Norges Samemisjon drev diakonalt arbeid i Lebesby i nesten 90 år. Sentralt i dette arbeidet var Lebesby gamleheim.
Høsten 1944 hadde Lebesby gamle- og sykeheim fullt belegg med 27 pasienter, hvorav over halvparten var sengeliggende. Tyskerne var begynt å brenne bebyggelsen i Finnmark, i den brente jords taktikk. Nå sto Lebesby for tur, men ryktene sa at sykeheimen ville bli spart. Det ble derfor ryddet plass til seks ekstra beboere, slik at det til sammen var 33 eldre om hadde tilhold på sykeheimen. I tillegg til beboerne, var det fire ansatte knyttet til Samemisjonen i Lebesby høsten 1944. Disse var bestyrer Hilda Madsen, sykesøster Myrtel Knudsen og Finnmarksekretær for Samemisjonen Gunnar Brustad og kona.
2. november var middagen nylig servert da to tyske soldater kom inn i spisesalen. Soldatene ga ordre om at sykeheimen måtte evakueres, og alle folk måtte være ute innen halvannen time, det vil si kl.16.00. Kort tid etter kom tyske soldater og bar de sengeliggende beboerne ned til kaien, mens resten måtte følge etter til fots. På kaien ventet et gammelt armert krigsskip og en fiskebåt. Beboerne på sykeheimen ble ført om bord i krigsskipet, mens resten av lokalbefolkningen ble plassert om bord på fiskebåten. Ute på fjorden ble beboerne på sykeheimen flyttet over i fiskebåten, og nesten hele Lebesbys befolkning ble ført mot Tromsø.
Samme dag flyttet de tyske soldatene inn på sykeheimen. De brukte bestestua til slakteri. Her laget de et hull i gulvet, som de brukte til å kaste slakterestene ned i. Noen dager senere var de ferdig med brenningen av alle bygg i Lebesby og bygdene rundt. Da tente de også på sykeheimen, før de forlot fjorden. Dermed lå Samemisjonens nyeste institusjon i ruiner, kun ni år etter at den var tatt i bruk.
Oppstart i 1915
Norges Finnemisjon ble stiftet av biskop i Tromsø Johannes B. Skaar i 1888. Rundt århundreskiftet var Gulbrand Tandberg prest i Lebesby. Han og kollega Jens Otterbech i Kistrand i Porsanger hadde et sterkt engasjement og kall til å hjelpe den samiske befolkningen materielt, og til å nå dem med Guds ord. Disse prestene samarbeidet godt, og startet i april 1899 oppbyggelsesbladet «Sami Usteb», på norsk «Lappenes venn». Otterbech arbeidet med å startet et pleieheim for samer i Kistrand. Denne første institusjonen til Samemisjonen sto klar i 1903, året etter at Otterbech hadde flyttet sørover.
Otterbech trivdes åndelig sett best i lag med det radikale lekfolket. Han stiftet derfor sin egen samemisjon i 1910, kalt Det Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund. Dermed var det to organisasjoner som arbeidet for det samiske folks frelse. Først i 1925 lyktes det å forene disse, og de gikk sammen under navnet Norges Finnemisjon (senere Norges Samemisjon).
Blant annet på grunn av presten Tandberg, ble det tidlig fokus på det sjøsamiske miljøet i Laksefjorden, blant samemisjonens venner. Det ble bestemt å ansette en menighetssøster i Lebesby i 1915, og søster Gudrun Høgset ble ansatt. I 1917 fikk Samemisjonen leie et bygg sentralt i Lebesby, og opprettet Lebesby gamle- og sykeheim i disse lokalene. På denne nye institusjonen var det plass til 10 beboere. Gudrun Høgset ble ansatt som den første bestyrerinne, og hun var i denne stillingen i to år.
Etter Høgset var Jørgine Feed bestyrerinne i ett år, og deretter fulgte flere sykepleiere i stillingen for kortere perioder. Lokalene var imidlertid lite tjenlige, så det ble arbeidet med å få bygge en ny og mer moderne alders- og sykeheim. Under Norges Finnemisjon sin generalforsamling i 1931, ble det etter en lang debatt vedtatt å bygge en ny sykeheim i Lebesby. Det veide nok tungt, at 120 innbygger fra Laksefjorden ba Finnemisjonen om å bygge på Lebesby.
Etter generalforsamlingen ble arbeidet satt i gang med å skaffe tomt. Ei flott tomt like overfor kirken ble stilt til rådighet, og byggingen startet. Ingeborg Norgard hadde vært ansatt som sykepleier for Samemisjonen i Lebesby siden 1927, og ble ansatt som bestyrerinne på den nybygde institusjonen. Hun var i denne stillingen til 1940. Den nye gamle- og sykeheimen ble tatt i bruk 18. november 1935, og offisielt åpnet 21. august 1937.
I perioden 1940-44 var det flere ulike bestyrerinner, før Hilda Madsen overtok i februar 1944. Det var dermed hun som fikk det tunge ansvaret å evakuere alle 27 faste beboerne og de seks midlertidige, da tyskerne brant Finnmark.
Til Trondheim og tilbake igjen
Da de evakuerte beboerne var vel om bord i fiskebåten, ble kursen satt mot Hammerfest. De 300 om bord nådde Hammerfest dagen etter. Her fikk de mat av en forening, og fikk overnatte i den katolske kirken i byen. Dagen etter gikk ferden til Troms. Her ble de flyttet over på ei av Hurtigrutene, og ankom Trondheim etter ett par dager. Alle klarte seg godt på sjøreisen, men ved ankomst Trondheim, døde to av sykeheimens beboere.
De 31 gjenværende pasientene fikk flytte inn i Stadsbygd prestegard. Etter hvert kom flere pasienter fra andre av Samemisjonens institusjoner i Finnmark, så etter to uker var det 53 pasienter stuet sammen på prestegarden. Beboerne fra Lebesby ble værende i prestegarden i Stadsbygd fram til desember 1945. Da fikk de flytte inn i tjenlige lokaler på Brålia på Byneset i Trondheim.
I 1946 fikk Samemisjonen overta ei brakke i Lebesby. Denne ble innredet til ei hjelpesykestue, med sykepleier Herdis Rud som leder. Den ble åpnet i april 1947. Senere ble denne gjort i stand til midlertidig gamleheim for Lebesby. Herdis Rud og hennes assisten Nora Vold startet også misjonsforening og søndagsskole i denne perioden. Den midlertidige gamleheimen ble stående til langt ut på 1950-tallet.
Det ble arbeidet med å få bygget en ny aldersheim og 12. juni 1959 kunne både lokalbefolkningen og Norges Samemisjon glede seg over å kunne innvie et helt nytt bygg for de gamle og syke i indre Laksefjord. Aldersheimen hadde da allerede vært i bruk ett års tid.
Den gamle sykestua ble revet i 1962 og satt opp som kapell på Børselvfjellet, på grensa mot Porsanger. I 1968 reiste Samemisjonen enda et kapell i Lebesby kommune. Denne gang på Ifjordfjellet, ved veien mot Tana.
Nedlagt 31.12.2003
Lovise Fossbakk ble ansatt som bestyrerinne På den nybygde aldersheimen. Hun var i denne stillingen helt fram til 1977. Gunnhild Førsvoll og Margunn Bjørkedal hadde deretter bestyrerstillingen i kortere perioder, før Inga Hølland fra Vigrestad på Jæren overtok som leder i 1981. Inga ble en markert leder både på institusjonen og i det kristne arbeidet i bygda. Hun var i stillingen så lenge samemisjonen sto som eier.
Marit Myhre kom fra Østlandet til Lebesby som ung. I Lebesby arbeidet hun på aldersheimen i flere år. I 1977 overtok hun som styreleder for Lebesby aldersheim, og var i dette tillitsvervet fram til Lebesby kommune overtok institusjonen.
Bygningsmassen ble etter hvert nedslitt, og nye krav gjorde at det måtte større investeringer til for å kunne fortsette driften. Norges Samemisjon så seg derfor ikke i stand til å fortsette driften, så kommunen overtok aldersheimen fra 1. januar 2004. Den ble da omgjort til et omsorgssenter. Dermed var Samemisjonens 88-årige diakonale innsats i Lebesby over.
Kilder
A. Forfang: Norsk
Finnemisjons historie (1920)
Adolf Steen:
Finnemisjonen 75 år (1963)
Magne Gamlemshaug: Norges
Samemisjon 100 år. 1888-1988
Sigurd Heiervang: Norske
Finnemisjonsselskap 60 år (1947)
Svein Lund: Av en historieløs kommunes skolehistorie. skuvla.info
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar