. Det knuget. En stillhet som kunne drepe.

Men bare et øyeblikk.

Dirigentens taktstokk falt klirrende på golvet, og trillet trinn for trinn ned av plattformen. Hans munn sto åpen av skrekk mens han med blodskutte øyne stirret på de kritthvite ansiktene han hadde foran seg.

-Er jeg gal! Skringret han.

Stemmen kunne gjerne tilhøre en gal. Og en annen gal stemme svarte ham:

-Nei, ikke gal! Du er fortapt!

Det var Røst. Han lo høyt og skjærende.

-Se, ropte han. Se de dårlige jomfruene!

Han pekte nedover i kirken med en finger som skalv så den slang.

Og det var et fryktelig syn.

Omtrent to tredjedeler av forsamlingen var forsvunnet. Det fantes ikke et barn noen steds.

Dette er en roman. Ikke alt vil skje nøyaktig slik Løvgren skildrer det. Men Guds ord sier klart at Jesus kommer snart. Og at han kommer brått og uventet. Og når han kommer, er det for sent å bli frelst.

Om Jesus kommer igjen i dag, blir du med til han til himmelen eller går du fortapt?

I dag er det mulig å bli frelst: ”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Jes 1,18

Av nåde ved tro

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef 2,8

Denne frelse, denne nåde blir aldri gitt deg uten i Jesus. Utenfor Jesus og hans nåde får vi bare det vi fortjener. Nåde er det motsatte av det vi fortjener.

I Salme 103,10 sier Gud det slik: ”Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.”

Synes du dette er enkelt å hvile i? Jeg synes det er vanskelig. Jeg kjenner meg så igjen i det Lina Sandel vitner om i sangen på nr. 251v5:

Men kor den arme sjela då enno dårar seg, Som trur at ho kan verta nåden verdig, Som først vil døyda synda og sidan tru på deg Eingong når hennar betring rett vert ferdig, Som først vil verta heilag og ven og rein og god, Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod - Og sidan verta barn i faderhuset!

Slik er det så ofte med meg dessverre. Noen ganger er det hovmodet som tyter fram! Jeg er bibeltro. Jeg har den rette lære. Jeg er aktiv i Guds rike, ja til og med ansatt…

Andre ganger og oftere kommer uroen: Jeg er ikke ren, god, sterk i tro eller brennende nok for å få andre med på himmelveien. Jeg er ikke en ivrig og glad bibelleser. Jeg har ikke et inderlig og rikt bønneliv.

Det er så lett å grave i meg selv for å finne noe som gjør meg nåden verdig. Samtidig erdet ufattelig vanskelig å ta i mot og leve i nåden, og at den er ufortjent. Men hvor fantastisk stort det da er å få vende blikket mot Jesus. Lina Sandel vitner i samme sang (251 v3+6):

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg Som henne skal med strev og møda finna. Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, Så skal eg då som barn ditt rike vinna. Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret. Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd Og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.

Jeg er så glad i uttrykket i v.8: Frelsen er en Guds gave! At jeg er frelst av nåde ved tro, er en Guds gave. Da er det ikke snakk om fortjeneste. Da hviler det ikke på gjerninger. Det er Guds gave til en synder som deg!

Har du fått tatt imot denne gave kan du synge med Rosenius i sangen på nr. 283 v7:

Nå er det vel der oven, Jeg intet enser her.  Se, oppfylt er nå loven, og gaven given er!  Den tid vi var uvenner, Vår Gud forsonet blev, Om enn jeg intet kjenner, Jeg tror Guds gavebrev.

Vi forkynner Kristus korsfestet

Er det greit å bytte ut forkynnelsen med en konsert? Forkynner vi evangeliet når vi sier at Gud er kjærlighet?

Mye står og faller med forkynnelsen av Guds ord. I forbindelse med at Carl Fr. Wisløff ble 90 år i 1998, gav Lunde forlag ut ei bok med tittelen ”Gjør en evangelists gjerning”. Den inneholder seks viktige foredrag av Wisløff om forkynnelsen.

Under følger noen sitater fra boka, til inspirasjon og ettertanke.

Hindringer for vekkelsesforkynnelsen

·        Verden ligger alltid i det onde (1 Joh ,19), og den vil så gjerne tilby hjelp til å flykte bort fra innflytelsen fra Guds ord.

·        Der hvor Kristus ikke blir forkynt, der finnes ingen Hellig Ånd til å skape, kalle og samle den kristne kirke, og utenfor kirken kan ingen komme til Herren Kristus (Luther)

·        Bibelsk vekkelse – det er noe som skjer med fortapte syndere som trenger å bli reddet fra evig fortapelse. Og redningen er at syndene blir tilgitt og synderen renset i Jesu blod – og oppreist til nytt liv i Åndens kraft.

·        En prest som tenker på seg selv og sin menighet som syndere, født med synd og skyldig til dommen, vil formane folk til å søke frelse. De må bli frelst fra evig dom.

·        Vi kan invitere til evangeliske møter, men det er Den Hellige Ånds verk at menneskers samvittighet våkner så de spør hva de kan gjøre for å bli frelst. Han arbeider gjennom forkynnelsen av evangeliet.

·        Folk vet ikke hva som virkelig er aktuelt – sett i evighetens lys er det bare Bibelens budskap som for alvor har aktualitet for mennesker på vei mot evigheten.

·        Enhver som vi forkynne det sanne evangelium, må erkjenne at det ikke er nok å si at Gud er kjærlighet. Det er heller ikke tilstrekkelig å si at vi bli frelst ved tro alene. Både Jødedommen og islam forkynner at Gud er nådig og tilgivende. Men de kjenner ikke den dyre pris som måtte betales – de vet ikke at frelsen kostet Guds Sønns stedfortredende død for våre synders skyld. Vi er dyrt kjøpt(1 Kor 6,20).

·        Tidligere generasjoner av troende ønsket å sitte ned å lytte til Guds ord. De så på det som helt nødvendig for sitt kristenliv. I dag har vi en type kristne som ser ut til å foretrekke jazz-konserter fremfor å høre Guds Ord. Dyktige musiker og sangere har tatt predikantens plass.

·        Noen ganger får jeg inntrykk av at noen forsøker å vinne folk og påvirke dem ved å likne verden på så mange måter som mulig. Men kristne burde heller markere seg i verden ved å være annerledes. Peter sier at verden undrer seg over at troende ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser (1 Pet 4,4).

Carl Fr. Wisløff

Forkynnelse om dåpen

·        Ingen blir frelst uten tro på Kristus. Tro på Kristus er gjenfødelse. Tro er nytt liv. Et menneske kan bli frelst uten å være døpt, men det kan ikke bli frelst uten tro.

·        Dåpen er badet til gjenfødelse, ifølge Kristi ordning. Slik er det selv om noen skulle bli født på nytt før de blir døpt. Guds Ord er et livgivende Ord selv om det er hørt av noen som allerede har liv i Kristus. (Johann Gerhard)

·        Omvendelse skulle forkynnes for alle fordi det alltid vil være noen som aldri har opplevd å bli omvendt.

·        Husk at det er folks samvittighet som må bli vekket… Samvittigheten trenger å bli vekket slik at en må bekjenne syndene og se nødvendigheten av å gjøre opp med sin neste osv.

Lov og evangelium i forkynnelsen

·        Gud bruker sitt Ord på to måter. På den ene siden anklager Gud oss for våre synder. På den annen side tilgir Gud oss våre synder og trøster oss.

·        Det snakkes ikke så rent lite om korset og Jesu kjærlighet i dag, men jeg er redd mye av denne forkynnelsen ikke er noe annet enn fordekt forkynnelse av loven.

·        Å forkynne loven uten samtidig å si at Jesus døde for oss syndere er ikke sann forkynnelse av Guds hellige lov.

·        Ved evangeliet vil Gud gjøre sin egentlige gjerning, nemlig å levendegjøre og trøste. Gud lukker hvert menneskes munn ved loven.

·        Det største en kan legge vekt på, er hva en alt har i Kristus, ikke at Gud har mer å gi. Les Rom 3,22-28.. Når vi tar imot Kristus som vår frelser, tar vi imot ham med alt det han er og har. Vi tar ikke imot hans rettferdighet én dag og hans helliggjørelse et par år senere (1 Kor 1,30)

·        Bare loven skal forkynnes for kjødet. Men i samvittigheten, det vil si selve gudsforholdet, der skal jeg ikke vite av noen lov, betingelser, forhold og lignende For jeg vet meg ikke noe til frelse uten Jesu Kristus og ham korsfestet.

      Jeg ville så gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg som så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Jesu Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, så holder min Herre Kristus. (Rosenius)

Forkynnelsen skal være bibelsk – hva vil det si?

·        Forkynnelsen er det viktigste i gudstjenesten. Det er bedre å utelate alt annet enn å utelate Guds Ord, sa Luther.

·        Den som skal forkynne det kristne budskap må vite at Guds Ord står fast til evig tid.

·        Moraliserende forkynnelse: Denne teologien hevder at Jesus har gitt oss et mønster, han har vist oss veien som vi skal følge. Den berømte utfordringen fra Charles Sheldon «Hva ville Jesus gjort (WWJD)?» blir den kristne parole og løsningen på ethvert moralsk problem. Den moralistiske forkynnelsen passer ikke inn i Bibelens referanseramme – den er ikke bibelsk.

Forkynnelsen må være aktuell

·        Det er bare den uendelig viktige sak å tilføye, at menneskene av seg selv ikke vet hva som er deres største nød: Jeg er en synder, jeg står i den allmektige Guds øyne som en fortapt synder, som må bli frelst ved troen på Jesus, ellers går jeg evig fortapt.

·        Det viktigste er sagt i Bibelen: Om noen taler, han tale som Guds Ord (1 Pet 4,11).

·        Jeg skal ikke be om syndenes forlatelse på vegne av min preken: Nei, jeg skal – som Jeremias – være frimodig og si: Så sier Herren! Og: Jeg har vært Herrens talsmann i denne prekenen. (Luther)

Den pietistiske utfordringen

·        Hva kan man gjøre for å bli frelst? Ingen ting, i grunnen. Men jo – han kan gjøre en ting: Han kan komme å høre – høre Guds Ord. Og så kan han be Guds Ånd åpne hjertet hans, så Ordet kan ha sin rette virkning.

·        Dette er ingen tilfeldighet. De som har opplevd en vekkelse og omvendelse i sitt eget liv, vil også kunne få øye på andres åndelige nød – også om disse bor i fjerne, fremmede land.

·        Skikk dere ikke lik med verden. (Rom 12,2). I dag kan det se ut som om dette er snudd på hode. En kan få inntrykk av at kristen ungdom skal leve og ferdes akkurat som det er vanlig i deres verdslige miljø. De gamle veiledere sa: Hold dere borte fra teater og dans osv. Nå ser det ut til at de skal slå følge både på dans og diskotek.

Guds levende ord

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. (Heb 4,12).  

Du som lever med Jesus har erfart dette i ditt eget liv. En gang blir du avslørt av Ordet. Dine motiv, tanker og handlinger var i strid med Guds vilje, og Ordet avslører deg som en synder. Andre ganger åpner evangeliet seg for deg på nytt. Du har kjempet i uro og tvil, så får du se det på ny: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min! Da kommer frelsesfryden og jubelsangen: Kor stort det er å væra frelst å eiga fred med Gud, då kan du by meg kva som helst, ja gull og konge skrud.

I vekkelsesfattige tider er det lett å miste troen på forkynnelsen av Ordet. Men Gud er den samme i dag som før. Og Ordet er det samme. Det kan nok hende at jordsmonnet er hardere nå enn på lenge, men ingen ting er umulig for Gud. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det blir ingen vekkelse hvis vi slutter å lese og å forkynne Guds Ord.

Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? … Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.

Nettopp av den grunn er det så viktig for Satan, verden og kjødet å føre oss bort fra Ordet. Allerede i paradis ble tvilen sådd: Har Gud virkelig sagt? Dette gamle spørsmålet er mer aktuelt i vår tid enn noen gang. Sentrale sannheter i Ordet blir fornektet. Ikke bare av verden, men av mennesker som er satt til ledere i menighetene.

Kvinnelige prester, fosterdrap, homofile partnerskap blir forsvart. Helvete blir fornektet. Det gamle testamentet blir omgjort til legender. Jesus blir fornektet som eneste vei til himmelen. Jo, den åndelige gift har virkelig fått spre seg i vårt folk. Det er grunn til å sørge og be!

Siden det er Ordet og forkynnelsen av evangeliet som føder på ny og holder gudslivet oppe, er de vonde makter opptatt av at kristenfolket skal komme bort fra nettopp dette. Da er strategien å sette andre ting i stede, å la virkemidler få mer plass enn Nådemidlet. Underholdning og konserter fortrenger forkynnelsen av Guds ord. Verdens tankegang får mer rom enn Guds tanker. Resultatet blir en åndelig sultkatastrofe.

Vår tid er veldig lik profeten Jeremias` tid. Da var diagnosen: Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik.  Til folket da sa Herren: Stå på veiene og se til, spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.  

Hvor går veien? Jeg er Veien, sier Jesus. Hans navn er Guds Ord. Kornelius fikk englebud: Gå og hent Peter, han skal tale ord til deg som du kan bli frelst ved! På denne veien følger Guds velsignelse. På denne veien kan vi med frimodighet vente på vekkelse og nytt liv.

Viktig generalforsamling

Årets generalforsamling på Lillehammer blir svært viktig. Viktigste sak blir valg av nye medlemmer til hovedstyret.

Hovedstyrevalg

Det er denne gang fire medlemmer som skal velges. Av de fire som går ut av HS, er det kun en som stiller til gjenvalg. I tillegg er nåværende 1.varamann kandidat. De tre som ikke er på valg er Terje Eggebø, Region Sørvest, Thor Fremmegård, Region Nord og Roald Guldbransen, Region Øst.

Det viktigste å legge vekt på ved valg av HS-medlem, er at vedkommende har et åndelig syn i samsvar med Guds ord og vår luthersk roseninanske arv. Å være medlem av HS er en hyrdefunksjon som krever åndelig erfaring og tyngde. Når dette er på plass, kan også andre kriterier vurderes, som yrkesmessig bakgrunn, geografi med mer.

Ut fra presentasjonen i Utsyn, litt googling på internett og personlig kjennskap til kandidatene, er min klare anbefaling å stemme på følgende: Lars Gaute Jøssang, Reidar Bøe, Arild Melberg og Malvin Torsvik.

Arild Melberg (aftenbladet.no)

Mobilisering

Gjennom blant annet Utsyn, er det blitt kjent at det foregår en mobilisering av utsendinger fra Salem i Bergen. Dette overrasker ikke, vi har sett det før. Men det bør vekke misjonsfolket til å ta ansvar og møte opp som utsending på GF. Skal du av gårde på GF, men er ikke utsending, vil jeg anbefale å ta kontakt med andre for å finne en forening du kan representere.

Strategi for arbeidet i Norge og egen BU-organisasjon

Andre viktige saker som skal behandles på GF er strategimelding for arbeide i Norge. Dette er en melding fra HS til GF som gir visse signaler for veien videre i misjonens heimearbeid. Her er det viktig og komme med positive og konstruktive innspill, slik at meldingen kan få en klarest mulig profil.

Videre foreslår HS at barne- og ungdomsarbeidet på landbasis skilles ut som en egen organisasjon. Forslaget fremmes fordi vi ved nåværende organisering går glipp av mange millioner i offentlig støtte til vårt barne- og ungdomsarbeid.

Denne saken er vanskelig, men jeg er ikke overbevist om at det er rett vei å gå. Vi må ikke la det offentlige styre vår måte å organisere oss på. Barne- og ungdomsarbeidet er en naturlig del av NLMs arbeid og bør ikke være en egen organisasjon slik det nå legges opp til.

La oss være i forbønn for GF på Lillehammer. Be om at Guds vilje må få skje!