Martin Sandve (foto Kvalheim)
Martin Sandve var i sin
tid en kjent personlighet på Jæren. Som bonde, krøtterhandler og emissær traff
han mye folk, og hadde alltid en god replikk på lager.
Martin begynte allerede
som tenåring å selge dyr. Han fikk etter hvert godt rykt på seg. En gang var
det en bonde som hadde kjøpt et flott dyr av Martin. Men kort tid etter
handelen, ble dyret sykt og døde. Bonde følte seg helst litt snytt, og
kontaktet Martin for å klage på handelen. Da kom det kontant fra
krøtterhandleren: «Jeg har aldri gitt meg ut for å selge udødelige dyr!»
Martin møtte i en
begravelse til en kjenning. På minnemøtet sa han som ledet samlingen, at det
var viktig å gi folk blomster mens de levde. Etter samlingen kom en mann bort
til Martin og takket så mye for alle gangene han var på bedehuset og forkynte
Guds ord. Det kommer alltid så mye folk når du kommer, sa han. Han som ledet
minnemøtet hørte det som ble sagt. Han brøt inn og sa at Martin kunne bli
hovmodig av så mye ros. Da svarte Martin: «Du sa ein skulle gje blomar til folk
medan dei lever. Her kjem han med blomar til meg, og så seier du han ikkje må
seie slik. Sjå og kom deg heim!»
Martin Sandve (foto Kvalheim)
Sandve på Brusand
Sandve er en gard på
Brusand, som ligger på nordsiden av Bjåvatnet. I 1757 kom en bonde fra
Bjerkreim og slo seg ned på garden, og han ble den første slektningen til
Martin Sandve på dette bruket. Noen generasjoner senere var det Malena og
Johannes Sandve som var brukere. Malena kom fra Kvassheim ved havet mellom
Brusand og Vigrestad. Johannes var bonde og jekteskipper. Han kjøpte sild i
Egersund og førte den for salg til Tyskland. I tillegg var han handelsmann og hadde
ansvar for ekspedisjonen på jernbanestasjonen på Brusand. Johannes ble født i
1835, mens kona Malena var 15 år yngre.
Malena og Johannes Sandve med barna en gang før 1910.
Martin helt til høyre (foto Alsvik)
Malena og Johannes ble
gift i 1869, og de fikk 12 barn i perioden 1870-1891. Martin var nummer 11 i
rekken, og han ble født 28. oktober 1889. Han ble døpt i Ogna kirke 24. november
samme år. Da han var 6-7 år gammel, ble Martin rammet av poliomyelitt.
Situasjonen var alvorlig, og det så en tid ut til at han ikke ville overleve.
Han kom imidlertid til krefter igjen, men høyre fot og hånd utviklet seg ikke
normalt etter det. Det medførte at Martin var halt, og måtte bruke spesialsydde
sko. Han hadde mest krefter i venstre armen.
Etter endt skolegang, ble
han konfirmert i Ogna kirke 2. oktober 1904. Det manglet ikke på boklige evner,
for presten gav han «meget godt» i karakter. På Sandve hadde de flere hester,
og Martin ble tidlig glad i dyr. Her så han også en mulighet for å få
inntekter. 18 år gammel kjøpte han sin første kvige, med tanke på videresalg.
Dermed startet han på en virksomhet som skulle følge han resten av livet.
Auksjon over 50 "livfår" tilhørende Martin Sandve.
(Fra Aftenbladet 01.10.1912)
En muntlig tradisjon sier
at Hans Nielsen Hauge var innom på Sandve og forkynte Guds ord. Det som i alle
fall er sikkert, er at den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal hadde vært på
garden som predikant. Da var det så mye folk til stede, at mange måtte stå ute
på tunet. Martin sin far, Johannes, var religiøs, men det er usikkert om han
var gjenfødt. Han leste fra huspostillen hver søndag. Mor Malena derimot, var
en kristen fra ungdommen av. Heimen til Malena og Johannes var alltid åpen for
predikanter. I 1889 var Sigvald Netland innom på Sandve og hadde møte. Han var fra
Sokndal og var på vei til Kina som misjonær. På Sandve vitnet han om
misjonskallet han hadde fått. Dette møtet ble til fornyelse og inspirasjon for
mange, ikke minst for Martin sin eldste søster, Ingeborg.
I 1904 kom Svend Foldøen
og Johannes Daasvand for å ha møter i området. Svend reiste snart videre, men
Daasvand ble stående lenge og vekkelsen brøt ut. Ikke minst ble mange unge
frelst. En av disse var Otelia, Martin Sandves søster, som senere skulle bli
Johannes Daasvand sin kone. De fleste av disse møtene ble holdt på Bjelland
skole. Martin ble ikke frelst i disse vekkelsene.
Ingeborg og Martin Sandve - brudebilde 1911.
(foto Kvalheim)
Bonde og krøtterhandler
på Sandve
I 1911 hadde Martin
funnet henne som han ville dele livet med. Han reiste ikke langt, for på
nabogarden Fuglestad var det ei jevngammel jente som han ble glad i. Hun het Ingeborg
Marie Torgersen Fuglestad og var datter til Abigal og Torger Fuglestad.
Ingeborg var eldst av fire søstre. Samtidig med at Ingeborg og Martin ble gift,
fikk de skille ut en teig av Sandve-garden. Her bygde Martin både våningshus og
løe, og ble småbonde og krøtterhandler.
Familien ble boende på
denne garden fram til 1925, og i denne perioden fikk de fem barn, Malena
(f.1912), Astrid (f.1914), Johannes (f.1916), Torleif (f.1918) og Magnus
(f.1922). Vinteren 1917-18 var det en større vekkelse ved
Indremisjonsforbundets forkynner Mandius Line. Martin ble vakt i denne
vekkelsen. Under et bønnemøte oppsøkte Mandius Martin og spurte om han ikke
skulle ta imot Jesus som sin frelser. Martin avviste predikanten så kvast, at
han ikke turte spør han igjen.
Martin Sandve (foto Ut i all verden)
Broren Kristoffer var en
kristen, og også han spurte Martin om han ikke skulle omvende seg. Martin innrømmet
at han var kalt av Gud, men ville ikke han noe masing på bønnemøtene. Det lovet
Kristoffer bror sin. Etter noen dager i kamp og syndenød, rant endelig lyset
for Martin. Et ord kom til han, mens han var heime på garden: «Så har også
Herren borttatt din synd. Du skal ikke dø». Det var profeten Natan sin hilsen
fra Gud til David. Ved dette Ordet ble Martin løst. På et møte kort tid etter,
spurte møtelederen Martin om å ha et ord til åpning. Han nektet først, men så
kom han med sitt vitnesbyrd. Det løste ut ei nådegave hos Martin, som han
brukte så lenge han levde – både som søndagsskolelærer og fritidspredikant.
Martin Sandve tegnet av Henry Imsland.
Til Vigrestad via
Fuglestad
Som nevnt var Ingeborg
eldst av fire søstre. Hun hadde derfor odel på heimegarden på Fuglestad. I 1925
valgte Ingeborg og Martin å overta garden på Fuglestad, og solgte Sandve-garden.
Dette var ikke noe lykkelig valg. De fikk for mye gjeld til at økonomien gikk
rundt. Dette medførte at de måtte slå garden konkurs etter kun to års drift. I en
annonse i Norsk Kundgjørelsestidende 11. mai 1927, gjøres det kjent at boet til
Martin Johannessen Sandve er tatt under konkursbehandling. Skiftesamling ble
holdt 25. mai samme år.
Gard til salgs på Sandve. (Aftenbladet 12.02.1925
Martin Sandve konkurs. (Norsk Kundgjørelsestidende 11.05.1927)
Gard kjøpt av Martin Sandve (Avisen Rogaland 19.07.1927)
19. juli 1927 kunne
avisen Rogaland melde at lensmannen i Varhaug hadde solgt to bruk på Vigrestad,
som var eid av Varhaug sparebank. Begge bruka lå på Voll på Vigrestad, og
kjøper til det ene var Martin Sandve fra Ogna. Han hadde betalt kr.19.000 for
bruket. Dermed var familien kommet til Vigrestad, hvor de skulle bli værende. Den
nye garden var på 60 mål. Senere fikk Martin kjøpe 40 mål til. På Fuglestad
fikk Ingeborg og Martin sønnen Einar (f.1926), mens det ble en etterpåklatt som
ble født på Vigrestad, og som fikk navnet Ingebjørg (f.1933).
Ingeborg og Martin Sandve med noen av barna. Fra Voll.
(foto Kvalheim)
Interessen for dyr var
levende hos Martin livet ut. Selv sa han at «antakelig hadde jeg blitt en
lidenskapelig travkjører om ikke Gud hadde fått kloa i meg». Han hadde også
klare meninger om hva som var viktig for en krøtterhandler. Han måtte være
pålitelig, var et viktig punkt. Videre var det viktig å «ha vett på dyr og evne
til å avgjøre vekta på dyret, mens det sto på bås».
En trofast Herrens tjener
Martin Sandve var ikke
ensidig i sin tjeneste. I tillegg til å forkynne Guds ord og være
søndagsskolelærer, var han ofte på sykebesøk. Han var alltid en kjærkommen
gjest på Tryggheim, og hadde et spesielt godt forhold til rektor Johannes
Kvalheim, Kvalalabben som han kalte han. Med sitt gode humør og sitt enkle
vitnesbyrd, nådde han inn også hos ungdommen. Han leste mye i Rosenius sine
skrifter, og hadde Kinamisjonen som sin åndelige heim. Han var blant annet
medlem av kretsstyret en periode. Men det betydde ikke at han kun ble brukt i
denne organisasjonen. Martin ble brukt av mange ulike organisasjoner, og var
selv redd for å «havne i stikkedåsen», som han uttrykte det.
Martin Sandve (foto Jøssang)
Selvironi var ikke noe
ukjent for Martin. «Dær æ to me namnet Martin som alle på Jæren kjenne, og dæ æ
an Martin Luther og an Martin Sandve». Under krigen ble mange av Norges lærere
arrestert. Det skjedde også på Vigrestad, og da de skulle bli ført om bord på
toget, møtte mange av bygdefolket opp på stasjonen. En av disse var selvsagt
Martin Sandve. Han var forsanger da de frammøtte stemte i «Vår Gud han er så
fast en borg». Den tyske vakta var veldig brysk og forlangte å få se Martin
sitt grenseboerbevis. Men Martin mistet ikke fatningen av den grunn. Han stakk
ei hand inn i innerlommen på frakken, overrakte grenseboerbeviset til tyskeren,
mens han la ekstra trykk på disse orda i sangen: «Om verden full av djevler
var.»
På sine eldre dager var mopeden et godt fremkomstmiddel for Martin
(foto Kvalheim)
Sangen fulgte Martin også
på møtene. Han sa ofte at gitaren var en isbryter i møtene. En sang ble Martin
sin kjenningsmelodi. Det var sangen «Han lever nok ennu, den gamle av dage er
god og allmektig som fordum han var. Og alt hva han giver og alt hva han tager
går ut på å hjelpe de barn som han har. Kor: Han lutrer nok sine i ildprøvens
luer, men aldri forskyder han nogen av dem. Og derfor de trengsler hvorover du
gruer er nettopp velsignelse omklædt, min venn.» Denne sangen ble på folkemunne
kalt for Martin-sangen. Men repertoaret var større enn bare denne sangen. Ofte var
det sanger om målet i himmelen som han sang.
Når Martin forkynte Guds
ord, talte han på kav jærsk. Bibelteksten han talte over, var derimot på konservativt
bokmål. Han ble ofte rørt når han forkynte om Jesu lidelse og død på korset. Samtidig
kunne han også være krass i sin formaning. Han var ikke fornøyd med at misjonsfolket
reiste til fjells i påsken, istedenfor å gå å høre Guds ord: «Å, er det ikkje
ei hendelsløyse at folk på langfredag kan fara og renna på desse trefjølene
oppi heiane, mens Jesus gjekk i døden for våre synder. Måtte det ikkje vore
noge som tok heile slekta i kne.»
Minneord om Martin Sandve skrevet av Tore Tungland.
(fra Utsyn nr.2 1970)
Martin hadde sine
spesialuttrykk. Ett av disse var at det å være frelst, er å «gå på riksveg 1»
Han snakket også om «de tre store», og da tenkte han på Faderen, Sønnen og Den
hellige ånd. Da han talte om Lasarus som ble oppvakt fra de døde, sa han det
slik: «Dæ va godt at Jesus sa nabnet te Lasarus, elles hadde di kome ud adle i
hob!» En gang kom en taler til Vigrestad, som Martin ikke hadde hørt tale før.
Han fikk litt av en velkomsthilsen: «Er du av dei som brukar fælt mange ord for
å seia fælt lite?» En gang han ble kjørt heim etter et møte, var himmelen
ekstra flott idet sola gikk ned i havet. «Han er fin, himmelen, i kveld», sa
sjåføren. «Og dette er bare rangsida, kor fin er han ikkje då på rettsida»,
svarte Martin.
Fra sommerskolen i Kvinesdal 1944. Martin Sandve nr.4 f.h.
(Foto Utsyn)
Aktiv helt til det siste
I 1947 kjøpte Martin et
lite småbruk på Vigrestad. Da sønnen Johannes overtok bruket på Voll i 1952,
flyttet Ingeborg og Martin til det nye småbruket. Martin fortsatte å forkynne
Guds ord også som pensjonist. I 1952 hadde han 32 arbeidsdager for NLM. I 1957 fikk
Martin sin unge venn, John Olav Larssen, være et redskap til en større vekkelse
på Varhaug. Martin var en god støtte og hjelp under denne vekkelsen. Etter en
tid reiste John Olav til Amerika, og Lars Eritsland overtok hovedansvaret for
forkynnelsen. Men Martin fortsatte som ei god åndelig støtte og også forkynner,
så lenge vekkelsen pågikk.
Selv om Martin Sandve
hadde godt humør, hadde han også sine tunge stunder. Etter hvert ble kona
Ingeborg mye syk. I perioder bodde hun hos datteren Malene, som stelte mor sin.
I denne perioden fikk Martin en depresjon, og sønnen Magnus og kona hans
flyttet da til småbruket for å være til hjelp for far. Martin kom seg til
krefter igjen, og fortsatt som forkynner. Det gjorde han også etter at han
hadde et lite slag i 1965.
Enda en tegning av Martin Sandve, av kunstner Henry Imsland
Martin var åndelig vis.
En gang opplevde han at noen velmenende venner ville be for Martin, at foten og
hånda skulle bli normal. «Nei, langt ifra. Det skal dere ikke gjøre. Jeg har
fått hånd og fot av Gud. Dersom vi fikk viljen vår, ville vi be oss fri fra alt
som er med og fører oss til himmelen» var Martin sitt svar. Den siste sommeren
han levde, var han på et stevne i Drivdal i Lund kommune. I et referat herfra
kan vi lese: «Då tala han om takksemd mot skaparen, og heldt fram kor viktig
det er å merka seg alle store og små ting Gud fyller livet vårt med, for å
gjera oss sæle både for tid og æva. Serleg la han tilhøyrarane på hjarta å
søkja Gud i denne opprivne og oppjaga tida, og peika på kor bort i natta
meiningslaust det er ikkje å ta imot frelsa når alt ligg ferdig og berre ventar
på den einskilde, og når frelsesvegen er den einaste som fører fram til fred og
sann lukka for oss menneske.»
2. april 1969 ble kona
Ingeborg forfremmet til herligheten. Fram mot jul samme året var Martin fremdeles
aktiv som forkynner. 19. desember annonsert Jærbladet at Martin skulle tale på
nyttårsfesten på Ognatun på nyttårsaften kl.19.00. Slik skulle det ikke gå.
Dagen etter at annonsen sto på trykk, ble Martin dårlig og han sovnet stille
inn i løpet av dagen 20. desember. Han ble gravlagt fra Varhaug kirke lørdag
27. desember 1969.
Andakt av Martin Sandve fra Dagen 10.10.1987.
I forbindelse med Martin
sin 80-års dag, to måneder før han døde, hadde Thomas Framnes en omtale av
Martin i Rogalands Avis. Her skrev han blant annet: «Det er alltid noko
særmerkt ved måten han talar på. Han går alltid rett på sak, veg ikkje alltid
orda, men seier det han meinar på ein humørfylt og frisk måte, anten det er
biskop eller ein arbeider i kyrkja eller på bedehuset han talar med. Han er
elska og vyrd av ung og vaksen.»
Så hadde Martin Sandve
nådd det målet som han så ofte sang om: «Der skal jeg blant den store frelste
skare, få synge med i englers jubelkor. Ja, evig frelst fra syndens dom og
snare, får leve der hvor Gud og Lammet bor.»
Dødsannonse Aftenbladet 24.12.1969
Kilder
Asbjørn Nordgård:
Veiviserne (2005)
Einar Krogedal og Terje
Thorsen: En såmann gjekk ut (2000)
Ingulf Diesen: Gavedryss
fra himmelen (2004)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Johannes Kvalheim:
Krøtterhandlar og lekpredikant (1980)
John Olav Larssen: Det
glade fastland (1975)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
Leiv Brynjulv Aarthun:
Motstandskampen i skolene 1940-1942 (2003)
Lisabet Risa: Bilete frå
Hå (1990)
Torbjørn Greipsland: Tid
for å le (2000)
Torgeir Edland: Garda og
ættesoge for Haa 2+3 (1972+1975)
Trygve Vassvik: I Ordets
tjeneste. Rogaland Indremisjon 100 år (2001)
Paul Odland: Artikkel i
Dagen 10.10.1987
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket.no
Utsyn div. årganger