Vekkelse eller kirkevekst

Organisasjonen vår er inne i en omfattende endring. I denne situasjon er det avgjørende viktig at vi tar vare på vår vekkelsesprofil.

Kretser legges ned og regioner opprettes. Det snakkes mye om å legge ny strategi for vår videre satsing. Hvor skal vi satse og hvordan? Noen taler varmt om kirkevekst, menighetsplanting og om å finne en hensiktsmessig strategi for vekst. Andre taler mer om vekkelse, omvendelse og gjenfødelse, om at sjelene må gå fortapt i seg selv for å få bruk for Frelseren. Er der noen motsetning mellom kirkevekstlinja og vekkelseslinja?

Det er ikke vanskelig å se at mye burde vært annerledes i organisasjonen vår og i våre forsamlinger. Det er så få som blir frelst. Vi kristne preges av verden, dens underholdning og materialisme. Vi er selvsentrert og lite opptatt av å vinne sjeler for himmelen. Visst trenger vi å be Jesus om å forbarme seg over oss og vekke oss opp av vår søvn.

Tilbake til røttene
Hvordan kan dette skje? Jeg er overbevist om at kirkevekst-tenkningen ikke er veien å gå. Veien er å finne tilbake til røttene. Til Guds ord. Det ligger snublende nær for oss kristne når den indre krafta minker, å heller foreta en ytre oppussing. En lager kurs og strategier, regler og ritual. Store apparat, fine bygg og kunstneriske virkemiddel. Men hva med det indre livet?

Vi skal merke oss at i de fleste kirkevekst-sammenhenger blir det snakket om vekst, men lite om vekkelse. Men vi vokser ikke inn i Guds rike. I det riket må vi fødes inn. De uomvendte må vekkes opp av syndelivet og ta imot frelsen ufortjent av nåde. Her går en fra død til liv. En vokser ikke fra litt liv til stadig mer.

Guds ord er vår øverste autoritet. Gudsordet viser oss til forkynnelsen av evangeliet. Det enkle vitnesbyrd om Jesus. Hvordan kan folk blir frelst viss ingen forkynner, spør Ordet.

Når Paulus kom til Korintier-meinigheten sier han: ”Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.”(1 Kor 2,2-5)

Forkynnelsen må prioriteres
Jeg har reist mange steder i landet vårt. Jeg er ikke i tvil om at der hvor forkynnelsen av synd og nåde stilner, går Guds rike tilbake. Fornyelsen og den sanne åndskraft kommer bare ved Ordets virkning. Når Ordet får avsløre oss som syndere, får vi bruk for Jesus og hans nåde. Denne vei måtte Paulus gå: ”Min nåde er nok for deg. Min kraft fullendes i skrøpelighet”. Den er sterk, som er fattig i ånden.

Jeg er glad for fokuset som er på forsamlingsbygging. Jeg er glad vi har fått dåp og konfirmasjon på bedehusa. Jeg er glad for alle som finner sin plass i forsamlingen og får tjene med den nådegave han har fått.

Men jeg er også urolig. Urolig for at vi holder på å bygge på kjødelig vis. Urolig for at forkynnelsenes sentrum forsvinner i bredden. At vekkelseslinjen erstattes med kirkevekst. At et sterkt fokus på ledere av ulike slag, fortrenger lekmannslinja.

Jeg er også urolig for at den omreisende forkynneren ikke lenger blir prioritert like sterkt. Allerede nå ser vi at antall forkynnerer er sterkt redusert i forhold til andre ansattegrupper i misjonen.

Jeg er urolig for at omorganisering og trange økonomiske rammer skal føre til at bygdene og småforeningene blir nedprioritert til fordel for noen få store forsamlinger. At vi vil komme til å ta fra de som har lite, for å gi til de som har mye av nådegaver og forkynnelse.

Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til ei sovende sjel. Jeg er derfor urolig for at lengre møteserier blir stadig sjeldnere rundt om i landet vårt. For 100 år siden var bibelkunnskapen stor i folket vårt. Det var mye ”ved” som kunne ta fyr når Guds ord ble forkynt. Da ble det satset på lengre møteserier. I dag er bibelkunnskapen veldig svak, og møteukene holder på å forsvinne til fordel for enkeltmøter. Her trenges en kursendring.

Når vi nå for fullt er inne i omorganiseringen i vår misjon, er det avgjørende viktig å våke over vår forkynner- og lekmannsprofil. Kretsstyrene som skal lede denne prosessen trenger mye forbønn!

Gud gav vekst
Hvem kan gi sann vekkelse og vekst? Det kan alene Gud. ”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud” (Sak 4,6). Så er det nåde fra Herren om vi får være noen skrøpelige redskap i Mesterens hånd.


(Skrevet i mai 2010)

Forgjeves?

Ill. foto nlm.no

Livet går ikke alltid slik vi planlegger. Noen ganger blir avstanden stor mellom det en planla og slik realiteten ble.

Slik gikk det med misjonær Maria Vereide fra Gloppen i Sogn og Fjordane. P.A. Bredvei gir i boka ”Hun fulgte kallet tross sykdom og krigens redsler”, noen glimt fra Maria Vereides korte liv. Det ble til ettertanke for meg.

Maria ble født i 1913 som nummer to i en søskenflokk på seks. Da hun var seks år, var hun utsatt for et uhell og skadet en ryggvirvel. Denne skaden plaget henne med jevne mellomrom i hele oppveksten.

En jul i ungdomstiden måtte hun tilbringe i senga pga ryggskaden. Da ble hun sterkt minnet om å bli misjonær i Kina og hun svarte: ”Har du bruk for meg Herre, så er jeg villig til å gå.”

Maria Vereide (foto Lina Haugen)

Vinteren 1937-38 gikk hun på misjonsskolen for kvinner på Fjellhaug. Utreise var planlagt i november 1939, men ble utsatt til 21. januar 1940 på grunn av krigen i Europa. Sammen med flere andre misjonærer reiste hun med tog fra Oslo til Napoli i Italia. Ferden gikk deretter med båt gjennom Suezkanalen og østover til Hong Kong. De levde hele tiden i spenning for krigens gru, med miner og ubåtangrep. Men de kom vel fram 20. februar.

 

Maria og noen av reisefølget reiste via Shanghai og til Peking, hvor hun gikk på et kort språkkurs. Deretter bar ferden med richshaw-karavane (håndkjerre) fram til målet som var byen Chen-ping. De startet reisen 26. april og var framme 24. mai. Veiene var dårlige, men verst var den stadige trusselen fra japanske bombefly. De måtte derfor kamuflere karavanen, og også i perioder dele den opp i små grupper for ikke å være et enkelt mål for bombeflyene.

Første året som misjonær gikk i hovedsak med til språkstudier. Helsa var god og hun hadde stor framgang med det vanskelige kinesiske språket. Hele tiden levde misjonærene under trussel av røvertokter og japansk bombing.

4. juni 1941 ble hun syk. Legen konstaterte pleuritt, lungehinnebetennelse. De neste tre årene var hun mye plaget av sykdom. I lange perioder var hun sengeliggende og trengte mye hjelp. Veien heim til Norge var stengt på grunn av krigen, så hun må bli værende i Kina. Det var også svært vanskelig å få brevkontakt med Norge av samme grunn.

Maria var omsluttet av forbønn. Hun ble salvet og bedt for ut fra Jakobs brev 5, men sykdommen ble bare verre. 30. april 1944 måtte misjonærene flykte for japanerne. Maria var helt avhengig av andre misjonærer på grunn av helsa. Sykdommen ble stadig alvorligere ut over sommeren og høsten. 5. oktober fikk hun flytte heim til Jesus og ble begravet i Haisan, Kina.

En medmisjonær skrev til henne og spurt om Maria egentlig ville bli frisk. Maria svarte: ”Til meg har dette spørsmålet kommet på en helt annen måte: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Jeg har aldri vært god til å be: ”Herre, gjør meg frisk.” Det har alltid vært dette: ”Herre, herliggjør ditt navn i mitt legeme enten det er ved helse eller ved sykdom, ved liv eller død.” Og hun føyde til: ”Jeg har en vidunderlig fred med å be slik. Men det som opptar sinnet mitt er bønn om vekkelse.”

De kristne kineserne gav Maria dette vitnesbyrdet: ”Hun hadde utrettet mye for Gud. Hun hadde med sitt liv vitnet om Jesus, selv om hun ikke hadde lært så mye av språket.”

Var Marias misjonærtjeneste forgjeves? Nei! Guds tanker er mye høyere enn våre tanker. Han sier at alle ting tjener dem til gode som elsker ham. Og: ”For meg er livet Kristus, og døden en vinning.”

Minneord om Maria Vereide

Utsyn 03.12.1944

Ikke heime enda

En trøtt, malariaherjet afrikamisjonær reiste heim på samme båt som president Theodor Roosevelt.

Den siste hadde vært på safari i Afrika og skutt løver og andre ville dyr. Han ble vist stor oppmerksomhet på den store passasjerbåten. Og da han kom til New York, ble han mottatt med hornmusikk, hurrarop og hyldest fra en enorm folkemesse.

Ingen verken så eller møtte misjonæren som hadde tilbrakt over tretti år i et usunt sumpland mellom ville dyr og halvville mennesker og forkynt det frelsende budskap. Han tok sine to håndkofferter og gikk til jernbanestasjonen for å reise heim til sine kjære, som han ikke hadde sett på flere år.

Da han kom dit og satte seg trøtt ned på en benk, ble han sittende og tenke på den store forskjellen på presidentens strålende ankomst og sin egen. Hva kunne grunnen være?

Da var det en stemme som visket ham i øret: ”Husk, du er ikke heime ennå.” (Fra P.A.Bredvei: Hun fulgte kallet. Lunde 1975)

Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Fil 3,20

 

 

Misjonskall - et vitnebyrd

Santa Cruz, Bolivia advent 2007.

 

Etter at Jesus hadde stått opp av graven, hadde han en viktig sak han måtte meddele sine disipler. Evangeliet er for alle.

Jesu frelsesverk gjelder ikke bare jødene, det gjelder for alle folkeslag. Disiplene fikk en befaling og et løfte. Gå ut til alle folkeslag, var befalingen. Løfte Jesus gav var at han vil gå med alle dager inntil verdens ende.

Dette kall og vitnesbyrd gjaldt disiplene, men det gjelder også alle frelste syndere helt til Jesus kommer igjen. Ingen kristen kan komme unna dette kallet, uten å miste Herrens velsignelse.

Misjonens store sak var en viktig del av livet mitt fra barndommen av. Jørpeland har lenge vært ei misjonsbygd. Mange misjonærer har vokst opp her. En av dem var min onkel, Alf Sandvik. Han og tante Marta reiste ut som misjonærer første gang i 1960.

Det at jeg hadde en onkel på Taiwan har vært med å prege meg og mitt misjonssyn. Med jevne mellomrom kom noen helt annerledes brev fra andre siden av kloden. Noen ganger også med bilder. Det vakte interesse og syn for misjonen. Mange har pirket bort i meg i barne- og ungdomsårene og spurt om ikke jeg skulle bli misjonær slik om onkel Alf? Alt dette har vært med å formidle kallet i mitt hjerte.

Fra høyre: Onkel Alf Sandvik, Tormod Vågen,

Asbjørn og Ragna Aavik og fru Liu Dao Seng

 

Andre misjonærer fra Jørpeland som har vært med å prege meg, er brødrene Lars og Jon Jøssang. Det var alltid stas nå de var heime på heimeopphold og hadde møter på Jørpeland eller Jøssang bedehus. Begge var flinke til å fortelle og hadde alltid godt humør og mange fengslende historier på lager.

Jorunn Nordbø var noe yngre, og også hennes vitnesbyrd har satt spor. I revolusjonstiden i Etiopia husker jeg hun minnet om 1 Kor 16,9: ”For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere.” Det vitnesbyrdet gjorde sterkt inntrykk. Husker også godt det sangverset som ble til hjelp for henne før hun skulle reise ut. Det har i ettertid også vært til hjelp for meg: ”Herre, gi hva du befaler, og befal så hva du vil!” (Sangbokn nr.725)

En gang i tidlig tenårene husker jeg at en kraftig dødsangst kom over meg. Jeg var veldig urolig å redd da jeg hadde lagt meg om kveden. Da husker jeg at jeg ba til Jesus, at hvis jeg ikke døde den natten skulle jeg bli misjonær.

Dette løfte har fulgt meg som en uro. Jeg har bedt om å få gå i de gjerninger som er lagt ferdig for meg. På misjonærinnvielser og de mange avskjedsfester for misjonærer jeg var på i oppveksten, ble uroen forsterket.

Jeg fikk tidlig ro for å ta lærerutdannelse. Den kunne brukes både i Norge og på misjonsmarken. Når utdannelsen var ferdig, søkte jeg lærerjobb i Norge, men allerede etter to måneder fikk jeg kall fra Stavanger krets om å bli barne- og ungdomsarbeider.

Jeg søkte råd bl.a. hos en eldre misjonsvenn og forklarte uroen med tanke på utreise eller ikke. Han anbefalte meg til å se på misjonsfolkets kall som en bekreftelse på hvor Gud ville ha meg. At det ytre kallet ble en anvisning og stadfestelse på det indre kallet. Jeg fikk ro for det, og har hatt den roen i ettertid.

Men kallet til å nå de unådde gjelder like mye selv om jeg ble plassert i Norge. Nøden for de unådde er langt fra like sterk alltid. Kjøde er totalt uinteressert. Likevel er jeg glad for at jeg kjenner på noe av den uroen Guds ord beskriver, ”at de må bli frelst.”

At folk skal gå evig fortapt fordi de aldri har fått høre om Jesus og hans frelsesverk, er fortvilet. Det er mitt ansvar som har fått del i frelsen. Derfor kan jeg ikke være likegyldig. Derfor er jeg så glad at noen vil være min munn og mi hånd på misjonsmarken. Så får jeg være misjonærenes munn og hånd i Norge. Da får vi sammen si at der ”nåde å få tena.”

Jeg har fått tre turer til misjonsmarken, en til Kenya og to til Bolivia. Disse turene har vært med å forsterke misjonskallet. Jeg har fått se at vi er med på noe stort, ja det største! Sjeler blir vunnet for himlen. Evangeliet går fram tiltross for at jeg som sender er en synder og de jeg sender er syndere. Det er Ordet om korset som er Guds kraft til frelse, ikke en perfekt sendemenighet eller fullkomne misjonærer.

Derfor er jeg i først og fremst takknemlig til Jesus som gav meg kallet. Jeg er også takknemlig til misjonsfolket i Misjonssambandet som viste meg den store tillit ved å gi meg et ytre kall. ”Velsigna band som bind Guds folk i saman her.”

Ord som taler

Mange bevegelser og organisasjoner har ord som er typiske for det som er ideologien bak. For eksempel har ord som sosialisme, solidaritet, likhet og brorskap fulgt arbeiderbevegelsen.

Også i kristen sammenheng er der ord som er med på å karakterisere de ulike kirkesamfunn og organisasjoner.

Deler av bedehusbevegelsen har sine røtter i den luthersk roseniansk vekkelse. Karakteristiske ord her er vekkelse, gjenfødelse, syndeforderv, ”kom som du er til din frelser”, det allmenne prestedømme, åndens ledelse, synd og nåde, forkynner, vitnesbyrd, nådegave, kall, misjon….

De siste årene har en ny åndelig bevegelse fått vind i seilene. Kirkevekstbevegelsen har ikke røtter i luthersk roseniansk teologi, men bl.a. i amerikanske storkirkers systematiske metoder. Typiske ord her er kirkevekst, plantere, nyplanting, replanting, kjerneteam, tydelig visjon, disippelgjøring, trening, multipliserende bevegelse, coache fellesskap, planteteam…

Mange vil hevde at den nye bevegelse lærer det samme som den gamle rosenianske bedehusbevegelse, men at de bruke mer moderne ord.

Ord taler. Å lese litteratur fra kirkevekstbevegelsen og fra den rosenianske bevegelse avslører at dette er to ulik åndsretninger. For min del er jeg ikke i tvil hvor jeg hører heime:

Du kan ikke tro, å, men kjære så hør: Vår Gud har sin sønn ikke skånet. Kom hit, kom til korset, se Frelseren dør, Foraktet forlatt og forhånet. Han sonet all verdens misgjerning.

Når blodet da virket så kraftig hos Gud At han lot seg evig forsone, Og derfor alene vil ta deg til brud Og gi deg den himmelske krone, Så la du deg dermed òg nøye!

Ja, blodet som rant, det har runnet for deg. Gud godtok det offer han brakte. Det gjelder for alle, for deg som for meg. For oss var det døden han smakte. Rettferdige er vi i Jesus.

Så søk da alene hos Kristus din ro, For der er du trygg i all fare! Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro, Bli én blant de synderes skare Som kun vet at takke og love! (Rosenius)

Alltid hos Jesus

Asaf (tegning fra internett)

Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. (Salme 73,23-24)

Det er Asaf som kommer med denne frimodige og glade bekjennelse. Asaf var sangansvarlig i tempelet på Davids tid. I Salme 73 avlegger han et sterkt personlig vitnesbyrd som har vært til hjelp for veldig mange. Slik er det ofte med de personlige vitnesbyrd. Et lite ord om Jesus og hva han betyr for deg, kan bli til stor hjelp for andre.

Asaf vitner om hvordan han en gang holdt på å komme bort fra Jesus. Han så på de ugudelige, på de som ikke kaller seg kristne. Da så han at det gikk dem godt her på jorda. Ja, det så ut til at det gikk mye betre med dem enn med han selv som var en kristen. De var fri for lidelser og menneskelige plager. De spottet Gud og levde et liv i synd. Likevel: ”Evig trygge vokser de i velmakt.” Jo mer Asaf så, dess mer harm og bitter ble han. -Hvorfor går det bedre med de ugudelige enn med meg som er en kristen, var tanken som plaget salmisten. Og resultatet ble at han neste falt fra Gud!

Med sorg ser vi at det samme skjer også i dag. Djevelen, verden og vårt kjød jobber iherdig med ett mål, nemlig å få Guds barn tilbake på fortapelsens vei. For noen blir verden og syndelivet lokkende. Kristenlivet blir verdsliggjort, Guds bud og formaninger avkortet og bortforklart og tilslutt sitter en fast i syndens garn. Andre opplever som Asaf at bitterheten slår rot. Det var noen som såret meg. Det var den andre som hadde feil. Men han vil ikke gjøre opp. Så blir jeg sår, bitter og selvmedlidende. Atter andre blir som menigheten i Efesus. Lære og liv var helt rett, men kjærligheten var borte. En ble så opptatt med all vrang lære og gal livsførsel hos andre, at den varme rettroenheten ble død og kald.

Det er ikke noe som er mer sårt enn at levende kristne går bort fra Jesus. ”Hvorfor gikk du bort i fra Jesus, du ungdom som en gang var med…jeg husker du ba meg å våke, men nå er du sovende selv.” Slik sang Arne Aano i en av sine sanger. Jesus spurte sine disipler: ”Vil også dere gå bort?” (Joh 6,67)

Men lykkelige Asaf! Guds Ånd fikk vekke han opp slik at han fikk flytte synet fra verden og til Jesus. Han så hvordan det går de ugudelige til slutt. En evig fortapelse! Livet her på jord er så kort og evigheten tar aldri slutt. Hva gjør det da om du må forsake noe her. Den frelste har det beste i vente!!

”Jeg blir alltid hos deg”, vitnet Asaf. Det var ikke lenger noen tvil. Det var hos Jesus han ville være, for alltid. Han fikk se at bitterhet og misunnelse er synd. Han fikk se at Gud er Hellig og vred mot all synd. Men han fikk møte Frelseren som kan tilgi.

Han fikk se mer. Han fikk se at skal han bli stående for den hellige Gud må være han være fullkommen. Og tenk, han fikk se og møte Jesus som levde et fullkomment liv for han. Alt dette gjorde Jesus for å sette Asaf i frihet. Alt som trenges til frelse, er gjort av Stedfortrederen. Vi får ta imot det betingelsesløst. ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.”

Når vi, som Asaf, får se livet i himmelens perspektiv, må vi gi han rett: ”For meg er det godt å holde meg nær til Gud”. Jesus har sonet for dine synder, han er din rettferdighet for Gud. Han har omsorg for deg i din hverdag. Han har gitt sine engler befaling om å bevare deg. Og han har himmelen i vente for deg, ”siden tar du meg opp i herlighet.” En evighet sammen med Jesus, hvor det bare er godt. Jeg vil gjerne vitne med Asaf: Jeg blir alltid hos deg, Jesus! Takk at du som begynte en god gjerning, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag!

Leser du dette som har gått bort fra Jesus, da skal du vite at du er velkommen tilbake. ”Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren.” (Jer 3,12)

Når musikken splitter

 

Musikken i bedehus-Norge har endret seg dramatisk de siste tiår. Dette gjelder i liten grad på bedehusene på bygdene, men først og fremst i en del større forsamlinger og på stormøter.

Historisk tilbakeblikk

Fram til ca 1970 var musikklivet på bedehuset nokså ensartet. Noen brytninger har det vært, bl.a. når fiolin og trekkspill ble tatt i bruk, men dette roet seg raskt. På 60 og 70 tallet blomstret den verdslige poppmusikken opp for alvor. Ungdomsforbundet var raske til å ta i bruk den moderne musikken, mens de fleste organisasjonene på bedehuset var reservert eller avvisende.

Etter hvert fikk den moderne musikken mer innpass. ”Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?” var et av slagordene fra den såkalte kristenrock bevegelsen. NLM var en av organisasjonene som kjempet imot å få denne ”verdens musikk” inn i sitt arbeid. Så sent som på begynnelsen av 1980 tallet var det lederartikler i Utsyn som advarte mot å ta i bruk rock på bedehuset.

Sterke krefter i organisasjonen arbeidet imidlertid målbevisst for at også NLM skulle åpne opp for pop og rock på bedehus og stevner. Dette synet vant mer og mer fram, og i dag er denne musikken vanlig både på store ungdomsstevner og generalforsamlinger. På de lokale bedehusene er det imidlertid enda Sangboka, musikklag og enkel solo, duett og korsang som dominerer. Kanskje med unntak av i en del større forsamlinger.

Noe som følger musikken, er dans. Dans har vært et fremmedelement på bedehuset. Misjonens skoler har fått unntak fra dans i undervisningen. Misjonsfolket tok barna ut av undervisningen i den offentlige skolen når dans sto på timeplanen. Nå opplever vi en dreining også her. Det rapporteres om tilløp til dans på kristne ungdomsarrangement.

Pietisme og Rosenius

NLM har sine røtter i den pietistiske vekkelse. Det er en rik arv med bl.a. en sentral Kristusforkynnelse, lekmannsvirksomhet og fornyet misjonssyn som klare kjennetegn. Samtidig var denne vekkelsen kjent for en frykt for å bli så preget av verden, at en kom bort fra Jesus. Dette preget de som ble frelst gjennom vekkelsene som gikk over landet første del av det 19.århundre. De tok et klart brudd og oppgjør med det miljø de hadde levd i, bl.a. på dansegulvet. Musikken som ble brukt der, ville de ikke ha på bedehuset for da sto de i fare for å falle fra troen.

De begrunnet dette med klare formaninger fra Guds ord. ”Skikk dere ikke lik med denne verden” – ”elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden”. Disse formaningene har dessverre stilnet i stor grad i forkynnelse og veiledning. Kanskje har ikke forskjellen mellom verden og Guds barn vært mindre enn nå. Det er ikke noe sunnhetstegn for Guds forsamling. Før sang misjonsfolket på bedehusene ”far verden, farvel” og ”farvel du brede strede, du ser meg ikke mer.” Disse toner har nå i stor grad stilnet. (Verdsliggjøringen de siste årene gjelder selvsagt ikke bare musikk, men i denne artikkelen er det musikken som er i fokus.)

En av lederne i NLM og ImF, Johannes Solheim, er representativ for veiledningen fra lederne på bedehuset om forholdet til verden. Under krigen skrev han i Utsyn: ”Jo lenger du kan holde deg borte fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mer vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne mennesker for Kristus. Tvert imot!”

NLM har også sitt særpreg fra den rosenianske vekkelse. En frigjørende forkynnelse av synd og nåde, lov og evangelium. I møtevirksomheten har forkynnelsen vært det sentrale, mens musikken ble sett på som utfyllende vitnesbyrd. Forkynnelsen hadde ofte et vekkende sikte, både overfor de som var på himmelveien og overfor ”verdens barn”.

 

Musikklag har lang tradisjon på bedehuset.

Her: Tøtdal musikklag i arkiv.

To ytterpunkt

Selv om det ”nye” musikksynet har vunnet fram i NLM, er det fortsatt mange som ikke er rolig for å bruke slik musikk i kristen virksomhet. Jeg er en av dem. Noen misjonsvenner har på grunn av den nye musikken, trukket seg ut og funnet seg en annen åndelig heim. Andre har resignert i sin motstand, og gleder seg over at denne type musikk tross alt samler mange unge under forkynnelse. Andre igjen har tatt konsekvensen av ikke lenger å vinne fram, ved å holde seg unna arrangement med slik musikk og heller konsentrere seg om arbeidet lokalt hvor de kan fortsette arbeidet med en profil de kan gå god for.

Grovt sett kan vi si at det er to ytterpunkt i synet på musikk i NLM. Den ene ytterkant hevder at vi kan bruke all musikk i kristen virksomhet, bare tekstene er gode. På den andre ytterfløy finner vi noen misjonsvenner som mener det finnes en kristen måte å spille musikk på. J.S.Bach er den store inspirator. Taktforskyvning er eksempel på musikk som ikke kan brukes. Måten en for eksempel spiller piano på, kan hindre Åndens verk i forsamlingen, hevdes det.

Dette sistnevnte synet har ikke mange tilhenger i NLM og har heller ikke hatt det historisk. Det er få misjonsvenner som har begrunnet sitt musikksyn teologisk, og dermed bundet samvittighetene på et slikt grunnlag. Personlig vil jeg også advare mot et slikt syn på musikken. Det kan binde samvittighetene på et grunnlag det ikke finnes bibelsk begrunnelse for.

Det andre ytterpunktet har vunnet fram i sterk grad. Kanskje er det først og fremst generasjonen mellom 40 og 60 som har vært plogspisser for dette synet. Denne generasjonen har vokst opp med foreldre fra en vekkelsesgenerasjon som var redd verdens påvirkning og derfor ikke ville ha ”det nye” inn på bedehusene. Menge av disse ”vekkelsens barn” reagerte på foreldrenes pietisme, og ville ikke selv oppdra sine barn etter samme normer. Når disse overtok ansvaret i organisasjonen, var de åpne for de nye strømninger.

Selv om den moderne musikken har tatt overhånd på stormøtene, tror jeg likevel at mange av misjonsfolket ikke er glad for denne utvikling. En ungdom sa til meg etter årets generalforsamling(GF) for NLM at han var overbevist om at hvis det hadde vært en gallup om musikken på GF, ville et stort flertall ønsket en kursendring. Jeg tror han har rett. Men store deler av misjonsfolket har resignert, blant annet i frykt for å bli stemplet som å være motstander av ungdommen. –Som om ungdommen skulle være ensartet i sitt musikksyn!

Ny økumenikk?

At mye er endret i kristen-Norge de siste årene, ser vi når vi leser annonser for de ulike sommerarrangement. De samme sanggrupper, tryllekunstnere, proff barnearbeidere osv. er annonsert enten det er i Sarons Dal, Skjærgårdsgospel, Oase, NLM og ImF.

Mens organisasjonene og ulike trossamfunn tidligere hadde sitt særpreg når det gjaldt sang og musikk, ser vi nå liten forskjell. Samme lovsang og samme grupper går igjen, ikke bare i stil, men ofte også rent konkret.

Da den karismatiske bevegelse brøt fram i Norge på 70/80 tallet, ble det advart i sterke ordelag fra NLMs ledere. Nå er den karismatiske lovsang en naturlig del av NLMs landsarrangement og i en del forsamlinger. En venn som ikke var tilstede på årets GF, så på overføring på internett av et kveldsmøte. Like før hadde han sett på et kveldsmøte fra Sarons Dal. -Det var akkurat likt, var hans kommentar. Forsangergruppe som dominerer allsangen, samme type musikk, mye lik lovsang…

Tilhengere av den nye musikken hevder ofte at tekstene i sangene har samme innhold som før, det er kun form og musikk som er ny. Uten å ha studert tekstene inngående, tør jeg likevel fastslå at det har foregått en betydelig forskyvning i innholdet. Bedehussangene med i hovedsak Kristussentrert, sjelesørgerisk og vekkende sikte, fortrenges mer og mer av karismatisk preget lovsang med sterkere fokus på meg selv og hva jeg skal gjøre, samt korte trossetninger som gjentas om igjen og om igjen. At det er sammenheng mellom musikkstil og teksters innhold er vanskelig å komme bort fra.

Samlende?

Mange i NLM har vært opptatt av at ledere må opptre samlende. Når nye ledere skal ansettes, er det et viktig spørsmål om vedkommende er en samlende leder. Det er tid for å spørre: Samlende overfor hvem?

GF og UL har ikke vært samlende de siste årene. De har samlet mye folk, men mange misjonsvenner har også trukket seg unna. De kan ikke være med på det opplegg som når dominerer stormøtene. Andre reiser for å ta ansvar, men forlater møtene med sorg i sinn.

Veien fram

Personlig er jeg urolig for den nye kurs som er blitt dominerende på stormøter og i enkelte forsamlinger. Det er trist at musikken skal splitte misjonsfolket, slik vi nå ser. Stormøtene skulle være til åndelig inspirasjon og fornyelse. For mange oppleves det nok slik, mens mange av oss andre er urolige og bekymret for en forskyvning i innhold. Jeg deler også uroen for den stadig større plass lovsangsavdelinger og konserter får når vi samles. Det er forkynnelsen av Guds ord som må vike plass.

Jeg har mer enn 30 års erfaring med misjonsarbeid blant ungdom. Min opplevelse er at mange ungdommer ikke er så opptatt av å få inn så mye nytt. Presset er ofte kommet ovenfra, fra ungdomsledere i foreldregenerasjonen. Dessverre.

Hvor går så veien videre? Jeg har ikke noe klart svar. Kanskje har vi kommet så langt at vi ikke kan finne en form som alle kan leve med. Kanskje må vi ta konsekvensen av dette og ha en form på formiddag og en annen om kvelden på GF? Kanskje bør vi arrangere to landsstevner for ungdom. Ett med nåværende form, og ett i mer tradisjonell form? Vi trenger å snakke sammen, men først og fremst å be over en åpen Bibel: Herre vis oss DIN vei!