P. G. Sand hadde dype haugianske røtter, men ble løst og fri ved Rosenius sine skrifter. Han fikk stå i store vekkelser på Sunnmøre, Trøndelag og Østlandet.
Våren 1911 lå den 63 år gamle Paul Gerhard Sand for det meste i senga. Sykdommen han hadde slitt med i over 20 år var nå i ferd med å avslutte livet hans. Men det var ikke hans største bekymring. Han var dypt anfektet på sin tro. Det store spørsmålet hans var om han hadde sin sak i orden med Gud. Han var overbevist om at det hadde han ikke.
Mange av hans gamle og nye venner var innom han og prøvde å peke på det evangelium som Paul Gerhard selv hadde fått forkynne for så mange. En ting som plaget han, var om han gjorde rett da han trappet ned forkynnervirksomheten til fordel for mer jordisk virksomhet. «Jeg gjorde feil da jeg kastet meg ut i forretningslivet», konkluderte han ikke lenge før han døde.
Men til slutt rant lyset igjen. En av dem som ofte var på besøk var hans gamle venn Halvor Andresen. De ble nære venner den tiden Paul Gerhard ble frelst og holdt kontakten livet ut. Halvor Andresen ble aktiv i Kinamisjonen, mens Paul Gerhard ikke var knyttet til noen organisasjon. En gang ble Sand spurt hvor langt han nå var kommet i sin troskamp. Da svarte han at «jeg er kommet så langt som til det at Kristus døde til bestemt tid for ugudelige.» Halvor gledet seg med sin venn når lyset rant.
Lørdag 30. september 1911 ble Paul Gerhard Sand forfremmet til herligheten. Den oppgitte dødsårsaken var kroniske nyresykdom. Han ble begravet fra Østre Aker kirke fredag 6. oktober. Aviser landet over hadde meldt han død allerede våren 1911, men det var en forveksling med en navnebroder. Nå meldte derfor flere avsier at det var det «rette» emissær P. G. Sand som var død.
Haugianske røtter
Paul Gerhard Sand sine besteforeldre på morssiden het Kari Karlsdatter Bacherud og Paul Frantsen. De var begge fra Helgøya i Mjøsa. Kari og Paul ble gift i 1799. Året etter bryllupet fikk Helgøya besøk av Hans Nielsen Hauge. Mange tok imot Jesus som sin frelser under dette besøket, det gjorde også Kari og Paul. Begge ble aktivt med i haugebevegelsen og sa seg villige til å bli «plassert» der Hauge og de andre lederne mente det var rette sted å tjene for vekkelsens og Guds sak.
De første årene etter vielsen arbeidet Paul på Eiker papirmølle utfor Drammen, mens Kari var igjen på Helgøya. Her arbeidet hun med å binde inn bøker. I 1805 ba Hauge Kari og Paul om å kjøpe en gard på Toten og det ble startet på noen travle år med mye flytting. I 1806 gikk ferden videre til Land og i 1810 ble de bedt om å flytte til Sørvik i Namdal, hvor Kari sin bror Ottar Bacherud allerede bodde. Men også her ble de kun ett år, før nye plasseringsordre kom fra Hauge. Den avsidesliggende garden Sotnak i Nesset i Romsdal var til salgs, og Kari og Paul ble bedt om å kjøpe denne. Her ble de boende resten av livet.
Selv om garden Sotnak ligger avsides, ble den likevel et sentrum for haugianerne i Romsdal. Paul døde i 1835, lenge før Paul Gerhard ble født. Kari derimot ble ei gammel dame på 95 år, og døde først i 1872. Hun var som en morsskikkelse for haugianerne i Nesset og Bolsøy. En av døtrene til Kari og Paul het Karen Paulsdatter. Kontakten haugianerne imellom var fremdeles sterk, og Karen fant seg en haugianer fra Sand ved Vestfossen i Øvre Eiker som hun giftet seg med. Han het Halvor Eriksen Sand (1811-1885) og var en streng haugianer som arbeidet som bonde og kjøpmann.
Karen og Paul fikk flere barn, og i 1848 ventet de enda ett barn. Fødselen skjedde 25. februar og det ble en gutt. Karen hadde etter mye overtaling fått Paul med på å kalle sønnen for Paul Gerhard. Årsaken til det var at hun var veldig gald i salmene til den kjente tyske presten og salmedikteren Paul Gerhard og i tillegg hadde hun fått det for seg at gutten skulle bli et spesielt redskap i Guds rike. Dåpen skjedde i Haug kirke i Hokksund søndag 26. mars og guttens fulle navn ble Paul Gerhard Paulsen Sand. Han kom til å bruke kun Sand som etternavn.
Paul Gerhard var et intelligent barn, men ble etter hvert en ordentlig villstyring. Foreldrene ble mer og mer fortvilt over sønnen, og faren sa da Paul Gerhard nærmet seg konfirmasjonstiden at «det blir aldri folk av han». Mor var også så fortvilt at hun sluttet å kalle sønnen Paul Gerhard, og kalte ham bare for Paul. Hun ville ikke skjemme ut navnet til salmedikteren. Men likevel gav ikke mor opp håpet og troen på den overbevisning hun fikk ved Paul Gerhards fødsel. Hun prøvde å overbevis mannen om at det nok kom til å gå godt med villstyringen.
4. mai 1862 var det tid for Paul Gerhard å bli konfirmert. Det var sokneprest i Nedre Eiker, Johan Albricht Dons, som dette året hadde ansvaret for konfirmasjonene både i Nedre og Øvre Eiker. Paul Gerhard fikk topp karakter både i kristendomskunnskap og flid. Konfirmanten hadde funnet seg noen venner på mølla i nærheten, og her samlet de seg om kortspill og også noe drikking av alkohol. Ei natt hørte Karen og Paul at noen som ikke var edru kom inn i huset og fant senga med ustøe skritt. Da fikk far Paul nok. Neste morgen gav han sønnen beskjed om at han skulle sendes til mormor på Sotnak i håp om at mormor skulle få skikk på barnebarnet.
Det var langt fra Eiker til Romsdal, men haugianerne hadde god kontakt. Far Paul la opp ei reiserute for sønnen der han skulle gå fra haugianerheim til haugianerheim i flere uker før han var framme. Reiseruta var slik: Først til Modum, så Ringerike, Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Gudbrandsdalen til Dombås, ned Romsdalen til Åndalsnes og videre til Eidsvåg og Sotnak. Mor Karen var glad for Paul sin avgjørelse. Hun hadde stor respekt for og tillit til sin mor, og håpet på at et miljøskifte ville bli godt for villstyringen. Også Paul Gerhard var glad for løsningen. Han så en mulighet til å komme bort fra det han opplevde som en altfor streng far.
Vel framme i Romsdal fant snart mormor og Paul Gerhard tonen. Mormor var flink å fortelle, ikke minst fra gamle dager, og barnebarnet likte å høre på disse stubbene. Det ble ingen rask endring i Paul Gerhard sitt åndelige liv, med kallet fikk god næring i heimen på Sotnak. De neste par-tre årene hadde han ulike jobber i nærheten av mormors gard. I denne perioden våknet en trang i ungdommen til å lære mere. Han startet derfor på seminaret, eller lærerskolen, på Nesset høsten 1865 og skulle ta toårig lærerutdanning.
Den første vinteren skjedde to alvorlige hendelser i Paul Gerhards nære familie. Mor hans ble syk og døde før hun fikk oppleve svaret på hennes syn om gutten sin. Omtrent samtidig gikk faren konkurs og det ble trange økonomiske kår for familien. Da våren kom søkte Paul Gerhard skolens ledelse om å få ta avsluttende eksamen ett år før tiden. Ledelsen var særdeles skeptisk, men lot han prøve. Og resultatet ble bestått med god margin. Dermed tok han lærerskolen på halve tiden. Det ble imidlertid ikke noen lærergjerning på han de første årene. For perioden fram til 1874 har jeg ikke funnet opplysninger om livet hans, annet enn han hadde ulike jobber innen handel og kontor.
Livet fikk ny kurs
I 1874 finner vi igjen Paul Gerhard på Lillestrøm nord for Kristiania (Oslo). Han hadde da arbeid som tømmermann og hadde også noe privatundervisning på si. Nå tok Gud skikkelig tak i 26 åringen, og han ble sterkt kallet av Gud til omvendelse. Han oppsøkte et møte, men opplevde det som ble forkynt som at «døren ble slått igjen for meg». Han gikk tung til sinns heim igjen. Her fant han fram sin Bibel og leste om fangevokteren i Filippi i Ap.gj. 13. Da han kom til vers 31 rant lyset: «Tro på den Herre Jesus så skal du bli frelst». Da fikk den største synderen fred i Jesu blod, vitnet han senere. I denne vekkelsestiden var det spesielt det 4. budet so plaget han. Han hadde ikke vært mot mor og far slik han burde. Men også den synden fikk han glede seg over at var med på korset da Jesus sonet for verdens synder.
Det var særlig to kristne fra området, blant annet nevnte Halvor Andresen som fikk være til stor hjelp for Paul Gerhard denne tiden. De anbefalte han å lese Rosenius sin bok «Veiledning til fred» og gjennom den boka fikk han mye hjelp. Han hadde som predikant alltid med seg mange eksemplar av den boka for salg. Den svenske emissæren Anders Norström (1839-1878) fra Ödemark ved Vättern i Sverige fikk også være til mye hjelp og veiledning. Norström var også en typisk rosenianer.
Høsten 1875 fikk han jobb som lærer på Faller skole i Fet og fortsatte i Bingen i Skotselv i Øvre Eiker i 1877-78. Neste stopp var Nord-bygda i Søndre Land. Mens han var her kjente han på et sterkt kall til å forkynne det budskapet som hadde satt ham selv i frihet. Han hadde en del møter i nærområdet og folk merket at han hadde en klar og tydelig forkynnernådegave. Flere sa at de aldri hadde hørt en slik taler som Paul Gerhard. Han søkte derfor permisjon fra lærerjobben for å forkynne Guds ord, men fikk avslag. Da sa han opp jobben, for å reise på full tid som emissær. Han valgte å reise uten noen organisasjon i ryggen, men folket der han kom gav han penger slik at han klarte seg – og vel så det.
Den første lengre møteturen hans gikk først til Nordre Land, deretter Etnedalen og Valdres. Vennene på Søndre Land kjøpte hest og slede til ham slik at reisen skulle bli enklere enn å måtte gå til fots. Det ble vekkelse hvor han kom. Han hadde som regel to møter hver dag, og gjerne tre om søndagene. Noen av møtene kunne vare i opptil tre timer. Det sies at åndsmakten ved talene til Paul Gerhard reiv med forsamlingene.
Som regel var møtene i heimer. De fleste gangene var det stapp fult av folk overalt og luften ble dårlig. Alt dette røynte på helsa, og Paul Gerhard fikk allerede på denne turen et frø til den helseknekken som skulle følge han resten av livet. Sand kom tilbake til Valdres i 1883 og også da brøt det ut en stor vekkelse.
Sandstormen på Sunnmøre
På sine forkynnerturer ble Paul Gerhard kjent med ei jente fra Øverbygda i Biri. Hun het Hanna Johannesdatter Alseth og var ni år yngre enn Paul Gerhard. De ble gift 17. oktober 1879. Samtidig kjøpte de garden Øystre Steig i Biri for arv-penger til Hanna og gaver fra kristenfolket til Paul Gerhard. Det ble Hanna som fikk hovedansvaret for garden siden Paul Gerhard ofte var på reise med Guds ord.
Mormor på Sotnak hadde nok fortalt om da hun satt på Helgøya og bandt inn bøkene til Hans Nielsen Hauge. Det er mulig dette var med å inspirere Paul Gerhard til selv å utgi bøker. Den første fikk han trykket i 1879 og den fikk tittelen «Stokkmesteren i Filippi». Det var en lengre tale ut fra bibelavsnittet som løste han selv, i Ap.gj 16. Året etter gav han ut ei sangbok som hal kalte for «Pilegrims-kvad». Dette var både egne sanger og sanger fra andre. Det ble i ettertid sagt at hans egne sanger ikke var noen perler og at Paul Gerhard ikke hadde noen lyrisk åre.
I 1881 la Paul Gerhard ut på en tur til Trøndelag og Namdal. Det ble vekkelser blant annet i Klinga, Bangsund og Namsos. I Namsos ble han en nær venn til den myndige havnefogden Hustad. Han hadde turer til Trøndelag også de kommende årene og det var vekkelser blant annet i Steinkjer, Nord-Statland og på Tøtdal.
Allerede i 1881 hadde ryktene om den mektige forkynneren fra Biri nådd Sunnmøre. Kristenfolket sendte bud på ham, men Paul Gerhard fikk ikke ro for å svare ja. I mellomtiden kom den gamle jørpelendingen Ole Kallem til Ålesund vinteren 1884-85. Han hadde stått i en stor vekkelse i Ålesund 20 år tidligere. Denne gang reiste han som avholdstaler, men hadde alltid på disse reisene også oppbyggelige taler. Det samlet seg veldig mange folke på disse møtene og noen ble frelst, men vekkelsen ville ikke bryte ut.
I 1887 svart endelig Paul Gerhard ja til å komme til Sunnmøre. Kirkehistorikeren Oscar Handeland skrev om Sand: «Sand sto på høgda av si kraft då han kom til Sunnmøre. Helsa var ikkje lenger så sprek, men i åndsmakt og åndsmogning nådde han aldri høgre. Endå hadde han ikkje kasta seg inn i dei store økonomiske tiltak som seinare tok så mykje tid og kraft, og heller ikkje hadde han blanda seg i politikken. All den evne han åtte, samla seg om å forkynna evangeliet.»
Sand kom først til Sunnmøre i mars 1887. Han kom igjen samme høst og hadde da lovet å være i Ålesund en måned. Men det ble denne gang 4-5 måneder høsten 1887 og våren 1888. I Ålesund hadde de et stort bedehus som rommet 1200, men det ble snart for lite. De søkte om å få bruke ei av kirkene, men her ble det nei. Kirkene skulle ikke brukes til lekmannsvirksomhet. Dette ble det protestert mot helt til departementet, og de nådde fram med saken etter at møtene i Ålesund var avsluttet.
Denne vekkelsen spredte seg til mange bygder på Sunnmøre og varte i perioden 1887-90. I Ålesund fikk Sand hjelp av den landskjente forkynneren fra Forsand, Thormod Rettedal. I Ålesund var det mange fiskere som var innom på vintertid. Mange av disse møtte opp på møtene til Sand og ble frelst. Når de så reiste heim igjen fra fisket, tok de med seg gnisten fra vekkelsen i Ålesund. Vekkelsen på Sunnmøre fikk av «onde tunger» kallenavnet Sandstormen. Paul Gerhard Sand fikk mange kallenavn, ikke minst den første tiden han reiste som emissær. Både Helvetespredikanten og Sandskureren var navn han ble omtalt med.
Rosenius sin frigjørende forkynnelse preget P. G. Sand. Han ble beskyldt for å være nyevangelisk, men det stemte ikke. Han forkynte ikke verdensrettferdiggjørelse og han forkynte også loven både til å drive til Kristus og som veiledning for det kristne livet. Ludvig Hope fortalte at han en gang som ung (vinteren 1890-91) hørte Sand forkynne. Da sa han blant annet dette: «Det er ikkje skeia du skal leva av, det er maten i skeia. Det er ikkje lommeboka som gjer deg rik. Det er pengene som du har i henne. Bruk skeia du har og et med henne. Tru deg frelst med den trua du har!» Sand hadde ofte små tanker om seg selv og var ofte plaget med anfektelser om Guds nåde og tilgivelse. Som emissær ba han hver dag denne bønna: «Herre, lær meg å preke. For jeg kan ikke preke. Herre, vis meg du hvor jeg skal preke. Herre, gi meg den tekst du vil jeg skal preke over.»
Av utseende ble han beskrevet som stor, røslig og med tykt lyst hår. Øynene kunne være noe ubestemmelige. Noen ganger var det som det lynte av dem, mens andre ganger var de varme og milde. Røsten var kraftig noe som kom godt med når han skulle tale til store forsamlinger. I Ålesund ble han nær venn med borgermester Solem. Da Ålesund brant i 1904, sendte Paul Gerhard et telegram til Solem. Her sto det: «Jeg gratulerer deg og alle de andre Guds barn i Ålesund med alle de skatter dere har, som ikke er brent opp.»
Sand var samtidig kolportør og emissær. Som nevnt solgte han «Veiledning til fred» av Rosenius i store mengder. Han hadde også med ei oppbyggelsesbok oversatt fra engelsk og også sine egne skrifter. I 1889 gav han ut en samling prekener for hver søndag i året, sammen med den kjente Indremisjonshøvdingen Jakob Traasdahl. Denne boka fikk navnet «Livet i Guds Sønn»
Fra emissær til forretningsmann
Under Sandstormen på Sunnmøre fikk han en ondartet nyresykdom som tiltok med årene. Han led også av bronkittastma. Disse helseplagene gjorde det tynger å være stadig på reisefot. Familien heime på Biri økte også. Hanna og Paul Gerhard fikk seks barn: Karen (f.1880), Johannes (f.1882), Halfdal (f.1884 d.1919 av hjertefeil), Magnus (f.1890), Peter Gotfried (f.1892. Han ble i 1924 sparket av en hest og døde tre dager senere) og Karl Oluf Rosenius (f.1900). Paul Gerhard var selv oppkalt etter en kristen høvding. Yngstemann av hans egne barn fikk altså samme «skjebne». Paul Gerhards store sjelesørger og forbilde ble oppkalt med fullt navn og etternavn, Karl Oluf Rosenius Sand.
I 1893 bestemte Hanna og Paul Gerhard Sand seg for å gjøre oppbrudd fra Biri og flytte til hovedstaden. Han startet da med ulike virksomheter og også handel med aksjer. Han hadde gode evner også her, og virksomheten hans grodde godt. I 1894 kastet han seg også inn i politikken. Det vil si han hadde ytret seg også i 1883 da han skrev under det kontroversielle «Opprop til kristendommens venner» som professor Gisle Johnson sto bak. Denne underskriften vakte ikke så stor oppmerksomhet blant Sands venner. Mer motstand og svekket tillit vakte imidlertid heftet han gav ut i 1894. Heftet tok et oppgjør med en venstrepolitiker og det skein igjennom at Sand støttet partiet Høyre.
I 1895 etablerte Sand Balberg Sanatorium utenfor Lillehammer. Familien flyttet dit og Paul Gerhard var disponent. Han solgte eiendommen han hadde kjøpt i Oslo og kjøpte ny gard i Fåberg like ved Lillehammer. Dermed kunne han kombinerer gardsbruk og ledelsen av sanatoriet. I år 1900 sto Sand i spissen for oppstart og drift av et nytt hotell i Oslo. Det fikk navnet Augustin og deler av overskuddet skulle gå til ulike kristne virksomheter. Misjonsbladet Kineseren kunne melde at noe av overskuddet også skulle tilfalle Kinamisjonen.
Flyttingen var enda ikke over for familien Sand. I 1903 solgte de garden på Fåberg og kjøpte ny i Ringsaker kommune. Heller ikke her ble de lenge, for i 1906 satte de kursen mot Østre Aker. Her kjøpte de storgården Hovin med eget teglverk og inkludert Hovindammen. Her ble Hanna og Paul Gerhard boende til han døde og hun fortsatte å bo der i flere år etter hans død.
I Oslo ble han venn med den kjente kristenlederen Otto Treider og samarbeidet med han om møtevirksomheten i Calmeyergatens misjonshus. Paul Gerhard talte fremdeles på noen enkle møter i ulike menigheter. Han deltok også som utsending på Kinamisjonens generalforsamling og tok ordet der under forhandlingene. Her talte han varmt for at Kinamisjonen måtte starte med et kurs for emissærer. Mange var skeptiske til dette fordi de var redd for at nådegaven skulle bli kvelt. Men Sand hevdet frimodig at det var bra for forkynnerne å få solid undervisning.
Under folketellingen 1.
desember 1910 oppgav Paul Gerhard at han var gårds- og verkseier. Sønnene
Johannes og Magnus bodde enda heime. Ut over året 1911 ble Paul Gerhard stadig
svakere og han døde som nevnt i innledningen, lørdag 30. september 1911, 63 år
gammel. I 1920 bodde Hanna og sønnen Karl Olof Rosenius heime. Hanna var da
helt arbeidsufør. Bedriften var forpaktet bort. Hanna levde til 18. oktober
1944 og ble dermed 91 år gammel.
Kilder
Aasmund Fagerli: Såtid og
vokster (2003)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus (1991)
Jakob Straume: Kristenliv
i Namdalen (1954)
Jakob
Straume: Kristenliv på Opplandene (1955)
Johan
Nyhagen: Santalmisjonens historie (1975)
Johannes Solem: Aalesund
indremisjon 100 års festskrift (1968)
Kjell Furnes:
Lekmannsrøster frå Sunnmøre (2005)
Ludvig Hope: Svingningar
i den kristne forkynning (1939)
Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)
Ove Sandvik: Forkynn
Ordet! (2025)
Oscar Handeland:
Vårløysing
Paul Gerhard Sand og J.
Traasdahl: Livet i Guds Søn (1889)
Paul Gerhard Sand: Venstrepolitik
og Kristendom (1894)
Paul Gerhard Sand: Hvorledes
bør man stille sig til Samlagsafstemningen? (1898)
Arne Aambø:
«Sand-stormen» på Sunnmøre. Artikkel i Fast Grunn nr.2 1995
Halvor Andresen:
Legpredikanten Paul Gerhard Sand 1848-1911. Artikkel i Norvegia Sacra 1934
Knut Hermundstad:
Vekkingane i Valdres. Artikkel i For fattig og rik nr.4 1942
Magnus Kleven: En
roseniansk vekkerrøst i Norge. Artikkel i For fattig og rik nr.5 og 6 1952
ChatGPT
Digitalarkivet.no
Lokalhistoriewiki.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar