torsdag 30. august 2012

Søke uten å finne

Avguden kunne ikke hjelpe!

Jeg har fått høre evangeliet og tatt imot Jesus som min frelser. Mange millioner har ikke hørt Jesusnavnet nevnt. De leter etter frelse uten å finne den.

Asbjørn Aavik var misjonær i Kina og Taiwan for Misjonssambandet. I 1939 skrev han si første av over 40 bøker. Boka hat ”De venter” og kom ut på Gry forlag. I boka forteller han bl.a. om et møte med en kristen kineser:

”Vi kom til en landsby herinne mellom fjellene. Det var første gang jeg var der, men evangeliet var forkynt der, og der var en liten kristenflokk. Vi hadde møtene i et av de kristne hjemmene, og der skulle jeg også bo. Den første kvelden ble jeg sittende og snakke med den eldste sønnen i huset. Han var en kristen.

Han forteller hvordan Gud vakte ham og frelste ham. Forteller hvordan Gud også har bevart ham gjennom disse farefulle år i sitt samfunn. Men så med en gang blir han så stille. Sitter bare og stirrer ned i golvet – som var han langt borte i en annen verden.

-Hva er det du tenker på? Han våkner. –Det er dette med far.
-Dette med far, men han er jo død?
-Ja, er nettopp det at far er død – og far døde før evangeliet kom hit til denne landsbyen. Og dette minnet om fars død blir jeg aldri kvitt.
-Vil du fortelle meg det?

Sønnen flytter veken i oljeskålen, så flammen stiger og blafrer i husets kalde gjenomtrekk. Og rottene springer over golvet den sene kveld. Så fortsetter sønnen:

-Far ble dårlig, og gammel som han var, tok sykdommen fort overtaket. Ingen doktor eller medisin kunne hjelpe. Vi så det lakket mot slutten.
-Sønn! Ropte han en dag. Jeg går bort til sengen. –Sønn, jeg skal dø snart. –Å nei, far, du blir nok frisk igjen, sier jeg. –Nei, dette er slutten. Hørte du ikke hvor ravnene skrek i natt? Min sønn, jeg er redd for å dø. Jeg tør ikke dø. Vil du hente avgudspresten.

Og presten kommer. På store gule papir skriver han mange underlige snirkler og tegn. Han skriver mange ark. Han skal jo ha betaling pr. stykke. Han mumler til slutt noe uforståelig over de ferdigskrevne arkene – og går.

Sønnen bretter arkene forsiktig sammen og går til tempelet for å brenne dem. Først kneler han til den store avguden i midten – slår pannen i golvet og ber ham være nådig mot hans gamle far som nå skal ut på den lange reise gjennom andre verdener. Så brenner han arkene i en urne. Og røken stiger under det sotete taket. Og sønnen tror som alle hans fedre har trodd før ham – at røken stiger inn i den andre verden og vekker åndene. Og røken blir igjen til gule ark som ligger foran åndene som hersker på den andre siden. Så har de fått beskjed.

-Sønn! Roper far igjen dagen etter. Og sønnen går bort til sengen. –Sønn, det hjalp ikke. Jeg er like redd for døden. Hent avguden. Og sønnen henter avguden. Den står der bak alteret i templet – flyttbar. Ved siden står en bærestol alltid ferdig. Og de setter guden oppi og bærer den hjem. Og de støtter far opp i sengen, og far slår de magre hendene sammen og ber:

Nå skal jeg inn gjennom den sorte dør – og ut på den lange reise. Og ingen har vendt tilbake og fortalt oss hvordan det er bak denne dør. Jeg ber deg – led meg – led gjennom alle farlige pass, forbi alle piner og krav i den andre verden. Og før meg til sist sikkert over broen ved enden av straffens land. Så skal det aldri mangle røkelse på ditt alter.

Så bærer de avguden av jord tilbake. Og det gikk to dager.
-Sønn, roper far igjen. Sønn, det hjalp ikke. Og snart skal jeg dø. Og sønnen står ved fars seng. Og sønnen kan ikke hjelpe. –Sønn, si meg, er her ikke mer?
-Nei, nå er her ikke mer. Presten har vært her. Avguden har vært her. Her er ikke mer å hente. Og far prøver å snu seg, griper etter sønnens hånd: Sønn, er her ikke noe mer!
Slik døde far.

Jeg har aldri kunnet glemme dette. Og det vil følge meg livet ut. Hedningene leter – leter uten å finne. Vi vet om dette ”noe mer”. Nei, det er mer enn ”noe mer”. Det er det eneste. Men det vet ikke hedningen. Og over hedningens vide, store verden dør det mange slike. De søkte, men fant ikke. Kan vi da ha ro med bare å ha det for oss selv, dette som alle skulle eie?

Nei, vi må gå – så alle bud kan få-!”
 
Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. (Joh 14,6)
 








Ingen kommentarer: