Peters påske

På skjærtorsdag hadde den gamle stolte naturen til Peter fått overhånd. Jesus hadde forklart disiplene at han nå skulle dø og at disiplene skulle svikte han. Da nesten sverger Peter på at om alle andre svikte, så skulle i alle fall ikke Peter gjøre det. Ja, senere la han til at han var villig til å dø for Jesus.

I Getsemane så vi at dette ikke bare var tomme ord. Da Judas kom med sitt følge for å arrestere Jesus, tok Peter sverdet sitt og hugg øret av en av dem. Men det var ikke Guds vilje at disiplene skulle kjempe på denne måten, så Jesus satte øret på plass igjen og irettesatte Peter. Tidligere på natta hadde ikke Peter klart å våke med Jesus i hans bønnekamp. Han sovnet. Og nå når Jesus ble tatt til fange, flyktet både Peter og de andre disiplene.

Men Peter klarte ikke å forlate Jesus helt. Han fulgte etter Jesus og hans følge - «på avstand». Vel inne i yppersteprestens gård ble fallet stort for Peter. Klippen, lederen av apostelflokken, han med de store ord, fornektet Jesus i stedet for å bekjenne. En tjenestepike spurte han om ikke han også var av Jesu disipler. «Jeg skjønner ikke hva du snakker om», var Peter sitt svar. Litt etter var det ei annen jente som sa til han at han var en i Jesu følge. «Jeg kjenner ikke det mennesket», var Peters svar denne gang. Og så ble han utfordret for tredje gang. «Da gav han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det mennesket!» (Mat 26,74)

Da skjer det noe med Jesus. «Og Herren vendte seg og så på Peter. Da husket Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger». (Luk 22,61). Et fantastisk blikk! Jesus hadde tidligere sagt til Peter at han ba for han. Det hadde han nok gjort mens Peter fornektet også. Så møttes synderens og frelserens blikk. Da smeltet Peters hjerte, «og han gikk ut og gråt bittert» (Luk 22,62)

Det ble ei tung helg for Peter. Men det var ingen ting mot det Jesus gjennomgikk. For han møtte Den tre gangen hellige Gud med Peter sin synd, og heldigvis også med min synd. Påskemorgen sto Jesus opp av graven, etter å ha fullført frelsesverket. Da kvinnene som kom først til graven møtte Jesus, ba han dem om å hilse spesielt til Peter. Senere hadde Jesus også et personlig møte med Peter. Peters synd var sonet. Han møtte den tilgivende frelser.

Noen dager senere møtes de igjen ved Genesaretsjøen. Da hadde Peter fått med seg noen av de andre disiplene for å fiske. Selv om de var eksperter på nettopp det, fikk de ikke en eneste fisk hele natta. På vei til land om morgenen så de Jesus sto på stranda med bålet klart. De kjente han ikke igjen, men han ba dem kaste garnet på andre siden av båten. Og garnet ble fullt av fisk. Da forsto Johannes at det var Jesus og da Peter hørte det, kastet han seg i vannet og svømte inn til Jesus.

Her fikk disiplene mat. Etter måltidet tok Jesus Peter til side og spurte han tre ganger om Peter elsket ham. Ja, svarte Peter og tredje gang var svaret slik: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær». Etter dager med mange fall og nederlag kunne Peter si dette fra hjertet. Han hadde møtte sin frelser på nytt og fått komme inn i lyset. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1,7)

Mange har i ettertid fått både hjelp og inspirasjon av denne sjelesorgsamtalen mellom Jesus og Peter, som endte opp med at Jesus fornyet Peters kall: «Fø mine lam», «Vokt min får» og «Fø min får». Dette var kallet Peter fikk og som han fulgt i troskap senere. Både tjenesten og frelsen grunnes i Jesu verk og hans kjærlighet til Peter og til deg. Wiliam Featherstone sier det slik i Trygve Bjerkrheims oversettelse:

«Eg elskar deg, Jesus, eg veit du er min. For di skuld eg flyr frå den dårande synd. Min dyre forsonar, min frelsarmann god. Har kjær du meg vore, meir kjær er du no.» (SB 306)