På vei til Tarsis?

Mange kristne opplever prøvelser, motgang og fristelser som fører dem ut av kallet og tjenesten de sto i. Tilbake står et ribbet Guds barn og en fattigere menighet.

Jonas fikk et kall fra Gud om å gå til Ninive å forkynne Guds ord. Oppgaven virket overveldende på han. Han valgte derfor å oppsøke et skip som skulle i motsatt retning. Han prøvde å komme unna Guds kall og satte kursen mot Tarsis.

En medarbeider i misjonen sa en gang til en annen medarbeider som hadde tunge dager: Det ligger nok et skip til Tarsis og venter på deg også! Djevelen ønsker å stoppe Herrens vitner fra å forkynne Guds ord. Med et kjød som er sammensvoren, bruke han mange midler for å oppnå sitt mål. Han er en tusenkunstner i det faget.

Trett og motløs

Mange er spesielt sårbare når de er trette. Når krefter og mot svikter, er det lett å gi opp. En blir ekstra sårbar, og har letter for å gi etter for fristelser til et mer normalt liv. Jeremia opplevde ei slik kallskrise. Han skriver:

”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.” (Jer20,9)

Guds kall ble for sterkt for ham. Midt i mismot og oppgitthet var det en brann i han til og nå ut med Guds ord. Dette kallet og denne brannen fikk overtaket i hans liv. Han fikk et fornyet møte med Jesus og kunne fortsette i en krevende tjeneste.

Strid og uenighet

Et annet Tarsis-skip heter strid og uenighet. Mindre lærespørsmål, dårlig personalbehandling, misunnelse med mer kan bli oppblåst til så store dimensjoner, at det går prestisje i saken. I stede for å bøye seg under uretten, følger en prinsippene om bord i Tarsis-skipet og bort fra tjenesten.

Gud angrer ikke sitt kall og sine nådegaver. Det er alvorlig å svikte sitt kall. Gud er ikke avhengig av meg. Svikter jeg mitt kall, kan Gud gi kall og tjeneste til en annen. Men jeg sitter ribbet igjen og mister velsignelsen over mitt liv.

Jesus er min oppdragsgiver

Når prøvelser, motgang og urettferdig behandling møter oss, må vi ikke glemme at vi tjener en mye større Herre enn menneskelige ledere. Min oppdragsgiver er Jesus Kristus som gav sitt liv for mine synder. Han hadde ikke mange dager med medgang og rettferdig behandling av mennesker. Men han var lydig inntil døden.

Jonas opplevde Guds store nåde og miskunnhet. Han fikk et fornyet kall. Etter å ha vært tre dager i fiskens buk, ble han kastet på land. Da møtte Gud han med et fornyet kall:

”Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskapet jeg taler til deg.” (Jona 3,1-2)

Grunnlaget for tjenesten

I Bibelen finner vi grunnlaget for en frimodig tjeneste: ”Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.” (2 Kor4,1) Grunnlaget for tjenesten i Guds rike er ikke menneskelig medgang, god personalbehandling, suksess, lysende natur og nådegaver. Grunnlaget er at jeg har fått miskunn.

En stor synder har fått en enda større nåde. Når Jesu nåde er nok for meg, gjelder dette også for andre. Ingen kan bli frelst om de ikke får høre evangeliet. Derfor er det stor nåde å få gå med verdens beste budskap. Egen stolthet og egenrettferdighet må ikke få hindre oss i denne tjenesten. Heller ikke andre brødre og søstres mangel på vis oppførsel.

”Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker.” (Ef 6,7)

 ”Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.” (2 Tim 4,5)