Martin Sandve var i sin tid en kjent personlighet på Jæren. Som bonde, krøtterhandler og emissær traff han mye folk, og hadde alltid en god replikk på lager.
Martin begynte allerede som tenåring å selge dyr. Han fikk etter hvert godt rykt på seg. En gang var det en bonde som hadde kjøpt et flott dyr av Martin. Men kort tid etter handelen, ble dyret sykt og døde. Bonde følte seg helst litt snytt, og kontaktet Martin for å klage på handelen. Da kom det kontant fra krøtterhandleren: «Jeg har aldri gitt meg ut for å selge udødelige dyr!»
Martin møtte i en begravelse til en kjenning. På minnemøtet sa han som ledet samlingen, at det var viktig å gi folk blomster mens de levde. Etter samlingen kom en mann bort til Martin og takket så mye for alle gangene han var på bedehuset og forkynte Guds ord. Det kommer alltid så mye folk når du kommer, sa han. Han som ledet minnemøtet hørte det som ble sagt. Han brøt inn og sa at Martin kunne bli hovmodig av så mye ros. Da svarte Martin: «Du sa ein skulle gje blomar til folk medan dei lever. Her kjem han med blomar til meg, og så seier du han ikkje må seie slik. Sjå og kom deg heim!»
Sandve på Brusand
Sandve er en gard på Brusand, som ligger på nordsiden av Bjåvatnet. I 1757 kom en bonde fra Bjerkreim og slo seg ned på garden, og han ble den første slektningen til Martin Sandve på dette bruket. Noen generasjoner senere var det Malena og Johannes Sandve som var brukere. Malena kom fra Kvassheim ved havet mellom Brusand og Vigrestad. Johannes var bonde og jekteskipper. Han kjøpte sild i Egersund og førte den for salg til Tyskland. I tillegg var han handelsmann og hadde ansvar for ekspedisjonen på jernbanestasjonen på Brusand. Johannes ble født i 1835, mens kona Malena var 15 år yngre.
Malena og Johannes ble gift i 1869, og de fikk 12 barn i perioden 1870-1891. Martin var nummer 11 i rekken, og han ble født 28. oktober 1889. Han ble døpt i Ogna kirke 24. november samme år. Da han var 6-7 år gammel, ble Martin rammet av poliomyelitt. Situasjonen var alvorlig, og det så en tid ut til at han ikke ville overleve. Han kom imidlertid til krefter igjen, men høyre fot og hånd utviklet seg ikke normalt etter det. Det medførte at Martin var halt, og måtte bruke spesialsydde sko. Han hadde mest krefter i venstre armen.
Etter endt skolegang, ble han konfirmert i Ogna kirke 2. oktober 1904. Det manglet ikke på boklige evner, for presten gav han «meget godt» i karakter. På Sandve hadde de flere hester, og Martin ble tidlig glad i dyr. Her så han også en mulighet for å få inntekter. 18 år gammel kjøpte han sin første kvige, med tanke på videresalg. Dermed startet han på en virksomhet som skulle følge han resten av livet.
En muntlig tradisjon sier at Hans Nielsen Hauge var innom på Sandve og forkynte Guds ord. Det som i alle fall er sikkert, er at den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal hadde vært på garden som predikant. Da var det så mye folk til stede, at mange måtte stå ute på tunet. Martin sin far, Johannes, var religiøs, men det er usikkert om han var gjenfødt. Han leste fra huspostillen hver søndag. Mor Malena derimot, var en kristen fra ungdommen av. Heimen til Malena og Johannes var alltid åpen for predikanter. I 1889 var Sigvald Netland innom på Sandve og hadde møte. Han var fra Sokndal og var på vei til Kina som misjonær. På Sandve vitnet han om misjonskallet han hadde fått. Dette møtet ble til fornyelse og inspirasjon for mange, ikke minst for Martin sin eldste søster, Ingeborg.
I 1904 kom Svend Foldøen og Johannes Daasvand for å ha møter i området. Svend reiste snart videre, men Daasvand ble stående lenge og vekkelsen brøt ut. Ikke minst ble mange unge frelst. En av disse var Otelia, Martin Sandves søster, som senere skulle bli Johannes Daasvand sin kone. De fleste av disse møtene ble holdt på Bjelland skole. Martin ble ikke frelst i disse vekkelsene.
Bonde og krøtterhandler på Sandve
I 1911 hadde Martin funnet henne som han ville dele livet med. Han reiste ikke langt, for på nabogarden Fuglestad var det ei jevngammel jente som han ble glad i. Hun het Ingeborg Marie Torgersen Fuglestad og var datter til Abigal og Torger Fuglestad. Ingeborg var eldst av fire søstre. Samtidig med at Ingeborg og Martin ble gift, fikk de skille ut en teig av Sandve-garden. Her bygde Martin både våningshus og løe, og ble småbonde og krøtterhandler.
Familien ble boende på denne garden fram til 1925, og i denne perioden fikk de fem barn, Malena (f.1912), Astrid (f.1914), Johannes (f.1916), Torleif (f.1918) og Magnus (f.1922). Vinteren 1917-18 var det en større vekkelse ved Indremisjonsforbundets forkynner Mandius Line. Martin ble vakt i denne vekkelsen. Under et bønnemøte oppsøkte Mandius Martin og spurte om han ikke skulle ta imot Jesus som sin frelser. Martin avviste predikanten så kvast, at han ikke turte spør han igjen.
Broren Kristoffer var en kristen, og også han spurte Martin om han ikke skulle omvende seg. Martin innrømmet at han var kalt av Gud, men ville ikke han noe masing på bønnemøtene. Det lovet Kristoffer bror sin. Etter noen dager i kamp og syndenød, rant endelig lyset for Martin. Et ord kom til han, mens han var heime på garden: «Så har også Herren borttatt din synd. Du skal ikke dø». Det var profeten Natan sin hilsen fra Gud til David. Ved dette Ordet ble Martin løst. På et møte kort tid etter, spurte møtelederen Martin om å ha et ord til åpning. Han nektet først, men så kom han med sitt vitnesbyrd. Det løste ut ei nådegave hos Martin, som han brukte så lenge han levde – både som søndagsskolelærer og fritidspredikant.
Til Vigrestad via Fuglestad
Som nevnt var Ingeborg eldst av fire søstre. Hun hadde derfor odel på heimegarden på Fuglestad. I 1925 valgte Ingeborg og Martin å overta garden på Fuglestad, og solgte Sandve-garden. Dette var ikke noe lykkelig valg. De fikk for mye gjeld til at økonomien gikk rundt. Dette medførte at de måtte slå garden konkurs etter kun to års drift. I en annonse i Norsk Kundgjørelsestidende 11. mai 1927, gjøres det kjent at boet til Martin Johannessen Sandve er tatt under konkursbehandling. Skiftesamling ble holdt 25. mai samme år.
19. juli 1927 kunne avisen Rogaland melde at lensmannen i Varhaug hadde solgt to bruk på Vigrestad, som var eid av Varhaug sparebank. Begge bruka lå på Voll på Vigrestad, og kjøper til det ene var Martin Sandve fra Ogna. Han hadde betalt kr.19.000 for bruket. Dermed var familien kommet til Vigrestad, hvor de skulle bli værende. Den nye garden var på 60 mål. Senere fikk Martin kjøpe 40 mål til. På Fuglestad fikk Ingeborg og Martin sønnen Einar (f.1926), mens det ble en etterpåklatt som ble født på Vigrestad, og som fikk navnet Ingebjørg (f.1933).
Interessen for dyr var levende hos Martin livet ut. Selv sa han at «antakelig hadde jeg blitt en lidenskapelig travkjører om ikke Gud hadde fått kloa i meg». Han hadde også klare meninger om hva som var viktig for en krøtterhandler. Han måtte være pålitelig, var et viktig punkt. Videre var det viktig å «ha vett på dyr og evne til å avgjøre vekta på dyret, mens det sto på bås».
En trofast Herrens tjener
Martin Sandve var ikke ensidig i sin tjeneste. I tillegg til å forkynne Guds ord og være søndagsskolelærer, var han ofte på sykebesøk. Han var alltid en kjærkommen gjest på Tryggheim, og hadde et spesielt godt forhold til rektor Johannes Kvalheim, Kvalalabben som han kalte han. Med sitt gode humør og sitt enkle vitnesbyrd, nådde han inn også hos ungdommen. Han leste mye i Rosenius sine skrifter, og hadde Kinamisjonen som sin åndelige heim. Han var blant annet medlem av kretsstyret en periode. Men det betydde ikke at han kun ble brukt i denne organisasjonen. Martin ble brukt av mange ulike organisasjoner, og var selv redd for å «havne i stikkedåsen», som han uttrykte det.
Selvironi var ikke noe ukjent for Martin. «Dær æ to me namnet Martin som alle på Jæren kjenne, og dæ æ an Martin Luther og an Martin Sandve». Under krigen ble mange av Norges lærere arrestert. Det skjedde også på Vigrestad, og da de skulle bli ført om bord på toget, møtte mange av bygdefolket opp på stasjonen. En av disse var selvsagt Martin Sandve. Han var forsanger da de frammøtte stemte i «Vår Gud han er så fast en borg». Den tyske vakta var veldig brysk og forlangte å få se Martin sitt grenseboerbevis. Men Martin mistet ikke fatningen av den grunn. Han stakk ei hand inn i innerlommen på frakken, overrakte grenseboerbeviset til tyskeren, mens han la ekstra trykk på disse orda i sangen: «Om verden full av djevler var.»
Sangen fulgte Martin også på møtene. Han sa ofte at gitaren var en isbryter i møtene. En sang ble Martin sin kjenningsmelodi. Det var sangen «Han lever nok ennu, den gamle av dage er god og allmektig som fordum han var. Og alt hva han giver og alt hva han tager går ut på å hjelpe de barn som han har. Kor: Han lutrer nok sine i ildprøvens luer, men aldri forskyder han nogen av dem. Og derfor de trengsler hvorover du gruer er nettopp velsignelse omklædt, min venn.» Denne sangen ble på folkemunne kalt for Martin-sangen. Men repertoaret var større enn bare denne sangen. Ofte var det sanger om målet i himmelen som han sang.
Når Martin forkynte Guds ord, talte han på kav jærsk. Bibelteksten han talte over, var derimot på konservativt bokmål. Han ble ofte rørt når han forkynte om Jesu lidelse og død på korset. Samtidig kunne han også være krass i sin formaning. Han var ikke fornøyd med at misjonsfolket reiste til fjells i påsken, istedenfor å gå å høre Guds ord: «Å, er det ikkje ei hendelsløyse at folk på langfredag kan fara og renna på desse trefjølene oppi heiane, mens Jesus gjekk i døden for våre synder. Måtte det ikkje vore noge som tok heile slekta i kne.»
Martin hadde sine spesialuttrykk. Ett av disse var at det å være frelst, er å «gå på riksveg 1» Han snakket også om «de tre store», og da tenkte han på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Da han talte om Lasarus som ble oppvakt fra de døde, sa han det slik: «Dæ va godt at Jesus sa nabnet te Lasarus, elles hadde di kome ud adle i hob!» En gang kom en taler til Vigrestad, som Martin ikke hadde hørt tale før. Han fikk litt av en velkomsthilsen: «Er du av dei som brukar fælt mange ord for å seia fælt lite?» En gang han ble kjørt heim etter et møte, var himmelen ekstra flott idet sola gikk ned i havet. «Han er fin, himmelen, i kveld», sa sjåføren. «Og dette er bare rangsida, kor fin er han ikkje då på rettsida», svarte Martin.
Aktiv helt til det siste
I 1947 kjøpte Martin et lite småbruk på Vigrestad. Da sønnen Johannes overtok bruket på Voll i 1952, flyttet Ingeborg og Martin til det nye småbruket. Martin fortsatte å forkynne Guds ord også som pensjonist. I 1952 hadde han 32 arbeidsdager for NLM. I 1957 fikk Martin sin unge venn, John Olav Larssen, være et redskap til en større vekkelse på Varhaug. Martin var en god støtte og hjelp under denne vekkelsen. Etter en tid reiste John Olav til Amerika, og Lars Eritsland overtok hovedansvaret for forkynnelsen. Men Martin fortsatte som ei god åndelig støtte og også forkynner, så lenge vekkelsen pågikk.
Selv om Martin Sandve hadde godt humør, hadde han også sine tunge stunder. Etter hvert ble kona Ingeborg mye syk. I perioder bodde hun hos datteren Malene, som stelte mor sin. I denne perioden fikk Martin en depresjon, og sønnen Magnus og kona hans flyttet da til småbruket for å være til hjelp for far. Martin kom seg til krefter igjen, og fortsatt som forkynner. Det gjorde han også etter at han hadde et lite slag i 1965.
Martin var åndelig vis. En gang opplevde han at noen velmenende venner ville be for Martin, at foten og hånda skulle bli normal. «Nei, langt ifra. Det skal dere ikke gjøre. Jeg har fått hånd og fot av Gud. Dersom vi fikk viljen vår, ville vi be oss fri fra alt som er med og fører oss til himmelen» var Martin sitt svar. Den siste sommeren han levde, var han på et stevne i Drivdal i Lund kommune. I et referat herfra kan vi lese: «Då tala han om takksemd mot skaparen, og heldt fram kor viktig det er å merka seg alle store og små ting Gud fyller livet vårt med, for å gjera oss sæle både for tid og æva. Serleg la han tilhøyrarane på hjarta å søkja Gud i denne opprivne og oppjaga tida, og peika på kor bort i natta meiningslaust det er ikkje å ta imot frelsa når alt ligg ferdig og berre ventar på den einskilde, og når frelsesvegen er den einaste som fører fram til fred og sann lukka for oss menneske.»
2. april 1969 ble kona Ingeborg forfremmet til herligheten. Fram mot jul samme året var Martin fremdeles aktiv som forkynner. 19. desember annonsert Jærbladet at Martin skulle tale på nyttårsfesten på Ognatun på nyttårsaften kl.19.00. Slik skulle det ikke gå. Dagen etter at annonsen sto på trykk, ble Martin dårlig og han sovnet stille inn i løpet av dagen 20. desember. Han ble gravlagt fra Varhaug kirke lørdag 27. desember 1969.
I forbindelse med Martin sin 80-års dag, to måneder før han døde, hadde Thomas Framnes en omtale av Martin i Rogalands Avis. Her skrev han blant annet: «Det er alltid noko særmerkt ved måten han talar på. Han går alltid rett på sak, veg ikkje alltid orda, men seier det han meinar på ein humørfylt og frisk måte, anten det er biskop eller ein arbeider i kyrkja eller på bedehuset han talar med. Han er elska og vyrd av ung og vaksen.»
Så hadde Martin Sandve nådd det målet som han så ofte sang om: «Der skal jeg blant den store frelste skare, få synge med i englers jubelkor. Ja, evig frelst fra syndens dom og snare, får leve der hvor Gud og Lammet bor.»
Kilder
Asbjørn Nordgård:
Veiviserne (2005)
Einar Krogedal og Terje
Thorsen: En såmann gjekk ut (2000)
Ingulf Diesen: Gavedryss
fra himmelen (2004)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Johannes Kvalheim:
Krøtterhandlar og lekpredikant (1980)
John Olav Larssen: Det
glade fastland (1975)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
Leiv Brynjulv Aarthun:
Motstandskampen i skolene 1940-1942 (2003)
Lisabet Risa: Bilete frå
Hå (1990)
Torbjørn Greipsland: Tid
for å le (2000)
Torgeir Edland: Garda og
ættesoge for Haa 2+3 (1972+1975)
Trygve Vassvik: I Ordets
tjeneste. Rogaland Indremisjon 100 år (2001)
Paul Odland: Artikkel i
Dagen 10.10.1987
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket.no
Utsyn div. årganger
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar