søndag 14. januar 2024

Møteuke på Finnestad

Finnestad bedehus (foto Ove Sandvik)

Mange steder starter de det nye året med ei møteuke eller en toukers møteserie. Slik også på Finnestad. Det er en god måte å starte det nye året på.

På Finnestad i Stavanger var det en stor vekkelse i 1911-12. I forlengelsen av denne, ble Finnestad misjonslag startet i mars 1912 og nytt bedehus bygget i 1913. Dette bedehuset måtte rives på grunn av veiutbygging, og nytt bedehus ble innviet 30. oktober 1966, med tale av Tore Tungland og hilsen fra bygdas egen emissær Peder Thorsen. I senere år er bedehuset pusset opp, og påbygd blant annet nytt kjøkken.

Utsnitt av forsamlingen lørdag 13.01.24 (foto Ove Sandvik)

Årets første møteuke ble holdt 9.-14. januar. Jeg var plassert der som taler. Jeg hadde tidligere hatt ei møteuke i denne forsamlingen i 2012, og i tillegg noen enkeltmøter. Så selv om jeg ikke har vært ofte på Finnestad som forkynner, var ikke forsamlingen ukjent. På møtene denne gang var det mellom 25-40 som kom, hovedtyngden i forsamlingen er folk mellom 55-65 år, men også noen yngre og noe eldre.

På tirsdagen var det Borgny Thorsen som var møteleder. Onsdag og torsdag ledet Merethe Haugen, fredag Tor Skartveit, mens Jarle Lea ledet lørdag og søndag formiddag. Det var kaffe og litt å bite i etter hvert møte, mens på lørdagen ble det servert Pizza fra Pizzabakeren. Folket hadde veldig god tid til å prate etter møtene.

Forsamlingen har mange gode sangere og pianister, som var med å vitne om Jesus med sang og musikk:

Onsdag var det sang av Therese og Thor Aage Vareberg
Finnestadkammeratene sang torsdag
Forsangerteamet sang på lørdag (alle foto Ove Sandvik)

Det er alltid med stor spenning jeg starter på ei møteuke. Jeg kjenner meg liten og ansvaret er stort. Det er godt midt i spenningen å vite at jeg er kun et sendebud. Det er Guds ord og Den hellige ånd som både er autoriteten og som kan virke det Gud vil utrette i hjertene til oss som er til stede. Denne gang reiste jeg heim i takknemlighet over godt åndelig samfunn med flokken på bedehuset, og for åpenhet for Guds ord. Så er jeg også veldig takknemlig for at det er noen venner rundt om i landet som har lovet å være med å be for meg og møtene jeg skal ut på.

Jeg bodde heime på Jørpeland disse dagene, men fra lørdag til søndag overnattet jeg hos Borgny og Terje Thorsen. Til høsten er det 60 år siden Terje begynte som forkynner i NLM. Han startet som 17-åring i 1964, med å være sammen med Peder Thorsen i tre uker i Erfjord. Peder hadde stått i vekkelse der før sommeren, og det ble bestemt at Terje skulle være med han på disse møtene, som helt fersk forkynner. Etter Erfjord fortsatte han på Fister, med ei møteuke sammen med Karl Sletthei og deretter ei møteuke på Vadla sammen med Lars Sørbø.

Borgny og Terje Thorsen (foto Ove Sandvik)

Terje var forkynner i Stavanger krets fram til 1975. Da var han ett år som bysekretær i Tromsø og ett år som bysekretær i Salem, Stavanger. I periode 1977-83 var han forkynner i Stavanger krets, med påfølgende to år som bysekretær i Salem, Stavanger. Deretter ble det to perioder som kretssekretær, først i Drammen krets i 1985-90, så i Agder krets i 1990-98. Etter det var han bysekretær i Stavanger og forkynner fram til han ble pensjonist. Også som pensjonist, er han blitt mye brukt som forkynner, mest i Rogaland, men også andre steder i landet.






tirsdag 9. januar 2024

Martin Sandve – slagferdig bonde og emissær

Martin Sandve (foto Kvalheim)

Martin Sandve var i sin tid en kjent personlighet på Jæren. Som bonde, krøtterhandler og emissær traff han mye folk, og hadde alltid en god replikk på lager.

Martin begynte allerede som tenåring å selge dyr. Han fikk etter hvert godt rykt på seg. En gang var det en bonde som hadde kjøpt et flott dyr av Martin. Men kort tid etter handelen, ble dyret sykt og døde. Bonde følte seg helst litt snytt, og kontaktet Martin for å klage på handelen. Da kom det kontant fra krøtterhandleren: «Jeg har aldri gitt meg ut for å selge udødelige dyr!»

Martin møtte i en begravelse til en kjenning. På minnemøtet sa han som ledet samlingen, at det var viktig å gi folk blomster mens de levde. Etter samlingen kom en mann bort til Martin og takket så mye for alle gangene han var på bedehuset og forkynte Guds ord. Det kommer alltid så mye folk når du kommer, sa han. Han som ledet minnemøtet hørte det som ble sagt. Han brøt inn og sa at Martin kunne bli hovmodig av så mye ros. Da svarte Martin: «Du sa ein skulle gje blomar til folk medan dei lever. Her kjem han med blomar til meg, og så seier du han ikkje må seie slik. Sjå og kom deg heim!»

Martin Sandve (foto Kvalheim)

Sandve på Brusand

Sandve er en gard på Brusand, som ligger på nordsiden av Bjåvatnet. I 1757 kom en bonde fra Bjerkreim og slo seg ned på garden, og han ble den første slektningen til Martin Sandve på dette bruket. Noen generasjoner senere var det Malena og Johannes Sandve som var brukere. Malena kom fra Kvassheim ved havet mellom Brusand og Vigrestad. Johannes var bonde og jekteskipper. Han kjøpte sild i Egersund og førte den for salg til Tyskland. I tillegg var han handelsmann og hadde ansvar for ekspedisjonen på jernbanestasjonen på Brusand. Johannes ble født i 1835, mens kona Malena var 15 år yngre.

Malena og Johannes Sandve med barna en gang før 1910. 
Martin helt til høyre (foto Alsvik)

Malena og Johannes ble gift i 1869, og de fikk 12 barn i perioden 1870-1891. Martin var nummer 11 i rekken, og han ble født 28. oktober 1889. Han ble døpt i Ogna kirke 24. november samme år. Da han var 6-7 år gammel, ble Martin rammet av poliomyelitt. Situasjonen var alvorlig, og det så en tid ut til at han ikke ville overleve. Han kom imidlertid til krefter igjen, men høyre fot og hånd utviklet seg ikke normalt etter det. Det medførte at Martin var halt, og måtte bruke spesialsydde sko. Han hadde mest krefter i venstre armen.

Etter endt skolegang, ble han konfirmert i Ogna kirke 2. oktober 1904. Det manglet ikke på boklige evner, for presten gav han «meget godt» i karakter. På Sandve hadde de flere hester, og Martin ble tidlig glad i dyr. Her så han også en mulighet for å få inntekter. 18 år gammel kjøpte han sin første kvige, med tanke på videresalg. Dermed startet han på en virksomhet som skulle følge han resten av livet.

Auksjon  over 50 "livfår" tilhørende Martin Sandve.
(Fra Aftenbladet 01.10.1912)

En muntlig tradisjon sier at Hans Nielsen Hauge var innom på Sandve og forkynte Guds ord. Det som i alle fall er sikkert, er at den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal hadde vært på garden som predikant. Da var det så mye folk til stede, at mange måtte stå ute på tunet. Martin sin far, Johannes, var religiøs, men det er usikkert om han var gjenfødt. Han leste fra huspostillen hver søndag. Mor Malena derimot, var en kristen fra ungdommen av. Heimen til Malena og Johannes var alltid åpen for predikanter. I 1889 var Sigvald Netland innom på Sandve og hadde møte. Han var fra Sokndal og var på vei til Kina som misjonær. På Sandve vitnet han om misjonskallet han hadde fått. Dette møtet ble til fornyelse og inspirasjon for mange, ikke minst for Martin sin eldste søster, Ingeborg.

I 1904 kom Svend Foldøen og Johannes Daasvand for å ha møter i området. Svend reiste snart videre, men Daasvand ble stående lenge og vekkelsen brøt ut. Ikke minst ble mange unge frelst. En av disse var Otelia, Martin Sandves søster, som senere skulle bli Johannes Daasvand sin kone. De fleste av disse møtene ble holdt på Bjelland skole. Martin ble ikke frelst i disse vekkelsene.

Ingeborg og Martin Sandve - brudebilde 1911.
(foto Kvalheim)

Bonde og krøtterhandler på Sandve

I 1911 hadde Martin funnet henne som han ville dele livet med. Han reiste ikke langt, for på nabogarden Fuglestad var det ei jevngammel jente som han ble glad i. Hun het Ingeborg Marie Torgersen Fuglestad og var datter til Abigal og Torger Fuglestad. Ingeborg var eldst av fire søstre. Samtidig med at Ingeborg og Martin ble gift, fikk de skille ut en teig av Sandve-garden. Her bygde Martin både våningshus og løe, og ble småbonde og krøtterhandler.

Familien ble boende på denne garden fram til 1925, og i denne perioden fikk de fem barn, Malena (f.1912), Astrid (f.1914), Johannes (f.1916), Torleif (f.1918) og Magnus (f.1922). Vinteren 1917-18 var det en større vekkelse ved Indremisjonsforbundets forkynner Mandius Line. Martin ble vakt i denne vekkelsen. Under et bønnemøte oppsøkte Mandius Martin og spurte om han ikke skulle ta imot Jesus som sin frelser. Martin avviste predikanten så kvast, at han ikke turte spør han igjen.

Martin Sandve (foto Ut i all verden)

Broren Kristoffer var en kristen, og også han spurte Martin om han ikke skulle omvende seg. Martin innrømmet at han var kalt av Gud, men ville ikke han noe masing på bønnemøtene. Det lovet Kristoffer bror sin. Etter noen dager i kamp og syndenød, rant endelig lyset for Martin. Et ord kom til han, mens han var heime på garden: «Så har også Herren borttatt din synd. Du skal ikke dø». Det var profeten Natan sin hilsen fra Gud til David. Ved dette Ordet ble Martin løst. På et møte kort tid etter, spurte møtelederen Martin om å ha et ord til åpning. Han nektet først, men så kom han med sitt vitnesbyrd. Det løste ut ei nådegave hos Martin, som han brukte så lenge han levde – både som søndagsskolelærer og fritidspredikant.

Martin Sandve tegnet av Henry Imsland.

Til Vigrestad via Fuglestad

Som nevnt var Ingeborg eldst av fire søstre. Hun hadde derfor odel på heimegarden på Fuglestad. I 1925 valgte Ingeborg og Martin å overta garden på Fuglestad, og solgte Sandve-garden. Dette var ikke noe lykkelig valg. De fikk for mye gjeld til at økonomien gikk rundt. Dette medførte at de måtte slå garden konkurs etter kun to års drift. I en annonse i Norsk Kundgjørelsestidende 11. mai 1927, gjøres det kjent at boet til Martin Johannessen Sandve er tatt under konkursbehandling. Skiftesamling ble holdt 25. mai samme år.

Gard til salgs på Sandve. (Aftenbladet 12.02.1925
Martin Sandve konkurs. (Norsk Kundgjørelsestidende 11.05.1927)
Gard kjøpt av Martin Sandve (Avisen Rogaland 19.07.1927)

19. juli 1927 kunne avisen Rogaland melde at lensmannen i Varhaug hadde solgt to bruk på Vigrestad, som var eid av Varhaug sparebank. Begge bruka lå på Voll på Vigrestad, og kjøper til det ene var Martin Sandve fra Ogna. Han hadde betalt kr.19.000 for bruket. Dermed var familien kommet til Vigrestad, hvor de skulle bli værende. Den nye garden var på 60 mål. Senere fikk Martin kjøpe 40 mål til. På Fuglestad fikk Ingeborg og Martin sønnen Einar (f.1926), mens det ble en etterpåklatt som ble født på Vigrestad, og som fikk navnet Ingebjørg (f.1933).

Ingeborg og Martin Sandve med noen av barna. Fra Voll.
(foto Kvalheim)

Interessen for dyr var levende hos Martin livet ut. Selv sa han at «antakelig hadde jeg blitt en lidenskapelig travkjører om ikke Gud hadde fått kloa i meg». Han hadde også klare meninger om hva som var viktig for en krøtterhandler. Han måtte være pålitelig, var et viktig punkt. Videre var det viktig å «ha vett på dyr og evne til å avgjøre vekta på dyret, mens det sto på bås».

En trofast Herrens tjener

Martin Sandve var ikke ensidig i sin tjeneste. I tillegg til å forkynne Guds ord og være søndagsskolelærer, var han ofte på sykebesøk. Han var alltid en kjærkommen gjest på Tryggheim, og hadde et spesielt godt forhold til rektor Johannes Kvalheim, Kvalalabben som han kalte han. Med sitt gode humør og sitt enkle vitnesbyrd, nådde han inn også hos ungdommen. Han leste mye i Rosenius sine skrifter, og hadde Kinamisjonen som sin åndelige heim. Han var blant annet medlem av kretsstyret en periode. Men det betydde ikke at han kun ble brukt i denne organisasjonen. Martin ble brukt av mange ulike organisasjoner, og var selv redd for å «havne i stikkedåsen», som han uttrykte det.

Martin Sandve (foto Jøssang)

Selvironi var ikke noe ukjent for Martin. «Dær æ to me namnet Martin som alle på Jæren kjenne, og dæ æ an Martin Luther og an Martin Sandve». Under krigen ble mange av Norges lærere arrestert. Det skjedde også på Vigrestad, og da de skulle bli ført om bord på toget, møtte mange av bygdefolket opp på stasjonen. En av disse var selvsagt Martin Sandve. Han var forsanger da de frammøtte stemte i «Vår Gud han er så fast en borg». Den tyske vakta var veldig brysk og forlangte å få se Martin sitt grenseboerbevis. Men Martin mistet ikke fatningen av den grunn. Han stakk ei hand inn i innerlommen på frakken, overrakte grenseboerbeviset til tyskeren, mens han la ekstra trykk på disse orda i sangen: «Om verden full av djevler var.»

På sine eldre dager var mopeden et godt fremkomstmiddel for Martin
(foto Kvalheim)

Sangen fulgte Martin også på møtene. Han sa ofte at gitaren var en isbryter i møtene. En sang ble Martin sin kjenningsmelodi. Det var sangen «Han lever nok ennu, den gamle av dage er god og allmektig som fordum han var. Og alt hva han giver og alt hva han tager går ut på å hjelpe de barn som han har. Kor: Han lutrer nok sine i ildprøvens luer, men aldri forskyder han nogen av dem. Og derfor de trengsler hvorover du gruer er nettopp velsignelse omklædt, min venn.» Denne sangen ble på folkemunne kalt for Martin-sangen. Men repertoaret var større enn bare denne sangen. Ofte var det sanger om målet i himmelen som han sang.

Når Martin forkynte Guds ord, talte han på kav jærsk. Bibelteksten han talte over, var derimot på konservativt bokmål. Han ble ofte rørt når han forkynte om Jesu lidelse og død på korset. Samtidig kunne han også være krass i sin formaning. Han var ikke fornøyd med at misjonsfolket reiste til fjells i påsken, istedenfor å gå å høre Guds ord: «Å, er det ikkje ei hendelsløyse at folk på langfredag kan fara og renna på desse trefjølene oppi heiane, mens Jesus gjekk i døden for våre synder. Måtte det ikkje vore noge som tok heile slekta i kne.»

Minneord om Martin Sandve skrevet av Tore Tungland.
(fra Utsyn nr.2 1970)

Martin hadde sine spesialuttrykk. Ett av disse var at det å være frelst, er å «gå på riksveg 1» Han snakket også om «de tre store», og da tenkte han på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Da han talte om Lasarus som ble oppvakt fra de døde, sa han det slik: «Dæ va godt at Jesus sa nabnet te Lasarus, elles hadde di kome ud adle i hob!» En gang kom en taler til Vigrestad, som Martin ikke hadde hørt tale før. Han fikk litt av en velkomsthilsen: «Er du av dei som brukar fælt mange ord for å seia fælt lite?» En gang han ble kjørt heim etter et møte, var himmelen ekstra flott idet sola gikk ned i havet. «Han er fin, himmelen, i kveld», sa sjåføren. «Og dette er bare rangsida, kor fin er han ikkje då på rettsida», svarte Martin.

Fra sommerskolen i Kvinesdal 1944. Martin Sandve nr.4 f.h.
(Foto Utsyn)

Aktiv helt til det siste

I 1947 kjøpte Martin et lite småbruk på Vigrestad. Da sønnen Johannes overtok bruket på Voll i 1952, flyttet Ingeborg og Martin til det nye småbruket. Martin fortsatte å forkynne Guds ord også som pensjonist. I 1952 hadde han 32 arbeidsdager for NLM. I 1957 fikk Martin sin unge venn, John Olav Larssen, være et redskap til en større vekkelse på Varhaug. Martin var en god støtte og hjelp under denne vekkelsen. Etter en tid reiste John Olav til Amerika, og Lars Eritsland overtok hovedansvaret for forkynnelsen. Men Martin fortsatte som ei god åndelig støtte og også forkynner, så lenge vekkelsen pågikk.

Selv om Martin Sandve hadde godt humør, hadde han også sine tunge stunder. Etter hvert ble kona Ingeborg mye syk. I perioder bodde hun hos datteren Malene, som stelte mor sin. I denne perioden fikk Martin en depresjon, og sønnen Magnus og kona hans flyttet da til småbruket for å være til hjelp for far. Martin kom seg til krefter igjen, og fortsatt som forkynner. Det gjorde han også etter at han hadde et lite slag i 1965.

Enda en tegning av Martin Sandve, av kunstner Henry Imsland

Martin var åndelig vis. En gang opplevde han at noen velmenende venner ville be for Martin, at foten og hånda skulle bli normal. «Nei, langt ifra. Det skal dere ikke gjøre. Jeg har fått hånd og fot av Gud. Dersom vi fikk viljen vår, ville vi be oss fri fra alt som er med og fører oss til himmelen» var Martin sitt svar. Den siste sommeren han levde, var han på et stevne i Drivdal i Lund kommune. I et referat herfra kan vi lese: «Då tala han om takksemd mot skaparen, og heldt fram kor viktig det er å merka seg alle store og små ting Gud fyller livet vårt med, for å gjera oss sæle både for tid og æva. Serleg la han tilhøyrarane på hjarta å søkja Gud i denne opprivne og oppjaga tida, og peika på kor bort i natta meiningslaust det er ikkje å ta imot frelsa når alt ligg ferdig og berre ventar på den einskilde, og når frelsesvegen er den einaste som fører fram til fred og sann lukka for oss menneske.»

2. april 1969 ble kona Ingeborg forfremmet til herligheten. Fram mot jul samme året var Martin fremdeles aktiv som forkynner. 19. desember annonsert Jærbladet at Martin skulle tale på nyttårsfesten på Ognatun på nyttårsaften kl.19.00. Slik skulle det ikke gå. Dagen etter at annonsen sto på trykk, ble Martin dårlig og han sovnet stille inn i løpet av dagen 20. desember. Han ble gravlagt fra Varhaug kirke lørdag 27. desember 1969.

Andakt av Martin Sandve fra Dagen 10.10.1987.

I forbindelse med Martin sin 80-års dag, to måneder før han døde, hadde Thomas Framnes en omtale av Martin i Rogalands Avis. Her skrev han blant annet: «Det er alltid noko særmerkt ved måten han talar på. Han går alltid rett på sak, veg ikkje alltid orda, men seier det han meinar på ein humørfylt og frisk måte, anten det er biskop eller ein arbeider i kyrkja eller på bedehuset han talar med. Han er elska og vyrd av ung og vaksen.»

Så hadde Martin Sandve nådd det målet som han så ofte sang om: «Der skal jeg blant den store frelste skare, få synge med i englers jubelkor. Ja, evig frelst fra syndens dom og snare, får leve der hvor Gud og Lammet bor.»

Dødsannonse Aftenbladet 24.12.1969

 

Kilder

Asbjørn Nordgård: Veiviserne (2005)

Einar Krogedal og Terje Thorsen: En såmann gjekk ut (2000)       

Ingulf Diesen: Gavedryss fra himmelen (2004)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Johannes Kvalheim: Krøtterhandlar og lekpredikant (1980)

John Olav Larssen: Det glade fastland (1975)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Leiv Brynjulv Aarthun: Motstandskampen i skolene 1940-1942 (2003)

Lisabet Risa: Bilete frå Hå (1990)

Torbjørn Greipsland: Tid for å le (2000)

Torgeir Edland: Garda og ættesoge for Haa 2+3 (1972+1975)

Trygve Vassvik: I Ordets tjeneste. Rogaland Indremisjon 100 år (2001)

 

Paul Odland: Artikkel i Dagen 10.10.1987

 

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket.no

Utsyn div. årganger

 






søndag 7. januar 2024

Fornøyd med Jesu verk?


«Jeg er så aldeles fornøyd med det Jesus har gjort. Det vil jeg holde fast på samme hva som skjer.» Slik vitnet forkynner Hartvig Skartveit da livet hans gikk mot slutten.

Videre kan du lese noe sitat jeg har samlet, til oppmuntring, formaning og trøst.

Lauritz Beich i 1726

Bedre kan jeg ikke fare enn å fare til min Gud. Bedre kan jeg ikke svare når jeg får om døden bud, enn at jeg er vel beredt og vil gjerne følge med. Bedre kan jeg ikke stige enn å flytte til Guds rike.

Abraham Thomsen

Min frelsesgrunn er ikke min tro, min kjærlighet, omvendelse og bønner, ei livets hellighet.

Nei, grunnvollen er Kristus, Guds Sønn urokkelig. At andre grunner frelser ei, det har jeg skriftelig.

Aksel Valen-Sendstad

Åndens kraft betyr at Guds Ånd anvender det ytre Guds Ord på oss og i oss. Noen annen form for guddommelig åndskraft finnes ikke.

Olav Valen-Sendstad

Syndenes forlatelse er det svar Gud i sitt indre gir den fordømte og fortapte synder som tror på Jesus. Syndenes forlatelse vederfares altså syndere, og ikke de forvandlede, ikke de hellige og fromme.

Dette er forlatelsen at Gud i sitt indre, i sin tanke for Jesu skyld skiller din synd fra deg. Og det er denne Guds gjerning som i Bibelen kalles å renses fra synd ved Jesu blod.

Carl Fr. Wisløff

Den forkynnelse som har kontakt med evigheten, er aktuell for enhver tid. Den preken som har kontakt med tiden, men ikke med evigheten, den forkynnelse er fra evighetens synsvinkel aldri virkelig aktuell.

Fredrik Wisløff

Ånden vil intet for seg selv. Hans eneste mål er å herliggjøre Kristus. Og aldri er Kristus så herlig som i sin fornedrelse på korset.

Carl Olof Rosenius

De dårlige jomfruer kan nok være religiøse, elske ordet i sin alminnelighet og drive på med gode gjerninger som de har satt seg fore å gjøre. Men det å ha sitt liv og sin lyst i Kristus og hans nåde, det å helst ville høre og tale om Kristus og syndenes forlatelse, det finner du ikke hos dem.

Hans Erik Nissen

Syndenøden frelser ingen. Men uten syndenød kommer mennesket aldri inn i en hunger etter Guds nåde. Uten syndserkjennelse blir du aldri ferdig med deg selv. Du fortsetter på selforbedringens uendelige vei i et stadig håp om at det en gang skal lykkes for deg å bli en sann og sunn kristen. Alt for mange er blinde for at selvforbedringens vei ingen ende har, før den har ført et menneske i helvetes evige avgrunn.

Johan Arndt

Troen kan være svak. En far og mor har sitt svake barn kjært. Gud elsker også barnet med den svake tro. Denne tro henger fast med Kristus. For hans skyld er Gud nådig og gir oss i Kristus alle skatter til liv og salighet.

Johan Christian Heuch

Ingen kommer til troen på Kristi frelse, hvis han ikke helt og fullt har oppgitt å kunne eller ville frelse seg selv.







mandag 1. januar 2024

Ingvald Mørk - Kretssekretæren med røtter fra Høgsfjord

Magda og Ingvald Mørk og sønnene Henry og Paul.
(foto Forsandboka)

Det har vært mange kretssekretærer i Misjonssambandets historie. Ikke alle av dem var like synlige i offentligheten, men de var trofaste tjenere i det stille.

Jeg har bodd i Bergen i to perioder av mitt liv. Første gang var da jeg var på et kurs på Håkonsvern høsten 1980. Den andre gangen var skoleåret 1984-85, da jeg tok kristendom grunnfag på Norsk Lærerakademi. Begge disse periodene var jeg aktiv i NLM sin byforsamling, Salem.

I den siste perioden, hendte det jeg traff en eldre mann som snakket kav stavangersk. Det hendte han deltok med vitnesbyrd, og jeg tror at jeg også hørte han forkynne Guds ord. For meg var denne mannen helt ukjent, så jeg ble overrasket da jeg hørte at han hadde vært kretssekretær i Bergen krets i mange år. Ingvald Mørk var navnet hans, heller ikke det var et slektsnavn fra Rogaland som sa meg veldig mye.

Hvem var denne Herrens trofaste tjener? Det har ikke vært mye stoff å finne om hans person, derfor blir ikke dette noen lang artikkel. Men det som jeg har funnet om hans liv, vitner om en ung ungdom som ble frelst, og som siden var aktivt med i tjenesten i Guds rike helt til sin død som gammel mann.

F.h. Ragsvatnet, Dirdal, Frafjord og Helle. (foto Widerøe)
Mork ved Ragsvatnet og Høgsfjorden i bakgrunnen
(foto Høle gjennom hundreåra)

Røtter fra Høgsfjord

Ingvald Mørk hadde etternavnet sitt fra garden Mork i Oltesvik, mellom Oltedal og Dirdal. Etterkommere fra gardene på Mork har brukt både Mørk og Mork som etternavn. Foreldrene hans het Ingeborg Knutsdatter Birkeland og Henrik Johnsen Mork. Far Henrik ble født på Mork i 1855. Foreldrene var Gjertrud Kolbeinsdatter og Jon Taraldsen Mork. De hadde minst fem barn. Jeg kjenner ikke noe til Henrik sin oppvekst, før vi finner han som brudgom i Høle kirke 9. juni 1880. Da ble han viet til sin Ingeborg.

Nedre Espedal 1951 (foto Widerøe)

Ingeborg var fra Byrkjeland i Nedre Espedal i Forsand. Hennes foreldre var Inger Larsdatter Gilja og Knut Knutsen Byrkjeland. Inger og Knut var bønder på Byrkjeland og fikk åtte barn, hvorav ett barn var dødfødt. Ingeborg var nummer to i søskenflokken. I bygdene i Høgsfjord: Forsand, Espedal, Frafjord, Dirdal, Oltedal og Høle, var det en god del kristne siste halvdel av 1800-tallet. Blant annet var det en gruppe som tilhørte de såkalte «sterkttroende», tilhengere av den originale forkynneren Knud Spødervold. Jeg kjenner ikke til hvorvidt Ingvalds foreldre vokste opp i kristne heimer.

Magda, Henry, Paul og Ingvald Mørk. (foto Forsandboka)

Oppvekst i Stavanger

Etter at Ingeborg og Henrik ble gift i Høle kirke, flyttet de til Stokka i Stavanger. Her ble de kun ett års tid før de flyttet til Rake, nabogarden til Henriks foreldre. Her var Henrik fisker og dagarbeider. Senere flyttet de til Nedre Espedal, før de omtrent i 1890 flyttet tilbake til Stavanger hvor de ble boende.

Mens familien bodde på Stokka, fikk de datteren Gjertrud Johanne (f.1881). I Høgsfjord kom barna Knud (f.1883), Kristian (f.1886) og Ingeborg (f.1888). Vel på plass i Stavanger kom Guttorm Bertines (f.1892), Henrik Johan (f.1894), Guttorm Bertines (f.1896), Ingvald (f.1898), Bjarne (f.1900) og Marta Elise (f.1903). Det kan se ut til at far Henrik ikke hadde noen fast jobb over lengre tid. I kirkebøkene er han notert som dagarbeider, løsarbeider, kjører og i 1920 trelastarbeider.

Ingvald Mørk ble altså født i Stavanger 13. september 1898. Familien bodde da i Nykirkebakken og Ingvald ble døpt i St. Petrikirken 16. oktober. Faddere var Kristine og Ole Frafjord og Rakel og Martin Birkeland. Han fikk vokse opp i en kristen heim. I et minneord etter mor hans, ble heimen kalt en Betaniaheim og det ble nevnt av hun hadde vært med i Den yngre kvinneforening for Kinamisjonen siden århundreskiftet. Denne kvinneforeningen skiftet senere navn til Utsyn kvinneforening.

Det første kullet på Fjellhaug bibelskole 1919. Ingvald Mørk nr.3
i andre rekke. (foto Fjellhaug 50 år)

I 1910 hadde familien flyttet til Nedre Blaasenborg 5, mens de i 1920 bodde i Karlsminnegaten 3. Ingvald ble konfirmert i St. Petrikirke 1. desember 1912, og begynte deretter som bygningstømmerlærling i Stavanger. I 1914 kom han gjennom til liv med Gud, og fikk da sin faste plass i Kinamisjonshuset. Han må ha kjent på et kall til å bli misjonær samtidig som han ble en kristen, for allerede høsten 1914 begynte han på forkurset til misjonsskolen på Fjellhaug i Oslo. Her gikk han til høsten 1916, men da brøt han av misjonærutdannelsen.

Han flyttet i stedet tilbake til Stavanger, og her ble han ansatt som forkynner for NLM Stavanger krets. Antakelig hadde han forkynnertjenesten ved siden av arbeid som tømrer. I 1919 kjente han behov for mere bibelundervisning, og meldte seg til et tremåneders bibelkurs på Fjellhaug. Her har nok hans forkynnernådegave blitt bekreftet, for etter kurset ble han ansatt som forkynner i Oslo krets av NLM. Her ble han i perioden 1919-1922.

Ingvald Mørk (foto Dagen 15.08.1953)

Egen heim i Stavanger

En gang i denne perioden var han blitt kjent med ei jente fra dalen hvor mor hans vokste opp, Nedre Espedal. Den utkårede het Magda Løland og var ett år yngre enn Ingvald. Magda var datter til Kristina og Peder Løland, og vokste opp i en stor søskenflokk på 13. Bryllupet sto i Forsand kirke 17. september 1921, med far Peder Løland og nabo Karl Birkeland som forlovere. De nygifte flyttet til Stavanger like etter, og bosatte seg i huset til hans foreldre. De bodde senere noen år i Karlsminnegaten 44a, før de flyttet tilbake til nummer 56. Her ble de boende fram til familien flyttet til Kristiansund i 1949.

Kristine og Paul Løland med barna. Magda i midten bak.
(foto Forsandboka)

Mens familien bodde i Stavanger, reiste Ingvald som forkynner. Først for Oslo krets fram til 1922, deretter til 1946 for hovedstyret. Det betydde at det ble mye reising på han, og dermed lange perioder hvor han var borte fra heimen. Han fikk oppleve flere vekkelser, ikke minst den første tiden som emissær. Best inngang hadde han i Oslo og Namdal kretser, hvor mange ble frelst gjennom hans virksomhet. I 1924 var det for eksempel en stor vekkelse på Tøtdal i Namdal, der blant mange andre misjonær og Fjellhauglærer Ole Ledang ble frelst. I 1938 sto han i sju uker i bygdene Svåsand og Herand i Hardanger, der noen ble vunnet for Guds rike.

Brynjar Mork forteller om vekkelsen i Tøtdal i 1924.
(Utsyn nr.33 1973)

Over i sekretæroppgaver

I 1946 kom et nytt kall fra misjonen til Ingvald Mørk. Stillingen som bysekretær i Betania i Trondheim var ledig, og Ingvald fikk kallet til å overta. Svaret ble ja, og Ingvald fungerte i denne stillingen i tre år. Han var fortsatt ansatt av Hovedstyret, og familien ble boende i Stavanger. I 1947 var stillingen som kretssekretær i Haugesund krets ledig. Generalsekretær Tormod Vågen foreslo Ingvald Mørk og Vincent Færevåg som kandidater, overfor kretsstyret i Haugesund. Færevåg var fra Tysnes og en av kretsens egne unge forkynnere, og kretsstyret valgte å kalle han.

Hilsen i Utsyn nr.2 1968

Magda og Ingvald Mørk fikk tre barn. Den eldste fikk navnet Henry. Han flyttet som ung til Chicago og ble i 1949 gift i Minneapolis med Ester Myklebust. Nummer to het Paul, og ble gift i Stavanger i 1947 med Målfrid Østhus, også hun fra Stavanger. Målfrid og Paul overtok etter hvert barndomsheimen i Karlsminnegaten. Den yngste var ei datter. Hun het Ingrid og ble gift med Mons Taule i Årstad kirke i januar 1957. Ingrid og Mons var trofaste medlemmer i Salem byforsamling i Bergen for NLM.

NLMs kretssekretærer og hovedledelse i 1965. Ingvald framme nr.2 f.h.
(Fra Utsyn nr.10 1965)

Etter tre år i Betania i Trondheim, ble Ingvald kalt til kretssekretær i Nordmøre krets. Magda, Ingvald og datteren Ingrid flyttet til Kristiansund høsten 1949. Her fikk Ingvald fire gode år som leder av misjonsarbeidet. Da han takket av i 1953, fikk han godt skussmål for sin tjeneste. «Med sin rolige og lune ferd har Mørk vunnet seg mange venner på Nordmøre.» (Utsyn 1953)

Den neste arbeidsbolken til Ingvald, var som kretssekretær Bergen krets. Dette skulle bli en lang periode, helt fram til 1966. Magda og Ingvald ble boende i Bergen resten av deres liv. Mens Ingvald var sekretær i Bergen, gikk kretsen til innkjøp av eiendommen Sætervika, og her ble kretsens første leirsted bygget. En annen viktig sak for kretsen i denne perioden, var oppstart av ny skole. Misjonsfolket ønsket en folkehøgskole i kretsen, og så på muligheten for å kjøpe Voss folkehøgskole. Dette ble det ikke noe av.

Hovedbygget på eiendommen NLM kjøpte på Lepsøy i 1960.
Eiendommen var sommerbolig for en rik familie i Bergen. 
Bygget er et landemerke for Kongshaug. (foto Kongshaug)

I 1960 ble en herskapelig eiendom på Lepsøy i Os lagt ut for salg. En misjonsvenn ivret for at dette måtte være anledningen for misjonen med tanke på ny skole. Ingvald var i utgangspunktet noe reservert, men etter noen runder i kretsstyret og hovedstyret ble gnisten tent. Ingvald ble med i et utvalg som skulle forhandle om eventuelt kjøp av eiendommen, og kjøpet gikk i boks for kr.300.000,-. Ingvald ble valgt til fast sekretær i styret som skulle arbeide for oppstart av skole på den nye eiendommen.14. januar 1962 kunne misjonsfolket endelig samles til åpningsfest for det som da var en handelsskoleklasse som en filial av Drottningborg. Men skolen ble ikke godkjent som egen skole før i 1964, og da som folkehøgskole. Høsten 1964 var det endelig klart for første kull på Kongshaug folkehøgskole med Josef Tungland som nytilsatt rektor.

Ingvald Mørk i arbeidsklær på Kongshaug
(foto Dagen 23.05.1980)

Aktiv pensjonist

Etter 13 rike år som kretssekretær i Bergen krets, sluttet Ingvald i 1966 og gikk tilbake som forkynner for hovedstyret fram til han ble pensjonist som 70-åring ved årsskiftet 1968-69. Men Ingvald var full av energi, og hadde ikke glemt sitt opprinnelige yrke. Med Kongshaug som sitt hjertebarn, meldte pensjonisten seg som frivillig vaktmester og altmuligmann på den nye skolen i Os. Han var også sentral i innredningen av nytt kretskontor i C. Sundsgate i 1974. I tillegg deltok han som pensjonist, også som forkynner på mange møter.

Fra Utsyn nr.30 1968

Magda døde i Bergen 2. oktober 1980. Ingvald fikk lenge beholde god helse, og var stadig på Kongshaug og arbeidet dugnad helt fram til like før han fikk heimlov. Han døde 18. januar 1986, 87 år gammel. I en hilsen i Utsyn til Ingvalds 70 årsdag, siterte Steinar Hunnestad noe sønnen Henry hadde skrevet heim til sin far fra Amerika: «Jeg beundrer deg, far, og akter deg høyt fordi du var tro mot ditt ungdomskall.»

I et minneord i avisen Dagen 03.02.1986, skrev hans venn Erling Rødland at Ingvald «var en sindig og forstandig kretssekretær som alltid syntes å ha så velsignet god tid, men som alltid fikk arbeidet unna i rett tid.» Vider skrev han at «Mørks forkynnelse var solid forankret i Ordet og på luthersk grunn. Han lot seg ikke rive med av enhver lærdoms vind og vær. Han serverte solid kost på livsveien til sine tilhørere, vel forberedt som han alltid var.»

 

 

Kilder

Hermann Dahl red: Kongshaug (1992)

Jakob Straume: Kristenliv på Nordmøre (1951)

Jakob Straume: Kristenliv på Opplandene (1955)

Jakob Straume: Kristenliv i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund (1960)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus (1965)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Josef Tungland: Tormod Vågen (1994)

NLM Årbøker 1925-1970

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Trygve Bjerkrheim red.: Fjellhaug 50 år (1964)

 

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)