ImF og kvinnelige eldster

Så har det skjedd igjen. Like før jul kunne Dagen melde at Dansk MF har endret syn og åpnet for kvinnelige prester/eldster. 6. januar skriver avisen at en forsamling tilknyttet Indremisjonsforbundet (ImF) har valgt kvinnelig eldste. 

Vi ser nok en skanse faller når det gjelder troskapen mot Guds ord. Argumentasjonen for å forlate bibelens syn på tjenestedeling, er dessverre gjenkjennelig. Et flertall i forsamlingen ville ikke godkjent et vedtak i tråd med Guds ord, blir det hevdet. Dermed endres heller forståelsen av Ordet. Et vedtak i tråd med Guds ord ville splitte. Da er det enklere å se bort fra Ordets veiledning, for å holde forsamlingen samlet. 

Vedtaket er fattet av en selvstendig bedehusforsamling tilsluttet ImF, uten at det har, eller trenger være, godkjent av ImF sentralt. Men vedtaket forsvares av en sentral ImF-er som Arild Ove Halås, som for øvrig er styreleder i den aktuelle forsamlingen. Kretsleder Johan Halsne ser heller ikke problemer med vedtaket, og regner med at flere forsamlinger følger etter. Halsne sier at ImF sentralt kan gripe inn hvis en forsamling har alvorlige læreavvik, men kvinnelige eldster er ikke et slikt alvorlig lærespørsmål.

Det blir spennende å se hvilket råd den sentrale ledelsen i ImF nå vil gi. Organisasjonen fastholder i gjeldende veiledning, at eldste (og prest) er en tjeneste Guds ord tillegger mannen. Nå vil det vise seg om dette vedtaket er mer verd enn «papiret det er skrevet på». Jeg håper og ber om at ledelsen i ImF vil gi et klart bibelsk råd til sine forsamlinger. Hvis ikke vil dette vedtaket ytterligere splitte bedehus-Norge. 


(Leserinnlegg i Dagen 09.01.2020)

Det gryr mot dag!

Slik har kristne over hele verden sunget i to tusen år. Formuleringene har vært ulike, men innholdet er det samme: Jesus kommer snart igjen!

Uten dette håpet hadde det vært stor grunn til angst og uro med tanke på framtiden. Nyhetsmediene er vår tids dommedagsforkynnere. Klimaet er i endring. Kloden blir varmere, noe som får store konsekvenser for oss som bor på jorden.

Israel og Midtøsten er også i 2020 sentrale i nyhetsbildet. Verden er skremt ved tanken på den store faren for krig og terror. Fra USA, jødenes beste venner, meldes det at over halvparten av alle religiøse hatangrep, er rettet mot jøder, som kun utgjør 2,2 % av USAs befolkningen. I Europa og i de muslimske landene, er jødehatet enda sterkere enn i Amerika.

Guds ti bud er gitt oss av vår Skaper, som den beste ramme for livet. Mange steder blir ikke budskapet om ekteskapet for mann og kvinne og retten til liv, tålt. Familieoppløsning og drapene på de millioner ufødte barn, er en langt større krise for menneskeheten enn vi er klar over.

Vi har en motstander, djevelen, som raser. Guds ord sier: «For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han har liten tid.» (Joh.åp 12.12b)

Jesus er veien, sannheten og livet. 

Ingen kommer til Faderen uten ved ham. (Joh 14,6)

Til tross for alt dette, ser Guds folk framtiden lyst i møte. Alt dette vonde er varslet på forhånd i Guds ord. Det skjer som han har sagt. Men Gud har sagt noe mer. Jord og himmel skal forgå og Gud skal skape en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor. Den som her på jord har tatt imot Jesus som sin frelser, har ei lys framtid hjemme i himmelen. Den som ikke tror, har derimot stor grunn til uro. Frelsen ved Jesus soning for våre synder på korset, den var for alle. Men kun de som tar imot i tro, blir frelst.

Tidligere redaktør i bladet «Evangelisten», Thor Stenseth, har skrevet sangen som siteres i overskriften. Den minner oss om at selv om det ser mørkt ut på «den åndelig himmel», så gryr det mot dag og Jesus gjenkomst. Det er godt å ta med seg inn i et nytt år.

Det gryr mot dag

Det gryr mot dag, se natten er snart omme,

en evig glede venter Jesu Kristi brud.

En herlig morgen uten skyer snart skal komme,

da er vi hjemme og skuer Gud.

KOR:

Ja, samlingsdagen nu snarlig kommer,

vi kjenner tiden at den er nær,

og mens vi venter en evig sommer,

vi synge vil om Jesus Frelseren kjær.

Det gryr mot dag, se oppad frelste skare

snart morgenstjernen lyser frem på himlens hvelv.

Fra trengselsnatten hjem til himlen skal vi fare,

fra jorden hentes av Herren selv.

Det gryr mot dag, vi når den store seier,

som Gud av nåde gir til hver en sjel som tror.

Da oppfylt blir det håp som i vår sjel vi eier,

vi møter Jesus, vår venn og bror.

Det gryr mot dag, og vi skal åpenbares

med ham i herlighet og Jesus Kristus se.

Og Gud har lovet at for ham vi skal bevares

til dagen kommer i herlighet.

Tid for årsoppgjør

(Illustrasjon: dagen.no)

Årsskiftet er tid for både å se tilbake, og til å se framover. Regnskap for året skal gjøres opp. Mange er spente på om resultatet gikk i pluss eller om det ble røde tall.

Kanskje et årsskifte også kan være ei god tid til et årsoppgjør i forholdet til Gud? Barnet som ble født i Betlehem, fikk navnet Jesus, etter oppdraget han kom for å utføre. Jesus skulle frelse sitt folk fra deres synder. Det gjorde han på korset, 33 år etter at han kom til jord.

Bibelen sier det på denne måten: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Gjelden er betalt. Julens og påskens herlige budskap er at frelsen er en gave fra Gud, til den som tar imot den ved tro. Godt nytt år!

(Ord til ettertanke i Strandbuen 27.12.19)

En spesiell juletrefest

Juletrefest (foto: sekken.net)

Jeg har vært på mange juletrefester, og talt på noen få. En slik juletrefest har brent seg fast i minnet, og det er ikke bare gode minner.

Jeg hadde min første andakt noensinne, på en basar på Askvik bedehus 16. april 1986. Da var jeg ansatt som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM, med oppstart 1. mai 1986. Da julen kom samme år, hadde jeg hatt ti ulike andakter, på tilsammen 18 møter eller foreninger.

I romjulen hadde jeg lovet å tale på en juletrefest på Håland bedehus på Randaberg 30. desember. Jeg hadde ellers ingen oppdrag i romjula, hadde kun vært på en juletrefest på Jørpeland som deltaker, med Gerhard Fjelde som taler. Festen på Håland ble arrangert av søndagsskolen og startet kl.17.00.

Jeg forberedte talen på samme måte som de ti forrige talene. Jeg husker ikke noe spesielt fra forberedelsene, annet enn at jeg var litt ekstra nervøs fordi jeg ikke visste hvilken forsamling som ville komme. Håland bedehus er et lite bedehus, i utkanten av Randaberg. De fleste Randaberg-buene soknet til hovedhuset i Randaberg sentrum. Jeg så derfor for meg en litt mindre forsamling, og hadde laget ett par små skisser som jeg tenkte kunne fange barnas oppmerksomhet.

Vel framme på Håland, fikk jeg bange anelser da jeg kom inn på bedehuset. Der var det dekket både i hovedsalen og sidesalen, og da festen var klar til oppstart var huset stapp fullt. Fullt av voksne, men ikke minst av barn, og det barn med masse energi. Talerstolen var vendt mot hovedsalen, så de som satt i sidesalen, var det vanskelige å få kontakt med.

Så langt jeg husker, skulle andakten være først, deretter god servering før festen ble avsluttet med gang rundt juletre. Det ble derfor tidlig min tur til å ha andakten. De få minuttene jeg holdt på, sitter enda i meg som noen skrekkens minutter. Det føltes som om hele salen var i bevegelse med urolige barn. Mine små og dårlige illustrasjoner var det kun de på første benk i hovedsalen som så. Jeg hadde verken pedagogisk evne eller nådegave til å fange barnas eller de voksnes oppmerksomhet.

Fra Håland bedehus (foto: Kleppa Reise i bedehusland Rogaland)

Hva jeg fikk sagt, husker jeg ingen ting av. Jeg husker imidlertid veldig godt den vonde følelsen jeg hadde da jeg gikk og satte meg. Tankene var i kaos. Her hadde jeg misbrukt en stor anledning til å få gi et fullsatt bedehus noe godt fra Guds ord. Jeg hadde mislyktes fundamentalt med å få forsamlingens oppmerksomhet. Selv etter 33 år kjenner jeg den forferdelige følelsen av å mislykkes.

Han som ledet festen var en fantastisk mann. Han het Albin Goa, og hadde vært søndagsskolelærer i årtider. Han hadde også reist litt rundt på bedehus og hatt andakter i barnelag, familiemøter og på leirer. Han hadde ei klar nådegave til å tale til barn, og var også en god pedagog, uten lærerskole. Han ble også mye brukt som solosanger på ulike bedehus på Jæren.

Albin merket at det bar galt av sted med andakten min. Da jeg satte meg, gikk han rolig fram og begynte å stille noen enkle oppfølgingsspørsmål. Plutselig var det helt stille i salen. Alle barna fulgte med som lys og svarte tydelig og fint på spørsmålene fra Albin. På noen få minutter hadde han fått forkynt evangeliet enkelt og klart, for en lyttende forsamling. Det var fantastisk å oppleve, men samtidig gikk det om mulig enda hardere ut over min frimodighet.

Albin Goa 

(foto: Olsen: Randaberg Misjonsforsamling 100 år)

Mer husker jeg ikke fra den festen. Jeg husker ikke om vi fikk mat eller gikk rundt juletreet. Jeg husker bare at det var en nedbrutt barne- og ungdomssekretær som reiste heim den kvelden. At jeg ikke sa opp stillingen min på dagen, forstår jeg neste ikke i dag.

Nå, i romjulen 33 år senere, kom jeg igjen til å tenke på denne spesielle hendelsen i tjenesten min. Jeg måtte finne fram manuskriptet til andakten, for å se hva det var jeg hadde tenkt å si. Om jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt, vet jeg ikke. Teksten var om de vise menn, og manuset inneholdt flere viktige punkt. Jeg tror jeg kunne sagt det meste også i dag. De fleste taler og andakter jeg har hatt, har jeg hatt på mange forskjellige steder. Denne ble holdt kun denne ene gangen. I ettertid ser jeg at jeg gjerne kunne brukt mye av andakten også flere ganger.

Den som har prøvd seg som forkynner og andaktsholder, vil nok nikke gjenkjennende til det jeg har fortalt. Jeg har selv senere hatt mange slik opplevelser, men ikke noen som har rystet meg slik som det gjorde i 1986. Noe av årsaken til det var nok at jeg da var ganske ny som forkynner.

En liknende erfaring har jeg opplevde flere ganger. Jeg hadde fått noe å si til forsamlingen, som var blitt veldig godt for meg selv. Så kom jeg på talerstolen, og det ble nesten som å tale til en vegg. Orda ville liksom ikke ut av munnen. Det var totalt stengt. Senere våget jeg meg kanskje til å bruke samme talen i en annen forsamling. Da har det hendt mer enn en gang, at teksten åpnet seg, ikke bare for taleren, men også tydelig for de som hørte på.

Det er mange årsaker til slike hendelser. Den viktigste er at møtevirksomheten er av åndelig art. Det er en kamp om sjelene. En annen årsak er at Gud har omsorg for sine sendebud. Skal vi bli bevart på himmelveien, trenger vi å holdes i avhengighet av Jesus. Men noen ganger kan det også være at forberedelsene burde vært bedre, både hva gjelder kontakt med de lokale på forhånd, og forberedelse i bønn og lesning.

En forkynner har sin autoritet i Guds Ord, minnet Hartvig Skartveit meg om flere ganger. Og Gud våker over sitt ord, uavhengig av forkynneren. En predikant hadde en gang en liknende erfaring som jeg hadde på Håland. Møtet var totalt stengt, og han husket møtet nettopp for det i all ettertid. Om lag tjue år etter møtet, ble det vekkelse i nabobygda. Ei av dem som ble frelst i den vekkelsen kunne fortelle at hun hadde vært på det «stengte» møtet. Der var det et bibelord som stanset henne og fulgte henne som et kall helt til hun tjue år senere ble frelst. Slik er det med Guds ord og Den Hellig Ånd.

Å være forkynner er et stort privilegium, det er en stor nåde og et stort ansvar. Vi er «sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2 Kor 5,20) Johan Halmrast har lagt følgende linjer i Maria Magdalenas munn: «Tenk, jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord. Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.» (SB nr.680)

Skapelse eller evolusjon?

Kan Darwins lære om artenes opprinnelse og Bibelens skapelseslære forenes? Eller vil det ene utelukke det andre?

I en lederartikkel i det danske tidsskriftet «Nyt Liv», drøfter redaktør Mikkel Vigilius spørsmålet om det kan ha vært død før syndefallet. Evolusjonsteorien forutsetter at døden har vært «en del av utviklingen», men Guds ord sier at døden var en følge av synden. Før syndefallet var «alt såre godt».

De fleste bibeltro kristne har avviste evolusjonsteorien, men nå har ifølge Vigilus, «en ny lære begyndt at vinde udbredelse iblandt bibeltro, lutherske kristne i vores land. Jeg har i dette blad skrevet om den amerikanske forfatter Timothy Keller, som i sin bog «Gud for skeptikere», der kom på dansk i 2011, argumenterer for, at Gud har brugt evolution som sin måde at skabe på.»

Videre skriver Vigilius: «Min personlige sorg og uro i denne sag skyldes, at jeg ikke kan se det anderledes, end at Bibelen faktisk siger noget om denne sag, og at Bibelens samlede vidnesbyrd med stor tydelighed peger i én bestemt retning: Al sygdom, lidelse og død både hos mennesker og dyr kom ind i skaberværket som en følge af menneskets synd. Det er vores skyld alt sammen, ikke Guds. Hvis dette er Bibelens lære, så må vi som bibeltro kristne holde fast ved den lære, uanset hvilke omkostninger det vil få for os. Vi ærer Gud ved at gøre det, og vi er på sandhedens side.»

Lenger ute i artikkelen skriver han at denne saken har med bibelsyn å gjøre. «Hvornår mister man det oprigtige forhold til Bibelen? Det gør man, når man ved, hvad Bibelen siger, men vil have den til at sige noget andet og sørger for, at den kommer til det. En ny fortolkning af de bibelske tekster er det almindelige og taknemlige redskab til at nå dette mål.»

«Når jeg læser de bibelske tekster, kan jeg ikke se det anderledes, end at de klart og umisforståeligt udelukker en evolution med sygdom, lidelse, drab og død før syndefaldet.»

Gud skapte alt godt: «Er det i pagt med Bibelens billede af Gud at hævde, at han valgte at skabe sygdom, lidelse og død hos dyrene, og at han så det som «meget godt»? «Gud er lys, og der er intet mørke i ham» (1 Joh 1,5). «Gud er kærlighed» (1 Joh 4,16). «Herren er god» (Sl 25,8). «Hellig, hellig, hellig er Hærskarers Herre» (Es 6,3). Sådan har Gud åbenbaret sig for os i sit ord, og gennem hele Bibelen gøres det klart, at intet ondt, defekt og destruktivt har sin oprindelse i Guds hellige, rene og gode væsen. Gud er fuldkommen, og alt, hvad han gør, er fuldkomment. «Han er klippen, hvis gerning er fuldkommen, alle hans veje er rette» (5 Mos 32,4).

«Menneskets synd bringer forbandelse ind over hele jorden med alt, hvad den rummer. Forbandelsen medfører en grundlæggende forandring og forværring af forholdene på jorden. Fordi forbandelsen skyldes menneskets synd, kan den først fjernes, når menneskets synd fjernes – ved Jesu forsoning.»

«Vi kan ikke fastholde begge dele. Evolutionslæren hævder, at der var millioner af år med dyreskrig, smerte, kamp, flænsede struber, rallen og død, før mennesket blev skabt. Teksten her (Rom 8,19-23) siger, at alt dette kom som en følge af vores fald i synd.»

Vigilius konkluderer mot slutten av srtikkelen: «Som bibeltro kristen er jeg overbevist om, at der er fuld overensstemmelse mellem det, Bibelen lærer, og den virkelighed, vi lever i. Det gælder også i forhold til Bibelens lære om skabelse og syndefald. Mennesket kom først, derefter synd og så død i skaberværket og hos mennesker. Hvis dette er sandt, så udelukker det evolutionsteoriens tanker om, hvordan livet og arterne har udviklet sig, og hvordan mennesket er blevet til.»

Jeg vil anbefale å lese hele den lange artikkelen. Du finner den her: 

Mikkel Vigilius: Hvad lærer Bibelen

Å telle mine dager

Livet her på jorda er kort. Derfor oppfordres vi i Guds ord til å «telle våre dager», til å nytte dagene rett og til å se livet i evighetsperspektiv.

Jeg var nylig hos frisøren for å klippes til jul. Ryggen var ikke helt samarbeidsvillig og på toppen av hodet ser jeg det begynner å tynnes. Tegn på at årene går. Mens jeg satt hos frisøren, kom et lite bibelvers fra Salmens bok for meg. «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90:12)

Jeg har sett litt på levealderen til mine forfedre i fem generasjoner bakover. Den som fikk kortest liv, var min farfar Lars Sandvik, som kun ble 36 år gammel. Tippoldefar Thore Nag var den som fikk lengst liv av mine 29 mannlige forfedre i denne perioden. Han ble 97 år gammel. Gjennomsnittlig levealder for disse 29 var 65 år. Selv blir jeg 60 år til sommeren.

Det er Moses som ber til Gud i Salme 90. Han sier at «vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år.» Selv ble Moses 120 år. Likevel, livet er kort. Ingen av oss vet hvor lenge vi får leve her på jord. Men vi vet at en dag er det slutt, og da er det avgjørende viktig å være på den rette evighetsveien.

Å være realist med tanke på at livet er kort, betyr ikke at vi ikke skal glede oss over livet og alt det innebærer. Livet er en gave fra Gud som han ikke vil vi skal flykte fra, men glede oss over og være takknemlig for. Livslysten og livsgleden er en gave fra Gud.

Men om vi får et langt eller kort liv her på jord, er det uansett kun som et blink med øyet, i forhold til evigheten som aldri tar slutt. Menneskets store alvor er at vi alle er syndere, og dermed på vei mot fortapelsen. Det finnes imidlertid en redning. Redningen er Jesus som ble født i Betlehem i julen for 2000 år siden, og som 33 år senere døde på et kors i Jerusalem. For der på korset sonet han for all verdens synd, før han sto opp av graven tredje dagen etter sin død.

«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) Her er min redning for evigheten. Om jeg får leve til jeg blir 60 eller 100, er Jesu soning fullkommen nok. I troen på han, skal jeg slippe å gå fortapt, men få en evighet i himmelen, der alt er fullkomment godt.

Hvor du og jeg skal tilbringe evigheten, avgjøres den korte tid vi lever her på jord. Det er derfor vi formanes til å telle våre dager og til å søke «Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!» (Jes 55:6)

Dansk MF og kvinnelige prester

Det var vemodig å lese i Dagen 14.12.19 at det danske Menighedsfakultetet har skiftet syn på kvinnelige prester.

Etter press fra studenter, har styret for MF forlatt sitt nei til kvinnelige prester og sidestilt de to syn på saken. Dermed har nok en skanse falt i et viktig bibelsynspørsmål.

Skal vi finne svar på teologiske spørsmål, er Bibelen kilden å gå til. To viktige tekster i spørsmålet om kvinnelige prester, er 1 Kor 14,34ff og 1 Tim 2,11ff. I Korinterbrevet står det: «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnen tie i menighets-samlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. …det jeg skriver til dere, er Herrens bud.» Her ser vi at dette er noe som gjelder alle Guds menigheter og at det er et Herrens bud!

I 1 Timoteus brev står det: «En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva.» Her ser vi at det tales om læreansvar og en «hodefunksjon», og at dette er en ordning Gud har satt fra skapelsen av.

Åpning for kvinnelige prester, var et resultat av den liberale teologis frammarsj. Det blir derfor en bortforklaring når styrelederen for MF sier, at endringen av synet på kvinnelige prester ikke rokker deres bibelsyn. En slik argumentasjon har vi sett lenge i kvinneprestspørsmålet, og senere også i homofilispørsmålet. Når en åpner opp for et syn som er i strid med Guds ord, sier det seg selv at bibelsynet endres. Det så vi klart ved det norske MF. Det er beklagelig at dette skjer nok en gang.

At endring av bibelsyn ved MF også får konsekvenser for kristenfolkets giverglede, er forståelig. Den som ønsker å vær tro mot Guds ord, vil gi hovedtyngden av sine gaver til organisasjoner og institusjoner som lærer i overensstemmelse med Guds ord.

(Leserinnlegg i Dagen 17.12.2019)