Skatter i himmelen

En svensk sang sier det på denne måten: «Det betyr så lite her i verden om man mye eller lite har, blott man har sin Jesus med på ferden og har Gud i himlen til sin far.»

I Bergprekenen taler Jesus om å samle skatter på rett sted: «Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt 6:19-21)

Samle skatter

Jeg ser av og til på et amerikansk TV-program som heter «Skattejegerne», der noen antikvitetshandlere reiser rundt og kjøper inn ting til butikken sin. Ofte kommer de til barna til samlere der far og mor er døde, og så må barna rydde opp. Det er fullt av ting fra gulv til tak slik at det nesten ikke er mulig å bevege seg for bare ting. Andre ganger er det samlerne selv som har innsett at de er nødt til å kvitte seg med noe. Likevel er det nesten som tårene kommer fram når de må kvitte seg med ett par ting. Det er typisk eksemplar på det det bibelen kaller havesyke.

Det er rart med den samlemanien. Det er jo ikke noe ukjent fenomen. Jeg kjenner litt til den samlemanien jeg også. Jeg har altfor mange gamle bøker heime, men likevel er det vanskelig å la være å handle flere. Heldigvis er det uskyldig for de fleste av oss. Men ikke for alle.

I himmelen eller på jorden?

I en lignelse i Luk 12,16-20 forteller Jesus om en rik mann som hadde samlet i lader. Det står det slik: «Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin. Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle min avling i. Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods. Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?»

Denne mannen var en dyktig bonde som det hadde lyktes for. Det var ikke det som var problemet. Problemet var at han stolte på sin rikdom og glemte Gud. «Du kan ingenting ta med deg dit du går» sang Cornelius Vreeswijk. Derfor er det så avgjørende viktig å ha hjerteskatten i himmelen og ikke i de jordiske ting. For «der din skatt er, der vil også ditt hjerte være» hørte vi i Matteus 6.

Jesus er rik nok

Det står et fantastisk flott vers i Rom 10,12: «Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham.» Jesus er rik nok for alle! For deg og meg. Dessverre er det så mange som er så opptatt med disse jordiske ting, at de glemmer eller blåser av de himmelske skatter. Men for den som får se at ingen av mine skatter kan berge meg til himmelen, tvert imot, alt mitt er smittet av synd; Han vil i sin hjelpeløshet påkalle Jesus og Jesus er rik nok for alle som påkaller ham.

Paulus minner i Efeserne 1 om hvilke skatter den har som samler skatter i himmelen: Du som har din skatt i Jesus har del i all åndelig velsignelse, du er utvalgt i Kristus, du har fått barnekår, du har forløsning ved Jesu blod, syndenes forlatelse, du har nåde i rikt mål, du har Den hellige Ånd som pant.

Det fantastiske med de himmelske skattene er at de allerede er betalt. Antikviteter kan være skikkelig dyre. De himmelske skattene annonseres det for på denne måten: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (Jes 55)

Den som har Jesus, er uendelig rik og har det aller beste i vente heime i himmelen. Det gjelder enten du har mye eller lite her på jord. Har du ikke Jesus kan du være den rikeste her på jord, men likevel uendelig fattig. For den som ikke har Jesus har en evig fortapelse i vente.

Derfor oppmuntres vi til å samle skatter i himmelen, hos Han som er rik nok for alle som påkaller ham. Jeg er så glad for at jeg har funnet den skatten.

«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt 6:19-21)

 

(Andakt på personalsamling Gjenbruk 03.06.25 – lett redigert)

Pensjonist – takk misjonsvenner!

Fullt hus på Moi bedehus på det siste møtet før jeg ble pensjonist.

Misjonsfolket ved Arvid Skåland overrakte en platte med et

fint bibelvers. (fot Svanhild Kittang)

Søndag 1. juni 2025 hadde jeg mitt siste møte som ansatt og går dermed over i pensjonistenes rekker. Det er stor grunn til takksigelser.

Jeg kan se tilbake på til sammen 39 år som ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband. Selv om jeg ble født inn i organisasjonen og har hatt den og bedehuset som min åndelige heim hele livet, var det langt fra opplagt at organisasjonen også skulle bli min arbeidsgiver. Men slik ble det altså og jeg står i stor takknemlighetsgjeld til misjonsfolket landet rundt.

Her og nå er det først og fremst maktpåliggende for meg å uttrykke min store takknemlighet for tillit, forbønn, omsorg, gjestfrihet (overnatting i mellom 150-200 ulike heimer), vennskap og åndelig fellesskap i misjonens tjeneste. Først og fremst går takken til min Herre og Frelser. Det er nåde å få tjene. 

Ved en slik milepel er det naturlig å se litt tilbake og minnes. Jeg tar med en liten oversikt over de steder jeg har fått ha min tjeneste:

Orient AS sin butikk i Nedre Holmegate 7. I min tid lå administrasjon

 for Orient og NLM og lager for Orient i bygget bak, Øvre Holmegate 8.

(foto Stavanger Byarkiv)

Orient AS 1981-82

Min første arbeidsgiver var misjonens bedrift Orient AS. Jeg hadde vært i militære i 1980-81 og dimitterte i september. Planen var å begynne på lærerskolen høsten 1982, og jeg trengte derfor noe å gjøre den kommende vinter. Jeg oppsøkte Øvre Holmegate hvor Orient sitt kontor og lager var lokalisert, sammen med en butikk og misjonens kretskontor. Sjefene ved Orient Leif Hjelleset og Torbjørn Bø var straks velvillige, og jeg fikk arbeid umiddelbart.

Orient importerte varer fra fjerne himmelstrøk, ikke minst fra Hong Kong. Varene ble solgt videre både til egne butikker og julemesser, men også til «vanlige» butikker. Min arbeidsplass ble på lageret, under ledelse av Gerd Jøssang. Vi var 3-4 ungdommer som pakket og kjørte ut varene.

Siden Orient var samlokalisert med kretskontoret, hadde vi lunsj sammen med dem og også felles personalsamlinger. Det var Arthur Kråkenes som var kretssekretær og Geir Sandvik ungdomssekretær. Denne vinteren ble også misjonens radio, Nytt Liv Media, startet og store deler av staben både på Orient og kretskontoret sto utfor studio da Geir Sandvik ledet den første sendingen. Det var en flott start på yrkeslivet og jeg er takknemlig for disse måneden der jeg fikk komme litt på innsiden av arbeidet i Stavanger krets.

Fra Utsyn nr.12 1986

Barne- og ungdomssekretær Stavanger krets NLM 1986-91

I 1982 ble jeg valgt inn i barne- og ungdomsnemnda (BUN) i kretsen, og jeg var medlem der fram til 1986. Dermed var på sett og vis livskursen satt. Det skulle bli ulike leder- og forkynnerstillinger i misjonen resten av livet. I BUN var blant andre Lars Gaute Jøssang og Andres Sørbø ledere. Da jeg var ferdig med lærerskolen, og så vidt hadde begynt i en lærerstilling på Tau fikk jeg kall fra NLM til å bli barnearbeider, det vil si forkynner for barn. Jeg fikk etter lang betenkningstid ro og mot til å svare ja. Da svaret nådde kretsstyrets bord, lå det også en oppsigelse fra Geir Sandvik i deres sakspapir. Dermed gjorde kretsstyret om kallet mitt og ba meg bli kretsungdomssekretær.

Barne- og ungdomsnemnda 1987 (foto privat)

Mimretreff for gamle og nye barne- og ungdomsarbeidere i Stavanger

krets heime hos Gurine Bø ca.1987. (foto ukjent)

Jeg svarte ja og begynte 1. mai 1986. Det ble fem veldig rike år i barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Stillingen innebar personalansvar for de som reiste som barne- og ungdomsarbeidere, jeg skulle legge reiserute for disse, skaffe talere og ledere til utallige foreningsbesøk, leirer og helgearrangement, selv ha andakt i lag og foreninger m.m. Det ble mest kontorarbeid og leder på leir og mindre med forkynnelse. Sjefen min i disse årene var Kåre Eidsvåg. Vi dro veldig godt sammen og jeg er svært takknemlig for tiden med Kåre som leder. De siste årene møtte jeg også fast i kretsstyret og da var Reidar Bjørkvik og Håkon Helgøy styreformenn. Dette var fem veldig rike år.

Ny kretssekretær i Drammen krets (Utsyn nr.25 1991)

Kretssekretær Drammen krets 1991-96

Sommeren 1990 fikk jeg kall fra Drammen krets til å bli kretssekretær. Dette kom veldig overraskende på meg og jeg var ikke klar til å svare ja. Men kallet skapte en uro og da spørsmålet kom på nytt, svarte jeg ja. Det ble oppstart 1. august 1991. Drammen krets var en liten krets målt i antall ansatte og foreninger. Geografisk dekket den hele Buskerud fylke og de to nordligste kommunene i Vestfold.

Det ble en bratt læringskurve for den nye kretssekretæren. Selv om jeg hadde vært involvert i mye de fem årene i Stavanger, var det like vel noe annet å ha det øverste administrative ansvaret for arbeidet i kretsen. Jeg var heldig og hadde dyktige medarbeidere på kontoret, som var til stor hjelp. I tiden i Drammen var Laurits Sveaas Braathen, Øivind Andersen og Johannes Mjølsnes formenn i kretsstyret i tiden jeg var kretssekretær.

Deltakere på kretsmøtet for Drammen krets NLM på Hurdal Verk

midt på 1990-tallet. (foto Ove Sandvik)

Fra ei bibelhelg på Nakkerud leirsted. (foto Ove Sandvik)

I tillegg til arbeidet på kretskontoret, hadde kretsen to leirsteder og var medeier i Hurdal Verk Folkehøgskole og Kvitsund Gymnas. Dermed fikk jeg også et lite innblikk i arbeidet ved disse institusjonene. Som fersk kretssekretær fikk jeg mye og god støtte og råd fra kollegaen min i Vestfold, jørpelendingen Stein Ingvar Kalviknes. Jeg opplevde de vel fem årene i Drammen krets som gode år. Noen spenninger var det nok, men jeg er takknemlig for de mange gode venner jeg fikk rundt om i kretsen.

Noen forkynnere på kurs i Oslo. (Utsyn nr.1 1996)

Kretssekretær Troms- og Finnmark krets 1997-2003

Etter noen år i Drammen, tok kretsstyret i Troms- og Finnmark uformell kontakt med spørsmål om jeg kunne tenke meg å overta som kretssekretær i deres krets. Siden jeg hadde et varmt hjerte for Nord Norge (ei søster med familie bosatt i Finnmark), var det ikke en fremmed tanke for meg. Ledelsen ved hovedkontoret støttet ikke dette skiftet, men kretsstyret sto på sitt og slik ble det.

Fire tidligere kretssekretærer i T&F krets. F.v. Vegard Svensen,

Olav Vegge, Ove Sandvik og Egil Skutlaberg.

(foto ukjent)

Personalsamling på Skohus. (Foto ukjent)

I snøstorm kjørte jeg nordover i januar 1997 og fikk 6-7 gode år som leder i vår nordligste krets. Geografisk var kretsen enorm, men det var ikke mange foreninger og preikeplasser. Jeg trivdes veldig godt og reiste mye rundt både i Troms og Finnmark. I tillegg var det to skoler, Nordborg og Fjellheim, to leirsteder og en soldatheim som lå i kretsen og som jeg ble mye involvert i. Ikke minst gjaldt det Fjellheim bibelskole hvor jeg ble valgt til formann i skolestyret høsten 1997, var styreleder til 2002 og gikk ut av styret i 2003. Gunnar Bråthen var rektor i de fleste årene jeg var styreleder, etter han overtok Thor Fremmegård.

Fra ei møteuke som Jan-Tore Olsen og jeg hadde i Kautokeino.

(foto Ove Sandvik)

Ett av kulla på Fjellheim bibelskole (foto Ove Sandvik)

Det var Jan Ole Berntsen som var formann i kretsstyret da jeg ble kalt til denne kretsen. Senere overtok Alf Traasdahl, Thor Fremmegård og Per-Inge Søreng. Etter perioden som kretssekretær, fortsatte jeg ett år som forsamlingsarbeider ved Fjellheim misjonsforsamling. Det var et veldig inspirerende år, der jeg blant annet fikk samarbeide med mange positive ungdommer. Tanken var å være ved Fjellheim i to år, men etter ett år ble jeg sterkt oppfordret til å gå inn i en stilling lengre sør. Denne gang var det ledelsen ved hovedkontoret som presset på. Det var ikke med lett hjerte jeg svarte ja til å forlate landsdelen og de gode medarbeiderne i kretsen.

Kretsstyret Namdal og Sør-Helgeland krets. F.v. Magnar Namsvatn,

Bjørn Olav Sørhus, Eirik Himle, Georg Gjøra, Helge Hamre

John Erlandsen og Ingfrid Østvand. (foto Ove Sanvik)

Kretssekretær i Namdal og Sør-Helgeland krets 2004-2010

Namdal og Sør-Helgeland krets trengte sårt en ny kretssekretær og selv om jeg trivdes veldig godt i nord, fikk jeg altså ro for å svare ja til dette kallet. For første gang i mitt liv kunne jeg flytte inn i min egen bolig. Den lå på Spillum i Namsos. Også denne kretsen var geografisk stor, men oversiktlig i antall møteplasser. Kretsen var teologisk konservativ, så slik sett følte jeg meg også hjemme. Formenn i kretsstyret i min periode var Knut-Eirik Himle og Georg Gjøra.

En av mine første arbeidsoppgaver var å selge kretsens eneste leirsted. Vedtaket var fattet før min tid, men det ble mitt ansvar å gjennomføre salget. Kretsens andre institusjon var Val videregående skole. Også her ble jeg tidlig med i skolestyret, og ble styreleder etter et par år. Det var både utfordrende, spennende og veldig givende å være tett på skolen og utviklingen der. Ikke minst var det oppmuntrende at det nesten hvert år var elever som ble frelst. Rektorer i denne perioden var Johannes Sandstad og Kjartan Åsebø.

Kjekt å være med og syne i Namdal mannskor.

(foto ukjent)

Val videregående skole fikk en stor plass i mitt hjerte.

(Foto Val)

En utfordrende sak som tok veldig mye tid de siste årene var arbeidet med å slå sammen kretser til store regioner. Hovedstyrets forslag var å slå sammen Namdal og Sør-Helgeland krets og Trøndelag krets. Namdølene var ikke glade for dette forslaget og et nesten samstemmig kretsstyre ville heller nordover. Resultatet ble som hovedledelsen ville. Jeg hadde arbeidet aktivt for mitt kretsstyrets syn, og ble nok litt upopulær i Oslo av den grunn. Sammenslåingen skjedde formelt fra 1. januar 2011, så jeg fant det naturlig å avslutte i Namsos sommeren 2010.

Felleslagets bussturer ble satt stor pris på. Her fra Solgry i 2018.

(foto Ove Sandvik)

Områdeler Flekkefjord Felleslag 2011-2018

Misjonen hadde ikke noen stilling til meg sommeren 2010. Så da jeg ble tilbudt stilling som lærer ved Dalane kristne skole (DELK) i Egersund, takket jeg ja til det. Det ble et veldig krevende år, så jeg bestemte meg for ikke å fortsette som lærer. Før jul 2010 fikk jeg spørsmål fra Flekkefjord Felleslag om å overta som områdeleder etter Kjell Trodahl som ble pensjonist i april 2012. Jeg takket ja til dette kallet og reiste som forkynner Region Sørvest fram til jeg formelt overtok i april 2012. Fra 1. januar 2012 fikk jeg også ansvaret for å legge forkynnernes reiserute for hele regionen.

Det ble noen veldig gode år i Flekkefjord-området, med bopel på Moi. Jeg fikk være med å starte gjenbruksbutikk i Kvinesdal i 2012 og ble butikkens første styreleder. Det er to leirsteder som ligger i dette området. Tonstadli ligger direkte under regionen, så der var jeg lite involvert. Ersdaltun er et ubemannet leirsted som jeg var mye involvert i, både i styret og ved arrangement. Styreledere i Felleslaget i denne perioden var Arild Løvås, Per-Øistein Rogstad og Sigmund Stenberg.

Moi musikklag (foto ukjent)

Kjekt å bli gratulert med ny Gjenbruksbutikk av ordføreren i 

Kvinesdal Per Sverre Kvinlog. Jeg var styreleder da butikken åpnet. 

T.v. grunder Sveinung Lianes (foto ukjent)

Helt uventet ble jeg fremmet som kandidat til valget av medlemmer av regionstyret ved et benkeforslag på årsmøtet i juni 2011. Og enda mer overraskende ble valgresultat, jeg ble valgt til 1.varamann og ville dermed møte fast i styret. Året etter ble jeg valgt til fast styremedlem og var med i styret til jeg selv valgte å ikke stille opp igjen i 2016. De to siste årene var jeg også medlem av regionstyrets arbeidsutvalg.

Veldig mye av regionstyrets tid i min periode gikk med til å finne nye regionledere. Birger Helland sluttet i 2012 og Hans Bergane overtok. Hans var i stillingen i to år, og etter han ble Birger Helland konstituert i ett år. Ernst Jan Halsne ble så ansatt i 2015, men måtte gi seg etter ett år, Neste mann ut, Kolbjørn Bø, ble heldigvis værende i en lengre periode. Styreformenn i min periode var Raymond Bjuland og Egil Svela.

Regionstyret 2014-2015 (foto ukjent)

Forkynner Region Sørvest 2018-2025

Jeg begynte å kjenne på en uro høsten 2017 om at det var tid for å overlate områdeledervervet til andre. Samtidig var det også behov for hjelp og støtte til min gamle mor på Jørpeland. Jeg ba derfor om avløsning, og ble bedt om å fortsette som forkynner og reiserutelegger i Regionen. Huset på Moi ble solgt og jeg flyttet inn i egen leilighet på Jørpeland.

I 2023 var det omlegging av strukturen i regionen, og jeg ble bedt om å vikariere i ett år som områdeleder for området Midt i påvente av fast ansettelse av leder. Dette innebar også personalansvar for forkynnerne og Ungarbeiderne i dette området. De siste halvannet år før jeg ble pensjonist var jeg forkynner på heltid.

Fra stevne i Kjølvik. (foto Ove Sandvik)

Jeg har fått lede flere konfirmasjoner i Namsos og på Talgje.

Her fra Talgje 2024. (foto ukjent)

Pensjonist to år før tiden – hvorfor?

Når jeg tenker tilbake på alle disse gode årene i Herrens tjeneste gjennom NLM sitt misjonsarbeid, er det to ord som står for meg. Ordene nåde og takk. Det er nåde å få være med i tjenesten i Guds rike. Jeg kjenner derfor på stor grunn til takk når det lønna arbeidslivet nå er avsluttet. Først og fremst en takk til Gud som gav kallet. Men også en stor og varm takk til misjonsfolket og de mange ansatte medarbeidere jeg har fått tjene sammen med.

Det har vært et stort og ufortjent privilegium å få stå i en så rik og variert tjeneste, selv om jeg mange ganger har følt jeg har gått i for store sko. Jeg er ikke minst takknemlig for all forbønn, åndelig og menneskelig omsorg og stor tillit. Jeg har fått venner over hele landet som jeg tenker på med glede og varme.

På en av de mange talerstoler jeg har fått forkynne Guds ord fra.

Likevel velger jeg altså å pensjonere meg to år før tiden. Den konkrete grunnen til det er det som skjedde på GF 2022. På 1990-tallet sto en sterk strid i NLM om det såkalte tjenestedelingsprinsippet. I 1997 ble GF åpnet for kvinner ved et kompromissvedtak. Etter den tid var det lenge dørgende stille om saken på overflaten, men i det stille ble dette prinsippet stadig uthulet ved at nye stillinger og tillitsverv som før var tillagt eldstefunksjon ble åpnet for kvinner.  Jeg opplever at etter vedtaket i 2022 som åpner for kvinner i hovedstyret (sentralstyret), er dette prinsippet kun et nesten tomt skall.

Under GF bestemte jeg meg derfor for at dette var min siste GF og å undersøke muligheten for å gå av med pensjon før GF 2025. Jeg fikk råd fra en pensjonsveileder om at jeg burde vente til jeg var 65 år. Det blir jeg nå i juni, så da passer det fint å gjøre det i forkant av årets GF. Jeg kjente og kjenner meg utmattet av å kjempe mot strømmen i egen organisasjon og samtidig skulle være noenlunde lojal mot arbeidsgiver.  Når regionårsmøtet 2024 i Sørvest vedtok å følge GF sin linje mot regionstyrets innstilling, opplevde jeg det som en bekreftelse på at det er rett å gi meg nå.

GF 2022 var den direkte årsaken til at jeg pensjonerer meg før tiden. Men det er også flere andre utviklingstrekk i misjonen som uroer. Det vil jeg ikke si mye om her, men vil bare peke på et forhold som uroer ikke så lite. Da jeg startet som ansatt i NLM, var det en stor flokk med forkynnere. Nå er det kun noen få igjen. Og selv om det er få forkynnere, sliter regionen med å fylle opp reiserutene. NLM var en forkynner- og vekkelsesbevegelse. Er vi det lenger?

Gode venner og kollegaer fotografert på GF 2009.

F.v. Turid Rørmark, Øyvind Rott, Aud og Brynjulf Hoaas

og Trond I. Kristoffersen. (foto Ove Sandvik)

Jeg kommer ikke til å forlate NLM. Jeg vil ikke lenger engasjere meg sentralt eller regionalt, men vil være med lokalt på bedehuset, på gjenbruk m.m. Jeg vil også ta ett og annet møte rundt om, om det er noen spør. Dette er en høyst personlig beslutning, og det ligger ingen oppfordring til andre om å handle på samme måte. Etter GF 2022 skrev jeg at det kjentes som om NLM-skuta la fra kai og jeg ble stående igjen på kaien. Det er ingen god følelse, men jeg må følge min overbevisning.

Jeg har nettopp på nytt lest gjennom J. F. Løvgren sine vekkende romaner. I boka Ferjestedet skildrer han en eldre tilsynsmann i frikirken. Denne gir Løvgren følgende omtale: «De kalte tilsynsmannen for bremseklossen. Det var nok mest den yngre generasjon som syntes han bremset for fremgangen i kirken. Denne generasjonen mente at samfunnet var på veg oppover, og at tilsynsmannen hang igjen. Han selv syntes kirken var på veg nedover, og at han forhalte undergangen ved å trekke i bremsen. Det var ellers merkelig at det kunne være meningsforskjell om hva som var ned og hva som var opp. Men her var synet virkelig nokså delt.» Det er ikke fritt for at jeg kjenner meg litt igjen i denne bremseklossen.

Hilsen fra misjonsvennene på Moi og Sira.

(foto Ove Sandvik)

Har du mistet matlysten?

Fra Gyland bedehus (foto Sverre Jakobsen)

I Joh 15,3 står det: «Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.» Frelsen formidles gjennom det forkynte ord. Det bør få konsekvenser for våre prioriteringer.

Paulus var allsidig i sin forkynnelse. Han hadde forkynt hele Guds råd, forsikret han lederne i Efesus. Likevel var det noe som var med gjennom all forkynnelse. Det sier han til menigheten i Korint: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» 1Kor 2:2

Under Guds ords forkynnelse blir synderen avslørt som fortapt. I denne stillingen er det kun et hjelpemiddel eller virkemiddel som kan berge den fortapte, og det er forkynnelsen av evangeliet. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» 1Kor 1:18

Det er fantastisk at Gud har ordnet med formidlingen av frelsen på denne måten. Du hører evangeliet forkynt og Ordet har ved Den Hellige Ånd den kraft i seg, at det kan føde på ny en fortapt synder. «Det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Videre understreker teksten om vintreet at det er samme vei til fornyelse i kristenlivet og for å bære frukt. «Bli i meg», sier Jesus. Den kristne trenger å høre forkynnelsen av evangeliet om igjen og om igjen. Det er den himmelske mat.

                                                         Stavanger Aftenblad 31. januar 1987

Vasser i forkynnelse?

Med denne begrunnelse har forkynnelsen vært prioritert på bedehusene. Misjonsorganisasjonene avløste hverandre med å arrangere møteuker. Og vekkelsen kom med kortere eller lengre mellomrom.

På 1980-tallet begynte noen gamle klagetoner å få forsterket oppslutning. I Sinaiørkenen klaget Israelsfolket på «den usle maten». Nå var tonen at vi måtte kutte ut mye av forkynnelsen. Ei overskrift i Stavanger Aftenblad 31. januar 1987 illustrerer dette: «Noen steder vasser folk i møter». Teksten forteller om åndelige ledere som syntes det var alt for mange møter på bedehusene.

Omtrent samtidig kom det ut ei bok, «Der du er», som hadde en god hensikt å oppmuntre Guds barn til å være kristne i hverdagen, ikke bare på bedehuset. Samtidig gav boka folk god samvittighet for å kutte ut møter. Oppfordringen var å kutte ut noen møter og heller prioritere tid med ikke-kristne. Vi hørte derimot ikke at vi kunne kutte ut noen filmer på fjernsyn, noen joggeturer, noen sydenturer o.l. for å prioritere samvær med de som ikke er frelst.

En sang i Sangboken er også blitt misbrukt i dette henseende. I sangen står: «Akk, han ser at mange sjeler fråtser ved hans bord, mens de arme hedning træler, hører ei et ord.» En sterk forkynnelse av hedningenes nød som ikke har Guds ord. Men så er uttrykket «fråtser ved hans bord», dessverre blitt misbrukt som et argument for å ikke ha så mye møter i Norge, men heller prioritere ytremisjon.

Kan vi fråtse ved Guds bord? Kan vi vasse i forkynnelse? Vi finner ikke antydning til noe slikt i Guds ord. Tvert imot. I Bibelen blir vi oppmuntret til stadig å høre mer. Vi trenger gode høre- og lesevaner. For troen kommer av forkynnelsen vi hører og forkynnelsen kommer ved Guds ord.

Møteuker avleggs?

Døgnet har 24 timer. Er det feil prioritering å bruke en av dem, noen dager i uka, på å høre om Jesus og hans frelsesverk? Det har vist seg at Ordet mange ganger trenger tid for å nå inn i hjertene. Møteuker og gjerne to ukers møteserier har derfor vært nødvendig og tjenlig for å få et åndelig gjennombrudd.

De siste 30 årene er det i hovedsak vært ImF og NLM av de større misjonsorganisasjonene som har opprettholdt møteuker på bedehusene her i Rogaland. Nå har antall møteuker og antall forkynnere blitt redusert dramatisk også der.

Fruktene etter reduksjonen av møteserier på bedehusene er merkbare. Selv om vi ikke har grunnlag for å si at den drastiske reduksjonen av møter på bedehuset er eneste årsak til at vi så godt som ikke har hatt vekkelser de siste årene, er jeg overbevist om at en viktig årsak finnes her.

I en tale offentliggjort på internett, understreker Johannes Kleppa noe av det samme. Han sier at den stor krise i vårt land ikke først og fremst er abortlov og kjønnsnøytral ekteskapslov. Nei, «den store krise i vårt land er at Guds eget folk i så liten grad er i den kristne forsamling og hører Guds Ord!» Jeg tror han har et viktig poeng.

Når Guds folk mister åndskraft, får det også ringvirkninger ut i folket. Da mister saltet sin kraft og lyset forsvinner under karet. Jeg frykter for at det er dette vi ser skjer i vårt land i dag.

Gi dere dem mat!

Guds folk trenger åndelig mat. De ufrelste trenger å høre forkynt syndens alvor og Jesu fantastiske frelsesverk på korset som eneste frelsesvei for den som har tenkt seg til himmelen.

Da er ikke veien å gå og skjære ned på serveringen. Da er det ikke tid for å kutte ut møter. Da er det tid for å servere mer mat. Da er det tid for å forkynne det sentrale budskapet om korset som Guds kraft til frelse for hver den som tror. Da er det tid for å tilby solid opplæring i Guds ord, med sentrum i dette «ordet om korset».

La oss be om en åndelig oppvekking på våre bedehus. Folk holder på å sulte i hjel mange steder. Til sin unge medarbeider Timoteus oppfordret Paulus: «Forkynn Ordet!». Til apostlene som nettopp var sluppet ut av fengslet sa engelen: «Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket!» (Apg 5:20)

Det er ikke inn i vår tid med «all denne preikingen». Det er derfor svært oppmuntrende å merke en økt hunger etter Guds ord blant en del unge. Det gir lyse utsikter i ei mørk tid. La oss med frimodighet gå mot strømmen og arrangere møteuker og møteserier.

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft… For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

(Lett revidert artikkel fra mai 2017)

Hva vil den englekledde fiende?

(Illustrasjon: norea.no)

Det hører med at den englekledde fienden får sjeler som alt har smakt de himmelske gaver, til å bli lei av Ordet om Kristus. De går trette av den lære som tjener til gudsfrykt, og får lyst på noe nytt. Noe som kan føre den høyere og videre inn i de store åndelige hemmeligheter.

Dette er et sitat av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. Han fikk forkynne Guds ord til frelse og oppbyggelse, vekkelse, formaning og dom. Under følger noen flere sitat som du gjerne må tygge litt på:

-Fienden vil føre den kristne i fall, helst store fall. Men han begynner disse storverk med noe ganske smått. La deg ikke lure.

-Alt for mange har aldri sett seg selv som fortapte syndere, derfor er de aldri blitt grepet av Jesu store kjærlighet. De er opptatt av sin egen åndelighet, de holder seg til Jesus for den åndelige rikdom de venter av ham, men Jesus er ikke hovedsaken for dem. Dette er den fineste fariseisme som eksisterer.

-Tegnet på at forherdelse er inntrådt, er at synden plager deg mindre og mindre. Du får mindre bruk for nådestolen, mens du blir mer og mer sterk i din tro, modig, selvklok og sikker.

-Den som vil vær predikant eller lærer og ærlig og oppriktig forrette sitt embete, han får derfor hendene fulle. Han skal forkynne Guds ord rent og klart, formane, be og våke, så at ikke djevelen skal få vekke skadelige partier og hindre han i tjenesten. Han må også be at han ikke selv må bli sår eller utålmodig over verdens utakknemlighet og onde tunger. Dertil må han stride med sitt eget kjød og med djevelen for å bli bevart i troen.

-Når det gjelder vårt liv, skal vi være engstelige og nøyeregnende, men her er vi som regel sikre og lettsindige. Men når det gjelder det å tro nåden hos Gud, skal vi være fri og trygge på Kristi fortjeneste. Men da er vi som regel alt for bundet og redde.

-Når en lir mere ved andres feil enn ved sine egne, da gir det grunn til å spørre om en virkelig hører til de grener som Herren renser.

-Åndens første frukt er kjærlighet. Denne kjærlighet blir til når Gud forlater syndene, og vi mottar Guds barmhjertighet.

-Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra ett sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg.

-Hvordan preke til helliggjørelse? Jeg vet ikke noen bedre vei til å preke til helliggjørelse, eller rettere virke til helliggjørelse, enn troens forkynnelse.

-Til den levende Kristi menighet, Jesu Kristi legeme, hører alle som i sin synde-elendighet, stor eller liten, har søkt etter frelse og til slutt funnet sin eneste trøst, sitt liv og sin salighet i Frelseren, bare i Frelseren. Han, Han, er da den eneste som gir hjertet fred, og som de lengter etter. Hjertets største sorg opplever de når de ikke finner Ham. Og den største gleden har de når Han er nær. Se, dette er kjennetegnet på bruden.

-Syndenes forlatelse gjelder alle synder, ikke bare tenkte og oppdiktede, men virkelige. Ikke bare små, men også store, ikke bare håndens og tungens synder, men også hjertets og tankenes. Ikke bare forbigagne, men også de nåværende, og som Luther så dristig sier: «Ikke bare de overvunne og avlagte synder, men også de som ennå er sterke og mektige i meg.»

-Til en rett syndserkjennelse hører en sann omvendelse. Ånden må få gjøre sin gjerning i hjertet, så en er bedrøvet over sin synd, fordi den er en forbrytelse mot Gud. Og derfor må en utøse sitt hjerte for Herren, bekjenne sin synd og be om tilgivelse.

Mislykket misjonær med rike frukter - Brødrevennen Niels Johannes Holm

Maleri av en predikant og hans forsamling av den danske 

kunstner Anna Ancher. Det finnes dessverre ikke bilde eller 

tegning av Niels Johannes Holm.

Det som i menneskers øyne kan se lite og smått ut, kan se helt annerledes ut i Guds øyne. Han kaller dem som ingen ting er, og velsigner gjennom sitt ord.

En dansk misjonær kom til Norge i 1820. 14 år senere reiste han tilbake til Danmark trett og mismodig. I menneskers øyne kunne det se ut til å være et mislykket misjonærliv som ble avsluttet. I ettertid ser en at tjenesten hans bar rike frukter som til og med førte til velsignelse for lille Jørpeland.

Misjonæren het Niels Johannes Holm og ble født i veldig fattige kår i nærheten av byen Ribe helt sør i Danmark. Det var lite som i hans oppvekst tydet på at navnet hans skulle bli husket både i Norge og i Danmark i over 200 år.

Oppvekst sør i Danmark

Niels Johannes Holm ble født i Sønder Farup som ligger sju kilometer sørvest for byen Ribe. Fødselen skjedde 3. mars 1778 klokken ti om kvelden og foreldrene var Karen Nielsdatter og Johannes Clausen. Faren arbeidet som skredder, men dette gav lite inntekter. Niels Johanns vokste derfor opp i fattigdom. Foreldrene ble gift i 1770 og bodde den første tiden i Højer, helt på grensen til Tyskland i vest. Senere flyttet de litt lenger nord til Særbæk og videre nordover til Sønder Farup før Niels Johannes ble født.

Niels Johannes var nummer fire av åtte søsken, hvorav fire døde som små. Da han var åtte år gammel flyttet foreldrene på nyt, denne gang til øya Syld som nå tilhører Tyskland. Her bodde familien i to år før de flyttet tilbake til Sønder Farup i 1786.

Christiansfeld sett fra lufta. (foto Kolding museum)

14 år før Niels Johannes ble født, døde den kjente biskopen i Ribe Hans Adolph Brorson. Han var pietist og preget mye av kristenlivet i Sørvest-Danmark. I 1773 ble Christiansfeld brødremenighet startet. Christiansfeld ligger fem mil rett øst for Ribe. Også brødrevennene satte sitt tydelige preg på kristenlivet i Danmark. Han som var prest i prestedømmet hvor Sønder Farup ligger var brødrevenn. Det samme var Niels Johannes sine foreldre, som ofte var i prestegården i Hviding for å delta på prestens samlinger søndag ettermiddag. Og Niels Johannes og søsknene var med foreldrene på samlingene.

Den åndelige samtalen var et kjennetegn ved brødrevennene som preget Niels Johannes. Så snart noen av vennene treftes ble samtalen penset inn på åndelige spørsmål. Det var stor åpenhet og gjestfrihet blant medlemmene. Hadde noen av dem vært på besøk ved hovedmenigheten i Christiansfeld, kom de andre vennene på besøk for å høre hva som var blitt forkynt og også siste nytt. Da kunne stuen bli stapp full av folk.

I 1792 var familien til Niels Johannes igjen på flyttefot. Denne gang fikk de en leilighet like ved Tyrstrup kirke i Christiansfeld. Dermed var de midt i smørøye for virksomheten til brødrevennene. Akkurat da familien kom til Tyrstrup, kom det flere meldinger fra brødrevennenes misjonærer om vekkelser. Dette var med på å tenne og fornye misjonsgnisten blant menighetens medlemmer.

Niels Johannes var da blitt 14 år og måtte bidra til familiens underhold. Han fikk begynne i lære som hanskemaker og senere også som skredder. Men han hadde et vanskelig sinn og hadde ikke lett for å innordne seg. Han hadde derfor problemer med å få fast jobb.

Krevende ungdomsår

13. april 1794 var det tid for Niels Johannes å bli konfirmert. Han ønsket å bli tatt opp som medlem i brødremenigheten, men det lyktes ikke før 29. august 1796 i menigheten i Neuwied ved Rhinen. Han fikk imidlertid ikke gå til nattverd før i desember 1797. Før dette levde han et omstreifende liv, og søkte opptak i flere ulike menigheter både i Danmark og Tyskland. Hans egenhet og sta natur gjorde at han stadig kom opp i vanskeligheter.

Etter at han ble tatt opp som medlem, fant han venner som var jevngamle. Sammen med disse vennene levde han en livsstil som gjorde at de kom på kant med menighetens ledelse. Niels Johannes og flere av vennene hans var musikalske og det hendte de spilte til dans. Dette resultert i at Niels Johannes og flere av hans venner ble ekskludert fra menigheten 21. november 1801.

Kirkeneset i Christiansfeld (foto ukjent)

I 1805 kom han tilbake til Christiansfeld akkurat for sent til å treffe mor sin før hun døde. Heime fikk han arbeid som skredder og arbeidet med dette fram til 1808. Han ble ikke tatt opp igjen i menigheten før i 1816. Han hadde veldig god evner og studerte på både språk og andre fag. I perioden 1808-1813 var han huslærer først for barna til presten i Vigerslev på Fyn og deretter for prestebarna i Kolding. I 1812 døde også Niels Johannes sin far, og etter han arvet Johannes leiligheten og samlede verker av bøker utgitt av brødrevennene.

De tre neste årene var han medhjelper for presten ved lærerseminaret i Løjt ved Aabenraa. Han fikk ikke fast jobb, men fikk tatt lærereksamen etter selv å ha undervist vordende lærere ved seminaret. Han slet hele denne perioden med en indre kamp mellom et uryddig liv og ønske om å bli tatt opp i brødremenigheten igjen. Etter hvert fikk han mer tillit blant ledelsen i Christiansfeld og ble tatt opp igjen i menigheten 8. juli 1816.

Da han på ny var blitt en brødrevenn, ble han sendt som lærer til brødrenes kostskole i Fulneck i England. Her var han i fire år, og opplevde en gjennomgripende åndelig oppvåkning og fornyelse. På skolen underviste han i tysk, fransk og musikk, mens han på fritiden var søndagsskolelærer og predikant. Han ble en fengende forkynner som folk gjerne ville høre. I England fant han også henne han ville dele livet med. Det var svenske Marie Augusta Gierling.

Tegning av grev Zinzendorf som taler til folk fra ulike verdensdeler.

(foto snl.no)

14 år som misjonær i Norge

I 1820 var Niels Johannes blitt 42 år gammel. Den våren ble han sendt til Kristiania (Oslo) som hyrde for brødrevennene i Oslo og omegn. Han skulle også virke som misjonær. Marie Augusta og Niels Johannes reiste med båt fra Kolding til Drammen og ankom 13. mai. Fra Drammen gikk de til fots til Oslo og brukte to dager på den turen. Brødrevennene hadde et hus i Nedre Slottsgate hvor Holms bodde og hvor møtevirksomheten foregikk.

Det hadde vært brødrevenner i Norge fra omtrent 1730. Brødremenigheten, eller Herrnhuterne som de også kaltes, ble stiftet av greven og presten Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1727. De var sterkt Kristus sentrert i sin forkynnelse og hadde et markert misjonssyn. Den første kjente norske fra dette kirkesamfunnet var Cathrine Freymann som i 1730 samlet noen vakte til samlinger i Oslo. Denne flokken forble liten gjennom 1700-tallet. Like etter århundreskiftet kom to utsendinger til Norge fra Christiansfeld. Den ene slo seg ned i Vanse på Sørlandet hvor det var en liten flokk brødrevenner. Den andre het C. L. Clausen og ble forstander for brødremenigheten i Oslo og Drammen. Det var Clausen som Niels Johannes avløste i 1820.

En hilsen til et fadderbarn i Oslo fra Maria Augusta og Niels Johannes Holm

inne i et eksemplar av Holms sangbok Harpen (foto arneberge.wordpress.com)

På velkomstsamlingen for Niels Johannes og kona var omtrent 50 samlet. Da var det en del tilreisende fra andre steder, så forsamlingen i Oslo lå antakelig på rundt 30. Holm søkte med det samme han kom til Oslo, om å få lov til å ha disse samlingene til tross for konventikkelplakaten. Biskopen gav han lov til å ha offentlige samlinger kl.17.00 på søndager. Han oppsøkte også Hans Nielsen Hauge og opplevde møtene med han som positive. Hauge var også på besøk i Holm sin forsamling, men var noe mere reservert til brødrevennenes mer evangeliske forkynnelse.

Niels Johannes var ikke sterk helsemessig, men arbeidet likevel intenst. Godkjenningen fra biskopen til å ha møtene var ikke juridisk bindende så han søkte mer formelt til departementet om godkjenning av brødremenigheten og at han selv kunne få fortsette å forkynne. Han sendte søknaden sommeren 1821 og fikk svar året etter. Brødremenigheten ble ikke godkjent, men Holm fikk lov å fortsette med sine møter. I tillegg til møtene i Oslo, besøkte han også brødrevenner i Trondheim, Fredrikstad, Vanse og Stavanger.

Gabriel og Gustava Kielland (foto Rosfjord)

Samlingene i Oslo tiltrakk seg flere dyktige teologistudenter og ungdommer som tok annen utdannelse. Bant disse var ett par kamerater fra Stavanger, Gabriel K. Kielland og Søren Daniel Schiøtz. Begge ble tatt opp i menigheten til Holm og var brødrevenner resten av livet. Kielland ble prest først i Finnøy og senere i Lyngdal. Schiøtz ble fogd i Stavanger og Jæren og en sentral leder i brødrevennenes forsamling i Stavanger. Kielland var ofte på besøk i denne forsamlingen. Niels Johannes Holm var den første tiden en åndelig veileder for disse unge.

Forsamlingen i Stavanger var ikke stor, men lederne var markerte kristne personligheter. Kielland opplevde vekkelse på Finnøy og vikarierte også som prest i Strand. Han var også med da medlemmer i Stavangerforeningen startet Norges første misjonsforening i 1826. I Strand fulgte Ole Thoresen Svines (senere Barkved) og hans haugianske venner opp, og Norges tredje misjonsforening ble stiftet her i desember 1834. Strandbuen hadde tett kontakt med Kielland og brødrevennene i Stavanger.

Det var også brødrevennene i Stavanger som var pådrivere for å få startet flere norske bibel- og misjonsselskap. Sammen med haugianerne stiftet de et bibel- og traktatselskap på 1830-tallet som sendte ut kolportører og forkynnere, blant annet Ole Kallem fra Jørpeland. De hadde flere samtaler med John Haugvaldstad og hans haugianere om misjonens store sak. De fikk etter en tid overbevist de reserverte haugianerne om at det var Guds kall å drive misjon. Det norske misjonsselskap ble så stiftet i 1842 av haugianere, brødrevenner og noen positive prester. Det var også brødrevennene som starte Israelsmisjonen (1844) og Søndagsskolearbeid for barn. Dermed bar Niels Johannes Holm sin virksomhet rike frukter gjennom hans «disipler» i Rogaland.

Ole Kallem (foto wikipedia)

I Oslo gikk det derimot tyngre. Flere av Holm sine venner ble etter hvert preget av Grundtvig, noe som førte til større avstand mellom dem og Holm. En av disse var presten og salmedikteren Wilhelm Andreas Wexels. De to var nære venner de første årene, men det ble et skille mellom dem i 1831-32 da Wexels på grundtvigiansk grunnlag tok et oppgjør med brødrevennene. Men da Niels Johannes reiste fra Norge i 1834, hadde de fremdeles noe kontakt. Fem år etter at Holm hadde forlatt Norge sto en omtale Wexels hadde skrevet om sin venn i et tidsskrift og jeg siterer litt fra det han skrev (språklig forenklet):

«Holm er en mann med et oppvakt hode, adskillig kunnskap og varme følelser for Guds rikes anliggende. Hans muntlige foredrag om søndag ettermiddag besøkes av en del mennesker, vistnok ikke uten velsignelse. Så vel ved sitt muntlige vitnesbyrd som ved sine skrifter, har denne mann søkt etter beste overbevisning å virke til utbredelse av Kristi kjærlighets erkjennelse. Hans skrifter vil sikkert også kunne oppnå denne hensikt.»

Bilde fra sangboka Harpen 3. opplag 1850 (foto Ove Sandvik)

Annonse for et instrument som Niels Johannes Holm har funnet opp.

Dette instrumentet er til stor hjelp ved stemming av piano.

(Christiania Intelligentssedler 02.08.1828)

Som tidligere nevnt var Niels Johannes Holm musikalsk. Han spilte og sang, men han skrev også sanger og salmer. I 1823 gav han ut sangheftet «Tanker paa Hjemvejen» som inneholdt 32 salmer, mange av disse Holms egne. I 1829 var han utgiver av ei stor sangbok som han kalte «Harpen». Den hadde 366 sanger og også her var det mange som han selv hadde skrevet eller gjendiktet/omsatt fra andre. I bedehusenes sangbok er to av Holms sanger med, «Hvor salig er den lille flokk» og «Dei som med tårer sår». Begge disse ble først trykket i sangboken i 1829. Det var også i denne sangboken at adventssangen «Gjør døren høy» først kom på norsk. Salmen var fra 1642, men det var Holm som hentet den fram og omsatte og bearbeidet den. Han skrev til sammen 366 sanger og salmer i løpet av livet.

Niels Johannes Holm sitt misjonsblad Missions-Blad nr.5 1828.

Bladet ekeisterer enda under navnet Misjonsblad for Israel.

I tillegg til sangbøkene gav han også ut en rekke hefte med forkynnende innhold og også bøker for barn. Gjennom hele sitt virke hadde han en stor nød for at barna måtte få høre om Jesus. I 1827 gav Holm ut misjonsbladet «Det Norske Missionsblad». Bladet kom ut annen hver uke så lenge han var i Norge. I 1850 overtok fogd Schiøtz bladet og det ble et organ for Israelsmisjonen. Det skiftet navn i 1864 til «Missionsblad for Israel».

Øvert bilde av barneboka Holm gav ut i 1827. Nederst ei 

annonse for boka fra avisen Christiania Intelligentssedler 22.12.1827

Virksomheten i Oslo gikk tungt for Niels Johannes Holm. Han fikk etter hvert mye motstand. Dette skyltes blant annet at han ikke tok avstand fra svenskene i en tid der det var en sterk nasjonalfølelse i Norge og opposisjon mot unionen med Sverige. Holm sin kone var som nevnt svensk og Holm bad for svenskekongen på møtene sine. Etter hvert ble han fysisk og psykisk nedbrutt. På denne tiden var han med på et skipsforlis i Skagerak. To av passasjerene omkom, men Niels Johannes ble berget. Denne hendelsen førte til at de psykiske problemene hans forsvant.

I 1834 søkte han om å få flytte tilbake til Danmark og Christiansfeld. Denne søknaden ble innvilget og Niels Johannes, kona og deres adoptivsønn Johannes Christian forlot Norge. Niels Johannes var både trett og skuffet. Det som kunne se ut som et mislykket misjonsarbeid bar likevel rike frukter, ikke minst gjennom hans venner i Rogaland.

Niels Johannes Holm sin mest kjente sang

Hvor salig er den lille flokk. (foto Molland)

Siste år i Christiansfeld

De siste 11 årene av sitt liv tilbragte Niels Johannes Holm i hovedkolonien for brødrevennene i Christiansfeld i Danmark. Her hadde han ansvar for å forkynne Guds ord på kveldssamlingene. Søndagens gudstjeneste kl.11.00 foregikk på tysk så oppslutningen var ikke veldig god. Desto flere møtte opp på kveldsmøtene for å høre Niels Johannes, selv om han av en eller annen grunn talte på norsk. Han ble også tilbudt å bli prest i brødresamfunnet, men det avslo han. Han hadde ikke noe spesielt godt forhold til presteskapet.

I dette huset i Lindegade 14 i Christiansfeld bodde Niels Johannes Holm

og familien de siste årene. (foto udfordringen.dk)

Etter hvert lærte han seg flere språk og kunne både skrive, snakke og lese dansk, norsk, tysk, engelsk og fransk. Dette kom godt med når han skulle finne stoff til de tre misjonsbladene har redigerte. Det ene ble utgitt på tysk, ett var på engelsk og ett på dansk. Han gav også i denne perioden ut flere bøker.

I 1843 opprettet han Nordslesvigsk Missionsforening. Denne foreningen vokste raskt og skiftet senere navn til Brødremenighedens Danske Mission. Denne misjonsforeningen har nå kontor i Søstrehuset i Christiansfeld og driver misjonsarbeid både i Tanzania, Kongo og Albania.

Øverst ei minneplate over Niels Johannes Holm i Christiansfeld (foto wikipedia)

Nederst minnestøtten over Niels Johannes Holm (foto arkiv.dk)

Niels Johannes Holm døde 26.mai 1845 i Christiansfeld. Han ble 67 år gammel. Kona levde til 1866. De er begravet på Brødrekirkegården «Guds ager» i Christiansfeld. Den samtidige danske presten Koch skrev en gang om sine møter med Niels Johannes Holm: «Han var ikke høy av vekst, hadde så vidt jeg husker mørk hudfarge, svart hår og små, skarpe og mørke øyne. Han talte til meg bestemt og nesten umildt. I stua hans sto et bord hvor det lå fire forskjellige harpestrenger innrettet for buestrøk. Han og tre av hans venner spilt firstemmige koraler til Kristi pris når de kom sammen. Jeg hørte hans preken, men husker ikke noe av den. Hans uttale var ikke fin, den var eiendommelig og noe skrikende så langt jeg husker.»

 

Kilder

Bjarne Slapgard: Asbjørn Kloster (1959)

Carl Fr. Wisløff: Norsk kirkehistorie (1967)

Chr. Ihlen: Den norske Israelsmisjons historie i hundre år (1947)

Chr. Svensen: Robert Raikes. Søndagsskolens stifter (1930)

Dagny Johnsen: Avholdsarbeidet i Oslo (1937)

Einar Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre (1979)

Gunnar Skadberg: Madla i fortid (1996)

H. G. Heggtveit: Den norske kirke i det nittende aarhundrede (1912-20)

Helge Aarflot: Framtid for Israel (1995)

Ingar Hagen: Barnet i norsk kristenliv (1947)

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Jens Holdt: Niels Johannes Holm 1778-1845 (1937)

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland (1952)

John Nome: Demringstid i Norge (1942)

John Nome: Det Norske Misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv (1943)

Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand

Kjølv Egeland m.fl.: Stavanger på 1800-tallet (1975)

Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg

Marit Karin Alsvik: Lagård gravlund 1834-1984 (1985)

Ole Kallelid m.fll.: Avholdsbyen (1996)

Oscar Handeland: Fram kristmenn, korsmenn! (1963)

Oskar Skarsaune: «Israels venner» (1994)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

P. Ree Pedersen m.fl.: Festskrift til søndagsskolens 100-års jubileum 1844-1944 (1944)

Theodor Dahl: Jæren i syn og minne (1943)

Thomas Schiøtz: Den norske slekt Schiøtz 1769-1992 (2000)

Wilhelm Andreas Wexels: Tidsskrift for kirkekrønike og christelig theologie (1839)

Ætt og heim 1996 og 2013

byhistoriskforening.org

digitalarkivet.no

Folkekirken.dk/tro/salmer/forfattere

Henri Nissen: Historien om Niels Johannes Holm. Udfordringen.dk (2021)

Lokalwiki.no

Lokalhistorie fra Rogaland. Facebook gruppe ved Erling Jensen.

Marcus uib.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Snl.no

Sveaas.net

Wikipedia.no