Spor av Guds veier i Bjerkreim

Gunhild og Tønnes Bjerkreim

Tønnes Bjerkreim var en mann som satte spor etter seg i Bjerkreim. Han var Bjerkreims første ordfører, han var lensmann i 21 år og han bygde Bjerkreims første to etasjes hus.

Tønnes ble født i Bjerkreim i 1805. Han var av gammel bondeætt, og den kjente bondehøvdingen Tron Lauperak var hans farfar. Det var Tønnes sin far som kjøpte garden i Bjerkreim, som sønnen Tønnes etter hvert overtok.

Tønnes fant seg kone fra en heiegard mellom Helleland og Sokndal, som heter Vinje, eller Vinge som den også kalles. Hvordan de treftes, vites ikke, men det er ikke usannsynlig at Tønnes var på krøterhandel og var innom Vinje på vei mot Sokndal. Kona het Gunhild Larsdtr. Vinje og var født i 1810.

Ortodoks i troen

Som nevnt var Tønnes en høyt aktet mann i Bjerkreim. I tillegg til ordfører og lensmann var han med i mange styrer og råd. Barnebarnet hans, som også het Tønnes, skriver om farfaren (oversatt til bokmål): ”Han var en kirkens mann, og ortodoks i troen. Han hadde rede på saliggjørelsens orden, og hadde alt det ytre i orden. Som vanlig på den tid, hadde han husandakt hver søndag som det ikke var gudstjeneste, og da leste han fra Luthers huspostille og sang fra Kingos salmebok. Både tjenere og vi barn måtte sitte inne under andakten, og være med og synge. Vi forsto ikke den gang den store betydning husandakten hadde… Var teksten kort, var vi glade. Var den lang, satt vi og kjedet oss.”

Brudd på konventikkelplakaten

Tønnes hadde en eldre bror som het Villas. Villas drev Bjerkreimgarden før Tønnes. Han var gift og fikk fem barn, men alle fem var dødfødte. I den siste fødselen døde også kona til Villas. Da overlot Villas garden til broren Tønnes, men fortsatte å arbeide på garden. Villas var lekpredikant. Den første tiden han virket var dette ulovlig, og han ble dømt for brudd på konventikkelplakaten. Han slapp imidlertid noe straff for dette.

Bjerkreim. Tønnes sin gard er tredje hus fra høyre.

Siste år

Gunnhild og Tønnes fikk flere barn, fem av dem vokste opp. Tollef var den eldste og overtok etter hvert garden. Lars kjøpte gard på Vinningland. Han og kona gikk inn i forsamlingen ”de sterkttroende”. De andre tre barna het Vilhelm, Ingeborg Marie og Ingeborg.

På 1800-tallet var det vanlig skikk å servere brennevin ved ulike anledninger. Slik var det også på Bjerkreimgarden. Tønnes serverte og drakk også selv et glass ved høytidlige anledninger, men han drakk seg aldri full. Verre var det med eldstesønnen Tollef. Hver gang han var i Egersund, kjøpte han med seg en dunk brennevin, og kom ofte full heim.

Tønnes døde27. juli 1885 etter lengre tids sykdom. Barnebarnet, som også het Tønnes, besøkte han på sykeleiet den dagen han døde. Han forteller at bestefaren sa til ham: ”Tenk på din skaper i din ungdom, før de vonde dagene kommer og du må si, de behager meg ikke. Kast ikke barnelærdommen under benken, men bruk den trutt, les og be, og se til at du lever et Gud velbehagelig liv. Følg ikke verdens barn på den breie vei, men se og omvend deg, det er nyttig både for liv og evighet. Det er det beste og seneste råd jeg kan gi deg, og det er godt, og jeg vet at du ikke vil angre det.”

Martin født utenfor ekteskapet

På nabogarden til Tønnes vokste det opp ei jente som het Guri og var datter til Gitle Birkrem. Da hun var 24 år i 1853, fødte hun en sønn utenfor ekteskapet. Far til denne sønnen var Tønnes sin 19 år gamle odelssønn, Tollef. Sønnen ble kalt Martin og vokste opp sammen med mora. Da Martin vokste til, begynte han som tjener på farsgarden sammen med sine halvsøsken. Det var flere tjener på farsgarden, blant andre et søskenbarn av Tollef som het Karen og var fra Vinje.

Martin og Karen giftet seg høsten 1882 og flyttet til Efteland i Helleland. Garden der fikk de kjøpt av en morbror til Karen, med far Tollef som kausjonist. Karen og Martin fikk fire barn, Guri, Ingeborg, Jakob og Inga. Karen døde allerede i 1898. Da flyttet Martin og barna tilbake til Bjerkreim og bodde i et hus på heimegarden. Martin arbeidet på jernbanen, og døde allerede i 1908.

Tollef Bjerkreim

Inger og Tollef Bjerkreims vei til Gud

Tønnes sin sønn Tollef ble gift med Inger Malmin i 1863. De fikk sju barn, hvorav fire døde som unge. Han overtok heimegarden i 1877. Da overtok han også embetet som lensmann etter faren. Tollef var imidlertid ingen kristen slik som faren. I 1902 gikk det en stor vekkelse over Bjerkreim. Da skriver sønnen Tønnes i si dagbok at far og mor står imot vekkelsen og ser ut til å være noen ”hårde halse at knekke. Den gamle fariseismen sitter så dypt i dem. Måtte snart våre bønner bli bønnhørte. Gud er mektig.”

Ett år senere øyner sønnen Tønnes håp. Han skriver at far og mor enda ikke er frelst, men nå er de søkende. Men så legger han til: ”De kan ikke finde seg til rette på ”den måde vi har det”. Gud frelse dem snart.” I 1913 er både Inger og Tollef dødssyke. Når sønnen Tønnes besøker dem på sykeleiet gleder han seg over at faren nå var lykkelig frelst. Han var ”lykkelig og salig på blodets regning.” Mora var derimot ikke ”fuldt så frigjort”.

I 1923 er Tollef 89 år. 16. februar kommer dødsbudet. På dødsleie kom han med dette fine vitnesbyrdet: ”Gud være takk for Jesus Kristus Guds Sønns blod renser fra hele min synd, både gammel og ny.” Like etterpå sovnet han stille inn. Kona Inger døde i 1932. Da skriver sønnen: ”Får tro hun gikk hjem til Gud.”

Ny generasjon

I 1898 var det tid for den fjerde generasjon å overta Bjerkreimgården. Inger og Tollef sin sønn Tønnes er da gift for andre gang. Første kona døde barnløs tre år etter at de giftet seg. Den andre kona het Abigael Røysland. Hun og Tønnes fikk 11 barn. Tønnes ble tidlig totalavholdsmann. Han hadde mange vonde opplevelser med farens og sambygdingers alkoholbruk. Tønnes var som sin bestefar, ordfører i Bjerkreim en periode.

Det året Tønnes overtok garden etter sin far, brøt det ut en vekkelse i Bjerkreim. Den første som ble frelst i denne vekkelsen var Tønnes sin kone Abigael. Tønnes skriver at han selv ble vakt da kona ble frelst, men han kjempet med kallet i to år. Først 13.11.1900 ble Tønnes født på ny. Flere av Abigael og Tønnes sine barn ble også frelst i vekkelsesårene som fulgte ut over 1900-tallet.

Gitle Birkrem blir frelst

Det samme skjedde med lærer og kirkesanger Gitle Birkrem. Han var Tønnes sin næreste venn og nabo fra oppveksten. Både Gitle og Tønnes var halvbrør av Martin som er nevnt over. Gitle ble enkemann i 1897. I 1899 skriver vennen Tønnes i si dagbok om Gitle: ”Han er nedslået og bedrøvet da han faldt. Hans (avdøde) kones søster Gesine er nemlig frugtsommelig med ham. Bryllup er lyst.” Året etter dette blir altså også Gitle frelst.

Tønnes Bjerkreim jr.

Vekkelsen fortsetter

Etter at vekkelsen hadde pågått ett par år, skrev presten i bygda til legpredikanten Sigbjørn Modalsli fra Sira og ba han komme å ha møter i Bjerkreim. Han kom og var i første omgang i 8 dager i Bjerkreim. Da fikk vekkelsen ordentlig tak. Tønnes ble mer og mer urolig. Han søkt og søkte, men kunne ikke finne fred med Gud. Men så skjedde det endelig. Verset i 1 Joh 1,7 løste ham: ”Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.”

Nå ble det ei ny tid på Bjerkreimgarden. Tønnes ble etter hvert en flittig brukt forkynner. Han hadde møter både i nærområdet rundt Bjerkreim, men også i Sirdal og Gjesdal. Han ble med i styre og stell både i Indremisjonsforbundet og Kinamisjonen, noe han fortsatte med også etter at han og familien flyttet til Høland på Østlandet i 1913.

Trygve Bjerkrheim

Velsignelse i nye ledd

Flere av Abigal og Tønnes sine barn, barnebarn og oldebarn ble også markerte skikkelser i den kristne virksomheten. Eldste dattera Gudrun, ble gift med Arne Gjedrem. Han var kretsformann i NLM i mange år. Flere av deres barn og barnebarn var aktivt med i misjonsarbeidet.

Mest kjent er nok sønnen Trygve Alvgeir. Han var redaktør av NLMs misjonsblad Utsyn og lærer på Fjellhaug misjonsskole. Han har diktet mer en 15 000 dikt, hvor av mange brukes som sanger i kristen Norge. ”Han tek ikkje glansen av livet” og ”Det er makt i de foldede hender” er to av de mest kjente sangene til TB.

Martins datter blir frelst

Hvordan gikk det så med Martins etterkommere. Om Martin selv ble berørt av vekkelsen vites ikke. Eldstedattera Guri ble gift til Vinningland. Hun fikk ei datter, som ikke fikk barn. Datter nummer to, Ingeborg, ble gift med en mann fra Halden og bosatt i Stavanger. Hun var barnløs. Det samme var sønnen Jakob. Han emigrerte til USA og døde der som ugift.

Yngste dattera Inga giftet seg med Thomas Fjelde fra Jørpeland. I 1932 var det vekkelse på Jøssang like ved Jørpeland. Olaus Østebø var forkynner og på et av møtene talte han om lignelsen om gartneren som lot treet som ikke bar frukt, få stå et år til.  Dette vakte Thomas og han ble frelst. Det samme skjedde med Inga. Begge ble aktivt med i arbeidet på Jørpeland bedehus, med tilknytning til NLM. Inga og Thomas fikk fem barn og mange barnebarn og oldebarn. Mange av disse har fulgt etter Inga og Thomas si tro.

Thomas og Inga Fjelde

Kilder:
Tønnes Bjerkreims dagbok: Banebryter og foregangsmann
Lisabet Risa: Bjerkreimboka I

NLMs kristendomsforståelse

Misjonssambandet er i år 121 år. Organisasjonen ble til i ei vekkelsestid. Vekkelse og misjon har vært sentral basis og særpreg for Misjonssambandet.

I ei tid med mange nye strømninger, er det nødvendig å besinne oss på hvem vi er og hva vi vil.

NLM slutter seg til de evangelisk lutherske bekjennelsesskriftene og har sine historiske røtter i pietismen og luthersk-roseniansk forkynnertradisjon. Denne arven må fortsatt prege forkynnelsen.

Vi vil frimodig forkynne evangeliet om Jesus Kristus, slik at våre tilhørere kan få en frimodig Kristus-tro som ikke bygger på egen fortjeneste og gjerninger, men på Jesu død og oppstandelse. Bare evangeliet kan frigjøre samvittigheten og gi både frelsesvisshet og trang til tjeneste i Guds rike på grunnlag av Guds ufortjente tilgivelse i Kristus.

Vi vil forkynne Guds lov, slik at samvittigheten blir vakt hos våre tilhørere og slik at de gjennom forkynnelsen får møte Guds hellighet og vrede over synden. Vi vil derfor tale konkret om synden, også i de tilfeller når det er nødvendig å tale mot trender i samfunn og kirke.

Vi vil i vår forkynnelse og veiledning legge vekt på omvendelsens nødvendighet. Tro på Gud uten omvendelse er en død tro. Sann omvendelse fører til gjenfødelse og nytt liv. Dette nye liv må videreføres gjennom daglig omvendelse og total avhengighet til Kristi forsoningsverk.

Vi vil gjennom forkynnelsen gi konkret og livsnær etisk veiledning til et liv som Kristi etterfølgere og holde fram Bibelens syn på menneskeverdet.

Vi vil forkynne misjon. Det er ikke et emne for spesielt interesserte, men et viktig bibelsk anliggende midt i sentrum av Bibelens frelsesforkynnelse. Jesu frelsesverk gjelder alle mennesker, derfor har alle rett til å høre evangeliet på et språk de forstår.

Vi vil frimodig forkynne at Jesus snart kommer igjen til frelse for alle som venter på ham og til dom over vantroen. Da vil Gud skape en ny himmel og en ny jord for sitt folk.

Vi ønsker å føre videre det frie lekmannsarbeidet knyttet til bedehusene og de mange foreningene.

Forkynnelsen er ikke bare et av mange virkemidler i misjonen. Den er selve det middel Gud bruker når han frelser. Han har bundet seg selv til Ordet, og han har bundet vår tjeneste til det samme Ordet.

Slik formulert vi det for 20 år siden i ”Hovedlinjer for NLMs arbeid i Norge”

Min første andakt

David og Goliat

 

Min aller første andakt noen sinne holdt jeg på Askvik bedehus i Hjelmeland 16. april i 1986. Det var på en barnelagsbasar og huset var fullt av folk i alle aldre.

Jeg hadde nettopp svart ja til kallet fra Misjonssambandet om å bli barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets og skulle starte opp 1. mai samme år. Jeg hadde aldri holdt noen andakt tidligere, men avlagt vitnesbyrd på ulike møter.

På bedehuset på Askvik denne kvelden var den gamle forkynnere Rasmus Espeland til stede. Like før jeg skulle fram å holde min andakt, pikket han meg i ryggen og sa: ”Jeg vil bare si deg at det er verdslige folk i salen i kveld”. Det gjorde meg ikke mindre nervøs. Når basaren var slutt tok Rasmus meg i handa og sa med omsorg: ”Jeg skal være med å huske på deg i bønn.” Rasmus sin omsorg både for bygdefolket og for predikanten glemmer jeg ikke så lett.

Her er den første andakten jeg holdt, for deg som måtte være interessert:

I Bibelen står det fortalt om en konge i Israel. Han levde for veldig lenge siden og kongen heter David. Før han ble konge var David gjeter. Han passet på sauene til far sin. David var en god gjeter som jaget bort eller drepte løver og bjørner.

Israel var i krig med et nabofolk. En av fiendenes krigere het Goliat. Fiendene sa at hvis en soldat fra Israel klarte å felle Goliat, skulle de gi opp kampen. Goliat var kjempestor og kjempesterk. Ingen av Israels soldater turde slos med Goliat, men David meldte seg frivillig. Med Guds hjelp beseiret han Goliat. Da ble israelittene glade, fordi de var veldig redde kjempen Goliat.

Israelsfolket ble glade i David. Gud var også glad i ham og ville ha ham til konge etter kong Saul. Etter ei tid ble David konge over Israel. Gud var med ham, og David levde stort sett slik som Gud ville ha ham. David ble en god konge for Israel.

Som konge vant David krigene mot nabofolkene. En dag mens soldatene var i krig, holdt David seg heime i stede for å være med soldatene sine. Da gjorde han ei stor synd mot Gud og mot mennesker. Han tok kona til en av soldatene. Deretter prøvde han å skjule for folket sitt det galne han hadde gjort, ved å gjøre det slik at soldaten døde i krigen. Han skjulte syndene for mennesker, men ikke for Gud, for Gud ser alt.

Derfor sendt Gud en profet til David. Profeten fortalte en fortelling om to menn som bodde i en by. Den ene var veldig rik, den andre fattig. Den rike hadde mange sauer, mens den fattige hadde kun ett lite lam som han var veldig glad i. En dag fikk den rike besøk og ville gi ham mat. Men han ville ikke slakte noen av sine sauer, i stede tok han lammet til den fattige. Da ble kong David sint på den rike mannen og sa at han skulle straffes med døden for det galne han hadde gjort.

Men da sa profeten til kong David at David var denne rike mannen. David hadde fått så mye av Gud, likevel tok han kona til den fattige soldaten. Videre sa profeten: Gud vil straffe deg David, fordi du syndet mot Gud.

Nå har vi hørt hvordan det gikk med David, og skal høre litt mer senere. David var en god konge, likevel syndet han. Hvordan er det med meg og deg? Synder vi? Klager du til mor på middagen hun serverer? Er du ulydig mot læreren?

Du og jeg er like kong David. Vi synder hver dag. Gud ville straffe David for hans synder. Vil han straffe oss? Ja, Gud må straffe all synd med fortapelse borte fra Gud. For Gud er rein. Hvordan går det da med oss?

Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd, du skal ikke dø. 2 Sam12,13

Hva skjedde nå? Jo, David bekjente synda si for Gud, og Gud tilgav David. Hvorfor kunne Gud tilgi David og oss? Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg 4,12

Gud må straffe synd, men han straffet Jesus i stede for David og deg og meg. Tenk Jesus tok alle syndene våre på seg. Så straffet Gud Jesus i stede for deg og meg, på korset, så får vi gå fri.

Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jes 53,6 Her blir vi sammenlignet med sauer. Sauene hadde gått seg vill. Det var ingen å passe på dem. Guds vilje med våre liv er de 10 bud. David gikk seg vill, han slo i hjel og brøt ekteskapet.

Vi går oss også vill. Derfor sendte Gud Jesus, for at skylda som vi alle hadde skulle ramme ham. Tar du imot Jesus som din frelser og hyrde vil du ikke gå deg vill, men bli frelst og komme til himmelen.

Tenk Jesus døde for at vi skulle bli frelst og komme til himmelen. Men dette gjelder de som tror på Jesus. Noen tror ikke at Jesus finnes. Andre i hedningeland tror på tre- og steinfigurer. Disse går fortapt. Men alle som tror på Jesus, har fått syndene tilgitt og er frelst.

Søke uten å finne

Avguden kunne ikke hjelpe!

Jeg har fått høre evangeliet og tatt imot Jesus som min frelser. Mange millioner har ikke hørt Jesusnavnet nevnt. De leter etter frelse uten å finne den.

Asbjørn Aavik var misjonær i Kina og Taiwan for Misjonssambandet. I 1939 skrev han si første av over 40 bøker. Boka hat ”De venter” og kom ut på Gry forlag. I boka forteller han bl.a. om et møte med en kristen kineser:

”Vi kom til en landsby herinne mellom fjellene. Det var første gang jeg var der, men evangeliet var forkynt der, og der var en liten kristenflokk. Vi hadde møtene i et av de kristne hjemmene, og der skulle jeg også bo. Den første kvelden ble jeg sittende og snakke med den eldste sønnen i huset. Han var en kristen.

Han forteller hvordan Gud vakte ham og frelste ham. Forteller hvordan Gud også har bevart ham gjennom disse farefulle år i sitt samfunn. Men så med en gang blir han så stille. Sitter bare og stirrer ned i golvet – som var han langt borte i en annen verden.

-Hva er det du tenker på? Han våkner. –Det er dette med far.

-Dette med far, men han er jo død?

-Ja, er nettopp det at far er død – og far døde før evangeliet kom hit til denne landsbyen. Og dette minnet om fars død blir jeg aldri kvitt.

-Vil du fortelle meg det?

Sønnen flytter veken i oljeskålen, så flammen stiger og blafrer i husets kalde gjenomtrekk. Og rottene springer over golvet den sene kveld. Så fortsetter sønnen:

-Far ble dårlig, og gammel som han var, tok sykdommen fort overtaket. Ingen doktor eller medisin kunne hjelpe. Vi så det lakket mot slutten.

-Sønn! Ropte han en dag. Jeg går bort til sengen. –Sønn, jeg skal dø snart. –Å nei, far, du blir nok frisk igjen, sier jeg. –Nei, dette er slutten. Hørte du ikke hvor ravnene skrek i natt? Min sønn, jeg er redd for å dø. Jeg tør ikke dø. Vil du hente avgudspresten.

Og presten kommer. På store gule papir skriver han mange underlige snirkler og tegn. Han skriver mange ark. Han skal jo ha betaling pr. stykke. Han mumler til slutt noe uforståelig over de ferdigskrevne arkene – og går.

Sønnen bretter arkene forsiktig sammen og går til tempelet for å brenne dem. Først kneler han til den store avguden i midten – slår pannen i golvet og ber ham være nådig mot hans gamle far som nå skal ut på den lange reise gjennom andre verdener. Så brenner han arkene i en urne. Og røken stiger under det sotete taket. Og sønnen tror som alle hans fedre har trodd før ham – at røken stiger inn i den andre verden og vekker åndene. Og røken blir igjen til gule ark som ligger foran åndene som hersker på den andre siden. Så har de fått beskjed.

-Sønn! Roper far igjen dagen etter. Og sønnen går bort til sengen. –Sønn, det hjalp ikke. Jeg er like redd for døden. Hent avguden. Og sønnen henter avguden. Den står der bak alteret i templet – flyttbar. Ved siden står en bærestol alltid ferdig. Og de setter guden oppi og bærer den hjem. Og de støtter far opp i sengen, og far slår de magre hendene sammen og ber:

Nå skal jeg inn gjennom den sorte dør – og ut på den lange reise. Og ingen har vendt tilbake og fortalt oss hvordan det er bak denne dør. Jeg ber deg – led meg – led gjennom alle farlige pass, forbi alle piner og krav i den andre verden. Og før meg til sist sikkert over broen ved enden av straffens land. Så skal det aldri mangle røkelse på ditt alter.

Så bærer de avguden av jord tilbake. Og det gikk to dager.

-Sønn, roper far igjen. Sønn, det hjalp ikke. Og snart skal jeg dø. Og sønnen står ved fars seng. Og sønnen kan ikke hjelpe. –Sønn, si meg, er her ikke mer?

-Nei, nå er her ikke mer. Presten har vært her. Avguden har vært her. Her er ikke mer å hente. Og far prøver å snu seg, griper etter sønnens hånd: Sønn, er her ikke noe mer!

Slik døde far.

Jeg har aldri kunnet glemme dette. Og det vil følge meg livet ut. Hedningene leter – leter uten å finne. Vi vet om dette ”noe mer”. Nei, det er mer enn ”noe mer”. Det er det eneste. Men det vet ikke hedningen. Og over hedningens vide, store verden dør det mange slike. De søkte, men fant ikke. Kan vi da ha ro med bare å ha det for oss selv, dette som alle skulle eie?

Nei, vi må gå – så alle bud kan få-!”

 

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet.

Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. (Joh 14,6)

 

Frelst av nåde eller gjerninger?

Veien til frelse ble bestemt på et rådsmøte i himmelen før verden var skapt. Vedtaket som ble besluttet på dette rådsmøtet var at Guds egen Sønn skulle betale prisen for den nye himmelveien, og mennesket skulle få frelsen av bare nåde. Helt uten eget bidrag.

”Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av”. 2 Tim 1,9

For å passe inn i himmelen må du være uten synd. Livet ditt må være fullkomment. Noe slikt er umulig for oss mennesker. Det så Gud. Han så at himmelen ville bli tom for mennesker hvis ikke Han i sin nåde grep inn.

Himmelsk rådsmøte

Derfor besluttet Gud at Jesus skulle bli menneske og gå i vårt sted. Han skulle sone for våre synder og leve et fullkomment liv etter loven. Han skulle leve slik at han passer inn i himmelen. Dette gjorde Jesus fullkomment. Soningen for syndene og det stedfortredende livet ble fullført på korset.

Derfor gjelder også i 2012 den beslutning som ble fattet på rådsmøtet i himmelen. Det gjelder for den som er frelst og for den som ikke er frelst. Men Jesus tvinger ingen til å ta imot denne frelsen, du får den av nåde ved tro.

Mye åndelig strev

Dette er stikk i strid med vår fornuft og vår måte å tenke på. For vi vil helst bidra selv til vår frelse. Derfor strever vi og kaver for å bli nåden verdig. Vi strever med å tro. Vi strever med å be. Vi strever med å lese i Bibelen. Vi strever med å leve et kristelig liv. Vi strever med å få nok nød for de ufrelste rundt oss. Så får vi ikke hvile i evangeliet, for vi får det ikke til.

Galaterne strevde med det samme. De mente at det ikke var nok med Jesu verk. Det måtte i alle fall til en omskjærelse i tillegg. Da blir Paulus på Guds vegne skarp i tonene:

”Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?” Gal 3,1-3

Guds gave, frelse av nåde

Var det ved lovgjerninger, ved dine egne gjerninger du ble frelst? Nei, ved å høre et budskap om Jesus verk, malt for deres øyne. Menigheten i Efesus fikk dette så herlig forkynt for seg:

”Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef 2,4-8

Etter syndefallet er dette fullstendig uforståelig for oss mennesker. Jeg prøvde en gang å forklare denne frelsens vei for noen ungdommer. Da svarte en av dem omtrent slik: ”Nei, det der kjøper jeg ikke. Det er for billig!” Det er for uvirkelig å tro at jeg kan nå himmelen på noe en annen har gjort. Og så er det så forsmedelig for vår gamle natur.

Jeg er frelst. Å for en nåde

Derfor har Gud gitt oss forkynnelsens nådemiddel. Ved at evangeliet forkynnes, kan Den Hellige Ånd ”dra sløret bort så synderen får se, at det som er ved Kristus gjort, gjør sjelen hvit som sne.” Døperen Johannes sa: Jeg har sett det! Og mange har vitnet etter han. Jeg er glad jeg kan være med å vitne.

”Jeg er frelst. Å for en nåde!  Nåde over nåde. Jeg er frelst. Å hvilken gåte! Nåde over nåde. Tank, all min synd har Jesus sonet!  Til sin brud har han meg kronet. Jeg er frelst. Å for en nåde! Nåde over nåde.” (Sigurd Lunde)

Plutselig kom Jesus igjen!

Som lyn fra klar himmel, var Han der. Mens folk minst av alt ventet han.

Slik skildrer J. F. Løvgren Jesu gjenkomst, og slik står det også i Guds ord. Jesus kommer snart igjen. Vi kan vente han når som helst. Er du klar til å møte han?

Nevnte Løvgren har skrevet romanen ”Våre lamper slokner”. Her skildrer han livet i en menighet like før Jesus kommer igjen, og i det han kommer. Utgangspunktet for romanen er lignelsen om de fem kloke og de fem dårlig jomfruer i Matteus 25,1-13.

På slutten av romanen har menigheten jubileumsfest. Forsamlingens kor er klar til å synge. Dirigenten hever taktstokken:

Koret sto oppmerksomt og spent.

Han gjorde et slag.

Men da - - -.

Da var det hendt noe rystende.

Dirigenten gjorde en vill bevegelse med taktstokken. Ikke en lyd fra koret. Annet enn korte gisp fra åndedrett som holdt på å stoppe.

Over halvparten av koret var der ikke.

Øyeblikkets stillhet var forferdelig. Det knuget. En stillhet som kunne drepe.

Men bare et øyeblikk.

Dirigentens taktstokk falt klirrende på golvet, og trillet trinn for trinn ned av plattformen. Hans munn sto åpen av skrekk mens han med blodskutte øyne stirret på de kritthvite ansiktene han hadde foran seg.

-Er jeg gal! Skringret han.

Stemmen kunne gjerne tilhøre en gal. Og en annen gal stemme svarte ham:

-Nei, ikke gal! Du er fortapt!

Det var Røst. Han lo høyt og skjærende.

-Se, ropte han. Se de dårlige jomfruene!

Han pekte nedover i kirken med en finger som skalv så den slang.

Og det var et fryktelig syn.

Omtrent to tredjedeler av forsamlingen var forsvunnet. Det fantes ikke et barn noen steds.

Dette er en roman. Ikke alt vil skje nøyaktig slik Løvgren skildrer det. Men Guds ord sier klart at Jesus kommer snart. Og at han kommer brått og uventet. Og når han kommer, er det for sent å bli frelst.

Om Jesus kommer igjen i dag, blir du med til han til himmelen eller går du fortapt?

I dag er det mulig å bli frelst: ”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Jes 1,18

Av nåde ved tro

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef 2,8

Denne frelse, denne nåde blir aldri gitt deg uten i Jesus. Utenfor Jesus og hans nåde får vi bare det vi fortjener. Nåde er det motsatte av det vi fortjener.

I Salme 103,10 sier Gud det slik: ”Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.”

Synes du dette er enkelt å hvile i? Jeg synes det er vanskelig. Jeg kjenner meg så igjen i det Lina Sandel vitner om i sangen på nr. 251v5:

Men kor den arme sjela då enno dårar seg, Som trur at ho kan verta nåden verdig, Som først vil døyda synda og sidan tru på deg Eingong når hennar betring rett vert ferdig, Som først vil verta heilag og ven og rein og god, Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod - Og sidan verta barn i faderhuset!

Slik er det så ofte med meg dessverre. Noen ganger er det hovmodet som tyter fram! Jeg er bibeltro. Jeg har den rette lære. Jeg er aktiv i Guds rike, ja til og med ansatt…

Andre ganger og oftere kommer uroen: Jeg er ikke ren, god, sterk i tro eller brennende nok for å få andre med på himmelveien. Jeg er ikke en ivrig og glad bibelleser. Jeg har ikke et inderlig og rikt bønneliv.

Det er så lett å grave i meg selv for å finne noe som gjør meg nåden verdig. Samtidig erdet ufattelig vanskelig å ta i mot og leve i nåden, og at den er ufortjent. Men hvor fantastisk stort det da er å få vende blikket mot Jesus. Lina Sandel vitner i samme sang (251 v3+6):

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg Som henne skal med strev og møda finna. Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, Så skal eg då som barn ditt rike vinna. Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint, Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapninga vart lagd, Du unnte meg i Kristus barnekåret. Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd Og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.

Jeg er så glad i uttrykket i v.8: Frelsen er en Guds gave! At jeg er frelst av nåde ved tro, er en Guds gave. Da er det ikke snakk om fortjeneste. Da hviler det ikke på gjerninger. Det er Guds gave til en synder som deg!

Har du fått tatt imot denne gave kan du synge med Rosenius i sangen på nr. 283 v7:

Nå er det vel der oven, Jeg intet enser her.  Se, oppfylt er nå loven, og gaven given er!  Den tid vi var uvenner, Vår Gud forsonet blev, Om enn jeg intet kjenner, Jeg tror Guds gavebrev.