Forsamling, forening – forvirring?

Solberg bedehus på Tøtdal i Namdal

I flere av misjonsorganisasjonene på bedehusene er det for tiden et sterkt fokus på danning av forsamlinger. Samtidig er mange små foreninger litt urolige – hva med oss?

Det sterke fokus på forsamlingsarbeid, har etter min mening to hovedgrunner. Den viktigste er at noen ledere i enkelte byforsamlinger har vært i USA og besøkt store menigheter som har «lykkes» i å samle enormt med folk. De har hentet inspirasjon fra menigheter som Willow Creek, Saddleback og Bethel Church. Den andre grunnen er at mange småbarnsfamilier ønsker en samling søndag formiddag der de også kan få praktisert både forkynnelse, dåp, nattverd og konfirmasjon («full pakke»).

Denne prosessen har nok skapt en del forvirring med tanke på begrep om menighet og kirke. Inspirasjonen fra kirkevekstmenigheter i USA har i tillegg ført til en teologisk påvirkning som ikke er sunn.

Fra Namsos misjonsforsamling

Hvem er kirken?

Ludvig Hope var den store kirketeologiske tenker i Misjonssambandet. Han holdt sterkt og klart fram at «kirken er Guds folk». Dette har han bibelsk belegg for å si. Guds menighet er ikke en ytre organisasjon, men levende gjenfødte personer. Kirker og organisasjoner er bare «stillas» som Gud og hans menighet bruker for å nå ut med evangeliet.

Hope sitt kirkesyn har god støtte også i luthersk kirketenkning. I bekjennelsesskriftet Confessio Augustana står følgende: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.»

Dette betyr at det er like mye Guds menighet, kirken, som samles når 2-3 kristne samles om Guds ord, nattverd og bønn i en heim eller på et lite landsens bedehus, som når en forsamling på flere hundre samles i en av byene. Menigheten er de gjenfødte kristne samlet, ente det er mange eller få.

Menigheten på Arnøy i Nærøy

Forening eller forsamling

Når en hører de mest ivrige forsamlingstalsmenn argumentere, kan en noen ganger få inntrykk av at det er ulike trinn i Guds menighet. Det er flott med foreninger, enda bedre med misjonslag der flere foreninger går sammen om møtevirksomheten, men toppen på det hele er når en får gå fra misjonslag til forsamling.

Jeg tror ikke det er mange som bevisst tenker slik, men talemåten og argumentasjonen kan til tider lede tankene i den retning. Det har jeg i alle fall møtt på små steder hvor de ikke har noen mulighet til å organisere et forsamlingsarbeid på samme måte som på større steder. Der har jeg møtt spørsmål som: «Hva skal vi gjøre, vi er for få til å danne forsamling?» «Er det arbeidet vi driver på vårt lille bedehus, mindre viktig og mindre verd enn misjonsarbeidet i de store forsamlingene?» «Vi kan ikke tilby dåp og konfirmasjon, for vi er jo ikke forsamling!»

En annen kjent problemstilling er at på de fleste bedehus er det gjerne 4-6 misjonsorganisasjoner som har sitt arbeid. Og hver organisasjon består gjerne av noe få personer. På disse bedehusene er det god tradisjon for å støtte opp om hverandres møter, selv om forpliktelsen er størst når «min» organisasjon har sine samlinger.

Bjarne Mork på talerstolen i Namsos

Forkynn ordet!

Guds menighet sitt oppdrag her på jord er å vinne sjeler for himmelen. Hvordan har Gud bedt oss gjøre det? Jo, det står tydelig i Guds ord: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Vårt kall er å forkynne evangeliet til store og små, og å legge til rette for forkynnelsen. For syndere blir frelst ved å høre evangeliet forkynt, og Guds barn blir bevart ved å høre det samme budskapet.

Dette er prioritet nummer en! For å gjøre dette trenges ikke noe stort apparat og flott organisering. Og derfor er det så uendelig viktig at Ordet blir forkynt i store byer og små bygder. Om vi organiserer møtene forskjellig, om vi er mange eller få til å dele på oppgavene, det betyr lite. Det viktige er at Ordet blir forkynt til store og små. Det er oppmuntrende å møte trofaste misjonsvenner som år etter år legger til rette for hørelsen av Kristi ord.

Misjonssentert Namsos

Stå sammen, ikke slå sammen

På mange bedehus er organisasjonsbevisstheten avtakende. Dette gjelder ikke minst blant ungdom og unge voksne. Vi møter spørsmål som: «Hvorfor trenger vi ulike organisasjoner? Vi er så få at det er best at vi står sammen.» «Er det ikke et dårlig vitnesbyrd utad, at vi er så oppdelt i organisasjoner på bedehuset?»

Resultatet av slike spørsmål ser vi noen steder. Det dannes «bedehusforsamlinger» uavhengig av organisasjonene. Hovedvirksomheten drives av denne uavhengige bedehusforsamlingen, mens organisasjonene kommer inn med sine møter innimellom. På andre bedehus har to organisasjoner dannet en felles forsamling, gjerne organisasjoner som står nær hverandre teologisk.

NLM har ikke anbefalt slike løsninger, noe jeg støtter. Som Guds barn har vi fått et større kall enn bare å nå våre sambygdinger med evangeliet. Vi har fått et kall til å nå folk i andre land som ikke har hørt om frelsens vei. Gud har gitt ulike kall til ulike organisasjoner. Skal vi være tro mot dette vårt kall, må vi drive et selvstendig arbeid.

En annen fare ved slike «fellesforsamlinger» er at lærebevisstheten lett kan svekkes. Vi lever i ei tid med sterke brytninger i kristenflokkene. Vrang lære har gode kår. Her må vi være våkne og frimodige på Guds ords grunn. Dette blir vanskeligere å profilere i en felles forsamling. Da må en hele tiden ta hensyn til hva andre lærer, og dermed kan forkynnelsen lett bli bundet.

Kjølvik bedehus

Samarbeid

Men dette betyr ikke at vi ikke kan eller bør samarbeide. På bedehus hvor det er flere forsamlinger, bør en støtte opp om hverandres samlinger så langt som det er mulig praktisk og teologisk.

Men også innad i NLM bør vi tenke frimodig på mere samarbeid. I Suldal har flere bygder blitt enige om å ha to fellesmøter i måneden. Disse bygdene når hverandre innen om lag en halv times kjøring. Hver bygd har sine møteuker og enkeltmøter, men siden de er så få på hvert sted, er det en oppmuntring å kunne samles noen flere på tvers av «bygdegrensene» annen hver uke.

På Sola har to bedehus gått sammen om å ha felles søndags formiddagsmøte og felles misjonsforsamling. Siden formiddagsmøter var enklest å få til på det ene bedehuset, er disse møtene fast her. På det andre bedehuset har de fortsatt de faste møteukene, men nå i samarbeid med nabobedehuset. På Forsand har tre bedehus dannet felles misjonslag. Møtene går på omgang på de ulike bedehusene, med flest samlinger på bedehuset i kommunesenteret.

Stein Sandvik på talerstolen på Moi bedehus

Ja til flere forsamlinger!

Mange steder har arbeidet på bedehuset fått en oppsving etter at det har blitt faste møter søndag formiddag, der en også praktiserer dåp. Ikke minst har en nådd flere småbarnsfamilier. Det har ført til en styrking av søndagene som helligdag, der Guds ord skal være sentralt.

Dette er det grunn til å være takknemlig for. Det bør også være en oppmuntring til flere bedehus om å vurdere eget arbeid og se om det er noen ting som kan gjøres annerledes for å nå vårt store mål, å forkynne evangeliet for flest mulig.

Mister vi ikke motet

Guds ord sier: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.» (2 Kor 4:1)

Hvor er Lammet?

Spørsmålet er hentet fra den dramatiske fortellingen når Abraham på Guds befaling var på vei til Moria for å ofre Isak. Isak hadde antakelig vært med på mange offer før. Derfor ser han at denne gang mangler det viktigste. Her er ild og ved, men ”hvor er lammet til brennofferet”?

Dette spørsmålet har uroet meg med tanke på norsk kristenliv i dag, og bedehusarbeidet spesielt. Det er veldig mye solid Kristus-forkynnelse på våre bedehus. Det er det stor grunn til å takke Jesus for! Og der ordet om korset, om synd og nåde, får lyde klart, der vil også Den Hellige Ånd utføre sin gjerning.

At lov og evangelium får være det sentrale i vår forkynnelse, er langt fra en selvfølge. Kanskje er det få av forkynnerne og lederne i bedehus-organisasjonene som utad ønsker en forskyving av sentrum i forkynnelsen. Men er det hjertespråket?

Når forkynnere og leder samles til kurs og konferanser, hva samles en da om? En gang er det psykologi, neste gang er det ”modig lederskap”, så er det ”hvordan bruke kulturen i evangelisering”, kommunikasjon osv. Noen er opptatt av at vi må forkynne mer om Den Hellig Ånd, andre vil ha mer diakoni eller mer tale om hvordan få en forsamling til å vokse. Viktige temaer som en gjør vel i å fordype seg i.

Men hvor er Lammet? Bibelen lærer oss at hele Guds råd skal forkynnes. Det trenger en hver forkynner å besinne seg på. Samtidig tenker vi lett at det med synd og nåde er noe vi selvfølgelig kan. Derfor må vi heller lære mer om disse andre emnene. Men er det noe som er livsfarlig for oss som kristne, er det hvis evangeliet blir en selvfølge – noe vi kan.

Luther sa en gang: ”Evangeliet er de kristnes største kunst og visdom. I det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn evangeliet. Slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det. Og nå vil han høre noe annet, noe nytt. ”

Jeg er urolig for at Lammet holder på å kommet i skyggen i vårt misjonsarbeid. Kan hende er det ikke bevisst. Det er så mange viktige ting vi må få fram, at budskapet om mitt syndeforderv og frelsen ved stedfortrederens død på korset ubemerket kommer mer i periferien. Er dette sant, er vi ille ute!

La oss som Guds folk besinne oss på og be om nåde til å forkynne evangeliet rent og klart. Be om forkynnere som kan male Kristus for øynene på tilhørerne. Be om ledere som våger å være sentrale når kurs og konferanseprogram skal settes opp. Be om forkynnere og et misjonsfolk som har et bøyet hjerte og som hungrer etter å få høre at Gud er meg arme synder nådig. Be om at evangeliet får være en hode-sak, men først og fremst en hjerte-sak.

Hvor fantastisk er det ikke for en synder å få høre om Lammet: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!” ” Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd,” forkynte døperen Johannes. Måtte Jesus få oppreise mange vitner som peker i samme retning, på Lammet, på Kristus!



(Publisert første gang i 2009)

Hvem var profeten Muhammed?

Pilegrimsferd til Kaba-helligdommen i Mekka

foto: aftenposten.no

Muhammed ibn Abdullah var grunnleggeren av verdensreligionen Islam. Hvem var denne mannen som har hatt så stor innflytelse på millioner av menneskers liv?

Muhammed ble født omlag år 570 etter Kristus i byen Mekka i nåværende Saudi-Arabia. På den tid var den arabiske halvøya et klan-rike, med mange omvandrende stammer. Mange av disse stammene var jødiske eller preget av kristen tro. Andre tilba ånder i naturen eller menneskeskapte guder.

I Mekka var det en stor terningformet helligdom, som inneholdt mange forskjellige guder. Det var vanlig at ulike klaner kom til denne helligdommen, kalt Kaba, på pilegrimsreiser for å tilbe.

Muhammed vokst altså opp i Mekka, og han var preget både av jødisk og kristen lære. Muhammeds far døde på en handelsreise til nabobyen Medina, antakelig det året Muhammed ble født. Omkring seks år senere døde også Muhammeds mor, og han fikk da bo hos bestefaren. Men også bestefar døde, og da var det hans farbror Abu-Talib som tok seg av Muhammed.
 

Som ungdom drev han som gjeter og kameldriver, og han fikk godt ord på seg som en pålitelig og hardt arbeidende ungdom. Etter noen år kom han i tjeneste hos ei rik dame som het Hadidja. Hadidja hadde vært gift to ganger. Først ble hun enke, mens hun skilte seg fra den andre mannen. Hun var veldig rik og drev med handel og karavanefart, ikke minst til Syria.

Da Muhammed var 25 år fridde Hadidja, som da var 40 år. Muhammed svarte ja, og de ble gift. De fikk flere barn sammen, og Muhammed ble en rik mann ved dette ekteskapet. Muhammed var en religiøs grubler, og fikk mye ledig tid til disse grublerier etter at han ble gift til denne rikdommen.

I året 610 fikk Muhammed ifølge tradisjonen en åpenbaring fra Gud gjennom engelen Gabriel. Denne åpenbaring ble et vendepunkt for Muhammed. Åpenbaringen ble nedskrevet, og sammen med senere åpenbaringer utgjør de muslimenes hellige bok, Koranen. Muhammeds åpenbaringer lærer monoteisme. Allah er den eneste guden. Den første tiden forsto ikke Muhammed at det var noen ny lære han fremmet, han trodde det bare var en fornyelse av den jødisk/kristne tro. Men det gikk ikke lenge før både kristne og ikke minst jødene ble hans fiender.

Muhammed ved Kaba-helligdommen

 

Til å begynne med var det få i Mekka som ville følge Muhammed i hans tro. Kona Hadidja og farbror Abu-Talib ble imidlertid trofast etterfølgere av Muhammeds lære. Både kona og farbroren døde i 619. Muhammed fortsatte med sin forkynnelse både i Mekka og i en naboby som het Taif, men uten å vinne særlig med tilhenger.

En måned etter at kona døde, giftet Muhammed seg på ny. Det var ikke uvanlig med flerkoneri på Muhammeds tid, men han var trofast mot Hadidja så lenge hun levde. Etter hennes død, ble det en endring på dette. Kort tid etter sitt andre giftermål, trolovet han seg med den 6 år gamle Aisja, og giftet seg med henne da hun var omtrent 10 år gammel. Etter at Hadidja var død, tok han seg til sammen 10 koner,

Muhammed opplevde mye motstand i Mekka, og i år 622 flyttet han til Medina. Denne flyttingen blir regnet som starten på islam. I Medina fortsatte Muhammed sin forkynnelse. Han inngikk allianser med ulike stammer og brukte både vold og drap for å fremme sin sak. Han ranet mange karavaner og opparbeidet seg store rikdommer. Han var Medinas ubestridte leder, både politisk og åndelig. Han bygde i denne tiden ut den islamske lære. Den første tiden var læren preget av kristent og jødisk tankegods, men ble etter hvert mer selvstendig og i opposisjon til kristendommen og jødedommen.

Etter ei tid kom han i kamp med folk fra Mekka. Muhammed og hans menn vant slaget, og dette styrket hans stilling i Medina ytterligere. I 628 dro Muhammed på ny til Mekka med en stor hær. Da fikk han i stand en våpenhvileavtale som sikret at muslimene i Medina kunne dra på pilegrimsreise til Kaba-helligdommen i Mekka. To år senere erobret han Mekka og ble hersker også over sin fødeby.

Etter dette levde han kun i to år. Ved hans død i 632 var mesteparten av den Arabiske halvøya underlagt muslimsk herredømme. Jødene i området var enten landsforvist eller drept. Etter Muhammeds død har islam erobret store landområder, og er i dag den nest største religionen i verden med ca.1,5 milliarder tilhengere.

Muslimsk bønn på tempelhøyden i Jerusalem.

Foto: nato.int

Etterord

Det er få personer i verdenshistorien som har forført så mange som Muhammed. Han var en religiøs bedrager og verdslig krigerkonge. Religionen han stiftet, har også vært årsak til utrolig mye lidelse, undertrykkelse og død.

I dag har mange muslimer kommet til Norge som flyktninger og innvandrer. Gud elsker hver og en av dem, og Jesus har gitt sitt liv til soning også for deres synder. Gud vil at hver og en av dem skal bli frelst og bli løst fra trelldommen og undertrykkelsen de lever under i islam. Det er derfor et kall til oss som Guds barn og prøve å nå muslimene med evangeliet.

Samtidig må vi som samfunn være på vakt mot de politiske og samfunnsmessige ideer som store deler av den muslimske verden forfekter.

Kilder:
Gunnar Melbø: Kriger profeten
Inger Lautin(red): Verdens store religioner
wikipedia

Jesus og syndere

 

Sakkeus fikk et møte med Jesus. Det møtet ble til frelse for tolleren og synderen. Jesus er den samme i dag.

Bedehuset

Bedehuset har stått sentralt i Norsk kristenliv, siden det første bedehuset ble bygget på Tau i 1837. Dette var frukter av vekkelsene rundt Hans Nielsen Hauge. Arbeidet på bedehusene har gått i bølger. Mathias Orheim skriver i en av bedehusets sanger, at det ofte etter ei tid med vekkelser, gikk slik: «Når vekkinga stilna og folket det fór.»

Det er to ting som har vært det helt sentrale i bedehusarbeidet. For det første har bedehuset vært en åndelig heim for Guds folk. Å være en kristen er ikke et enmanns prosjekt. Bibelen sammenligner de kristne med greiner på et tre og lemmer på et legeme. Vi er født til et åndelig samfunn. Derfor trenger Guds barn å møtes på bedehuset for åndelig oppbyggelse.

Den andre tingen som har vært sentral, er Guds redningsaksjon. Alle mennesker er fortapt i seg selv. Vi trenger derfor en frelser, for å nå himmelen. Denne frelser må folk få høre om for å bli frelst. Derfor inviterer vi alle til bedehuset, for troen kommer av forkynnelsen vi hører.

Luk 19,1-10

Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen. Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann. Han søkte å få se Jesus, hvem han var. Men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se ham, for veien hans gikk der forbi. Da Jesus kom til stedet, så han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus.

Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede. Men da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn som gjest hos en syndig mann! Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen. Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette huset til del, siden også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.

Sakkeus

Denne fortellingen er kanskje en av de tekstene som er mest talt over på bedehusene, i alle fall i tidligere tider. Sakkeus var overtoller i Jeriko. Jeriko ligger i bunnen av Jordandalen, like nord for Dødehavet. Det var en livlig handelsby, så det var naturlig at det var plassert en tollstasjon her. Det var nok mange av tollerne som hadde rykte på seg for å stikke noen av tollinntektene i egen lomme, men det var langt fra alle. Sakkeus sier ikke at han har tatt penger på ulovlig vis, men han sier at hvis han har gjort det, skal han betale firdobbelt igjen.

Det som imidlertid gjorde at tollerne var forhatte, var at de var landssvikere. De var i tjeneste hos okkupasjonsmakta fra Rom. Jeg har nettopp lest to biografier om Quisling. Når krigen endelig var over, var det lynsjestemning i folket vårt overfor Quisling og hans menn. Noe av dette hatet var det nok jødene følte overfor tollerne. Så sjefstoller Sakkeus sto ikke i høy kurs blant den vanlige innbygger i Jeriko.

Men det var våknet noe i hans indre. Han hadde nok hørt mye om den merkelige mannen Jesus, så det var våknet en trang hos han etter å møte Jesus. Slik er det Den Hellige Ånd starter sin redningsaksjon overfor syndere også i dag. Han skaper en uro over synda og en trang til frelse. Vi ser det så klart også i fortellingen om den fortapte sønnen. Han hadde ødslet bort hele farsarven, og satt nå i ytterste fattigdom som grisepasser. I den situasjonen vokser det fram en lengsel etter å komme heim til far. Og når så skjer, står Jesus der med åpne armer og tar imot han.

Tar inn hos syndere

Etter at Jesus hadde virket offentlig ei tid, fikk han et sant rykte: «Han holder seg nær tollere og syndere». Og slik er det også i dag, heldigvis. Det er sant slik det står i en sang: «Jesus kalles synderes venn!» Fariseerne og de skriftlærde derimot, var bitre motstandere av Jesus.

I dag ser vi at dette blir misbrukt og misforstått til å unnskylde synd. Men da glemmer man, eller vil ikke ha med, at frelse innebærer omvendelse. Hva skjedde med Sakkeus etter møtet med Jesus? Jo, han ville gjøre opp for seg. Han ville ikke fortsette å leve i synd. Hva sa Jesus til kvinnen som var tatt på fersk gjerning i hor av fariseerne? «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mere».

Et frelsende møte med Jesus medfører at han skaper i oss en ulyst til synd. Jeg kan ikke lenger leve i synden, men må bekjenne den og kjempe imot de urene lyster. Derfor slutter tyven som blir en kristen, å stjele. Derfor gifter samboerne seg når de blir kristne.

 

Han er frelser min

Jeg er så glad for at Jesus er synderes venn. Etter et langt liv som kristen, sier Paulus om seg selv at han «er den største av alle syndere». Jeg har fått nåde til å leve med Jesus i 55 år, og må bekjenne at jeg i dag er like stor synder, som er fortapt i meg selv. I Romerbrevet 3 står det at «Det er ingen forskjell, ALLE har syndet og står uten ære for Gud».

Men jeg kan vitne om at jeg har funnet en frelser som har gjort opp for mi synd. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Når Jesus kom til jord, var det Guds redningsaksjon for å berge deg og meg til himmelen. Synda måtte sones, og det var det ingen av oss som kunne gjøre. Men Jesus ble såret for dine overtredelser, knust for dine misgjerninger, straffen lå på Ham for at du skulle få fred og ved Hans sår har du fått legedom.

I 2 Kor 5,21 står det: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» Det er min redning. Det er den eneste mulighet mennesket har får å unngå fortapelsen og nå himmelen. Den redningen er Jesus og hans verk. Derfor kan du synge: «Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera, men bare kvila i det Du har sagt.»

Skal du kunne møte Den tre ganger hellige Gud i dommen, må du møte han i Jesus. Ellers er du fortapt. Jesu frelsesverk innebærer både at synda de er sonet, og at du har fått et nytt liv som passer i himmelen. Det er herlig frigjørende. Jeg står for Gud i Jesus som om jeg aldri har syndet. Jeg er ren og rettferdig himmelen verdig, i Jesus.

Skynd deg!

Jesus sa til Sakkeus: Skynd deg og kom! Det sier han til deg også, om du er her som ikke er frelst. Jesus kommer snart, du må skynde deg å komme til han. Husker du hva som sto i siste verset i teksten: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»

I Åp 3,20 står det: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Jesus banker på di hjertedør og vil inn. Ikke for å dømme deg, men for å frelse deg.

«Kom å la oss gjøre opp vår sak, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1,18) «Å ,ta imot, jeg vet du vil bli glad.»

(Andakt på 75 års jubileum for Eiesland bedehus 23. august 2015)

Carl Olof Rosenius -sitater til ettertanke

Carl Olof Rosenius

Det er i år 200 år siden den svenske forkynner og bibellærer Carl Olof Rosenius ble født. I den forbindelse tar jeg fram noen smakebiter fra hans forkynnelse.

Artikkelen for mars inneholder noen sitat fra Rosenius sin store produksjon. Han skrev ikke bøker, men publiserte sin forkynnelse gjennom bladet «Pietisten». Senere ble stoffet fra bladet samlet til mange ulike bøker.

Her kommer noe sitat til ettertanke:

Jeg ville så gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg som så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Jesu Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, så holder min Herre Kristus.

Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra ett sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg.

Til den levende Kristi menighet, Jesu Kristi legeme, hører alle som i sin synde-elendighet, stor eller liten, har søkt etter frelse og til slutt funnet sin eneste trøst, sitt liv og sin salighet i Frelseren, bare i Frelseren. Han, Han, er da den eneste som gir hjertet fred, og som de lengter etter. Hjertets største sorg opplever de når de ikke finner Ham. Og den største gleden har de når Han er nær. Se, dette er kjennetegnet på bruden.

Satan vil ha oss til å tenke: Kristi forsoning er det første og fornemste, det tror vi nok, men nå må vi videre til det vi skal gjøre. Det dødelige frafall ligger nettopp i dette at vi med hele vår sjel blir opptatt av hva vi skal gjøre.

Forkynnelsen av loven har mange tilhengere og tilhørere. Evangeliet derimot er en dårskap for all fornuft og en forargelse for alle selvtilfredse. Det er bare noen få fattige syndere som virkelig gleder seg over evangeliet.

Guds som hater synden mer enn noen annen, og som ser oss fulle av synd, han har likevel en slik kjærlighet til synderen at han heller gav sin elskede sønn i døden, enn han ville se synderen dø.

De troende som en gang tok imot Jesus Kristus, må aldri la seg forlede til å tro at det kreves noen særskilt gjerning for å bli hellig. De skal vite at den samme Kristus og den samme tro som de ble rettferdiggjort og frelst ved, også virket og virker helliggjørelse. De skal bare bli – og vokse – i den troen som er født i dem.

Homofil praksis og kvinnelige prester

Det er trist og vemodig å se hvor raskt bibelstridig lære får innpass i vår tids kristenhet. Det settes spørsmålstegn ved de mest sentrale lærepunkt i den kristne tro. Den bibelstridige teologi er dessverre også på vei inn i bedehusene.

I tillegg til homofilisaken, er det spørsmålet om kvinnelige prester/eldste som har vært det mest brennbare bibelsynsspørsmålet i Norge de siste årene. Det er flere ulikheter mellom de to sakene, men også mange klare likheter. Ikke minst i forhold til bibelsynet.

Homofilisaken

Fram til ca. 1970 var homofil praksis forbudt ved norsk lov. Etter at dette lovforbudet ble opphevet, oppstod det pressgrupper innen Den norske kirke som arbeidet for at også kirken skulle anerkjenne homofiles rett til å leve ut sine følelser og samtidig ha «fulle rettigheter» i kirken. De har nådd målet sitt, ved at det nå i kirkemøte er vedtatt et bibelstridig «vigselsrituale» for likekjønnede par. Utviklingen har gått skremmende fort.

Guds ord sier noe helt annet enn hva Den norske kirke nå sier. Det er mange klare ord i Bibelen om denne saken, jeg nevner kun et fra 1 Kor 6,9: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.»

Kvinneprestsaken

Frafallet fra Guds ord gikk veldig raskt i homofilisaken. Men vi så det samme skje i spørsmålet om kvinnelige prester/eldster. Fram til 1960 var det ytterst få som hevdet at Guds ord åpner for at kvinner kan være hyrder og eldste. Det var kun en av landets biskoper som var villig til å ordinere landets første kvinnelige prest i 1961. Det var en veldig liberal biskop.

Etter at den første kvinnelige presten var innsatt, gikk utviklingen i rask retning av åpning for kvinner i alle posisjoner i kirken. Menighetsfakultetet som ble opprettet som en motvekt mot liberal teologi, åpnet for kvinnelige prester på 1970-tallet. Til og med Indremisjonen (nå Normisjon), Ole Hallesbys gamle organisasjon, har åpnet for kvinnelige prester.

Hva sier så Guds ord? Jeg tar med ett bibelvers, 1Tim 2,12: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.»

Likheter og ulikheter

Det er ulikheter i disse to sakene. Guds ord sier klart at homofil praksis er brudd på det 6. bud og den som lever i denne synd uten å gjøre opp med Gud, vil ikke arve Guds rike. Kirken vil nå innføre en praksis der de ber Gud velsigne noe som han selv sier er synd, og som kostet Jesu dyre blod på korset for å sone. Det er et Gudsopprør.

Spørsmålet om kvinnelige prester, eller tjenestedeling som det blir kalt på bedehusene, er ikke så entydig å forstå i alle aspekter. Guds ord er helt klart i spørsmålet om at kvinner er fritatt ansvaret for å være hyrde og eldste. Men hvilke stillinger og tjenester dette gjelder i vår måte å organisere Guds forsamling på i dag, er ikke like enkelt å lese ut av Guds ord. For stillinger som er definert som hyrde/eldste, er saken klar. Men det er mange stillinger i «grenseland». Her har det vært aksept blant bibeltro kristne for nyanser i syn.

"Har Gud virkelig sagt?"

Den avdøde svenske biskop, Bo Giertz, kalte spørsmålet om kvinnelige prester for et testspørsmål angående bibeltroskap. Jeg er enig med han, hvis vi da mener selve prinsippet. Det gjelder ikke noe mindre enn Guds ords autoritet.

Måten å forholde seg til Guds ord på i de to nevnte saker er skremmende lik. Inntil nylig var så godt som alle enig om at Bibelen avviser både homofil praksis og kvinnelige prester. Så ble Bibelens tale om dette i strid med «tidsånden», og djevelen kom med sitt gamle spørsmål «har Gud virkelig sagt?» Det gikk ikke lang tid deretter før «kirken» hørte på djevelen og forkastet Guds tale.

Tro mot det ene, men ikke det andre?

Gudsopprøret i homofilisaken har rystet Guds folk, og det med rette. Klar tale har lydt fra organisasjonsledere og de få gjenværende bibeltro prester. Samtidig undres jeg over at mange ikke ser sammenhengen mellom disse to omtalte saker.

Flere kristenledere har opprettet et luthersk nettverk for «å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke». Det er flott og nødvendig. Samtidig er det paradoksalt at lederen for denne gruppa, Rolf Kjøde, er kvinneprest tilhenger. En slik inkonsekvens er etter min mening ikke med å styrke frimodigheten til å forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke.

Hele Bibelen er Guds ord

«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3,14-17)

(Revidert utgave av denne artikkelen sto i Dagen 22.02.2016)

Børre Knudsen og Brorson om skapelsen

(Michelangelo)

Helga 7.-9. januar 2000 var en flokk forkynnere samlet på Skoghus leirsted på Senja. Det var tid for det årlige Broderringsmøtet og taler ved årtusenskiftet var Børre Knudsen.

Dette var første gang jeg skulle høre Børre Knudsen tale om et annet emne enn menneskeverd og fosterdrap. Tema på Skoghus var «Urhistorien» i 1 Mosebok kapittel 1-12. Dessverre husker jeg ikke noe fra bibeltimene, men jeg husker det gjorde et mektig inntrykk å høre forkynnelsen, og jeg husker hvordan Børre Knudsen startet den første timen.

I en bibeltime om skapelsen som Børre Knudsen holdt i Troms i 1991, sier han følgende om skapelsen av mennesket. Jeg tenker at dette var sentralt også i bibeltimene på Skoghus ni år senere:

Børre Knudsen

Mennesket – Guds mål

«Så må vi merke oss hva som er målet for hele denne mektige prosessen. Målet er mennesket, målet er deg og meg. Det sies helt klart og kompromissløst at det er mennesket som er kronen på skaperverket. Mennesket var det målet Gud arbeidet seg fram imot. Først skapte han livsrommet, så skapte han plantene, så skapte han dyrene som kunne leve av plantene. Og tilslutt, når verden sto ferdig, førte han mennesket inn. Da førte han mennesket inn i en verden som det kunne leve i, og som mennesket skulle styre.

Slik kan vi si at mennesket får høre denne skapelsesberetningen for å finne sin plass i verden. For å være et fritt menneske, et menneske med selvrespekt, et menneske som ikke bøyer seg for maktene i tilværelsen, stjerner og guder, men som står oppreist fremfor sin Gud. Et menneske som ser mening i tilværelsen, sammenheng i tilværelsen, og som vet at Gud er herre over alle tider og dager. Det er det bibelske verdensbilde og det bibelske menneskebilde.

Dette er det viktigste av alt for oss å vite. Vi kan på en måte si at hvis vi hadde hatt dette ubrutte forholdet til Gud, så hadde vi ikke behøvd å vite mer enn det som står i 1.Mosebok kap. 1. Det er hele den store sammenheng vi lever i, enkelt fortalt som til et barn. At vi trenger noe mer, skyldes at vi er falt fra denne Gud. Vi har snudd oss bort fra meningen med livet vårt. Vi har gitt etter for maktene og myndighetene i verden. Vi har begynt å spille på lag med dem og late som om Gud ikke er Gud, som om vi selv var Gud.

Og dermed er vi kommet i et grunnleggende galt forhold til alt sammen. Og derfor er det nødvendig med alt det andre som følger etter dette første kapitlet i 1. Mosebok. Hele historien, alt det som følger etter, er historien om Guds møysommelige vei med oss ut av kaos igjen for at vi skal komme tilbake i lyset og til meningen og inn i hans skaperverk på den rette måten. Dette begynte med oss i dåpen: ånd og vann og lys - skapelsens første symbol.» (fra origonorge.no)

Hans Adolph Brorson

Hans Adolph Brorson

Jeg glemmer ikke starten på Børre Knudsens bibeltimer. Jeg satt og ventet på at han skulle begynne å si noe, istedenfor begynte han å synge en salme av den danske biskop Hans Adolph Brorson. Ikke bare ett vers, men seksten. Han sang med en kraftig og flott stemme, Brorsons salme «Adam gikk i frydens lund», fra «Troens rare Klenodie» utgitt i 1739.

I denne salmen skildrer Brorson skapelsen av Eva og innstiftelsen av ekteskapet som en Guddommelig ordning mellom en mann og ei kvinne. Her er både humor og dypt alvor. Salmen er gjengitt fra «Brorsons samlede skrifter I»:

Adam gik i frydens lund

Hele verden at regiere,

Gud vil ham dog give meere,

Derfor faldt han i en blund,

Herren vilde nu beskikke

Egteskabets høye sag,

Adam sov og vidste ikke,

At det var hans bryllups dag.

Skabelsen var nu alt skeet,

Hængte sammen som en kiæde,

Alle engler deres glæde

Havde i Guds gierning seet,

Dog var et endnu tilbage,

Som var vigtigt, høyt og stort.

Adam havde ingen mage,

Dette blev saaledes giort.

Gud ved sin den stærke haand

Greeb hen ind ved Adams hierte,

Dette grib var ey til smerte,

Men at knytte egte-baand,

Adam derved intet tabte,

At Gud tog hans ribbeen ud,

Thi deraf vor Herre skabte

Ham en himmel-pyntet bruud.

Adam vaagned op, og saae

Ud af første søvne-taage,

Saae sin Gud for sig at vaage,

Mens han i sin slumme laae,

Saae, at Gud ved haanden førde

Denne jomfrue til ham hen,

Det hans hiertens grund oprørde

Til at prise Gud igien.

Hvad han fandt i Gud for roe,

Saadan himmel-sindet mage

Af Guds egen haand at tage,

Kand man nu vel aldrig troe,

Her var ingen syndig brynde

Som det pleyer nu at gaae,

Men Guds liflighed og ynde

Begge ud af øyne saae.

Her var ingen brude-krands,

Som man pleyer nu at bære

(Got naar det kun skeer med ære)

Her var dydens fulde glands,

Her var intet blomster nødigt

Til at strøe for brudens trin,

Natte-lyys er overflødigt

Ved det klare solens skin.

I Uskyldighedens pragt,

Med en reen og engle-mine

Disse med hverandre trine

I en hellig egte-pagt,

Herren føyer dem tilsammen

Ved sit eget Guddoms ord,

Der blev svaret Amen! Amen!

I det blide engle-koor.

Dermed gik det engle-par,

Som det ente[n] skulde stige

Hvert minut til him[m]erige,

Eller snart i himlen var,

Eden var med himlen blandet,

I saa sød en høytids roe,

Gud allene, intet andet,

Søgte disse begge to.

Den befalning Adam fik,

Det forbudne ey at æde,

Det var deres lyst og glæde

Ord og anslag, hvor de gik,

Det var deres lyst at kunde

Være troe i denne post,

Ney de vilde ingenlunde

Smage den forbudne kost.

Der var ellers nok at faae,

Paradiis var fuldt af glæde,

Nok at lugte, nok at æde,

Nok at see og høre paa,

Vilde Gud dem end forbyde

Alt hvad de i verden saae,

Kunde de ham selv kun nyde,

Maatte alt det andet gaae.

Men hvad skal vi tænke, naar

Man vil derimod afmale

Vore tiders bryllups sale

Som det meest i verden gaar,

Naar med idel fylderier

Egte-skabet vies ind,

Denne sathans glæde svier

Ind i alle frommes sind.

O hvor stoor er dog den pragt,

Roos og priis for egtestanden,

At Gud selv, og ingen anden,

Haver dertil grundvold lagt,

Lidde egteskabet siden

Skiønt af slangen stor fortræd,

Fik det dog sin glands med tiden

Af den ædle qvindens sæd.

Men i sandhed standen maae

Uden Jesu ey begyndes,

Om hun af vor Gud skal yndes.

Hans velsignelse at faae,

Syndens lyst maa intet stifte,

Dette søde bliver suurt,

Sig at gifte kand forgifte

Egte-skabets Helbreds urt.

I, som da i egtestand

Leve, eller leve vilde,

Renser eders hierters kilde

Fra de raadne lysters vand,

Gud vil selv aldeles være

Med i denne høye sag,

Deraf har hun all sin ære

Brude-parrets æres dag.

O en vigtig sag, som dog

Af de fleeste ey betænkes

Som saa gierne sammen lenkes

Til at gaae i syndens aag.

Hvad for fliid kand der formodes

Til en salig børne-tugt,

Naar der plantes kun og podes

Til at bære syndens frugt.

Standen i sig selv er good;

Men det kommer an paa Maaden,

Kierlighed til Gud og Naaden

Er den rette egte-rood,

Himmel-sindede personer

Favne Gud i bøn og troe,

Det betyder ærens kroner,

Og en evig samlings roe.