Judas var i tre år en av Jesu apostler. I påsken avsløres hans frafall og hykleri, og livet til Judas ender i en tragedie.
Det er ikke akkurat noe oppmuntrende å stanse ved Judas Iskariot sitt liv, men også denne delen av påskens fortelling har noe å lære oss. Vi møter Judas lørdag før palmesøndag. Da irettesatte han Maria, for salvingen av Jesus. Så møter vi han igjen onsdag i påskeuken. Da står det at Judas oppsøkte yppersteprestene og høvedsmennene for å avtale hvordan han skulle forråde Jesus. Judas skulle få 30 sølvpenger for å forråde sin mester. Det er ikke usannsynlig at han tenkte at Jesus som hadde gjort så mange under, lett kunne fri seg fra yppersteprestenes hånd. Dermed hadde Judas tjent seg noen enkle kroner.
Så møtes Jesus og Judas i nattverdsalen på skjærtorsdag. Jesus vasket disiplenes føtter, også Judas sine. Deretter inntok Jesus og disiplene påskemåltidet. Etter at påskemåltidet var ferdig innstiftet Jesus nattverden. I løpet av denne kvelden avslørte Jesus Judas sitt fall. Men var Judas med på innstiftelsen av nattverden? Om det strides de lærde. Rosenius skriver at Judas var med på innstiftelsen, og at han var den første som spiste seg til dom ved nattverdbordet. Andreas Fibiger, den danske indremisjonspresten som har skrevet fasteboken Guds Lam, konkluderer annerledes:
«Man har tvistet meget om hvorvidt Judas deltok i den første nattverden. Dum og gold teologisk strid! Selvsagt var Judas gått! Det fremgår jo klart både av Matteus og Markus sine beretninger, men enda mer av en åndelig betraktning av hele forholdet. Kan virkelig noen tro at Jesus ville la Judas ta del i dette frøste hellige måltidet, han som Jesus selv kaller «fortapelsens barn», og om hvem Han visste at han få timer etter ville bli en selvmorder? Ville Han kanskje forherde Judas ytterligere ved det? Og ville han kanskje sette en plett på minnet for alle de andre, om denne vår Herres Jesus minnefest, ved å la Judas være med? Nei, med rette har Joakim Skovgaard (dansk kunstner) latt Judas være utenfor, da Jesus gir sine venner nattverden.»
De fire evangelistene gir ikke noe entydig svar på dette. Selv tenker jeg nok mest som Fibiger. Uansett om han deltok ved nattverdinnstiftelsen eller ikke, er historien om Judas en tragedie. Her ved påskemåltidet opplevde han på nytt Jesu omsorg og tjeneste. Jesus hoppet ikke over Judas da han vasket disiplenes føtter. Tenk om Jesu godhet og nåde ville drevet han til omvendelse. Men det var for sent. Judas var blitt «forherdet ved syndens svik», som det står i Heb 3,13. Et forferdelig uttrykk. Tenk at synden og dens svik hadde fått slik makt over han, at han ble forherdet.
Judas skulle i stedet ha kastet seg ved Jesu føtter og ropt om nåde. Da hadde det vært frelse også for en forræder. For «Jesu hans Sønns blod renser for all synd!» (1 Joh 1,7) Men Judas valgte heller å fullføre sin plan. Hans pengekjærlighet drev han mot avgrunnen.
Senere på natta mellom skjærtorsdag og langfredag hører vi om det siste møte her på jord mellom Judas og Jesus. Lukas forteller det slik: «Mens han ennå talte, se, da kom det en stor flokk; og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem. Og han kom nær til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» (Luk 22:47f) Judas fornedret seg selv så langt det går an, og forrådte Jesus med et kyss. I Jesu hjerte var det stor smerte over vennen. Jeg ser for meg at det var noe av samme smerte som vi hører om da Jesus så ut over Jerusalem: «Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.» (Luk 19:41f)
Livet til Judas her på jord var over denne langfredag. I Matt 27,3-10 kan vi lese hans «nekrolog»: «Da Judas, som forrådte ham, så at Jesus var blitt domfelt, angret han. Han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpengene, og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod! Men de sa: Hva kommer det oss ved? Det blir din sak. Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger. De rådslo da med hverandre, og kjøpte så pottemakerens åker for pengene, til gravsted for fremmede. Derfor blir denne marken kalt Blodåkeren den dag i dag. Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia, som sier: Og de tok de tretti sølvpengene, den verdsattes verdi, ham som Israels barn lot verdsette, og de ga dem for pottemakerens åker, slik Herren hadde påbudt meg.»
Judas hadde en form for syndserkjennelse, men den var ikke sann. Rosenius forklarer hva rett syndserkjennelse er: «Til en rett syndserkjennelse hører en sann omvendelse. Ånden må få gjøre sin gjerning i hjertet, så en er bedrøvet over sin synd, fordi det er en forbrytelse mot Gud. Og derfor må en utøse sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om tilgivelse.» Den veien gikk ikke Judas, og det endte evig galt.
«Derfor, som Den Hellige
Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter». (Heb
3:7-8) «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet.»
(Apg 3:19)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar