Når presten fornekter Guds ord

Sokneprest i Farsund og Lista, Runar Foss Sjåstad, har i avisen Agder hatt et par debattinnlegg der han avviser sentrale deler av Bibelens lære. Jeg spør meg selv; hvorfor er han prest?

Sjåstad rykket tidligere i sommer ut med et oppgjør mot læren om livets to utganger, himmel og fortapelse. Tobias Salmelid og Steinar Handeland hadde innlegg der de talte mot det Sjåstad lærer. I dagens Agder, 8. august 2018, har så Sjåstad et tilsvar og en bekjennelse.

Sjåstad skriver blant annet:

-Sentrum er Guds kjærlighet til oss mennesker gjennom Jesus Kristus. Det som ikke samstemmer i Bibelen med Guds ubetinget kjærlighet har liten eller ingen gyldighet med våre liv i dag.

-Læren om verbalinspirasjonen (Hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting.) er i åpenlyts strid med Den hellige skrift selv.

-Han siterer Tom Egeland: «Det hersker ingen tvil om at det er mange tvilsomme sider ved Bibelen.» «I spørsmålet om homofili, derimot, skyver de fundamentalistiske kreftene Bibelens anakronistiske og hatske holdning til homofile foran seg. Bibelen rommer mye grums.» Så legger Sjåstad til: Jeg vil ikke bruke samme formuleringer som Egeland, fordi jeg vet at det er mange oppriktige mennesker innenfor de miljøene som ytrer et fundamentalistisk bibelsyn. Om han ikke vil bruke samme ord som Egeland, gir han åpenbart sin tilslutning til innholdet i det Egeland sier.

-Den barbariske helveteslæren, den tåler heller ikke dagens lys i et moralsk/etisk perspektiv

-Jeg tror for øvrig på mange utganger etter dette livet- mange havner i himmelen, og noen havner i habiliterende soning, men jeg tror at det til slutt vil bli en evig gjenopprettelse av alt og alle… .Den muligheten til forsoning og kjærlighet vil aldri ta slutt før alle er omsluttet av Guds evige kjærlighet i vår Herre Jesus Kristus.

Når jeg leser en prest skrive slikt som dette, må jeg virkelig spørre. Hvorfor er han prest, når han ikke tror på det Guds ord forkynner? Hvorfor trenger vi en frelser, hvis alle blir frelst til slutt uansett? Hvordan kan han med frimodighet forkynne Guds ord, når han selv avgjør hva i Bibelen som er sant og hva som «ikke tåler dagens lys»?

Guds ord er ikke til å misforstå. Fordi alle mennesker er syndere, og har gjort opprør mot Den hellige Gud, trenger vi en forsoner. Guds egen Sønn, Jesus Kristus, kom til jord og gav sitt liv til soning for all verdens synd. Han levde også et fullkomment liv i vårt sted. Denne frelse er for alle, men kun den som tar imot frelsen ved omvendelse og tro, får del i frelsen og en evig himmel. Den som forkaster Jesu frelsesverk, er fortapt.

Jeg kunne sitert mange bibelvers om dette, men tar med kun «Den lille bibel»: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16

Det er opp til Sjåstad å tro Bibelens tale eller å forkaste den. Men jeg mener det er misbruk av talerstolen å forkynne et annet evangelium enn det han ved sin ordinasjon er satt til å forkynne.

Marie Skordal Helland - Et dramatisk liv

Forlovelsesbilde av Marie Skordal og Ole Johannes Helland

Marie Olavia Skordal var ei yngre søster av Johan Albert Skordal. Hun ble født i Sokndal og døde som firebarnsmor etter seks år i Kina.

Marie er nok den av Sokndals pioner-misjonærer som er minst kjent. Jeg har heller ikke klart å finne mye stoff om henne, men noe vet vi. Jeg starter med en tenkt situasjon ved frokostbordet hos Maries foreldre i Øvre Strandgate 37 i Stavanger 1. februar 1909.

En tenkt frokostsamtale i 1909

Anne og Julius Olsen hadde nettopp avsluttet frokosten og Julius tok som vanlig fram Rosenius si husandaktsbok og leste andakten for dagen. Teksten var fra Rom 12,1: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Etter andakten og ei bønnestund på kne, fortsatte de gamle å samtale om det de hadde lest. De kjente seg litt igjen i det som Rosenius skriver: «Mange kristne har bokstavelig talt gitt sine legemer til offer.»

Samtalen gikk tilbake til Rekefjord hvor de stiftet familie for om lag 50 år siden. Gud var god mot dem og gav dem først en, så to sønner. Men sønn nummer to ble tatt fra dem og han døde bare ett år gammel. Senere fikk de en sønn til, deretter to døtre og til slutt enda en sønn. I 1879 rammet tragedien dem nok en gang. Deres eldste sønn ble syk og døde.

Huset i Øvre Strandgate 37 som Anne og Julius Skordal bodde i.

Foreldrene gledet seg over de fire barna som var igjen og som alle ble bevart i troen på Jesus. Dette betydde så mye for dem. Gleden var derfor større enn sorgen da sønn nummer tre, Johan Albert tok farvel med dem og reiste til Kina for å forkynne evangeliet for de som aldri hadde hørt om Jesus. Men når samtalen var kommet så langt, kom tårene på de gamle. Johan Albert ble gift i Kina og fikk to gutter, men etter kort tid ble han syk og døde. Det var et hardt slag for mor og far da dødsbudskapet nådde Norge. Ikke lenge etter kom svigerdatteren heim sammen med de to guttene, og de fikk noen gode år sammen med barnebarna, før de emigrerte til Amerika.

Marie Skordal Helland

Etter hvert ble det klart at den yngste datteren deres Marie, også hadde fått kall fra Gud om å reise til Kina. Hun reiste i 1903 og ble gift med en sunnmøring ved navn Ole Johannes Helland. De fikk ofte brev fra Marie, og i det siste sto det at hun nettopp hadde født barn nummer fire på fire år. De var også innom den eldste datteren som var gift med en bonde på Klepp og hadde tre barn, mens yngste sønnen hadde gått i fars fotspor og var skipper på de store hav. Så selv om de hadde opplevd mye tungt, synes de likevel at Gud hadde velsignet dem rikt.

Marie Skordal Helland

I det Anne og Julius er i ferd med å avslutte frokostsamtalen, som ble ekstra lang denne dagen, så Julius gjennom vinduet at en mann stanset ved døra deres. Han kjente igjen denne mannen, det var presten. Presten banket på og kom alvorstynget inn på kjøkkenet. Marie og Julius forsto at noe var galt. Presten fortalte stille at det hadde kommet dødsbudskap fra Kina. Datteren deres, Marie, ble syk og døde i midtene av januar. Så hadde de gamle to barn gravlagt i Kina. Rosenius sine ord i andakten de nettopp hadde lest, kom til dem igjen: «Mange kristne har bokstavelig talt gitt sine legemer til offer.»

Kanskje var det omtrent slik de fikk beskjeden om Maries død. Vi vet ikke, men vi vet at denne familien opplevde mange tunge stunder. Vi starter fra begynnelsen igjen.

Ole Johannes Helland

Oppvekst i Sokndal

Maries far Julius Olsen ble født på Immerstein ved Rekefjord i Sokndal. Han ble gift med Anne Bertine Olsdatter fra Rekedal. De slo seg ned i Rekefjord, hvor Julius først var handelsmann, men snart gikk over til sjøfart og ble skipper på ei frakteskute som gikk i utenriksfart. Marie ble født 18. mai i 1874 og hun hadde fem søsken, Ola Martin (1863-1879), Oskar Reinert (1865-1866), Johan Albert (f.1868), Othilde Regine Emilie (f.1870) og Marselius Reinert (f.1880). I 1885 hadde familien flyttet til Strandgaten 48 i Sokndal. Antakelig ble de her fram til 1897. Da bygde Anne Bertine og Julius nytt hus i Øvre Strandgate 37 i Stavanger, og familien flyttet dit.

Marie fikk bli bevart i sin barnetro. Da hun og foreldrene flyttet til Stavanger, fikk hun kontakt med kinamisjonsvennen i Stavanger. I 1898 døde kona til Kinamisjonens generalsekretær Johannes Brandtzæg. Han satt da igjen med en liten gutt, Anton, og en eldre stesønn. Marie reiste da til Framnes for å vær hushjelp hos familien Brandtzæg. Det heter om Anton at «i bedre hænder kunde han vanskelig ha kommet.» Under oppholdet på Framnes i 1898-1900 ble hun forlovet med Ole Johannes A. Helland fra Sunnmøre. Han gikk på misjonsskolen og skulle til Kina. Marie hadde tidlig kjent på et misjonskall, og hadde håpet på å få komme til Kina og arbeide sammen med broren Johan Albert. Men han døde allerede i 1896.

Marie var tilbake i Stavanger i 1900. Under folketellingen i desember 1900 bodde Marie heime hos foreldrene sammen med søsknene Othilde Regine og Marselius Reinhart. Svigerinnen Brita Skordal og hennes to sønner bodde også i samme huset.

Ole Johannes Helland nr. 2 fra venstre. Ellers f.v. Marie Monsen

Henrik Seyfart og Even Staurset. (foto NLM-arkivet)

Marie Skordal reiste til Kina sammen med fire andre kvinner.

Her er et bilde tatt rett etter ankomst i 1903.

Marie Skordal til høyre

Til Kina i 1903

Marie og broren Marselius studerte en periode i England like etter århundreskiftet. Marie ble antatt som misjonær i Kinamisjonsforbundet, og ankom Kina i 1903. Året etter ankomst Kina, giftet hun seg med Ole Johannes Andreas Helland fra Skodje på Sunnmøre som hun ble forlovet med på Framnes.. Han var like gammel som Marie og hadde reist til Kina ett år før henne.

Marie Skordal Helland

Ole Johannes Helland

Etter språkstudier bosatte de seg i byen Sichwan, og etablerte en ny misjonsstasjon der. Det var mye motstand og motvilje mot de utenlandske misjonærene fra den lokale lederen, kalt mandarin, og noen katolske misjonærer som var i byen. Men de fikk uventet hjelp av en muslim. Muslimen var slakter og øynet nok muligheten for økt salg hvis utlendingene slo seg til i byen. Han fikk ordnet med en leiekontrakt til det første huset som misjonærene bodde i.

Ole Johannes Helland

Etter hvert fikk misjonærene inngang blant folket og første kineser ble døpt i mars 1906. I tillegg til evangelisering, underviste også Ole Johannes ved en offentlig skole i byen. I 1907 flyttet Marie og Ole Johannes fra Sichwan til Puninggai misjonsstasjon, i bydelen Puninggai i Laohokow. Her gikk mesteparten av Ole Johannes sin tid med til å åpne og lede evangelist- og lærerskolen som misjonen startet her i januar 1908.

Kollegaen Anna Sama skrev noen minneord om Marie i Kineseren nr. 41 1923. Her skriver hun blant annet: «Hun var en stille, beskjeden sjæl, en av de trofaste i landet, som man kan stole paa. Vi andre sa om hende: «Marie sier aldri et ondt ord om folk». Hun var ikke sterk, men seig og utholdende.»

Forlovelsesbilde av Marie Skordal og Ole Johannes Helland.

Tidlig død

Marie og Ole Johannes Andreas fikk fire barn på fire år, Arnold i 1905, Agnes Bertine i 1906, Klara Beate i 1907 og Marie Julie i desember 1908. Ved nyttår 1909 rammet tragedien familien i Laohokow. Marie ble rammet av sykdom sommeren 1908. Hun var da gravid. Ut over høsten fikk hun diagnosen Sprue (tarmsykdom) og i desember fødte hun datteren Marie Julie. «Jeg har aldri sett så lite et barn», skrev Anna Sama. Anna snakket med henne om døden og Marie svarte «Jeg er fornøiet som Gud vil. Vi møtes i himmelen».

Marie døde 11 januar 1909. Ole Johannes reiste heim til Norge etter Maries død. Han reiste alene ut igjen til Kina i 1910 og var da knyttet til skolearbeidet i Laohokow. Han opplevde da på nært hold at konas sambygding, Tønnes Frøyland, ble skutt og drept av røvere i 1914.  

Fra Sunnmørsposten 06.11.1920

Fra Sunnmørsposten 22.04.1924

Minneord i Kineseren i april 1924

Fra Aftenbladet 20.08.1946

Da Ole Johannes kom heim til Norge i 1919, var han først ei kort tid forkynner, før han overtok som rektor ved Fjellhaug skoler. I november 1920 giftet han seg på nytt med den ti år yngre Alette Underbakke fra Sand i Ryfylke. Ole Johannes døde brått i 1924, 50 år gammel.

Anne Bertine Skordal med Marie og Ole Johannes Helland sine fire barn

Hvordan gikk det så med barna? Kirsten Rafoss Heggdal er gift med Maries barnebarn. Hun er kilde til følgende. Etter hjemkomst bodde alle fire hos besteforeldrene i Øvre Strandgaten 37. Etter ei tid ble det huset solgt, og alle flyttet til Maries søster Otilde Regine Emilie på Laland på Klepp. Etter en tid ble det bestemt at de to yngste jentene, Klara og Marie, skulle flytte til en slektning av Ole Johannes i Ålesund, mens de to eldste ble boende hos moster på Laland.

Tegning av gullsmed Kristian Bernhard Hagen (Sunnmøre museum)

Gullsmed Hagen var en kjent personlighet i Ålesund by og blant kristenfolket i særdeleshet. Han ble født i Molde, men slo seg ned i Ålesund. Her bygget han opp en solid gullsmedforretning. Han var gift med Jacobine Mordal og de fikk fem barn og ett adoptivbarn. Han ble frelst som ungdom, og da han kom til Ålesund startet han straks med kristent arbeid. Først i søndagsskolen, senere i Samemisjonen, Indremisjonen og Kinamisjonen. Hovedengasjementet hadde han i Kinamisjonen, hvor han var ulønnet kretssekretær ved siden av arbeidet i gullsmedbutikken i perioden 1904-1937. Til denne heimen var det Klara og Marie flyttet.

Klara Beate og Marie Julie Helland som vokste opp på Sunnmøre

Marie ble værende i Ålesund hele livet. Hun arbeidet som kontordame og forble ugift. Heller ikke Klara ble gift. Hun flyttet ei stund før krigen til sin søster Agnes i Rogaland. Agnes var helsemessig svak og trengte hjelp. Klara flyttet senere til Stavanger hvor hun arbeidet som samaritt. 

Stavanger Aftenblad 26.6 1976

Stavanger Aftenblad 6. mai 1961

Agnes ble gift med Torvald Georgsen fra Rekefjord. Han tok senere etternavnet Heggdal. Agnes og Torvald fikk to sønner og de drev gard på Skjæveland ved Ganddal. På sine eldre dager solgte de garden og kjøpte hus på Ganddal.  Torvald reiste lenge som forkynner i Kinamisjonen. Arnold ble gift med Tordis, og de kjøpte gard i Forsand. Etter mange år som gårdbrukere, solgte de garden og flyttet til nabohuset til Agnes og Torvald på Ganddal.

Les om andre pioner misjonærer fra Sokndal:


Sigvald Netland - Sokndals første misjonær

Gjertine Årrestad Johnsen - NLMs første kvinnelige misjonær

Johan Albert Skordal - Tidlig død i Kina

Tønnes Frøyland - Skutt av røvere i Kina

Fredrik Knudsen - Et langt liv som misjonær

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal

Opplysninger fra Kirsten Rafoss Heggdal
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Aftenbladet.no arkiv

wisted.net

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

God frukt - mangel på frukt

Ingen blir frelst ved å gjøre gode gjerninger. Den som er frelst vil som en følge av gjenfødelsen, bære god frukt.

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. (Joh 15,5)

Mange tenker at frelsen er et verk av Jesu alene, mens etter at jeg er frelst, må jeg gjøre mitt. Som kristen må jeg gjøre gode gjerninger og bære god frukt.  Vi hopper så lett over den siste setningen i verset over: «For uten meg kan dere intet gjøre»

I Gal 5,22-23 nevner Guds ord en del av Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. (Gal 5:22f)

Det skulle bare mangle at det ikke skjer en forandring med en kristen som lever et langt liv i samfunn med Jesus. At kjærligheten, mildheten, trofastheten og ydmykheten får prege livet i større og større grad.

Men hvordan skjer dette som vi ofte kaller helliggjørelsen? Jo, helliggjørelsen skjer ved å bli i Jesus. Det er Han som også er vår helliggjørelse (1 Kor 1,30). Kraften i helliggjørelsen er den samme som kraften i frelsen: Ordet om korset.

Jo nærmere du får leve Jesus, jo mer får han prege deg og jo mer får han legge gjerninger ferdig som du får vandre i. Heller ikke helliggjørelsen er et «ta meg i sammen» rike. Nei det er et nåderike.

Lever du nær Jesu, vil han også rense deg. «Den grein som bære frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.» (Joh 15,2) Og i 1 Pet 4,12-13 står det slik: «Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart.» (1Pet 4:12f)

Vi sukker så ofte «hva vil du Gud?» når vansker og prøvelser møter oss. Og slik skal vi få lov til å sukke. Vi skal ikke tale lett om slike ting. Men Gud sier noe om at han må bruke kniven for å skjære bort noen ville vekster, for at vi skal kunne bære enda mer frukt. Her er dype ting vi må snakke varsamt om.

I Jes 49,14-16 møter vi profeten i anfektelsens mørke. Gud har visst forlatt meg! Man da svare Gud så herlig: «Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.»

Guds Ord sier at det er mulig å falle fra troen og frelsen. Den gren som ikke blir i Jesus «kastes ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.» (Joh 15,6)

Det ser ut til at den siste tid skal være frafallets og søvnens tid. Mange skal falle fra, sier Jesu i Matteus 24. I Johannes Åpenbaring får menighetslederen i Efesus beskjed om at han har forlatt den første kjærlighet.

Hvordan har du det med Jesus? Har du det slik sangeren sier: «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds Lam», eller er du på vei bort fra Jesus? Kanskje er du ei slik avskåren grein?

Jeg er glad for at det enda er nådetid. Det er enda en mulig for en synder å vende om og for en frafallen å komme tilbake: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)

Hva skal vi tenke om «masse-nattverd»?

Foto: Tobias Salmelid

På enkelte stormøter med flere tusen i salen har det blitt arrangert nattverd. Hva skal vi tenke om en slik praksis?

Jeg går sjelden i gudstjeneste i Den norske kirke. Hvis jeg går, deltar jeg ikke ved nattverden. Det er to hovedårsaker til det. For det første har jeg min nattverdforsamling på bedehuset og for det andre og viktigste, innbydelsen er ofte helt feil i DnK. Alle ønskes velkommen bare en er døpt.

Nattverden er for Guds folk, det vil si de som er frelst. Den som ikke tror på Jesus, eter seg til doms om han går til nattverd. Nattverden er et minnemåltid hvor vi minnes Jesu frelsende verk for oss på korset. Ved dette måltidet får vi syndenes forlatelse. Nattverden er også et samfunnsmåltid, der båndene mellom Guds folk styrkes. Så er det også et måltid som skal minne om det himmelske måltid, som venter Guds folk.

Nattverden hører derfor naturlig hjemme i den lokale forsamling og forening, der den enkelte samles i de helliges samfunn. Her samles en rundt nattverdbordet, eller når forsamlingen er større, side ved side i benkeradene. Da blir vi ikke servert av en pastor, men får forkynne for hverandre, «dette er Jesu legeme og dette er Jesu blod». Her blir det også satt av god tid til bønn, forbønn, vitnesbyrd og takk til Jesus.

Hva skal vi så tenke om å ha nattverdmøter i forsamlinger på hundrer eller tusener? Jeg slutter meg til Tore Tunglands veiledning i Fast Grunn nummer 2/1983:

«Nattverdmøtene bør ikke legges til stormøter. Nattverden skal praktiseres i venneflokken. Og helst ikke søndag formiddag. Vi må kunne spandere en kveld til dette viktige møtet. Da kan vi få bedre tid til bønn, takk og lovprisning. Det sømmer seg å lovprise Herren på et slikt møte. Han gav seg selv i døden for oss. Vi er klar over at noen steder, som i de større byene, kan det være den beste tiden søndag formiddag. Det må da gjøres etter beste skjønn.»

Videre sier Tungland om innbydelsen: «Noe av det viktigste er hvordan lederen innbyr til nattverd. Vi har tidligere understreket at nattverden er for Jesu venner og bare for dem. Men det er ofte en kristen kjenner seg uverdig. Da må vi huske på at Jesus er synderes venn, og at nattverden er for alle dem som har bruk for Jesus».

Det er lett å innføre ny form for forvaltning av nattverden, uten at det er nøye gjennomtenkt. Det kan høres flott ut at mange tusen mottok nattverden samtidig. Spørsmålet er om vi ikke da er kommet langt bort fra en av nattverdens viktige funksjoner, å være samfunnsmåltid.

Vi må alltid ha i mente at i en flokk på bedehuset, er det noen som ikke er kommet gjennom til liv i Gud. På et stormøte er det nesten sikkert at det er noen som ikke har sin sak i orden med Jesus. Skal vi ha nattverd på en slik samling, er det en forutsetning at innbydelsen er tindrende klar. Både hvem nattverden er for, og konsekvensene for den som tar imot uten å være frelst. Vi må ikke invitere folk til å ete seg til doms, ved å være uklar i innbydelsen.

Dette innlegget er ikke tenkt som en kritikk av noen eller noe som har vært. Det er tenkt som et innspill til ettertanke, slik at vi kan hjelpe hverandre til en rett forvaltning av det fantastiske nådemiddel Gud har gitt sitt folk i nattverden. For meg personlig blir det vanskelig å delta i en masse-nattverd. Jeg synes vi ved en slik praksis er kommet for langt på siden av det jeg forstår er rett forvalting av nattverden. Kanskje jeg trenger justering?

Tore Tungland om lekmannsarbeidet

Tore Tungland (foto Dagen)

«På bedehuset var det òg vekkingsforkynninga fekk sin plass, framom andre stader. Me er redde for at skulle livet på bedehuset døy, ville òg vekkingsforkynninga tagna.»

Tore Tungland var en markert leder i Norsk Luthersk Misjonssamband i flere tiår. Han ble født på Tungland på Jørpeland 16. februar 1912 og var sønn av Rasmus Larsen Tungland og Malene Toresdatter Fjelde. Allerede som 19 åring startet han som forkynner i Stavanger krets. Senere var han forkynner, ungdomssekretær og kretssekretær. Han var også formann i NLMs hovedstyre i seks år. Tore var gift med Marta Rasmusdatter Voll, også hun fra Tungland, og de fikk fire barn. Tore Tungland døde i 1997.

Martha og Tore Tungland (foto Dagen)

I denne artikkelen vil jeg ta med noen sitat fra ulike artikler Tore Tungland har skrevet om lekmannsarbeidet på bedehuset.

«Og det me veit, vissast av alt, er at sann vekking er det berre Gud som kan senda. Og i Ordet viser han oss at dei reidskapene han brukar til å vekka «verda» med, er Guds ord og Den Heilage Ande.»

«Bedehuset har alltid sett lengre enn til si eiga bygd. Dei tenkjer på landet. På fiskaren. På sjøfolk. Og på Israel. Men aller mest arbeid la dei ned for misjonen ute.»

«Åndsbåren forkynnelse er det rette kjennemerke på sann radikaltiet. Bare den forkynnelse er radikal som går tilbake til roten og forkynner slik Guds Ord taler.»

«Radikalisme er ikkje dei store ord og den kraftige tale, men en forkynnelse med åndskraft. Ordet stikker i hjertet der Guds ord blir forkynt med åndskraft.»

«Bedehusets framtid beror ikkje i første rekke på strukturforandringer, men på den enkelte troendes personlige gudsliv og vitnesbyrd i hverdagen.»

«Den personlige opplevelsen av Guds åpenbarte ord har stått sentralt på bedehuset. De troende vitner: Dette ord erfarer jeg, ikkje bare leser, tror på og holder for sant, men erfarer at Ordet har frigjort meg frå syndens trykk på samvittigheten.»

«Blir eg først glad i Guds ord og Jesus blir stor for meg, kommer også den sanne kjærligheten til søsknene i flokken på bedehuset. Denne varmen viser seg i omsorg for hverandre. De som er nye hjelpes fram og de unge får støtte på veien.»

«Dersom vi igjen begynner å samles for å be, tror eg nøden for eget gudsliv og forventningen til Guds ord vil skapes på nytt»

Tore Tungland sammen med broren Josef (t.v.) og Alf Sandvik

«De åndelige ledere skal ikkje velges, for de «flyter opp» av seg sjølv. Der det er godt på bedehuset har de også sine åndelige ledere som folk spør etter og søker råd hos. Vi må vokte oss for å få et eget presteskap på bedehuset, men heller legge vekt på at nådegavefellesskapet skal fungere. Da vil bedehuset fortsatt ha en framtid i vårt folk.»

«Det frie lekmannsarbeidet vert grunna på tre hovedpilarar. Forkynninga av Ordet. – Bruken av dei fri nådegåvene. – Kallet til teneste.»

«I kampen og iveren etter å nå alle, er det lett  å slå av på krava. Ein vil aktivisera alle, og alle skal trivast. Difor må me leggja vinn på at det alltid er slik i vårt foreningsliv at me fritt har høve til å vitna om Jesus, og at det er dei heilages samfunn som får hovudplassen.»

«I iveren etter vekking kan me koma i fare for å freista produsera vekking sjølv, og vera med å skapa noko som ikkje er skapt ved Ordet og ved Guds ånd.»

«Misjonssambandet må erkjenna offentleg at me treng forkynnarar, og at arbeidet går til grunne menneskeleg rekna om me ikkje har forkynnarar. Me må få fram at det er livsnødvendig for misjonen at me får forkynnarar.»

Bedehuset ingen nødløsning

Kjølvik bedehus i Ryfylke

Bedehusene er en frukt av vekkelsen som gikk over landet på starten av 1800-tallet ved Hans Nielsen Hauge. Nådegavene hadde trange kår under statskirken, så kristenfolket tok selv ansvar for møtevirksomheten.

I statskirken (DNK) var presten enerådende på Hauges tid. Han ledet gudstjenesten, han forrettet sakramentene og han forkynte Guds ord. Hauge-vekkelsen forble tro mot DNK, men startet i tillegg egne samlinger der de selv tok ansvar for møtene. I disse samlingen var det rom for ulike nådegaver og det var vekkelsens egne ledere som forkynte Guds ord.

Forkynnelsens nødsprinsipp

Presteskapet talte nesten enstemmig imot det nye livet som brøt fram. Etter hvert som tiden gikk, og det ble lovlig for andre å forkynne Guds ord uten prestens tillatelse (konventikkelplakatens oppheving i 1842), ble mange prester positive til lekmannsvirksomheten.

Gisle Johnson var professor ved Universitetet i Oslo, og var sentral i utdanningen av norske prester. Han fikk prege en hel prestegenrasjon med sunn, vekkende og bibeltro teologi. Han var også sentral i organiseringen av ulike misjonsgreiner blant haugianerne. Samtidig tolket han bekjennelsesskriftet Confessio Augustana sin tale om at forkynnere må være «rettelig kallet», slik at det kun var de som var rett kallet av DNK, som kunne forkynne Guds ord.

For å få plass til forkynnere som ikke var prester, utviklet han det såkalte nødsprinsippet. Dette gikk i enkelthet ut på at fordi det var for få prester som forkynte evangeliet rett til vekkelse og frigjøring, og folket dermed alt for sjelden fikk høre evangeliet rett forkynt, var det en nødsituasjon i folket. På grunn av denne nødsituasjonen måtte kirken slippe til forkynnere som ikke var «rettelig kallet».

Frihet for ulike nådegaver

Dette nødsprinsippet var uholdbart, både teologisk og praktisk. Det ble derfor opphevet mot slutten av 1800-tallet. Omtrent samtidig gikk den mest radikale delen av bedehusfolket et skitt lenger i selvstendiggjøringen fra DNK. Noen steder begynte man å feire nattverd uten prest, og i 1913 ble såkalt «fri nattverd» lovlig ifølge norsk lov.

Bedehusfolket ble imidlertid stående i DNK, men tok selv ansvar for og styring av arbeidet på bedehuset. Dette gjaldt i hovedsak Misjonssambandet (NLM) og Indremisjonsforbundet (IMF) sine folk. Noen få ivret for at bedehuset burde bli en frikirke, men de aller fleste fulgte Ludvig Hopes tenkning om å bli i DNK, men ikke være under den.

I dag har vi ikke lenger statskirke. DNK er blitt ei fri folkekirke, med et læregrunnlag i strid med Guds ord. Dette har ført til en usikkerhet og uenighet blant det radikale lekfolket. De fleste avventer situasjonen og står fortsatt som medlemmer i DNK. Andre av oss har meldt seg ut, mens noen av de utmeldte har meldt seg inn i et kirkesamfunnsregister som både NLM og IMF har opprettet.

Nødløsning på vei mot frikirke?

Så er det også blitt en stadig større gruppe som ønsker opprettelse av egen frikirke for bedehusfolket. Enten mange små frikirker, eller ei stor for flere av de nåværende misjonsorganisasjoner og Den Norske Frikirke.

Når jeg hører og leser noe av argumentasjonen fra noen av disse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at de ser på bedehusarbeidet som en nødløsning, mens vi enda var i DNK.  Nå når denne kirke ikke lenger er statskirke, og også har et læregrunnlag i strid med Guds ord, er det tid for å legge bedehusarbeidet bak oss, og heller danne frikirke(r). Vi ser at mange av de teologisk mest konservative bedehusfolk, blir de mest kirkelige. Det er nesten som jeg merker en mindreverdighetsfølelse på bedehusets vegne?

Lekmannsarbeidet har bibelsk livsrett

Jeg har gode venner som har en rik tjeneste i ulike frikirker og ønsker Guds rike velsignelse over deres arbeid. Men jeg har ikke tro for å danne noen bedehusfrikirke. Vi er ikke bundet ut fra Guds ord til en bestemt organisering av arbeidet på bedehuset. Vi trenger ikke noe eget kirkesamfunn for å drive arbeidet etter bibelsk tenkning.

Det vi imidlertid trenger, er en vekkende og frigjørende forkynnelse av synd og nåde. Vi trenger å organisere oss slik at nådegavene får fritt rom. Vi trenger åpenhet i møtene for Åndes ledelse. Alt må ikke være bestemt på forhånd av sanger, bønneformuleringer og annen liturgi.

Samtidig er jeg smertelig klar over at uansett hvordan vi organiserer oss, skjer ingen ting uten ved Den Hellige Ånd. Derfor trenger vi mer enn noe om å rope til Jesus om vekkelse og fornyelse for Guds folk og brennende hjerter for de som ikke er frelst.

Det radikale lekmannsarbeidet på bedehuset var ikke og er ikke en kirkehistorisk nødløsning. Jeg er overbevist om at dette arbeidet fortsatt vil bli til velsignelse for vårt folk, så sant vi får være «fattige i ånden», får forkynne et vekkende og frigjørende evangelium, være helt avhengig av DHÅ og tro mot Guds ord.

Helbreder Gud i dag?

I Bibelen leser vi om mange under som Jesus gjorde mens han hadde sitt offentlige virke. Mange syke ble helbredet, og noen ble til og med vakt opp fra døden.

Kan vi oppleve at Jesus helbreder i vår moderne tid, eller var dette noe som bare fulgte Jesus og hans tolv disipler for 2000 år siden. For å finne svar på det, må vi gå til Guds ord. Før vi gjør det vil jeg ta med et par selvopplevde hendelser.

Helbredet ved forbønn i møte

Jeg talte på et møte et sted i landet. Jeg er ikke sikker på hvilken tekst jeg hadde, men tror det var 2 Kor 12, 9 hvor det heter: «Min nåde er nok for deg». Det var i alle fall evangeliet jeg forkynte, og jeg nevnte ingen ting om forbønn for syke. Jeg husker det var veldig åpent og godt å forkynne Guds ord, for den lille flokken på 10-12 som var møtt fram.

Så snart talen var over, reiste ei dame seg og sa at hun var blitt så minnet om å be om forbønn for en sykdom hun led av. Hun kom fram til talerstolen og la seg på kne ved en stol. Jeg og to av lederne i forsamlingen la hendene på henne og ba for henne. Etterpå fortsatte møtet uten at noen mer ble kommentert om dette.

Jeg hørte aldri noe mer fra denne kvinna om hennes sykdom. Fra en av hennes venninner, som også var til stede på dette møtet, fikk jeg imidlertid noen måneder senere høre at hun vi hadde bedt for var blitt helbredet momentant. Hun hadde hatt en psykisk lidelse, som etter den tid var helt borte. Denne dama hadde imidlertid andre fysiske sykdommer hun led av, og hun døde av disse ett par år etter at hun ble helbredet for sin psykiske lidelse.

Helbredet ved salving og bønn

Noen år senere og på en helt annen kant av landet, ble jeg en dag bedt om å salve og be for ei kvinne som var syk. Jeg fikk med meg en annen misjonsleder og kona hans, til den sykes hjem. Vi startet med en andakt, før hun fortalte hvorfor hun hadde bedt oss komme. Deretter salvet jeg henne ut fra Jakobs brev 5, og jeg og den andre misjonslederen la hendene på henne og ba for henne.

Heller ikke denne gang fikk jeg høre mer fra den syke om hvordan det gikk. Hun hadde imidlertid fortalt dette til ei venninne, som igjen nevnte det for meg i stillhet. Dama vi hadde bedt for og salvet hadde blitt helbredet i samme stund.

Jeg har opp gjennom livet vært med å be for veldig mange syke og også vært med på å salve og be for en del. Jeg har kun i disse to tilfeller fått vitnesbyrd om helbredelse. Jeg har selvsagt ikke noe bevis på at det virkelig skjedde en helbredelse, men jeg tror kvinnene på deres ord. Hva med alle dem som ikke ble helbredet? Jeg er overbevist om at «troens bønn skal hjelpe den syke» (Jak 5,15). Gud som har oversikten, vet hva som tjener til det beste for den som tror. (Rom 8,28)

Hva sier Guds ord?

Hva sier så Guds ord om helbredelse? Det første jeg vil nevne er et ord fra Heb 13,8: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.» Jesus er Gud. Han har all makt. Ingen ting er umulig for han. Det koster han bare et ord å gjøre et sykt menneske friskt. Derfor er det enkle svaret på spørsmålet om Jesus helbreder i dag, ja!

I Jakobs brev 5,14ff gir Guds ord en anbefaling til den syke: «Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.»

Guds ord oppfordrer til at forbønn og salving skal skje «i det stille». Jesus har ikke lovet at den som blir bedt for eller salvet, skal bli helbredet. Men han har lovet at «troens bønn skal hjelpe den syke». Noen tenker at å bli salvet og bedt for, er noe jeg gjør som en siste utvei. Guds ord sier ingen ting om det. Du inviteres til å gå denne veien med din sykdom, uansett alvorlighetsgrad.

Gud har gitt oss et helsevesen med mange utrolig dyktige leger og annet helsepersonell. Disse skal vi nytte oss av og be Gud om å lede i deres tjeneste. Det er ingen motsetning mellom å gå til lege og å be Gud gripe inn. Det kan han godt gjøre gjennom legens hånd, om det er hans vilje.

Jesus er den gode hyrde. Han elsker oss med en kjærlighet som var villig å gå i døden for oss. Han leder sine ved sitt råd og vet hva som er det beste for oss. Hans fokus er at du og jeg må bli berget hjem til himmelen. Der skal all sykdom være bort. Vår ulykke er at vi ofte er mest opptatt av å ha det godt her og nå. Det kostet Jesus hans liv på korset, for å frelse di sjel. Det koster han kun et ord å helbrede.

Innbys det til møte hvor du kan bli helbredet, kommer det ofte masse folk. Innbys det til møte der du kan få høre evangeliet forkynt til frelse, er det få som er interessert. Det sier noe om våre prioriteringer og syndefallets alvor.

Selv om Guds ord er helt klart på hva som er det viktigste for oss mennesker, innbyr Ordet også til å komme til Jesus med de mindre ting. «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Matt 11:28