Kinamisjonsforbundet startet i Bergen i 1891. Det ble en start i tro og overbevisning om Guds kall. Det var lite som menneskelig talt lå til rette for å lykkes.
Storebror NMS ville ikke ha noe misjonsvirksomhet i Kina. Dermed måtte kinamisjonsvennene starte på bar bakke. Den først utsendingen var reist til Kina før Kinamisjonsforbundet ble stiftet. Han ble syk like før stiftelsesmøtet og døde to dager etter. Flere av de andre første utsendingene ble også syke og døde og ti år etter oppstart ble organisasjonen splittet. Menneskelig sett var det ingen suksesshistorie. Likevel bar Guds ord frukt i Kina. Hvordan gikk det med Kinamisjonens første utsendinger?
Sivert Gjerde (1867-1891) fra Tysvær fikk tidlig kall til å reise til Kina som misjonær. Han hadde kontakt med det engelske misjonsselskapet Kina Innlandsmisjon drevet av Hudson Taylor og brukte stoff fra denne organisasjonen til å forkynne kallet til Kina i Norge. Selv reiste han til Kina for dette engelske selskapet høsten 1890. Tanken var at han skulle fortsette som det norske Kinamisjonsforbund sin utsending når dette ble stiftet våren 1891. Men Sivert ble syk og døde etter kun 7 måneder i Kina.
Ole Næstegard d.e. var kanskje den som nådde lengst med informasjon om Kina i forkant av stiftelsen av Kinamisjonsforbundet. Også han hadde kontakt med Hudson Taylors selskap, og oversatte mye informasjon som han sendte til blader og aviser i Norge. Ole (1860-1938) var fra Hallingdal. Han reiste til Kina allerede i 1888, men Kinamisjonens ledelse hadde ikke teologisk tillit til han. Næstegard ble psykisk syk etter noen få år i Kina.
Sigvald Netland (1868-1896) var fra Sokndal. Han hadde misjonærkall og planen var at han skulle reise ut for det nystartede Kinamisjonsforbundet. Han klart imidlertid ikke å vente og reiste i stedet ut for et amerikansk misjonsselskap høsten 1890. Hans forlovede, Bertine Eriksen, kom etter høsten 1891, sammen med Kinamisjonens første tre utsendinger. Bertine døde i 1893 og Sigvald giftet seg på nytt året etter. Selv døde han av tropisk sykdom i 1896.
Johannes Brandtzæg (1861-1931) fra Namdal var leder for den første gruppen misjonærer for det nystiftede Kinamisjonsforbundet. Sammen med to andre kom han til Kina 13 november 1891. Kort tid etter ble han dødssyk, men overlevde. Men gamle mageproblemer blomstret opp igjen, og dette sammen med et komplisert kjærlighetsforhold førte til at han reiste tilbake til Norge allerede sommeren 1892. Heime i Norge ble han imidlertid en høyt respektert generalsekretær for Kinamisjonsforbundet.
Ludvig Johnsen (1867-1893) og Gjertine Aarrestad var de to som reiste sammen med Brandtzæg. De var henholdsvis fra Mandal og Sokndal. Underveis til Kina var disse blitt kjærester og de giftet seg sommeren 1892. Ett år etter fikk de ei jente, men Ludvig ble syk like etter og døde 6. august 1893. Da var det heldigvis kommet forsterkninger fra Norge, slik at Gjertine ikke ble alene i Kina.
Johan Albert Skordal (1868-1896) var også fra Sokndal. Han kom til Kina i 1892 etter en vinter i USA. Johan ble gift med Brita Vestervig fra Kvinnherad og de fikk to gutter. I mars 1896 fikk Johan Albert døpe den første kineser vunnet gjennom Kinamisjonsforbundets arbeid. Men så ble han syk og døde 3. november 1896. Kona og guttene dro til Norge og bosatte seg senere i USA.
Sofie Clausen (1852-98) fra Drammen kom til Kina i 1892, men måtte returnere til Norge i 1895 på grunn av sykdom. Sigrid Helgesen (1857-1915) fra Sollia ved Ringebu kom til Kina som lege i 1895, men fant seg ikke til rette. Hun dro til USA allerede i 1896 og startet egen legepraksis der. Søstrene Aasta og Sigrid Bjørgum kom til Kina i 1899. Aasta sluttet i Kinamisjonsforbundet i 1905 da hun giftet seg med en misjonær fra et annet selskap. Sigrid måtte reise til Norge i 1906 på grunn av sykdom.
Nils M Arnetvedt (til Kina i 1893), Ragnhild og Johan Gotteberg (1896), Edvard Masoni (1897), Fredrikke og Arthur Hertzberg (1899) sluttet alle i Kinamisjonsforbundet etter den såkalte ordinasjonsstriden i 1900/01. Masoni brukte mye tid i perioden 1902-1910 til å motarbeide Kinamisjonsforbundet. Lyder Kristensen og kona Inger kom til Kinamisjonens felt i 1899. De opplevde store tilpasningsvansker og forlot Kinamisjonen i 1907.
Av de 22 voksne misjonærene som dro til Kina i perioden 1891-1900, var det dermed kun seks som fikk en noe lengre periode i Kina. De seks var Gjertine Aarrestad Johnsen (i Kina 1891-1911), Ole Sama (1892-1924), Caroline Sama (1893-1905), Anna Sama (1893-1924), Henrik Seyffarth (1892-1907) og Marie Seyffarth (1899-1907).
Nåde og kraft i skrøpelighet
100 år etter at Kinamisjonsforbundet ble stiftet, hadde vi begynt å sole oss i glansen av å være Nord-Europas største misjonsorganisasjon. Det ble ikke til velsignelse for oss.
Paulus var kristenhetens store apostel og misjonær. Han var Guds spesielle redskap for å bringe evangeliet ut mot jordens ender. Da skulle vi tro at Gud sørget for å holde han frisk, at han ble spart for ulykker, forfølgelse og anfektelse? Men Guds rike er et annerledes rike. Paulus vitner om sitt liv bl.a. i 2 Kor 11-12. Jeg tar med kun to vers: «Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt hudstrøket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet.» (11,24-25) Han nevner mye mer som han hadde måtte lide for evangeliet.
I kap 12 nevner han at han hadde hatt en stor åndelig opplevelse, men den ble etterfulgt av «en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.» (v.7) Han fikk lære at i Guds rike er alt nåde: «Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» (v.9-10)
Guds rike er menneskelig sett et bakvendt rike: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe –for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!» (1Kor 1:26-31)
Måtte Gud stelle med oss
slik at vi blir bevart på denne plassen: Skrøpelig i meg selv, men nåde nok for
liv og tjeneste hos Han som gav slitt liv til soning for våre synder på korset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar