Hartvig Skartveit – en vismann har flyttet heim

Hartvig Skartveit

Hartvig Skartveit fikk flytte heim til Jesus lørdag 6. mai 2017. Han ble 95 år gammel og hadde det meste av livet vært forkynner i NLM.

Da jeg startet som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM sommeren 1986, satt en eldre mann på nabokontoret. Det var Hartvig Skartveit. Han var forretningsfører i kretsen og hadde da ansvar for kretsens barnehager og testamentariske gaver i tillegg til forkynnelse av Guds ord.

Hartvig hadde god tid, og vi fikk mange og lange samtaler gjennom de tre årene vi hadde kontor vegg i vegg. Etter at han ble pensjonist, beholdt vi kontakten helt fram til han døde. Det ble noen besøk på Grødem, og mange telefoner som kunne ta både en halv og en hel time.

Sigrid og Hartvig Skartveit

Hartvig ble født på Skartveit i Ryfylke 14. desember 1921 og ble en kristen i ung alder. Han sa ofte at han var ekstremt blyg av natur, så når han fikk oppgaver i Guds rike, kostet det ham mye. Han ble tømmermann av yrke, og ble etter hvert aktivt med i Salme misjonsforening i Stavanger.

I Salem ble han formann i foreningen, men flere merket seg Hartvig sitt vitnesbyrd. Han ble derfor ansatt som forkynner på deltid i 1957. I 1967 fikk han et nytt kall, nemlig til kretssekretær i Namdal krets. Dette ble de beste årene i Hartvigs tjeneste. Han stortrivdes med folket og naturen. Det er ikke få kilo multer han har plukket i fjellheimen i Røyrvik, både mens han var i Namdal og på mange besøksturer dit senere.

Første annonserte møte med Hartvig som jeg har funnet i Aftenbladet - 18. juli 1958

I 1972 flyttet han og familien sørover til Stavanger igjen. Han var gift med Sigrid Riska og de fikk seks barn i perioden 1963-1972. I Stavanger ble han kalt til forretningsfører i kretsen, en stilling han beholdt til han gikk av med pensjon sommeren 1989. Han fortsatte å reise som forkynner etter at han ble pensjonist, så lenge helsa holdt. De siste årene var han mye syk, men han var klar i tanken helt til det sist.

På Hartvigs 90-årsdag var jeg på besøk, sammen med Kåre Eidsvåg og Terje Thorsen. Eidsvåg hadde da en hilsen og sa blant annet at Hartvig hadde visdoms nådegave. Det har jeg også erfart. Hartvig var god å rådføre seg med. Han var klartenkt ut fra Guds ord. Siste lange samtale hadde vi i midten av mars i år.

Sammen med nære venner fra Namdal, Agnes og Nic Sundgaard

Ofte når vi samtalte, kom han med et hjertesukk. «Tenk om jeg hadde vært 30 år. Jeg skulle så gjerne vært rundt i bygdene og forkynt Guds ord». Etter noen av samtalene, noterte jeg ned noen stikkord fra samtalen. Sitater til ettertanke og hjelp! Sitatene er tatt med under.

En god og kjær venn og medarbeider har fått flytte heim til Jesus og har det nå evig godt. Jeg lyser fred over hans gode minne.

Udaterte sitat

Jeg er så aldeles fornøyd med det Jesus har gjort. Det vil jeg holde fast på samme hva som skjer.

Døden er en velsignelse for den som har tvettet sin kjortel i Lammets blod.

Det største av alt er å ha Jesus/evangeliet i hjertet. Er du her som har et hjerte tomt for evangeliet.

Jeg har ikke funnet mye skriftlig etter Hartvig. 

Denne andakten sto i Utsyn i 1987 

Samtale 01.10.2011:

Det er Guds Ord som er autoriteten, ikke forkynneren. Dette skal gi forkynneren stor frimodighet, men også ydmykhet.

Djevelen anklaget og uroet meg om natten slik at jeg ikke fikk sove. Nå har jeg funnet en ny sovemedisin. Jeg viste anklageren til Kristus og ba han ha seg vekk fra meg. Djevelen er avvæpnet ved at lovens krav til meg ble utslettet på korset.

Det er viktig at vi ikke kutter ut Gud i forkynnelsen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner Gud, og Han som Han utsendte, Jesus Kristus.» Mange forkynner «bare» om Jesus, men ikke hvorfor vi har bruk for Jesus; Fordi vi har med en hellig Gud å gjøre.

Vi kan lære alt. Vi kan lære Bibelen utenat, vi kan lære troslæren og kristelig vandel. Men vi kan ikke lære vitnesbyrdet. Det er noe en må erfare i livet!

Dette leserinnlegget skrev Hartvig til Dagen 11.12.2013.

Han var da 92 år gammel

Telefon 27.11.2011:

Vi kan lære det meste, men ikke vitnesbyrdet og nådegaven. Vitnesbyrdet kommer av erfaringen, og nådegaven er gitt av Gud.

Mye av forkynnelsen er bare opptatt av livet på denne siden av grava. Guds ord er mest opptatt av evigheten. Dette savner jeg i forkynnelsen.

Vi må ikke miste vekkelsestonen i forkynnelsen.

Telefon 22.11.15

Helsa

Jeg tror jeg får feire jul heime i himmelen i år. Kreftene svinner…

Misjonen

Jeg håper og ber om at Gud fortsatt får velsigne tjenesten i NLM

Skulle ønske jeg var 30 år å kunne få komme ut å forkynne evangeliet.

Forkynnelsen

Hører du noe om at folk blir frelst?

Hva forkynnes? Vi kan leve lenge hvis vi får mat, selv om vi ikke er i aktivitet. Men vi kan ikke være i aktivitet lenge, uten at vi får mat.

Forkynnelsen må være minst 2/3 evangelieforkynnelse(mat) så få resten gå på tjenesten (aktivitet)

Jeg frykter for at det svikter for oss i det lukka rommet(bønnelivet)

Dette bilde tok jeg i 2013

Evangeliet

Jeg er så takknemlig for at Gud frelste meg i unge år.

Jeg har ofte spurt med selv om livet hadde vært bedre uten Jesus. Hva svare du da? NEI! (Høyt og myndig)

Jeg har gledet meg over ordet i Kol 2,14: «og strauk ut skuldbrevet mot oss, som var skrive med bodord, det som vitna mot oss, og han rudde det undan med di han nagla det til krossen.»

Det må være ufattelig mange ark som er skrevet med bodord over mitt liv, men takk og lov, Han rydda det unna med å nagle det til korset. Jeg ser for meg han legger handa på bordet og feier det bort. Og da blir det ikke liggende på gulvet, det forsvinner!

Tenk så fantastisk med røveren på korset: I dag skal du få være med meg i paradis. Tenk så hang han der for mord og annen elendighet, men så vendte han seg til Jesus og fikk bli med til paradis på dagen! Mens den andre røveren var mer opptatt at Jesus skulle få han ned fra korset så han kunne få fortsette sin røvergjerning.

Guds kraft til frelse

For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. 1Kor 2:2

Hvor er Lammet

Det tales om mye viktig og godt rundt i kirker og bedehus. Men noen ganger kommer det en uro over meg. Den uroen kan uttrykkes med et spørsmål fra fortellingen i GT om da Abraham fikk beskjed fra Gud om å ofre Isak. Det er Isak som spør far sin: Hvor er lammet?

Det er mange tema som blir forkynt i kristelig regi i dag som ligger langt utenfor det som Bibelen forkynner. Men også tema fra Bibelen kan få en slagside. Det er ikke frelse i å snakke om skapelsen, om helliggjørelse, endetiden eller gode gjerninger – for bare å nevne noe. Dette er viktige tema som skal fram i forkynnelsen. Vi skal forkynne hele Guds råd.

Men når Paulus taler til Korinterne sier han klart fra hva som skal være kjernen i forkynnelsen og forkynnelsens hovedsak. Det er Ordet om korset. Jesus og han korsfestet. I 1 Kor 1,18 sier han det så tydelig: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» Det er ikke alle emner i bibelen som er «Guds kraft til frelse». Nei, det er evangeliet, Ordet om korset.

Isak hadde nok vært med på mange ofringer tidligere. Han visste godt hva som skulle være med for å kunne ofre til Gud. Nå så han at noe vesentlig manglet. Han sier til sin far: Her er ilden og veden, men hvor er lammet?

Pastor Rikardo på talerstolen i Tacna

Hvor er lammet i Peru

Det spørsmålet trenger vi å stille hverandre når det gjelder arbeidet på bedehuset, og det spørsmålet var sentralt for Peru. Det mangler ikke på kors i Peru. Det mangler ikke på Kristusfigurer. Det mangler slett ikke på kirker. Katedraler var det mange av i hver eneste by, enkelte flottere enn noen i Norge,

På flyplassen i Amsterdam på vei ut til Peru møtte vi noen nordmenn i køen på vei om bord i flyet. En av dem falt nesten bakover da hun hørte at Øyvind Rott hadde vært misjonær i Peru. Det hadde hun ikke trodd var mulig i vår tid. Så spurte hun: Hva tid er du fornøyd? Er du fornøyd nå peruaneren bli katolikk? Da svart Øyvind stilt og forsiktig: «Jeg er fornøyd når peruaneren har fått tatt i mot Jesus som sin frelser»

Det er ikke frelse i all ytre religiøsitet enten det er i Peru eller på norske bedehus. Synden er alt for alvorlig til å kunne sones med noen religiøse sprell fra vår side.

Jesus døde i mitt sted

Jeg leste en del i Fredrik Wisløffs fastebok «Med ham til Golgata» på turen til Peru. Her skildret han Jesu lidelse og død på en sterk måte. Syndens konsekvens overfor Den hellige Gud er så alvorlig at vi ikke kan fatte helt konsekvensen.

For at du og jeg skulle ha noen mulighet til å bli frelst, måtte synden sones. For Gud er så hellig, kjærlig og ren at ikke noen synd kan være i nærheten av Han. Din og min situasjon er ikke bare at vi synder en og annen gang, men det er som sangeren sier: «I fra hode til fot, hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd.»

Så tok altså Gud alle denne synd, di, mi, alle i Norges og alle i Peru, ja i hele verden og til alle tider. Alt ble lagt på Jesus. Han ble gjort til synd! Det var ikke underlig at han svettet blod i Getsemane. Han visste hva som ville komme. Så sier Gud i profeten Jesaja at Jesus måtte drikke Guds vredes beger «til siste dråpe». Ikke ei liten synd var glemt. Hva ble resultatet av dette møtet mellom all verdens synd og Den tre ganger hellige Gud: Jo, Jesus ble såret, han ble knust, straffen ble lagt på ham og han fikk mange sår! Jesus måtte dø under Guds vrede, for «den som synder skal dø»

Dette er ufattelig stort. Jesus døde ikke for egen regning. Han hadde ingenting på sin regning. Han var sel hellig og fullkomme ren. Men: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5

Det er dette som er min og din redning. Hver eneste ei av dine synder er sonet av Jesus på korset. Jesus sto opp igjen av grav tredje dagen – da sto han opp til vår rettferdiggjørelse. Hva vil det si? Jo, hans fullkomne liv blir ditt, mens dine synder ble lagt på Jesus. Du får bytte plass med han. Det resulterer i at du er frelst og ren og rettferdig himmelen verdig.

Frelst eller fortapt?

Det er også et alvor med dette fantastiske budskapet. Om du ikke vil ta imot Jesu frelsesverk, må du selv møte Den hellige Gud under hans vrede. Det blir et forferdelig møte. Da vil du rope til fjellene at de skal falle over deg, for det er en bedre løsning enn å gå fortapt. Men fjellene vil ikke svare. «Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham». «Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dagen når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.» Rom 2:5

Pastor Rikardo i Tacna preiket palmesøndag bl.a. over verset i Joh.åp 3,20: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Det er enda mulig for en synder å bli frelst. Enda er det nådetid. Du må ikke utsette det lenger, med å ta imot Jesus som din frelser. For Jesus kommer snart.

Ett av høydepunktene på turen var langfredag. Vi ventet på å se litt av et påskespill ved en katolsk kirke i Arequipa. Før det startet ble det spilt lett musikk over høyttaleren. Plutselig kom toner som gikk rett til hjertet: «Jeg vil heller ha Jesus enn hva som helst, meg verden kan by i dag» Det er mitt vitnesbyrd. Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.

(Andakt på Peru-kveld på Kvinlog bedehus 30. april 2017)

Dagfinn har fått heimlov

Tirsdag 2. mai fikk jeg følge en god venn og medarbeider til graven. Dagfinn Meltveit er forfremmet til herligheten, 87 år gammel.

Dagfinn vokste opp på garden Meltveit i Nordre Strand. Han ble født i 1930 og han hadde en bror. Han ble gift med Målfrid Watne og de fikk to barn.

Dagfinn ble en kristen i ungdommen og kjente tidlig på et kall til å forkynne Guds ord. Han gikk på krigsskolen i Oslo og ble offiser i Frelsesarmeen. Senere ble han ansatt som forkynner i Indremisjonsselskapet og reiste som forkynner der i mange år.

Etter hvert krevde garden på Meltveit og en gard han og arvet på Tau mye av arbeidskraften, men han var stadig ute som forkynner på fritiden.

Målfrid og Dagfinn Meltveit

I 1986 ble han på ny fulltidsansatt som forkynner. Denne gang var det Misjonssambandet han fikk sin tjeneste i. Han begynte i Stavanger krets samtidig med meg. Fra 1989 og 2,5 år framover hadde vi kontor vegg i vegg på kretskontoret i Ny Olavskleiv.

Dagfinn var en trygg og omsorgsfull medarbeider, som jeg hadde nær og god kontakt med. Jeg hadde mine første møteuker vinteren 1990/1991. De to første var jeg sammen med Hartvig Skartveit, mens den tredje var sammen med Dagfinn. Den møteuka var vi sammen på Østhusvik på Rennesøy.

En kveld talte jeg over teksten fra 2 Kor 12,9: «Min nåde er nok for deg». Etter møtet kom Dagfinn bort til meg. Han strålte og takket for budskapet, så la han til: «Dette ordet var det som løste meg!» Det var ordet om nåden som er nok, som satte Dagfinn i frihet, og det vitnesbyrdet bar han med seg gjennom sin forkynnertjeneste.

Mi tredje møteuke var på Østhusvik på Rennesøy

sammen med Dagfinn Meltveit.

Fra Aftenbladet 1. mars 1991

Sommeren 1991 flyttet jeg fra Stavanger til Drammen, for å begynne i ny tjeneste i misjonen. Dagfinn var snar med å tilby seg å kjøre flyttelasset. Vi lånte en varebil og Dagfinn fikk fraktet hele innboet trygt fram til Drammen.

Ette det har vi bodd på hver vår kant av landet, men vi treftes iblant på Jørpeland eller på landsarbeidermøter og generalforsamlinger. Kontakten var der med en gang, og Dagfinn viste alltid stor interesse for hvordan det gikk med meg og min tjeneste.

Nå har Dagfinns røst stilnet her på jord. Vi trenger be Gud reise opp nye vitner som kan forkynne evangeliet om nåden som er nok til frelse. 

I takknemlighet lyser jeg fred over Dagfinns gode minne! 

Svend Dybing – haugianerpredikant fra Heskestad

Fra Dybing 

Prestene i Dalane var mildt sagt lite blide på vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge og hans venner. Presten i Sokndal og hans kolleger tok til og med fysisk vold i bruk for å bekjempe vekkelsen.

Den lille bygda Dybing ligger i Heskestad i Lund kommune. Rundt år 1800 tilhørte bygda Helleland. På den tid drev Jacob Svendsen og kona Kari en av gardene på Dybing. Jacob var en vel ansett mann i bygda og hadde flere kommunale tillitsverv.

En av sønnene deres het Svend og ble født i 1781. Som ungdom levde han et utagerende liv med fyll og bråk. Svend var stor og kraftig, men stemmen var «lys som ei fornem kvinnes stemme» når han sang. Da Svend var 19 år, ble han omvendt til Gud gjennom noen haugianere.

Haugevekkelsen i Dalane

Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse i Tune i Østfold i 1796. Samtidig med at Hauge ble frelst, var det også flere i Rogaland som kom til åndelig oppvekkelse. En av dem var John Haugvaldstad fra Rennesøy, som straks begynte å forkynne Guds ord. Dette fortsatte han med, selv om han ble advart av presten om at forkynnervirksomheten hans var i strid med Konventikkelplakaten.

Også i Bjerkreim var det noen som ble frelst på den tiden. Dette gjaldt blant andre brødrene Lars og Klaus Lauperak, barnebarn til den kjente Trond Lauperak og søskenbarn til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim. Brødrene samlet ofte en flokk i ei stue i Bjerkreim og hadde oppbyggelser etter gudstjenesten.

John Haugvaldstad

På samme måte som John Haugvaldstad, reiste også Lars Lauperak på preiketurer. Noen ganger reiste Lars og John sammen. På en slik felles preiketur var Svend Dybing tilhører, og gjennom forkynnelsen til Haugvaldstad og Lauperak ble han frelst.

Året etter at Svend ble frelst, kom Hans Nielsen Hauge på sin første tur til Dalane og Bjerkreim. Han hadde vært på sin første tur i Rogaland allerede i 1798. Besøket i Bjerkreim i 1801 og et senere besøk i 1804 satt store spor etter seg i bygda. Mange ble vakt og frelst og det ble et rikt haugiansk miljø i området. Han var også innom Sokndal på en av disse turene. Flere haugianere fra Bjerkreim flyttet til andre steder i landet og ble markerte og kjente kristenledere på sine nye hjemsteder.

Svend Dybing som predikant

Svend Dybing ble altså frelst som 19-åring i 1800. Han var et følelsesmenneske av natur, som ikke klarte å skjule det som rørte seg i hans indre. Når han ba til Gud, kastet han seg ofte på kne. Dette kunne også skje når han var ute i snøen en vinterdag. Faren reagerte på sønnens kristenliv og prøvde å advare ham. Han kalte det galskap, og var redd for at sønnen holdt på å bli sinnssyk. Men advarslene nådde ikke inn, tvert imot. Som gammel tok også Svends far imot Jesus og ble frelst. Da bekjente han: «Jeg har syndet mot Gud fordi jeg har motarbeidet min sønn. Men jeg tok feil. Gid prestene hadde gjort det samme som min sønn gjorde.»

Det hendte at Svend Dybing talte Guds ord, men hans nådegave var først og fremst samtale og vitnesbyrd. En haugianer som kjente han godt, Jacob Egeland, ga Svend denne karakteristikken: «Han var vel bonde, men talte likevel Ordet med en kraft og virkning som var beundringsverdig. Hans ord var som veldige slag og hadde en forunderlig virkning. De etterlot en brodd i hjertet som ikke lot seg utslette, slik at mange av hans heftigste motstandere ble vunnet for sannheten.»

Svend talte med folk både i tide og utide. Så snart han traff på noen, vitnet han for dem om Gud. Dette gjorde han både langs veiene og når han var på besøk i ulike heimer. Han spurte dem hvordan de hadde det med Gud. Mange prøvde å unngå å treffe ham, mens andre ble sinte og spottet ham. Men en slik motstand gjorde bare Svend enda mer ivrig i sin vitnetjeneste.

Heskestad gamle kirke. (foto: Dalane folkemuseum)

Sterk motstand fra prestene

En slik iver vakte sterk motstand hos prestene. På den tid var det Gerhard Henrik Reiner som var prest i Heskestad og Helleland. Reiner var en dyktig, men herskesyk prest. Han var rasjonalist og hadde et særdeles heftig temperament. En gang skulle Svend skysse presten fra Heskestad og heim til prestegården på Helleland. Underveis kom samtalen inn på åndelige spørsmål. Presten ble etter hvert så sint på Svend at han gav ham noen kraftige slag med svøpen, satte Svend av sleden og red videre alene.

Ofte kom Svend i samtale med folk på kirkebakken etter gudstjenestene. Da pleide mange å samles rundt ham, for å høre på hans vitnesbyrd. Dette gjorde prest Reiner forarget og han ba noen av sine folk om å drive Svend bort fra kirka.

Fra Stavanger Aftenblad 5. mars 1894. Artikkel "Fra Dalerne"

om "Gaver og Ordener" og forholdet til Sverige.

Enda verre gikk det ved Moi kirke. Det var Søren Martinius Schive som var prest på Moi. Før en gudstjeneste kom Svend i samtale med en mann. Da presten kom til kirken, ble Svend anklaget for å ha talt Guds ord. Svend ble kalt inn på prestens kontor og forhørt, men presten kom ingen vei med sine anklager. Da oppildnet presten kirkefolket til å jage han bort fra kirken. Mange fra menigheten jaget Dybing bort, mens de kastet torv, stein og trestykker på ham. Svend var en uredd kar, så neste søndag møtte han på ny opp til gudstjenesten på Moi. Da fikk han være i fred for presten, men ble også da mobbet av folk i menigheten.

I Sokndal var det Georg Christian Bernhoft som var prest. Han gikk enda lengre i sin iver for å få stanset Svends virksomhet. Etter en gudstjeneste sto Svend utenfor kirkegården og samtalte med ei gruppe mennesker. Presten oppdaget dette og kalte Svend inn på sitt kontor. Etter en kort samtale ble presten så sint at han tok Svend i brystet og kastet han ut av kirken. Noe senere oppdaget presten at Svend på ny sto i samtale med en flokk tilhørere. Igjen tok sinnet overhånd hos presten. Han tok staven sin og slo Svend i fullt sinne og jaget han bort fra kirken.

All denne motstanden virket ikke inn på Dybing. Han fortsatte med å vitne både i nærmiljøet, og på turer så langt bort som til Kristiansand og Stavanger. Mange ble frelst på disse turene. En kjent haugianer i Stavanger, Torger Siqveland, sa at han ikke kjente noen på Vestlandet som hadde vært redskap til så manges vekkelse som Svend Dybing.

Willas Bjerkreim var bror til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim.

Willas var predikant samtidig med Svend Dybing. Han var først haugianer, 

men gikk senere over til "de sterkttroende"

Siste år

Svend var ikke nøye med sitt ytre. En gang han var på besøk hos John Haugvaldstad i Stavanger, ble de enige om å besøke ei fornem haugianerkvinne i byen. Før de gikk, begynte Haugvaldstad å børste mel og støv av Svends jakke og sa at en kunne ikke gå på besøk så skitten som Svend var. Men det brydde han seg ingen ting om. Når han var ute og gikk, var han som oftest barføtt. Sokker og sko bar han i hånda.

En gang var han også på besøk hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Hauge benyttet da anledningen til å formane Dybing og irettesette han for sitt lurvete utseende i klesveien. Historien forteller at Svend etter dette ble litt mer nøye med sitt utseende.

Svend overtok farsgarden på Dybing. Her ble han gift med den to år yngre Walborg Knudsdatter Heskestad. Hun døde tidlig og Svend ble gift på ny med Malene Larsdatter Sjelset fra Time. De fikk minst to barn, Inger (1824-1824) og Jacob (f.1825). I 1836 solgte han garden for 500 spesidaler og flyttet til Jæren, først til Stangeland på Klepp og senere til Killingland i Høyland. Svend Dybing fikk et plutselig slagtilfelle og døde 22. februar 1848, 67 år gammel.

Hans Nielsen Hauge

Svends sønn, Jacob, ble gift med Karen Pedersdatter fra Høiland. Under folketellingen i 1865 bodde han og familien på Høiland. De hadde da fire barn som er nevnt, Carl Ludvig (f.1852), Johan Laurits (f.1854), Enevald (f.1862) og Karen Kirstine (f.1858). Jacob var da oppført som huseier og steinarbeider. Carl Ludvig emigrerte til Amerika. Han utdannet seg som offiser i Frelsesarmeen. Han kom til Norge i 1888 for å være med å starte Frelsesarmeen her. Han startet flere Frelsesarmekorps rundt om i Norge. Etter hvert flyttet han til England, hvpr han stiftet familie. De hadde også datteren Marie, som ble gift med Nils Simonsen Langåker. Marie og Nils flyttet til Egersund, hvor Nils arbeidet innen jernbanen. Deres datter Karoline Jakobine emigrerte til Amerika sammen med en bror. De har mange etterkommere der. 

Carl Ludvig Dybing Jacobsen, kalt Ludvig Dybing

Ikke lenge etter 1865, mønstret Jacob på ulike båter og reiste verden rundt som sjømann. Han var blant annet i Australia og New Zeeland. Her brukte han opp hele sin formue i et utsvevende liv. Etter at han reiste heimefra, hadde han ikke gitt lyd fra seg på mange år.

Under folketellingen i 1875 bodde Karen på Graveren på Hana. Hun bodde da sammen med tre barn, Ole Gabriel (f.1851), Karl Ludvig og Enevald. Videre var det oppført at hun var losjerende kone som ble forsørget delvis av fattigvesenet og delvis av barna. Hun sto oppført som gift, men Jacob var ikke nevnt.

Jacob har sonet to ganger i botsfengselet i Oslo, ukjent av hvilken grunn. Th. A. Bilstad skrev i et leserinnlegg i Aftenbladet at Jacob i 1880 møtte opp på Dybing for å se igjen garden hvor han bodde sine første 11 leveår. Bilstad fortalte at Jacob begynte å gråte som et barn, mens han var på Dybing. Barndomsminnene dukket opp og tårene presset seg fram. Jacob var da blitt 55 år. Hva som senere skjedde med han og barna, har jeg ikke funnet ut.

Kilder:

Søren Lode: Et par av de gamle haugianere fra Sokndal. Aftenbladet 27.02.1924

Th. A. Bilstad: Sven Jacobsen Dybing. Aftenbladet 20.03.1924

H.B. Heggtveit: Den norske kirke i den nittende aarhundre

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland

Lisabet Risa: Bjerkreimboka I

Digitalarkivet.no

Aftenbladet.no

Sitater i lett blanding

Det er mye å lære av å lese i gode bøker, eller å høre hva folk i ulike livssituasjoner har å fortelle. Jeg har plukket meg noen sitat til oppbyggelse, lærdom og ettertanke.

Øivind Andersen

Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, fordi han i sin tid dømte Kristus som om han var oss. Det eneste vilkår som er satt for å få del i rettferdiggjørelsen, er å ta imot den uten vilkår.

Augustin

I kirken heter det ikke "jeg mener" eller "du mener", men "Så sier Herren!".

Ole Hallesby

Det er så mange pliktarbeidere i Herrens vingård. De sukker og svetter seg gjennom sine kristelige gjøremål. Gud trenger ikke slike arbeidere.......Be Ånden om å få se Jesus. Så blir du igjen hans frivillige trell.

Oscar Handeland

Uten organisasjon kan me ikkje greia oss i vår tid. Men dersom organisasjonen et upp venesamfunnet, so visnar alt innanfrå. Då sit me att med ein stor durande "fabrikk" og har ingen livsrett lenger.

Tormod Vågen

skrev dette i Utsyn 5. august 1962 etter at den første kvinne var ordinert til prest i Den norske kirke:

Ludvig Hope

Utanfor Jesus Kristus er kvart menneske ansvarlig for sitt liv, men den som gjev seg over til Kristus, han svarar Kristus for - så lenge han er hjå Ham.

Børre Knudsen

Du må ikke hovmode deg slik av di synd, at du tror den kan tilintetgjøre det Kristus gjorde på korset.

Jesper Krogedal

Kristendom er ikke å få det til, men å få.

Martin Luther

Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus, Guds Lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. At syndene ble liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er de lagt på Kristus, Lammet. Hadde det ikke vært slik, og Gud hadde villet gå i rette med oss, var det ute med oss.     

Hans Erik Nissen

En svak Kristusforkynnelse skaper trette kristne.

Aksel Valen-Sendstad

Kristi kors er ikke noe spørsmål eller tema som forkynnelsen skal ta opp blant mange andre tema. Derimot er det slik at Jesu korsdød er den grunnsannheten i åpenbaringen som alltid skal prekes. Det vil si at sannheten om Jesu Kristi soningsdød for våre synder og hans oppstandelse for vår skyld, alltid skal anvendes (direkte eller indirekte) til å belyse alle de tema vi tar opp i vår forkynnelse. Gjøres ikke det, blir forkynnelsen falsk.

Ole Årrestads omvendelse fikk konsekvenser i Kina

Myssa bedehus

Ett menneskes frelse kan få store konsekvenser. Det kan få konsekvenser for nærmeste familie og sambygdinger, men også langt ut over landets grenser.

Ett av de mest kjente eksempler på det, var Østfoldingen Hans Nielsen Hauge. Han fikk være et redskap til at store deler av Norge ble berørt av evangeliet. Flere av etterkommerne av dem som ble vunnet ved hans virksomhet, ble også misjonærer i fremmede land. I Sokndal fikk de også merke ringvirkningene av Hans Nielsen Hauges virksomhet. Mange ble frest i denne bygda, mens andre tok sterk avstand for det nye livet som brøt fram.

Oppvekst på Årrestad

Ole Årrestad vokste opp på en av gardene på Årrestad i Sokndal. Årrestad er ei avsides bygd, ikke langt fra grensen til Lund kommune. Oles far het Brynild Svensen og var fra Skåland ved Moi, mens mora Kristine Olsdatter var fra Kjellesvik noen kilometer sør for Skåland.

Før Kristine og Brynild kom til Årrestad, hadde de en periode vært husmenn på plassen Løyning i heien. Her var de under folketellingen i 1801. Kristina og Brynild fikk sju barn, hvorav seks vokste opp. Ole var nummer fem i søskenflokken. Han ble født i 1790. Det fortelles om Ole at han «likte å være fin i klærne og verdslig i lystene». Han var blyg av natur, men evnerik og lærenem.

Som tenåring hørte han om Hans Nielsen Hauge og hans forkynnelse. Også i Sokndal ble folket delt i synet på denne merkelige vekkerrøsten fra Tune i Østfold. Ole var enig med dem som hevdet at Hauge var en ulv i fåreklær. Om han foraktet Hauge, hadde han desto mer respekt for Pontoppidans forklaring som han hadde lært under konfirmasjonen. Han ville gjerne holde seg etter det som sto i den boka, men samtidig forsto han at han manglet noe vesentlig. Skulle han bli en kristen, måtte han bli født på ny.

Hans Nielsen Hauge

Radikal omvendelse

22 år gammel ble han i 1812 innkalt til militærtjeneste i Kristiansand. Han var en stram kar, og ble snart forfremmet til underoffiser. Han fikk godt ord på seg som ærlig og rettferdig, og vant derfor stor respekt. Slev ble han skuffet over det røffe miljøet han møtte, og han mistet lysten på de verdslig lyster og fornøyelser. Han karakteriserte dem som vond lukt. I sitt indre kjente han på en åndelig uro. Han hadde ikke fred med Gud. «Jeg kjente ikke sjelevennen Jesus», sa han.

Etter tre år i kongens tjeneste, vendte han heim til Årrestad igjen. Heime på garden ville han ta kristendommen på alvor og begynne å tjene Gud. Han hadde sans for det radikale, og stanset spesielt for et ord i Forkynnerens bok 2,2: «Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du?» Han var fast bestemt på å legge lettsinn bak seg og ta sin kristendom alvorlig. Bibelen ble flittig lest, og venner og familie merket en markert endring i hans liv.

Han hadde også en periode der han øvde seg på å synge salmer om død og evighet, om kors og trengsel. Han ble selv grepet av dette og tok ofte til tårer. Et sangvers han ofte sang var dette:

Vil du have ro, min sjel,

Vil du leve glad og vel,

Ønsker du i all din møye

Deg å glede og fornøye?

Elsk din Jesus! Intet mer,

Så skal du og se det skjer.

Men følelsene gikk opp og ned. En stund var han trygg og glad, men like etter var tungsinnet tilbake. Det var et liv i trelldom. Etter et besøk av to «lesere», ble han overbevist om at han var en frafallen kristen og uten håp om å bli frelst. Han kom inn i en sterk sjelestrid. Han ba om å få se si synd, og ble bønnhørt. Syndens gru ble overveldende for han. Tanken på den evige pine førte han så langt at han vurderte selvmord.

For å få hjelp i sin nød, gikk Ole til presten i bygda. Men der fikk han bare kjeft. Presten mislikte sterkt at han hadde hatt kontakt med «leserne», de kristne haugianerne i bygda. Presten hadde ingen hjelp å gi ham. En dag han skulle ut å pløye, tok han med seg et brev som han tidligere hadde fått av en kristen venn. Dette brevet hadde ikke gitt han noe hjelp da han fikk det, men da han nå leste det på ny, rant lyset for Ole. I brevet sto blant annet: «Om himmelen er av jern og jorda av kopper, skal ropene dine likevel bli hørt i himmelen!»

Gleden var stor. Endelig så han seg frelst og fri. Han tenkte på Israelsfolket ved Rødehavet med fienden på den ene siden og havet på den andre. Slik hadde han selv også kjent det. Nå så han at Gud som frelste Israelsfolket også kunne frelse ham! Han var fri. Noen dager etter truet imidlertid mørket med å presse seg på igjen. Da ble døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus til utfrielse for ham: «Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd» Syndebyrden falt fra Oles skuldre. Det ble en radikal omvendelse som bar frukt i generasjoner.

Ole Årrestads barnebarn Gjertine Årrestad Johnsen

Egen familie på Årrestad

Ole overtok etter hvert heimegarden på Årrestad og ble gift med Anne Berte Olsdatter fra garden Mål i Sokndal. Anne Berte var fem år yngre enn Ole. De fikk sitt første barn, Bernt Tobias i 1817, men han døde allerede året etter. Samme år som Bernt Tobias døde, fikk de barn nummer to, som døde like etter fødselen. Hun fikk navnet Kristine Sofie. De fikk heller ikke beholde barn nummer tre. Bernt ble født i 1819 og døde samme år.

Barn nummer fire fikk imidlertid vokse opp. Han het Kristian og ble født i 1821. Kristian overtok et nabobruk på Årrestad. Mer om han under. Barn nummer fem og seks var jenter og het Ellen Katrine og Birgitte Sofie. Begge disse flyttet til Stavanger. Nummer sju i rekken var Ole, født i 1831 og døde i 1835, mens Anne var nummer åtte og født i 1834. De to siste barna, Olaus og Oline Gjertine døde som små, Olaus som toåring og Oline samme år som hun ble født (1841).

Som vi ser mistet Anne Berte og Ole seks av ti barn som ganske små. En tøff hverdag som mange i Norge opplevde på denne tid.

Kall til misjon

Vekkelsen ved Hauge fikk mange impulser fra blant annet Brødremenigheten. Fra denne bevegelsen kom misjonskallet sterkt inn blant kristenfolket. I Sokndal ble det i 1838 startet en misjonsforening. Dette var den fjerde kommunen som fikk slik forening. Før den tid var det i Rogaland bare forening i Strand, Stavanger og Egersund. Foreningen i Sokndal var de første årene kun en uformell sammenslutning av kristne med kall til misjon. De skriver selv at de var blitt «enige om å bidra til misjonen blant hedningene i samme hensikt som andre i vårt land». Ole Årrestad var en av stifterne til denne foreningen.

Den første tiden var foreningens medlemmer usikre på hvor de skulle sende de innsamlede midlene. De fryktet for at flere av de utenlandske misjonsselskap ikke hadde den rette lære. Etter hvert ble de enige om å sende pengene til det Rhinske Misjonsselskap som de var overbevist om førte en ren luthersk lære.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842 i Stavanger. Året etter vedtok 20 mannlige medlemmer i misjonsforeningen i Sokndal å sluttet seg til NMS, men de åpnet for at enkeltmedlemmer kunne sende penger også til andre misjonsselskap. Ole Årrestad signerte de nye foreningslovene som nummer 14. Foreningen fikk navnet «Sokndals Misjonsforening» og hadde som formål «å virke for evangeliets forkynnelse for hedningene».

Ole Årrestad ble ingen gammel mann. To år etter at han var med å melde misjonsforeningen inn i NMS, døde han kun 55 år gammel. Han etterlot seg kone og fem barn i alderen 11-24 år. Oles kone Anne Berte delte mannens kall til misjon. Hun var med å stifte den første kvinneforeningen for NMS i Sokndal i 1853. Foreningen holdt møtene i Hauge i Dalane og Anne Berte gikk den en mil lange veien fram og tilbake med rokken på ryggen.

Kvinneforeningen produserte ulikt håndarbeid som ble sendt til misjonsmarken. I 1853 produserte kvinneforeningen i Sokndal følgende varer til misjonen: 29 meter lerret, 20 meter stripet ullstoff, seks par ull manns sokker og ett par barnesokker.

Ole Årrestads oldebarn Tønnes Frøyland

Misjonskallet til nye generasjoner

Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. Også dette ble en markert misjonsheim. Kristian sin svigerfar, Skule Mysse, var også blant underskriverne da Sokndal Misjonsforening ble innmeldt i NMS i 1843. Grethe var antakelig en markert kristen personlighet, for hun fikk i bygda kallenavnet «hellige Grethe».

Om Grethe heter det: «Hun hadde det godt med Gud. Hun ruslet omkring og snakket med Jesus som hun snakket med annet folk. Når andre sto der, sto Jesus ved sida. Satt hun i stua, satt Jesus der også. Den einaste skilnaden var at folk var synlige, men Jesus var usynlig. Frelseren hadde hun alltid hos seg i tro. Derfor hadde hun det jamt godt.» (Straume)

Ei av døtrene til Grethe og Kristian fikk kall til å reise ut som misjonær til Kina. Hun het Gjertine og ble gift med Ludvig Johnsen året etter at hun om til Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM) i 1891 som første kvinnelige misjonær for NLM. Mannen Ludvig døde året etter at de ble gift, men Gjertine fortsatte som misjonær fram til 1911. Ei annen datter, Karoline, ble mor til martyrmisjonæren Tønnes Frøyland som reiste til Kina for NLM i 1909 og ble skutt av røvere i 1914. I tillegg var Grethe tante til Sigvald Netland, den første misjonæren fra Sokndal, som reiste til Kina i 1890.

Kilder:

Jakob Staume: I hvite klær

Emil Birkeli: Liv og vekst
T. B. Ekeland m.fl.: Sæden som bar hundre fold

Wisted.no

Digitalarkivet.no
nlm-arkivet

Dette er den siste artikkelen i en serie om pioner misjonerer fra Sokndal og deres historie. De andre artiklene finner du her:

Sigvald Netland - Sokndals første misjonær

Gjertine Årrestad - NLMs første kvinnelige misjonær

Johan Albert Skordal - Tidlig død i Kina

Marie Skordal - Et dramatisk liv

Tønnes Frøyland - Skutt av røvere i Kina

Fredrik Knudsen-Aaros - Et langt liv som misjonær