Land, land, land, hør Herrens ord

Norge har opplevd den største terrorhandling etter 2. verdenskrig. En enkelt person klarte å ta livet av nesten 80 personer, for å få oppmerksomhet om sine forskrudde ideer. En grusom handling som er totalt meningsløs.

Kjærlighet ikke hat

Hundrevis av mennesker sitter igjen i stor sorg og savn. Enda flere har fått store psykiske sår etter å ha overlevd terroristens grusomheter. Vi har fått se litt av hvor grusom synden kan være når den blir

satt i system.

Reaksjonen i folket og blant landets ledere har på mange måter vært beundringsverdig. I stede for hat og hevn, ble grusomheten møtt med roser og tale om kjærlighet og mer demokrati. Dette har vært veldig gledelig å legge merke til. Ettertiden vil vise om det blir realitet, eller tomme ord.

Kirken sviktet

Midt i dette oppmuntrende, har det likevel vært en smerte hos meg. Det er så få som vender seg til Han som er den store trøster. Ikke minst gjelder dette kirkens representanter som i stor grad opptrådte kun som helsearbeidere og ikke som sjelesørgere, i det offentlige rom. De har helt sikkert gjort en fin tjeneste med å trøste på det menneskelige plan, men en prests oppgaver går lenger enn som så.

Trøsten har i stor grad vært dennesidig. Evigheten er lite nevnt, og da gjerne at alle når fram til himmelen til slutt. At Jesus er den eneste veien til himmelen, har jeg ikke hørt nevnt.

En slik grusom hendelse burde føre folket vårt nærmere Jesus. Kanskje får det skje med mange som ikke står offentlig fram. Vi må virkelig be om at det må skje.

Jesus er veien

I Johannes evangeliet 3, 36 står det: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Så enkel og så alvorlig er situasjonen for menneskene. Uten Jesus er du evig fortapt. Har du Jesus, er din framtidsdag lys og lang. Jesu frelsesverk på Golgata er det eneste som holder mål innfor Den Hellige Gud.

Menneskelig varme, kjærlighet og omsorg har veldig stor betydning etter slike katastrofer vi opplevde i juli. Men ingen kan trøste som Jesus. ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” (Matt11,28)

Trygve Bjerkreim former dette i en sang:

Du får koma til Jesus med det som er tungt,

Med di synd og di sorg og di sut!

Du skal vita forvisst: Om du kjem som du er, 

Skal han slett ikkje støyta deg ut.

Du får koma til Jesus i motgang og tvil,

Og når nedbøygd i mismod du går.

Han vil kveikja din hug, Han vil tendra ein smil 

Og for vinter deg gjeva ein vår.

Du får koma til Jesus når gale det gjekk,

Du får koma for tusende gong.

Han vil reisa deg opp, han vil gle deg igjen,

Han vil fylla ditt hjarta med song.

77 og 15 000

Det er stort og se den omsorg de som sørger etter terrorhandlingen blir møtt med. Det er godt at folk reiser seg i hundre tusener i en fredelig og verdig protest mot vold og grusomhet.

Samtidig blir det en skremmende kontrast til en annen grusomhet som skjer hver dag og hvert år i landet vårt. 15 000 ufødte barn drepes hvert år i landet vårt. Så godt som ingen står opp og forsvarer disse. Det blir ingen sørgedag, eller ett minutts stillhet for disse små. Disse drap har samfunnets godkjenning. Det ufødte barnet er forsvarsløst og kan ikke rope ut sin protest. Og vi som burde gjort det, er tause. Må Herren forbarme seg over oss.

Land, land, land hør Herrens ord

Profeten Jeremias var Herrens vitne i Israel i ei tid der folket vendte seg bort fra Gud. Prestene og profeten forkynte falskt. De forkynte fred, men det var ingen fred. ”De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.” (Jer8,11)

Profeten fortsatte likevel å forkynne omvendelse og frelse. Det er vårt kall også i dag, i ei tid som ligner mye på tiden profeten Jeremia levde. ”Gå av sted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid.” (Jer3,12)