Istedenfor

Gud er en hellig Gud. En Gud som ikke kan tåle synd. Derfor sier han i sitt ord at ikke noe urent skal komme inn i staden, inn i himmelen.

Gud er samtidig en kjærlig Gud. En Gud som elsker oss mennesker med en evig kjærlighet. Hans store mål med deg og meg er at vi skal være sammen med han i himmelen og ha det evig godt. Hvordan kan det skje når jeg er en synder? Da trenger jeg en stedfortreder. En som tok straffen for mine synder og levde et fullkomment liv i mitt sted.

Det var det kun Gud selv i sin sønn Jesus Kristus som kunne gjøre. Og han har gjort det! «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Det er min redning – og det er din!

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 24.10.2025)

Otto Aase – ungdommens venn

Aslaug og Otto Aase (foto Utsyn nr.18 2009)

Otto Aase ble frelst i voksen alder. Det tok ikke lang tid før det ble klart at han hadde ei spesiell nådegave til å nå de unge med Guds ord.

På et møte jeg var på for noen år siden fortalte en godt voksen mann om da han som ungdom var på leir på Tonstadli. Han hadde vokst opp i en kristen heim, men var kommet på avstand fra Gud. Samtidig kjente han på en uro angående sitt Guds-forhold.

En av talerne på denne leiren var ungdomsarbeideren i Stavanger krets av Misjonssambandet Otto Aase. Otto var frimodig til å snakke med de unge om Jesus. På vei til et av møtene på leiren kom Otto og la hånda på skulderen til denne ungdommen og spurte: Hvordan er det, har du fred med Gud? Otto sa ikke mer, men spørsmålet ble til et kall for ungdommen. Han fikk ta imot frelsen i Jesus og ble selv senere en forkynner av Guds ord.

Otto Aase (t.h.) og Sverre Egeland. (foto Utsyn nr.17 1972)

Ekte jærbu

Otto Aase var en ekte jærbu. Far hans het Tønnes Bernhard Toresen Aase og var bonde på Nedre Orre på Klepp. Tønnes ble født i 1868 og da han var 30 år gammel, ble han gift med Anna Margrethe Jonsdatter også hun fra Klepp. Anna Margrethe var ti år ynger enn Tønnes. Anna Margrethe og Tønnes var kristne og da det skulle bygges ny kirke på Pollestad i 1915 var Tønnes med i byggekomiteen. Han var også en periode aktiv i kommunalt styre og stell.

Otto ble født 23. september 1919 og ble hjemmedøpt 16. november. Som skikken var ble han tatt med til kirken for at dåpen skulle bli stadfestet av presten. Dette skjedde i Orre kirke 7. desember. I kirkeboken står det at gardbruker Enok Aase og kona Alida var faddere sammen med pike Johanna Aase.

Otto Aase sin far Tønnes Aase

Otto Aase sin mor Anna Margrethe Aase

(Begge foto Slekten fra Horpestad)

Otto ble den siste av barna til Anna Margrethe og Tønnes. De fikk til sammen ni barn og alle disse fikk vokse opp. Otto sine søsken var Torger (f.1899), Maren f.1902), Anna (f.1905), John (f.1906), Trygve (f.1909), Magna (f.1911), Bjarne (f.1913) og Sigrund (f.1917). Hele fem av søsknene emigrerte til Amerika.

Da Otto var fire år, valgte foreldrene å selge garden på Nedre Orre og kjøpte seg hus på Pollestad. Han ble konfirmert i Orre kirke 1. oktober 1930. Etter konfirmasjonen tok han blant annet framhaldsskole, var dreng på en gard på Orre og arbeidet på et gartneri på Hinna i 3-4 år. 

Otto Aase på vinterlandbruksskulen på Jæren 1944-45.

Otto bak nr.3 f.v. (foto Jærbladet)

Blomster og grønnsaker skulle bli hans yrke de kommende årene. Han fikk kjøpe et lite gardsbruk på Bryne. Dette ble tinglyst 27. november 1942, eiendommen ble kalt for Solås og prisen var på kr.8000,-. Otto satte opp tre drivhus på eiendommen. Han var 23 år da han ble selveiende gartner. Da han kjøpte eiendommen, var han fremdeles ungkar. Det ble etter hvert mye å ta seg av for en person. I 1946 valgte han derfor å sette inn en annonse i Jærbladet der han søkte etter ei husholderske.

Otto Aase nr. 2 f.h. sammen med "sykkelgjengen" på Bryne.

(foto Jærbladet 01.02.2010)

Idrettsmann på kretsnivå

Utenom arbeidet i gartneriet var Otto en dyktig mellomdistanseløper. Et søk i Nasjonalbibliotekets avissamling gir mange treff på Otto mellom 1945 og 1948. I august 1945 ble han nummer to i kretsmesterskapet på 800 meter, mens han ble nummer tre i et løp i september med tiden 2.19.00. I mai ble han juniormester i terrengløp i kretsmesterskapet på Skudenes. I 1946 ble han kretsmester på 800 meter med tiden 2.09.90. Samme året kom han på tredjeplass i Rogalandsmesterskapet på 400 meter med tiden 54,4, mens han vant på 800 meter med tiden 2.03.40.

Otto sitt navn fortsatte å være høyt på resultatlistene også de neste årene. I 1947 ble han omtalt av avisen Stavangeren som en av de fire beste mellomdistanseløperne i Rogaland. Vi finner han også dette året som vinner av A-klassen på 800 meter og som tredjemann i B-klassen på 200 meter med tiden 24,7. Han ble valgt til varamann i styret for Rogaland Orienteringskrets i 1947 og var også formann i friidrettsgruppa i Bryne idrettslag en periode fram til 1948.

I september 1948 ble det imidlertid bom stopp med resultatlister som inneholdt Otto Aase sitt navn. Årsaken til dette var to viktige hendelser i Otto sitt liv.

Otto Aase sin gars midt på bilde med valt tak.

(foto Jærmuseet)

Otto ble frelst og gift

Det var gartneriet og idretten som fylte mesteparten av livet til Otto fram til sommeren 1948. I tillegg hadde han kjøpt seg en flott motorsykkel på hele 750 kb, men han var nesten 30 år og alene i livet. Han hadde sett ei nydelig jente som hadde vekket følelsene hos han, men hun var en kristen og det var ikke Otto. At hun var ti år yngre enn han var av mindre betydning. Han hadde så mye respekt for den kristne tro at det var uaktuelt for ham å fri før han selv var blitt en kristen.

Og Otto var begynt å kjenne på en åndelig tomhet. Gud hadde begynt å kalle på ham og å vise han at det livet han levde egentlig var et tomt liv. Etter et idrettsstevne på sensommeren 1948 var han veldig urolig. Han gikk innom på en dansetilstelning på Pollestad, men gikk igjen med det samme. I stedet satte han seg på motorsykkelen og gav full gass. Han sa selv at den turen kunne gått veldig galt, men han nådde velberget fram til målet. Og målet var heimen til Aslaug Aarbakke som han var forelsket i. Nå måtte han bli frelst og få Aslaug som sin kjære.

Otto Aase i samtale med Mathias Vassvik

(foto Vassvik)

Heime hos familien Aarbakke ble han tatt vel imot. Her fikk han både ta imot Jesus som sin frelser og kunne med frimodighet fri til henne som han hadde kjær. Aslaug svarte ja, og de fikk deretter dele livet sammen så lenge Otto levde. Da han tok imot Jesus, ville han bli en skikkelig kristen. Det nye livet kunne ikke forenes med idretten, mente han. Det ble derfor slutt på konkurranseidretten og han sa også opp vervet som formann i friidrettsgruppa. Nå fikk han imidlertid nytt vennelag, denne gang på bedehuset Saron på Bryne.

Otto var 29 år gammel da han og Aslaug ble kjærester, mens Aslaug var 19 år. Knappe to år senere, 5. april 1950 ble de gift og husstellærer Aslaug Aarbakke flyttet inn i heimen til Otto i Amtmann Aarrestadsgat 27. Samme året døde en søster av Otto i USA. Aslaug og Otto ble bedt om å ta to av barna hennes som fosterbarn, noe som resulterte i at de ble tobarnsforeldre bar uker etter at de ble gift.

Deres førstefødte kom året etter bryllupet og fikk navnet Marit. Senere kom sønnen Torstein i 1954 og Bjørg i 1959.

Etter at det ble slutt på idrettslivet til Otto fikk han tid til andre engasjement. I 1950 var han med i en komite som skulle forberede stiftelsen av Jæren gartnerlag.. Han ble lagets første formann og hadde dette vervet fram til 1954. Han var også medlem av edruskapsnemnda på Bryne. Men det var misjonsarbeidet på Saron som fikk mesteparten av Otto sin tid. I 1954 ble han medlem av styret for Byne IUF. Han var søndagsskolelærer på Saron, en søndagsskole som hadde 500 medlemmer på det meste. Han var også leder i yngreslaget, formann i styret for Bryne Indremisjon og nestformann i kretsstyret for Rogaland Indremisjonsforbund.

Otto Aase sammen med kollegaer i Stavanger krets i 1983

(Utsyn nr.4 1983)

Barne- og ungdomsarbeider i NLM

Otto hadde et varmt hjerte for barna og de unge. Dette ble lagt merke til også ut over bedehuset på Bryne. I 1964 fikk han et kall fra Misjonssambandet om å bli yngresarbeider. Det ble en kamp for han og Aslaug hva de skulle svare. De fikk ro for å tro for at dette var Guds vilje og høsten 1964 startet Otto i denne forkynnertjenesten. Han var hele tiden ansatt i Stavanger krets av NLM, men han hadde også flere forkynneroppdrag i andre kretser.

Allerede året etter, i 1965, fikk han oppleve å stå i en større vekkelse i Dirdal sammen med kollega Keld Hoelgaard. Selv om det var barna- og de unge som var hans hovedkall, var han også stadig ute som forkynner på ordinære voksenmøter rundt om i Rogaland.

Otto Aase og kollega Einar Krogedal fotografert på 

Holmavatn (foto Dagen 13.11.1987)

Men det var altså de unge som Otto først og fremst hadde som sitt kall. Han var opptatt av å se den enkelte og å hjelpe dem inn i Guds ord og til åndelig frihet. Derfor prøvde han å få starte bibelgrupper for de unge som han nådde på bedehusene eller på leirer. Bare i 1967 startet han 20 slike bibelgrupper. Han hadde enkelte unge som han kjente et spesielt ansvar for. Mange av disse tok han med seg i bilen når han skulle på møter. Så fikk han oppmuntre, trøste og veilede dem under fire øyne på vei til og fra møtet. Ofte hadde han en stans før han kom fram til bedehuset, for han måtte be for møtet og gjerne også for ungdommen han hadde med. Flere av disse unge fikk også på disse turene avlegge sitt første offentlige vitnesbyrd. Gjennom denne kontakten og oppfølgingen fikk han også rekruttert mange nye leirledere og også nye forkynnernådegaver.

En av dem som ble utfordret av Otto Aase var misjonskvinna Bertha Å. Skåland fra Skåland ved Moi. I et intervju med Bibelsk Tro nr.1 1995 fortalte hun: «Etter kvart auka talet på borna som vaks opp i grenda. Fire heime hjå Bertha og fleire i dei andre husa bortetter. -Så var det at Otto Aase kom som talar til bygda, og budde hjå Bertha og Selmer. Han såg barneflokken, og kom til å tenkja på kor godt det hadde vore om nokon kunne samla dei om Guds Ord og misjonen si store sak. Og så orda han frampå om Bertha kunne tenkja seg å setja i gang med ei bibelgruppe for desse borna. Ho var ikkje vidare mota på det. Meinte ho ikkje var den rette med å gå i gang med eit så ansvarsfullt oppdrag. Men ho kjende på at noko måtte gjerast, og fekk sjå det som eit kall frå Gud. Då vart det handling. Ho fekk med seg ei kvinne, som var lærar, til å hjelpa seg….»

Bertha Skåland (foto Bibelsk Tro)

I 1965 ble han med i byggekomiteen for nytt internat på Tryggheiom Ungdomsskule på Nærbø. Dette sto ferdig i 1969. Samme året gikk han i spissen for å starte en ungdomskonferanse som han kalt Ungdommens Lekmannsmøte. Han var også med i ei evangeliseringsnemnd i kretsen sammen med Torleif Odden og Johannes Haug. I 1973 startet han opp med en kretssamling for bibelgrupper for 12-15 åringer. På denne første samlingen var han selv taler sammen med Tore Jåtun.

Otto Aase taler på samling for bibelgrupper i 1973

(foto ukjent)

Otto Aase med de gode vennene hans Mirjam og Bjarte Espevik

(foto Dagen 02..06.1992)

Otto Aase på talerstolen (foto Dagen 02.06.1992)

Et langt liv

Otto fikk et langt liv og hadde Aslaug som sin gode støtte. Jeg ble ungdomssekretær i Stavanger krets samme året som Otto ble pensjonist. Han var ei veldig god støtte for en fersk misjonsarbeider. Da Otto ble 70 år i 1989, ble han feiret i et selskap på Saron på Bryne. Jeg var en av de heldige som ble invitert. En av Otto sine aller nærmeste venner, rektor på Tryggheim Johanns Kvalheim, holdt en tale til jubilanten. Her framhevet han spesielt Aslaug sin betydning for Otto. Han sa at Aslaug var Otto sin jekk. Når Otto kom heim fra et møte og var høyt oppe fordi møtet hadde vært så godt, måtte hun ofte jekke ham ned og minne han om at alt var av nåde. Når Otto derimot kom heim etter et håpløst tungt møte og aldri skulle ut å tale mere, måtte hun jekke ham opp og minne han på alle de gangene Gud hadde åpnet ordet for ham. (Fritt etter hukommelsen).

Otto Aaase (foto Dagen 27.11.2014)

Aslaug og Otto sin gard ble ut over 1970-tallet oppslukt av at Bryne vokste ut over sine grenser. De bygget et nytt hus like over gata og fikk da adressen Amtmann Årrestadsgate 26. Dette var i 1977. Otto fikk mange år som forkynner også som pensjonist. Den siste møteannonsen som kommer opp ved søk i Nasjonalbiblioteket er fra 2007. Da var han 88 år gammel. De siste årene han levde var han syk og han ble forfremmet til herligheten 16. november 2014 – 95 år gammel.

Til 70 årsdagen hans skrev Kåre Eidsvåg i kretsbladet Nytt blant annet at «Otto har vore ein glad og oppofrande arbeidar. Det er varme og sjelesorg i forkynninga hans, og tenesta hans er prega av omsut for sjelene. Han har nådegave til å nå ungdom, og mange unge har han fått hjelpe fram til liv med Gud.» I minneordet etter Otto i Dagen 27.11.2014 framhevet Hans Kr. Goa det som ble kalt «Ottometoden», det «å møta dei unge på leir, og så oppmuntra dei til å starta ungdomslag på heimstaden sin»

Klipp fra kretsbaldet Nytt 1989

Kilder

Birger Lindanger: Time gard og ætt (2004)

Børge Undheim: Ætta frå Åse (1994)

Håkon C. Hartvedt: Misjonsmann og humorist. (2003)

Johannes Kleppa: Reise i bedehusland. Rogaland (2003)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Leiv Kvaleberg: Slekten fra Horpestad (2004)

Ann-Cath. Grimstad: Trofast tjener fyller 85 år (Jærbladet 22.09.2004)

Birger Helland: Otto Aase – 90 år 23. september (Nytt 2009)

Hans Kr. Goa: «Yngresarbeidaren» fyller 90 (Utsyn nr.19 2009)

Årbok Klepp historielag 2020

Bibelsk-tro.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Digitaltmuseum.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ingen forkynner til små forsamlinger?

Fra et møte i Røyrvik i 2006 (foto Ove Sandvik)

Jesus sier i sitt Ord at der to og tre er samlet i hans navn, vil han være midt iblant dem. Det betyr ikke at han er fraværende når mange samles!

De siste par tiår har det i bedehusland vært en spesiell oppmerksomhet på det som gjerne blir kalt for forsamlingsbygging. Mange har et ønske om å ha både forkynnelse, nattverd og dåp i samme forsamling. Flere har også forlatt Den norske kirke siden den ikke lenger er en statskirke og fordi den offisielle læren på flere punkt er i strid med Guds ord. Jeg er selv en av disse.

Det har derfor vært en stor glede at det i flere slike forsamlinger er mange som samles, ikke minst flere unge familier. Jeg har som forkynner fått besøke mange slike forsamlinger. Det har vært oppmuntrende å se de mange familier i alle generasjoner som samles om Guds ord. Men ikke alle steder er det mulig å samle mange. Dette både fordi det er få kristne i bygda eller byen eller fordi bygdene avfolkes og det er få som samles om Guds ord på det lokale bedehuset. Hva så?

For 2-3 tiår tilbake var jeg med i et styre som skulle drøfte strategien for bruken av ansatte forkynnere. I ett av områdene styret var satt til å vurdere var misjonsarbeidet gått sterkt tilbake. Da kom det opp et forslag om å slutte og sende forkynnere dit, og heller satse på de større stedene. Vi ville nå flere da, ble det hevdet – og det ville også bli større misjonsinntekter. Dette forslaget fikk heldigvis ikke gjennomslag.

Noen år senere skrev en annen misjonsleder i et misjonsblad at i hans ansvarsområde ville de følge denne strategien. Heller ikke her ble planen fulgt i alle detaljer, men flere steder preges planleggingen av misjonsarbeidet av slik tenkning. Nylig hørte jeg fra en fortvilet misjonsleder som hadde spurt etter taler til ei møteuke på det lokale bedehuset. Her er det kanskje 15-20 som kommer på møtene på det jevne. Svaret foreningen fikk var at de ikke fikk tildelt forkynner. Det var få forkynnere å sende, og disse ville bli prioritert til de større forsamlingene.

Fra Misjonssenteret i Namsos 2007

Det skjærer meg i hjertet å høre slik tale. Det kan umulig være kristelig rett å la de små forsamlinger og foreninger «sulte i hjel», for å sitere en nå avdød misjonsvenn fra Finnmark, for å gi de store forsamlingene enda mer mat. Igjen, det er veldig viktig å satse på forsamlingene, men vi kan ikke dermed slippe ansvaret vi har også for de mindre flokkene. Flere av disse har vært den «menneskelige bærekraften» i misjonsorganisasjonene gjennom forbønn og offer.

Heldigvis er Gud mektig til å gi all nåde i rett tid uavhengig av organisasjoner og menigheters prioriteringer. Et våkent Guds barn vil selv sørge for å legge til rette for matutdeling (forkynnelse), om de ytre strukturer endres. Derfor spirer det også fram andre fellesskap som er villig til også å prioriter de få. Troen kom og troen kommer av en sann og sunn forkynnelse av lov og evangelium. Et lekfolk som Jesus har gjort myndig, vil samles om Ordet med de nådegaver Gud har gitt. Dette folket er også i forbønn for naboer og for de som aldri har hørt evangeliet. De ber ikke minst om at Gud må gi nye nådegaver i tjenesten med å gi folket mat.

Salig er den som har Jesus

Jesus innledet talen som kalles Bergprekenen med en rekke saligprisninger. Hvem er salig?

Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.

Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld.

Matt 5:3-11

Ni ganger erklærer Jesus noen salig i denne taksten. De to siste gjelder forfølgelse og flere regner derfor disse som en saligprisning. Saligprisningene er ikke en oppramsing av ting du skal gjøre for å bli frelst. Nei, det sier noe om hvordan den som er frelst har det.

Vi har ikke noe eget norsk ord for salig. Derfor er det oversatt med ulike begrep, den høyeste form for lykke, velsignet, glad og lykkelig, veldig heldig, privilegert, og favorisert. Dette er noe Gud gir til syndere. Det er en beskrivelse på det å være et Guds barn.

Er du frelst, er du salig?

De fire første saligprisningene taler om den kristnes sanne stilling overfor Gud. Han er fattig i ånden, han sørger, er nedbøyd, han hungrer og tørster etter rettferdighet. Hva vil det si? Jo, når en synder kommer inn i Guds hellighets lys, blir han fattig, hjelpeløs og fortapt i seg selv. Jesus fortalte en gang en lignelse om to som var i tempelet for å be. Fariseeren var rik i egne øyne, men Jesus sa om han at han gikk fortapt bort fra tempelet. Tolleren hadde kun synd å komme fram for Gud med og derfor var han fortapt i egne øyne. Han ropte derfor i sin nød: «Gud vær meg synder nådig», og gikk frelst heim fra tempelet. Slik er det med Guds barn.

Derfor sier den første saligprisningen det så tydelig. Den som «er fattig i ånden» han har himmelrike, «himlenes rike er deres». Du som ikke vet deg annet til frelse enn Jesus, du har himlenes rike, du er frelst. Og løftene fortsetter som perler på ei snor. De sørgende, de som sørger over sin synd, skal trøstes, de nedbøyde skal arve jorden, de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, skal mettes. De fire neste saligprisningene omtaler frukter av livet med Jesus. «Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.»

Et Guds barn vil gjerne anklage seg selv at jeg er så lite barmhjertig, jeg er ikke ren av hjerte, jeg er ingen fredsstifter og heller ikke blir jeg forfulgt, for jeg er for feig til å vitne om hva jeg tror på. Leter du som er frelst hos deg selv for å finne disse fruktene da er det grunn til mismot, hvis du er ærlig. Du må derfor vende blikket bort fra deg selv og til Jesus. Jesus sier: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. Foruten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15:4f) Det er en livslov i Guds rike.

Så tenker kanskje noen at jeg er jo ikke alltid lykkelig som Guds barn, og kjenner meg ikke alltid som salig, som den som eier den høyeste form for lykke. Det er så mange ting i livet som er så vanskelig, så jeg er ikke alltid så glad. Til deg vil jeg gjerne sitere vitnesbyrdet til en sanger:

«Alltid salig, om ei alltid glad, fer eg vegen heim til Sions stad. Om min Frelsar syng eg glad mitt kvad: Han har gjort meg salig.

Alltid salig, trass eg mang en gang misser motet når min veg er trong. Endå syng eg glad min nye song, Han har gjort meg salig.

Alltid salig og når Satans hær freistar meg, og verda av meg ler. Når min Frelsar hjartans rikdom er, alltid er eg salig.» (SB 415)

Vil også du gå bort?

Jesus hadde mettet 5000 i ørkenen. Enorme mengder folk samlet seg om ham og ble begeistret over de tegn og under han gjorde. Men så begynte han å forkynne hvorfor han kom til jord.

Han talte om at han skulle gi sitt liv til soning for våre synder. At han skulle dø på et kors og stå opp igjen fra graven. Han snakket om at «jeg er livets brød… og at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv.» (Joh 6,48+40) Da gikk det ikke lenge før den store skaren med folk forsvant og det var kun noen få igjen.

Til og med mange av disiplene trakk seg tilbake. Jesus var ikke den de hadde trodd han var, eller så ble det for tøft å følge ham. Da stilte Jesus dette spørsmålet til sine nærmeste, de 12 apostlene: «Vil også dere gå bort?» Dette spørsmålet er så personlig, så ransakende: Vil også dere går bort, vil jeg? Det er mange slike triste historier. Det er folk som har bekjent seg som kristne, vært aktivt med og sunget og vitnet om Jesus. Men nå er de ikke lenger med. Det er en fryktelig smerte!

Paulus kjente også til denne smerten: Demas forlot meg, sa han, fordi han fikk den nåværende verden kjær. Kong Salomo ble dradd ut i avgudsdyrkelse av sine mange hedenske koner og falt fra Jesus. Selv i apostelflokken på 12 som bekjente at de ikke kunne unnvære Jesus, var det en som levde i bedrageri. Jesus sa om Judas: «En av dere er en djevel». Og tenk. De andre apostlene merket ikke at han var en hykler. Når Jesus ved innstiftelsen påskemåltidet sa at en av dem skulle forråde ham, visste de ikke hvem det var. Alle trodde Judas var frelst, men han hadde falt fra troen. Brorson synger i en salme: «Begynt er ikke endt, det må du vite. Du som har Kristus kjent, bli ved og stride».

Vil også dere gå bort, spurte Jesus disiplene? Hva med deg som leser dette - er du frelst? Kanskje er du allerede borte, kanskje har du aldri vært hos Jesus? Jeg er i hvert fall glad for at Jesus vil nå deg i dag! Kom til meg, sier han! «Kom og la oss gjøre opp vår sak, om syndene dine er som purpur, skal de bli hvite som snø.» (Jes 1,18) Jeg håper du for den hellig Guds ansikt gir Jesus ett ærlig svar.

Jeg har måtte spør meg selv dette spørsmålet mange ganger, og svaret har en sanger gitt meg: «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.» «Men nå har jeg alt, ja, alt i Jesus – Legedom for alle hjertesår, Ingen synd som ikke han forlater, Ingen nød som ikke han forstår! Om jeg eier Jesus, bare Jesus, Og i hele verden intet mer, Å, så eier jeg dog alt i Jesus, Han som liv og overflod meg gir. (SB 214 v.4)

 

 

 

Da presten Læstadius ble frelst

Læstadius og samepiken Maria (tegning AI)

Lars Levi Læstadius hadde vært prest nord i Sverige i 20 år da han ble frelst. Lyset rant for ham under en sjelesorgsamtale med samejenta Milla Andersson-Clementsdotter (Maria).

Læstadius ble født i Jäkkvik i Sverige i året 1800 og døde i Pajala i 1861. Han ble prest i Karesuando på grensen til Finland i 1826. Etter at han ble frelst i 1844 brøt det ut en stor vekkelse ved hans forkynnelse. Denne vekkelsen nådde store deler av de nordlige deler av Sverige, Finland og Norge.

Forfatteren Andreas Markusson (1893-1952) fra Narvik vokste opp i den gren av læstadianismen som kalles «de førstefødte». I 1937-38 skrev han to historiske romaner om Læstadius og Kautokeinoopprøret. Bøkene heter «Han som kjempet mot mørket» og «Hyrdene som for vill».  I den første boka skildrer han Læstadius sitt møte med samepiken Maria. Han tar utgangspunkt i Læstadius sin egen skildring av det som skjedde. Under følger dette kapittelet fra boka «Han som kjempet mot mørket» (Aschehoug 1937).

Forfatteren Andreas Markusson (foto digitaltmuseum.no)

«Det var dagen etter. Lars satt ved det lille bordet i sakristiet i kirken i Åsele med handa under kinnet. Han var nettop ferdig med gudstjenesten. Det hadde vært en strid dag. Likevel kjente han sig glad og takk som. Det var lenge siden han hadde oplevd en slik gudstjeneste. Kirken var full av folk. Og heilt fra første stund kjente han at han hadde menigheten med sig. Det var liksom den saug nye tanker ut av ham. Fleire ganger hadde han revet sig laus fra papiret og snakket fritt.

Og i altertalen hadde han gitt sig heilt hen. Mange hadde gått til alters, og fleire var grepet. Han satt og tenkte at slik var det alltid der det var lesere. Det skulde nå være som en slags spott i navnet. Han for sin del trodde det hadde vært bedre om mange fleire hadde vært det. Nei, han fikk gå og få sig litt mat.

Da gikk ytterdøra op, og ei samejente kom inn. Hun var lita og spinkel. Forsagt blev hun stående ved døra.  — Du får sette dig, sa Lars. Ansiktet hennes lyste op da hun hørte han snak ket målet hennes. Hun seig ned på benken. Hvad var det du vilde? Ordene kom vart som han snakket til et barn. Han kjente henne ikke, og det skulde så lite til for å skremme disse naturbarna, visste han. — Kunde jeg få snakke litt med presten? —Ja — du kan da skjønne det. Jeg har god tid. Han tidde litt. Men hun sa ikke noe. Satt bare og tullet på snippen av tørklæet hun bar over skuldrene. Det er så gildt når noen kommer og snakker med mig etter gudstjenesten, sa han igjen. — Men det hender så sjelden dessverre. Hvad heter du? Maria. — Er du her fra bygda? Hun var ikke det. Hun hadde heime langt nord og vest i Lappmarka. Der hadde hun tjeneste.

Idag var hun bare med kirken. Hun stanset litt. Så kom det: — Jeg orket det ikke lenger. Det var så lenge siden jeg hadde vært med kirken eller i de troen des forsamling. Alt var blitt så mørkt og svart om kring mig. Gud kom lenger og lenger bort fra mig for hver dag. Så tenkte jeg: Nå blir det slik med dig som det var før du blev frelst. Da blev jeg så redd. Og så måtte jeg gå. Hun tidde og satt og famlet etter ordene. Han visste at nå måtte han ikke forstyrre henne og tidde.  — Da jeg knelte ved alteret idag, tenkte jeg på alt det onde jeg hadde gjort. Jeg prøvde å fortelle alle syndene mine inne i mig for Gud, for at han skulde gi mig tilgivelse. Men det var akkurat som han ikke hørte mig. Jeg sa dem op og op igjen. Jeg gråt og bad. Men da jeg gikk fra alteret var det likevel som jeg ikke kunde tro at han hadde tilgitt mig.

Læstadius taler til samene (maleri av Francois-Auguste Biard 

(1799-1882) hentet fra wikipedia)

Da blev jeg så redd igjen. Når jeg kom heim vilde vantroen få enda større makt over mig. Jeg torde ikke gå tilbake til mørket igjen. Så tenkte jeg at du kanskje var slik som presten Brandell i Nora. Det gjorde ondt et sted inne i Lars. Å — nei, han var nok ikke slik som presten Brandell, tenkte han. — Kjente du ham? spurte han. — Det var han som frelste mig, sa hun stilt. Som etter gammel vane satt han med ordet på leppene og skulde rette på uttrykket hennes og si at det var ikke presten som hadde frelst henne. Men han fikk det ikke fram. Han satt bare og hørte ordene hennes. — Det var han som frelste mig. Der fantes ikke tvil. Det var som han første gang i sitt liv hørte et menneske si at det var frelst. Liksom uten å sanse det spurte han: — Du blev frelst? — Ja — jeg blev frelst. Han satt og vilde spørre henne hvorledes hun var blitt det. Men han kom sig ikke til.

Med ett var det blitt så vanskelig å finne ord. Da tok hun selv til å fortelle. Det var noen år etter hun blev voksen. Hun skjønte ikke selv hvad det kom av, men hun tok til å bli så tungsindig. I førstningen tenkte hun at det gikk vel over. Men det blev bare verre. Lange stunder kunde hun gå og gråte. Hun fikk ikke sove om natta. Til slutt visste hun ikke si arme råd. Hun var ikke syk heller. Men en søndag hun var i kirken skjønte hun hvad det var som feilte henne. Hun var ikke frelst. Hun vilde gå fortapt. Og nå blev hun redd. Hun visste ikke hvor hun skulde gjøre av sig. — Jeg syntes jeg hadde gjort så mye synd at Gud aldri kunde tilgi mig. Jeg lærte mig å lese i testamentet for å finne trøst. Jeg bar det her i koftebarmen akkurat som nå. Men det hjalp ikke.

Så kom jeg til å tenke på at der var andre som var frelst og trodde på Gud. Kanskje de kunde hjelpe mig. Så tok jeg til å spørre. Jeg spurte mange. Mange prester snakket jeg med. Men de forstod mig ikke. Noen sa jeg skulde gå til doktoren. De trodde jeg holdt på å bli tullet. Jeg skulde bare ta det rolig så gikk det nok over. Andre sa jeg skulde tro. Men jeg formådde jo ikke å tro. I mange dager gikk jeg. Da fikk jeg høre om presten Brandell. Det var langt til Nora. Jeg gikk lenge. En kveld kom jeg endelig dit. Der fikk jeg for telle alt. Hun ristet på hodet. — Å — der var så mye fælt. Det blev så stygge ord at jeg syntes ikke jeg kunde si dem. Men han sa jeg skulde ikke være redd. Syndene våre var ikke penere. Så sa jeg alt. Jeg kunde synke i jorden av skam. Men jeg måtte si det likevel. Det var så mye synd at jeg trodde Gud aldri kunde tilgi mig. Jeg var mere fortvilet enn noen gang før. Jeg jamret og gråt. Jeg kunde ikke annet.

Da tok han til å snakke med mig. Han snakket så mildt og godt. Han fortalte mig om Peter som hadde fornektet frelseren, og om kvinnen som blev grepet i hor. Den frelseren som tilgav dem, han hadde også tilgitt mig. Han forstod godt at jeg syntes jeg hadde gjort mye synd. Han hadde syntes det samme om sig selv. Og dessverre, han syntes det blev bare verre for hver dag. Men det var slik Gud vilde det skulde være. Da først angret vi syndene våre. Og bare de som angret hadde bruk for tilgivelse. — Jeg ser du har det ondt, sa han til mig. — Det er angeren. Vil du omvende dig og tro på den korsfestede frelser? —Å — ja, sa jeg. Men jeg kan ikke tro. — Har du bedt Gud om tilgivelse? — Ja, men jeg vet ikke om jeg har bedt rett. — Så la oss be. Så bad han med mig. Men enda kunde jeg ikke tro at Gud hadde til gitt mig. Da bad han mig knele. Så la han handa på hodet mitt. Ordene sanste jeg ikke å legge mig på minne. Jeg bare hørte at han gav mig forlatelse for alle syndene mine. Hun stoppet litt. Ansiktet hennes skjen av lykke. I den stunda blev jeg frelst. Jeg kan ikke for klare hvorledes det var. Jeg veit bare at jeg trodde visst og fast at Gud hadde tilgitt mig. Jeg skulde dø salig.

Lars satt spent. Ikke et ord mistet han. Han så den fattige samejenta som vandret dag etter dag over endelause vidder for å finne veien til Gud. Han kjente angsten og nøden som flammet gjennem sjelen hennes. Han hadde jo oplevd den selv. Og plutselig var det ikke henne lenger han så. Det var sig selv. Som i et syn stod det for ham heile livet hans som ei endelaus vandring i mørke og angst. Langt attom minnene et sted skimtet han barnet som kom ut av mørket inn i en ond og kold verden og skreik i dødsangst. Barndommen drog forbi. Der var armod og sakn. Der var far som skremte dem nesten fra vettet, og mor som gråt. Der kom dager med liklukt som reiv i nesen og netter i vett laus redsel med ånder og døde og graver som åp net sig. Og der var onde tanker og gjerninger. Han skalv for straffen og skjulte sig i mørket. Han så det. Ungdomsårenes bitre kamp for ære og falsk dyd. Og synd og heslig last. Overalt — i ham — omkring ham. Mørke og angst. Det vokste til et hav som vilde begrave ham. Men han vilde ikke dø.

Han kjempet mot mørket og angsten som vilde dra ham ned i avgrunnen. Og han kjempet for livet. Vilt meiningslaust. Han vilde ikke se lyset som brente langt borte. Han vilde ikke høre røsten som kalte. Og så kjempet han. Gjennem ungdom og mann dom. Gjennem alle dager og år. Angst og nød, synd og sorg, han la det på sig. Det blev ei bør som vokste og vokste. Han bar det alt sammen da han slepte sig fram til prestegården i Nora. Der seig han sammen og ropte i angst? — Gud være mig synder nådig. Ei hand la sig på hodet hans. Og en røst sa: — Dine synder er dig forlatt. Et lite øieblikk var det som selve tiden ikke var. Med ett var det som børa han hadde seget sammen under blev løftet av ham. Angsten som hadde ligget over ham som ei mare så langt han kunde minnes attende, løiste sig op og forsvant, og en usigelig trygghet og fred fylte hans sjel.

Og nå op levde han igjen den samme lykke som han engang kjente som et blink gjennem sjelen. Det var det samme klare lyset som strømmet inn over ham. Det spredte mørket attende over livet hans, og det trengte inn til den aller innerste krå av sjelen. Det var ikke lenger mørkt og stengt. Stien han skulde følge lå så klar. Og langt, langt borte på ei høgd mot himmelranda stod en skikkelse og rakte hendene mot ham. — Sannelig! Idag skal du være med mig i pa radis ! Plutselig tenkte han: Det kan ikke være virkelighet. Det er et syn. En drøm. Når du våkner er det borte.

Lars Levi Læstadius og samepiken Maria

(tegning av kunstig intelligens AI)

— Men nå er Gud kommet så langt bort fra mig. Det var Maria som snakket. Han våknet. Men lyset inne i ham sluknet ikke. Litt satt han og torde ikke tro det. Men så steig det som en jubel gjennem sjelen: Det er ikke en drøm du skal vakne av. Det er ikke et syn som skal svinne. Det fylte ham med en lykke ingen kunde beskrive. En trygghet og fred ut over all forstand. Maria rørte på sig. — Du får fortelle for mig som du gjorde for presten Brandell, fikk han sagt. Troverdig og rett fram bekjente hun for ham det som lå henne på samvittigheten. Så tidde hun. Der var ikke meir. Han satt litt rådvill. Da seig hun stilt ned av benken og knelte på golvet og bøide hodet. Plutselig var det som han veik tilbake. Hadde han rett til det? Men han gjorde det jo ista under altergangen. Da hadde han vel samme retten nå? Likevel var det som han ikke kunde. Da så hun op på ham. Øinene var fulle av tillit og tro. Han kunde ikke sende henne ut i mørket og angsten igjen. Så la han handa på hodet hennes og tilsa henne forlatelse. Ei lita stund blev hun liggende. Hun hvisket. Hun bad. Så reiste hun sig. — Nå har Gud tatt mig til nåde igjen, sa hun. Og nå skjen det av ansiktet hennes igjen.

Så kom hun bort og vilde legge armen om skuldra hans og si farvel. Nei, han kunde ikke la henne gå enda — Kan du ikke være her ei lita stund til, sa han. Jeg vilde så gjerne snakke med dig. Hun blev litt skremt, så han. Nei, hun skulde ikke bli redd, sa han. Han vilde bare snakke litt om sig seiv. Og så fortalte han om den angst og nød han hadde gjennemlevet. — Tror du Gud har tilgitt mig, Maria? spurte han til slutt. — Ja, han har tilgitt dig! Hun sa det så trygt. Du er et Guds barn. Det kjente jeg i sta da du gav mig forlatelse. Det var blitt seint. De skulde gå. Hun kom fram og la armen om skuldra hans som skikken var. — Guds fred! — Guds fred, Maria! Herren velsigne dig for det du har gjort for mig! Døra lukket sig. Hun var gått.

Byste av Lars Levi Læstadius i Pajala (foto ukjent)

Et øieblikk blev han stående og stirre mot døra. Noe måtte skje, syntes han. Den lykke han kjente nå var for stor til at den kunde være virkelighet. Det måtte være et slags hildring som hadde lagt sig over sjelen. Og det var hun som bar den med sig. Nå var hun gått. Da måtte han vakne til mørket og angsten i den virkelige verden. Men han våknet ikke. Lyset inne i sjelen var like klart. Og det bølget gjennem sinnet som jubel og gråt! Han skulde ikke dø. Helvettes gule flammer skulde ikke slå sammen om ham. Han skulde bare over den store elva. Han holdt Brita i handa. Og der på den grønne stranda i evigheten kom lille Levi springende mot dem. Han lukket øinene. Han foldet hendene. Han var kommet heim til sin far.»

 

Plutselig var jeg «ekstremist»?

Hva som er ekstremt, kommer i høyeste grad an på øynene som ser. Det som for noen få tiår tilbake var det normale, kan med tiden bli ekstremt i folks øyne.

For kort tid siden ble en ung mann brutalt skutt og drept i USA. Jeg hadde aldri hørt om han før, men det var det tydeligvis millioner av andre som hadde. I Norge ble han i medier omtalt som høyreekstrem. Etter drapet ble han og hans synspunkt debattert i NRK. Jeg så ikke debatten, men jeg så presentasjonen av hans synspunkt i starten av programmet.

Hva var det som gjorde han så ekstrem? Ifølge NRK var det blant annet følgende: Han mente at provosert abort er drap på et ufødt menneske. Han mente at det ut fra Guds bud er galt med likekjønnet samliv. Han mente at det kun er to kjønn, mann og kvinne. Og han var en varm støttespiller av det jødiske folk og staten Israel.

På nrk.no ble nylig et intervju med en tidligere redaktør av NRK Sapmi slått stort opp. Han hadde hørt at Norges Samemisjon mener at Guds ord sier at Gud har kalt menn til å være åndelige hyrder og at det derfor ikke er rett ut fra Guds ord med kvinnelige prester. Den kvinnelige presten i Kautokeino ville holde gudstjeneste i Samemisjonens kapell, men fikk nei ut fra organisasjonens grunnsyn og kapellets vedtekter. Dette er ifølge eks-redaktøren så ekstremt at det er helt på linje med iranske islamister!

Dermed er jeg i løpet av få dager blitt både høyre-ekstrem og like fanatisk som islamistene i Iran. Dette selv om jeg er en varm tilhenger av trosfrihet, av ytringsfrihet, av alle menneskers livsrett fra unnfangelse til naturlig død, og er sterk motstander av voldsbruk. Jeg er motstander av bruk av hærverk som middel i den politiske kampen (f.eks. brenning av Koranen eller hærverk på pride-flagg), for bare å nevne noe.

Personlig lever jeg godt med beskyldningene. Jeg kjenner ikke mye til hva den drepte amerikaneren sto for. Men jeg er helt på linje med han i synet på det ufødte barns livsrett. Jeg mener også det er synd ut fra Guds ord at to av samme kjønn lever sammen seksuelt (det samme gjelder også mann og kvinne som ikke er gift). Og at det kun er to kjønn mennesker, er naturen selv et klart vitnesbyrd om. Jeg er en varm venn av det jødiske folk og støtter staten Israels rett til å eksistere. Jeg er også helt på linje med Samemisjonens forståelse av Guds ord om hyrdetjenesten som er tillagt menn. Her fortjener Samemisjonen ros og ikke ris.

Jeg har hatt disse synspunkt så lenge jeg kan huske. For noen tiår tilbake var det en selvfølge at de aller fleste kristne hevdet at dette er Bibelens lære. Kanskje et flertall av de som ikke bekjente seg til den kristne tro også støttet dette. Jeg føler meg trygg på og overbevist om at dette også i dag er Guds gode vilje for oss mennesker. Det er det mange som ikke tåler å høre i vår tid, dessverre.

Nylig hevdet en politiker fra SV at hun og mange i hennes parti mente kvinnen skal kunne ta livet av det ufødte barnet helt fram til fødselen. En annen rød politiker hevdet at Israel ikke har rett til å eksistere som land. Mye annet kunne vært nevnt. Hvorfor er det ingen i norske medier som snakker om venstre-ekstremisme? Årsaken synes åpenbar. Hovedtyngden av norske mediefolk er selv politisk langt ute på venstresiden. Det vitner om en sterk ensretting som flere norske medier er talerør for.

Religiøse, moralske og politiske vinder har skiftet opp gjennom historien. Men Guds ord står fast. Gud er vår skaper. Han vet hva som er best for oss mennesker. Og han elsker oss med en evig kjærlighet som drev Jesus til korset for å åpne himmelveien for fortapte syndere som omvender seg og tror på Ham. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Derfor vil jeg bruke min røst sammen med profeten Jeremia: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer 22:29)

Livshjelp eller dødshjelp?

I Guds skaperverk er mennesket hans øyensten. Han har satt et tydelig vern om livet. Når mennesket forkaster Gud, blir menneskets verdi degradert.

Europa er en verdensdel som har vært tydelig preget av kristen tenkning. Nå ser vi konsekvenser av at vi er blitt et samfunn på vei bort fra Gud. Dette sees tydelig i synet på livets verdi.

Nylig så jeg et intervju i NRK med ei dame i Nederland som var fast bestemt på at hun skulle ta sitt eget liv når helsa måtte svikte. Og om hun selv ikke skulle være i stand til å avslutte livet, forventet hun at det var en lege som ville hjelpe henne med det. Hun ønsket seg en stor familiefest (dødsfest) som skulle avsluttes med at hun skulle drikke et beger med gift. Få kritiske spørsmål ble stilt og en kristen organisasjon som var imot slike drap, fikk kun si to setninger. Det ble også opplyst at det i Nederland ble arbeidet for at det skulle bli lovlig med assistert drap for alle over 75 år som ønsket det, uansett om en var syk eller ikke.

I den norske valgkampen ble slike livsviktige spørsmål nesten ikke nevnt. Men en representant fra SV sa at partiet hennes ønsket at det skulle bli lovlig med selvbestemt fosterdrap helt fram til fødselen. Selv en så grotesk uttalelse fikk lite oppmerksomhet. Nå er det liten forskjell på om du tar livet av en ettåring eller en tiåring, eller et ufødt barn på 10 uke eller 9 måneder. Det er like forkastelig uansett.

24 uker gammelt ufødt barn (tegning babyverden.no)

Begge disse eksemplene viser hvor langt bort fra Guds plan med oss mennesker vi kommer når vi forlater den sanne Gud. Da blir ikke menneskelivet ukrenkelig. Da blir den som er syk og funksjonshemmet regnet som avvik, og vil oppleve press mot en drastisk avslutning for de minste og de eldste. Da blir jeg selv min egen Herre over liv og død. Det blir et samfunn der menneskeverdet blir krenket.

Gud har satt vern om livet. Ikke noe enkeltmenneske har rett til å ta andres liv. Livet er en gave, også i livets mørkeste stunder. Jeg er så takknemlig for å få tilhøre en Gud som elsker meg med en evig kjærlighet. En Far i himmelen som sier: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) Så er jeg også uendelig takknemlig for alle fantastiske personer i helsevesenet som arbeider for å hjelpe den syke og lindre smerter. Og som har sitt livskall til nettopp å hjelpe livet, ikke gjøre seg til «gud» ved å ta livet.

Må Gud forbarme seg over Norge!