Hva gjør du for at folk skal bli frelst?

(foto: godreports.com)

Jesus vil at alle skal bli frelst. Derfor ber han sine disipler om å forkynne evangeliet for de som er på vei mot fortapelsen. Hva gjør du?

I boka «Læstadianismens historie i Norge» fortelles det om da vekkelsen ved Læstadius kom til Lyngen i Nord Troms. Vekkelsen ved presten Lars Levi Læstadius startet helt nord i Sverige og Finland på midten av 1800-tallet. Den nådde også over grensen til Norge. Dette skjedde både gjennom frelste samer som vitnet for nordmenn da de var på sommerbeite med rein i Norge, og ved utsendte forkynnere.

Siden konventikkelplakaten fortsatt gjaldt i Sverige, ble forkynnerne sendt ut med skrevne taler av Læstadius som de leste opp på samlingene. I tillegg forkynte de også selv. Høsten 1848 kom to slike utsendte forkynnere til Lyngen. De var bare ungdommer på 20 og 23 år. Ryktet om vekkelsen ved Læstadius var nådd Norge. Folket var skeptisk og holdt derfor avstand til predikantene. Når de banket på dørene i Skibotn for å vitne om sin Frelser, ble de «stående som spedalske», fordi ingen våget å snakke med dem.

Da stilte de seg opp midt på veien, og både sang og vitnet, og de ba folket vende om. Ingen ville ta imot budskapet, og de to utsendingene vandret videre med uforrettet sak. Lenger inne i Storfjord fikk de endelig husrom, og her ble også mannen i huset frelst ved deres vitnesbyrd. Derfra fikk de skyss over til nordsiden av fjorden. Her opplevde de å få hjelpe enda en mann til troen. På vei heim over fjorden kom en kraftig storm, og de holdt på å gå under. Men båten ble blåst i land, halvfull av vann. Her fikk de to unge predikantene ly og varme i en heim. De skipbrudne kunne heller ikke nå la være å fortelle om «det de hadde sett og hørt». Ånden virket gjennom Ordet, og hele familien tok imot Jesus som sin frelser.

Det var gripende å lese denne historien. Den er ikke enestående. Det er ofte slik Guds rike har gått fram. Et lite ord om Jesus, går fra hjerte til hjerte. Også i andre vekkelser har det skjedd liknende ting. Nyfrelste måtte dele evangeliet med naboer og arbeidskamerater. Ofte tok predikanter med seg nyfrelste fra ei bygd, til neste møtested, «for å tenne ilden».

Samtidig som det var flott å lese denne historien fra nord, var det også ransakende. Jeg kjenner så lite til denne nøden og omsorgen for de som går på fortapelsens vei. Tenk, en evighet uten Jesus, i fortapelsens gru. Nøden for de ufrelste er et vekkelsens tegn. Jeg kjenner på en uro: Er jeg i ferd med å falle i en åndelig søvn?

Sangeren sier det slik: «Den sælaste lukka i livet vart di den gong du til Jesus fekk gå. Han makta å tilgi og gjera deg fri. Men sa du til andre ifrå? Kvi sa du då ikkje ifrå om det du hos Jesus fekk sjå? Kor kan dei vel koma til trua om ingen vil seia ifrå?» (SB 703)

En annen sanger fortsetter: «Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, et lite ord om Jesus, velsignet av Guds Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog!

Vi blir så små hos Jesus, det vil han vi skal bli. Først da kan vi om Jesus, det rette ord få si. Da blir det ham alene og ikke meg og mitt, og hvis jeg så får tjene, da er det nåde blitt.

Det største ord om Jesus er Jesus, syndres venn. Det beste ord om Jesus er dette ord igjen. Det største og det beste, hva kan jeg mere si? Gud, la vårt liv og feste kun dette ord få bli.» (SB 711)

Sier du ifra? Eller er du taus?

 

 

Det heiter ikkje: bedehus - no lenger. Heretter…

Bedehus og kirke. (foto digitaltmuseum.no)

Navnet skjemmer ingen, heter det i et kjent uttrykk. Det stemmer noenlunde når det gjelder navn på mennesker. Men hva med navn i Guds forsamling?

Misjonssalen Sandnes annonserte nylig på sin heimeside, at forsamlingens styre har endret på noen sentrale begrep, slik som bedehus, møte, forsamling og forsamlingsleder. Notisen avsluttes slik: «Så, søndager går vi til «kirken» vår på «gudstjeneste», hvor vi møter «menigheten» og hører vår «pastor» tale.» Flere andre NLM-forsamlinger har lenge brukt disse navn, eller i hvert fall noen av dem.

Slik sett er det lite nytt i meldingen fra Misjonssalen. De «nye» navnene er jo heller ikke nye. De er gamle navn som har vært brukt i kirkelige sammenhenger lenge før norske bedehus dukket opp. Men skjemmer navnet? Er ikke slike navn nøytrale? Det ligger nok mer i endringene enn kun at nye benevnelser tas i bruk.

Mye kunne vært sagt om dette, og mye er allerede sagt. Også på denne bloggen. Nå vil jeg kun nevne noen få ting, som et hjertesukk. Først rent personlig. Jeg er født inn i den radikale lekmannsbevegelsen på bedehuset. Her fant jeg også min åndelige heim som voksen. For meg er det sårt at stadig flere i min egen organisasjon har mistet troen på bedehusbevegelsen, og dermed også noen av dens kjerneverdier. Heldigvis er der enda mange bedehus i landet vårt, men utviklingen ikke minst i mange større forsamlinger, går tydelig i en mer kirkelig retning.

På bedehuset har vekkelses- og oppbyggelsesforkynnelsen vært det sentrale. Mens kirken ble betjent av et embete og en prest, innså vekkelsesfolket at de trengte et større spekter av forkynnernådegaver. Og de trengte mer mat enn en tale 2-3 søndager i måneden. De hadde stor tro på sammenhengende forkynnelse, både til oppbyggelse og vekkelse for Guds folk, og for at nye kunne bli vunnet ved forkynnelsen av evangeliet. De erfarte at Guds Ånd arbeidet spesielt i bygder og byer under slike møteserier. Ikke minst i vekkelsestider. Jeg tror slik fremdeles.

Det kan også være slik om en skifter navn slik flere forsamlinger nå gjør. Men jeg tenker at slike navneendringer tilbake til den kirkelige tradisjon, for mange også innebærer en endring i synet på forkynnelsens og vekkelsens plass i vår virksomhet. Det viser erfaringen. Sterke impulser fra den såkalte kirkevekstbevegelsen i USA har forsterket noe av dette.

Inge Sirevåg på talerstolen på ei julemesse på Moi (foto Ove Sandvik)

Navneendringene viser tydelig at mange i NLM nå har et mer kirkelig kirkesyn. Det finnes bibelske argument også for et slikt kirkesyn, men det har aldri vært det dominerende i NLM og på bedehusene. Her tenkte misjonsfolket i nådegaver. Ikke bare når det gjelder forkynnelsen, men også i åndelig ledelse, praktiske oppgaver og sakramentsforvaltning. Når vekkelsene stilnet, hendte det nok ofte at en stivnet til. Men den prinsipielle tenkning som lå til grunn, var likevel den samme. En var et alternativ til DNK og frikirker, som var mer konsentrert om prest og pastor.

Noen sier at endring er et sunnhetstegn. Men det er ikke rett å kaste ut barnet med badevannet. Og, det er forskjell på å barbere seg, og å skjære av haka. Jeg er redd vi holder på med nettopp det. Når en i tillegg ser at NLMs bibelsyn også er i endring, kan jeg forstå at «det gammeltroende misjonsfolket» er urolige. At antall delegater til NLMs regionsårsmøte i Sørvest er nesten halver på åtte år, sier nok mye om situasjonen.

Når den åndelige situasjon i landet vårt skal bedømmes, er det likevel ikke navn på bygg eller personer det kommer an på. Kirken er verken bygg eller organisasjon, den er frelste sjeler. Kirken er mennesker som er gått konkurs på sitt eget, og som ikke vet seg noe annet til frelse enn Jesus og han korsfestet. Hvis jeg ikke hver dag får leve på denne plassen, vil mitt Gudsliv dø. Og Gud som ved sin Ånd gjenføder og fornyer, har «funnet det for godt», at frelsen og fornyelsen skjer ved forkynnelsen av Ordet om korset.

Må Gud se i nåde til meg, og til det norske folk.

 

Overskriften er en omskrivning av Haldis Moren Vesaas sitt dikt: «Det heiter ikkje: eg – no lenger.»

La ikke vinden bestemme din livskurs!

(foto itro.no)

«Hensikten med vår syndenød er ikke at Gud skal påvirkes til å gi nåde, men at vi skal påvirkes til å ta imot den.»

Det er den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius som har formulert denne setningen. Under følger noen flere sitater av Rosenius og andre forkynnere. Kankje noe å tenke på en sommerdag.

C. O. Rosenius

Spør du hvor meget følelse av synd som er nødvendig, da kan du svare deg selv: Ikke så og så meget, men så meget at du ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få fred før du er salig i ham. Det kreves ikke mer, men heller ikke mindre.

Summen av alt hva loven og evangeliet i forening skulle utrette, var at jeg skulle bli utilfreds med meg selv og søke all min trøst i Kristus. Hvor dette finnes, er der liv, om også alt annet godt synes å mangle og alt ondt å strømme over. Hvis dette fattes, er der nød, om også alt godt var til stede i rikelig mål. 

For du skal være klar over at om Guds gjerning i oss er aldri så sann og om vi aldri så meget ifører oss Guds fulle rustning, så vil vi alltid hos oss selv føle og se meget mer av synd og utroskap enn av fromhet og rettferdighet. Så sant vi da ikke er blitt forblindet og sover.

Aksel Valen-Sendstad

Det mennesket som har møtt Guds hellighet, tier. Han har ingen bebreidelser. Han har bare bønn om nåde.

Guds ord og Guds Ånd kan aldri skilles når Gud åpenbarer seg og meddeler seg til et menneske. Der Guds ord er, der er Guds Ånd. Der Guds Ånd er, der er Guds ord.

Bibelens lære om Guds Ånd og Guds Ord sier oss at det er ordet om korset, det Jesus har gjort for oss, som er grunnlaget for alt og som menneskers frelse og fornyelse skal bygges på.

Carl Fr. Wisløff

Vi kristne seiler i motvind, men la oss for all del ikke overlate til vinden å bestemme kursen.

Mor og far har ansvar for barnas kjennskap til Gud og for deres tro på Jesus. De har hellig plikt til å bruke alle naturlige anledninger til å snakke med dem om Gud, og til å lære dem grunnsetningene for all kristendom.

Evangeliet er budskapet om at frelsen er fullbrakt. Guds løfter er oppfylt, syndegjelden er betalt, Jesus er død for alle syndere. Han har åpnet for oss en vei like inn til Gud, og lar oss vite at alle som kommer i hans navn, får være Guds barn. Alt er ferdig, du får bare komme! Lytt til dette herlige budskap, så vil Guds Ånd gjøre sin gjerning i hjertet ditt, og du får nåde til å leve i tro på evangeliet!

Hans Erik Nissen

Lykkelig er du som har din synd skjult av Jesu blod. Da ser Gud ikke lenger synden. Han ser bare det som skjuler den. Når Gud vender seg mot dine synder, møter han det som er mest dyrebart av alt. Han ser blodet. Og Lammets blod ble utgytt, for at du skulle gå fri.

Du blir aldri hellig ved loven. Det betyr at du aldri blir helliggjort ved alt det du skal og kan. Derimot blir du helliggjort ved troen på Jesus. Setter du din lit til hele den rikdommen du eier i ham, forandres du innenfra. Jo mer du priser deg lykkelig overfor Jesus, desto mer preges du av ham.

Å hate sin bror kaller Bibelen mord. Uten oppgjør kan en morder ikke eie det evige liv. Jesus og hatet kan ikke bo side om side. Enten må hatet vike, eller også må Jesus gjøre det. Herren kaller oss fram i lyset. Han kaller oss til å ha oppgjort sak med ham og med hverandre.

Peter på forklarelsens berg

Ett av de mest spesielle møtene mellom Jesus og Peter, skjedde på det som vi i ettertid ofte kaller for Forklarelsens berg. Det endte med at Peter sto igjen med «Jesus alene».

Vi leser om dette møtepunktet i Mat 17,1-8: «Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv. Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham! Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke! Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.»

Det var de tre apostlene som sto Jesus nærmest, som fikk være med han opp på fjellet. Hvilket fjell det var, sier ikke teksten noe om, men tradisjonen har sagt at det var på Tabor. Derfor er denne hendelsen ofte kalt Tabor-hendelsen. Men mange fortolkere mener det var et annet fjell, men det spiller liten rolle.

På fjellet dukker plutselig Moses og Elias opp, og har samtale med Jesus. Lukas tar med at de snakket om Jesu lidelse og død i påsken. Det må ha vært en helt spesiell opplevelse for de tre apostlene. Tenk å få se både Moses og Elias i levende live. Og å få høre dem samtale om Jesu frelsesverk.

Det er fantastisk når vi som Guds barn får slike opplevelser som tar tak i både legeme og sjel. Selv jeg som ikke er noe typisk følelsesmenneske har noen slike opplevelser å se tilbake på. Den som jeg husker tok mest tak i følelseslivet mitt, var da det var vekkelse på Jørpeland i 1981. Jeg var da i militære. Jeg husker en av kveldene under vekkelsen. Flere var blitt frelst den kvelden, og det gjorde slikt inntrykk på meg at det føltes som jeg svevde over bakken. Jeg skulle på nattevakt og så etter folk jeg kunne fortelle til, om hva som skjedde. I ettertid har jeg tenkt det nok var en Guds styrelse at jeg ikke traff noen, for da tror jeg ikke jeg ville gått fram med skjønnsomhet.

Under dette møtet med Elias og Moses, grep selvsagt Peter ordet. «Det er godt at vi er her», sa han til Jesus. Hvis du vil, kan vi bygge tre hytter til dere. Hva som rørte seg under vesten til Peter, er ikke godt å si. Kanskje var det hovmodet som blåste seg opp? Så godt at vi er her, og aller mest jeg. Jeg kan ordne opp for dere. Det er nok noen ivrige Guds barn også i ettertid, som har tenkt som Peter. Så godt at jeg er med på bedehuset, så er det i alle fall en som tar ansvar for at det er lys på bedehuset. Så godt at jeg er her, så er det i alle fall en som er bibeltro i denne sammenhengen. Så godt at jeg er her, så er det i alle fall en som stiller opp nå det skal gjøres dugnad. Det åndelige hovmod ligger konstant på lur hos Guds barn.

Om det var hovmod, eller et ønske om å få bli på plassen med de gode opplevelser, det vet jeg ikke. Kanskje det mest var det siste. Her var det så godt å være. Her får jeg se Jesu herlighet så klart. Vi bygger hytter, slik at vi kan bli her en stund. Uansett hva Peter tenkte, Jesus svarte ikke på Peters tilbud. For mens Peter snakket, kom ei sky og dekket dem og ut fra skyen kom en mektig røst fra himmelen: «Dette er min sønn den elskede. I ham har jeg velbehag. Hør ham!».

Peter og disiplene falt til jorden i frykt. Jesus måtte røre ved dem og trøste dem. «Stå opp og frykt ikke». Og da de så opp, så de ingen uten Jesus alene. Det er dit Jesus vil lede oss. Ikke til gode og dårlige følelser, men til seg selv. At vi har vårt alt i Ham.

Da Peter forteller om denne hendelsen i 2 Peters brev, nevner han ikke Moses og Elias. Han nevner Guds røst i skyen, men så legger han til: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2 Pet 1:19) Gud sa i skyen at Peter skulle høre Jesus. Det gjør vi gjennom Guds ord. Derfor sier han at det er vel og bra med store opplevelser, men desto fastere er Guds ord.

Du gjør vel i å akte på Guds Ord!