Navnet skjemmer ingen, heter det i et kjent uttrykk. Det stemmer noenlunde når det gjelder navn på mennesker. Men hva med navn i Guds forsamling?
Misjonssalen Sandnes annonserte nylig på sin heimeside, at forsamlingens styre har endret på noen sentrale begrep, slik som bedehus, møte, forsamling og forsamlingsleder. Notisen avsluttes slik: «Så, søndager går vi til «kirken» vår på «gudstjeneste», hvor vi møter «menigheten» og hører vår «pastor» tale.» Flere andre NLM-forsamlinger har lenge brukt disse navn, eller i hvert fall noen av dem.
Slik sett er det lite nytt i meldingen fra Misjonssalen. De «nye» navnene er jo heller ikke nye. De er gamle navn som har vært brukt i kirkelige sammenhenger lenge før norske bedehus dukket opp. Men skjemmer navnet? Er ikke slike navn nøytrale? Det ligger nok mer i endringene enn kun at nye benevnelser tas i bruk.
Mye kunne vært sagt om dette, og mye er allerede sagt. Også på denne bloggen. Nå vil jeg kun nevne noen få ting, som et hjertesukk. Først rent personlig. Jeg er født inn i den radikale lekmannsbevegelsen på bedehuset. Her fant jeg også min åndelige heim som voksen. For meg er det sårt at stadig flere i min egen organisasjon har mistet troen på bedehusbevegelsen, og dermed også noen av dens kjerneverdier. Heldigvis er der enda mange bedehus i landet vårt, men utviklingen ikke minst i mange større forsamlinger, går tydelig i en mer kirkelig retning.
På bedehuset har vekkelses- og oppbyggelsesforkynnelsen vært det sentrale. Mens kirken ble betjent av et embete og en prest, innså vekkelsesfolket at de trengte et større spekter av forkynnernådegaver. Og de trengte mer mat enn en tale 2-3 søndager i måneden. De hadde stor tro på sammenhengende forkynnelse, både til oppbyggelse og vekkelse for Guds folk, og for at nye kunne bli vunnet ved forkynnelsen av evangeliet. De erfarte at Guds Ånd arbeidet spesielt i bygder og byer under slike møteserier. Ikke minst i vekkelsestider. Jeg tror slik fremdeles.
Det kan også være slik om en skifter navn slik flere forsamlinger nå gjør. Men jeg tenker at slike navneendringer tilbake til den kirkelige tradisjon, for mange også innebærer en endring i synet på forkynnelsens og vekkelsens plass i vår virksomhet. Det viser erfaringen. Sterke impulser fra den såkalte kirkevekstbevegelsen i USA har forsterket noe av dette.
Navneendringene viser tydelig at mange i NLM nå har et mer kirkelig kirkesyn. Det finnes bibelske argument også for et slikt kirkesyn, men det har aldri vært det dominerende i NLM og på bedehusene. Her tenkte misjonsfolket i nådegaver. Ikke bare når det gjelder forkynnelsen, men også i åndelig ledelse, praktiske oppgaver og sakramentsforvaltning. Når vekkelsene stilnet, hendte det nok ofte at en stivnet til. Men den prinsipielle tenkning som lå til grunn, var likevel den samme. En var et alternativ til DNK og frikirker, som var mer konsentrert om prest og pastor.
Noen sier at endring er et sunnhetstegn. Men det er ikke rett å kaste ut barnet med badevannet. Og, det er forskjell på å barbere seg, og å skjære av haka. Jeg er redd vi holder på med nettopp det. Når en i tillegg ser at NLMs bibelsyn også er i endring, kan jeg forstå at «det gammeltroende misjonsfolket» er urolige. At antall delegater til NLMs regionsårsmøte i Sørvest er nesten halver på åtte år, sier nok mye om situasjonen.
Når den åndelige situasjon i landet vårt skal bedømmes, er det likevel ikke navn på bygg eller personer det kommer an på. Kirken er verken bygg eller organisasjon, den er frelste sjeler. Kirken er mennesker som er gått konkurs på sitt eget, og som ikke vet seg noe annet til frelse enn Jesus og han korsfestet. Hvis jeg ikke hver dag får leve på denne plassen, vil mitt Gudsliv dø. Og Gud som ved sin Ånd gjenføder og fornyer, har «funnet det for godt», at frelsen og fornyelsen skjer ved forkynnelsen av Ordet om korset.
Må Gud se i nåde til meg, og til det norske folk.
Overskriften er en
omskrivning av Haldis Moren Vesaas sitt dikt: «Det heiter ikkje: eg – no
lenger.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar