Obstfelder på oppbyggelse på Jørpeland

Vågen Jørpeland. Huset som Obstfelder familien bodde i t.v.

Sigbjørn Obstfelder var blitt en landskjent dikter da han døde i 1900, kun 33 år gammel. Fire av disse årene bodde familien hans i Vågen på Jørpeland.

Far til Sigbjørn Obstfelder var fra Hjelmeland, men med østeriske røtter. Mora var fra Heskestad i Lund. Faren var baker og forretningsmann i Stavanger. Etter en tid med økonomisk oppgang, gikk økonomien over styr, og det ble fattigdom for familien. Foreldrene var kristne. Faren leste i Bibelen hver dag, og samlet familien for lesing av en huspostille hver søndag. Det hendte også at han tok med seg Bibelen til venner og hadde andakt for dem. I 1879 flyttet familien til Vågen på Jørpeland, hvor faren åpnet butikk og bakeri i første etasje i det som ble kalt «Obstfelderhuset», mens familien flyttet inn i andre etasje.

Sigbjørn ble født i Stavanger i 1866, som nummer sju av til sammen 16 søsken. To år etter at familien var kommet til Jørpeland, spontanaborterte mor hans med barn nummer 17. Denne gang gikk det galt også med mor, og hun døde 2. desember 1881. Hun ble begravet fra Strand kirke. Av de 16 søsknene, døde ni som små. Tre av søkna som ble voksne, var psykisk syke. Hele tiden mens familien bodde på Jørpeland, hadde Sigbjørn hybel i Stavanger. Han gikk da på Kongsgård skole. Selv om han bodde på hybel, var han ofte heime hos foreldrene på Jørpeland. Etter vel fire år i Vågen på Jørpeland, flyttet familien Obstfelder tilbake til Stavanger sommeren 1883.

I 1885 flyttet Sigbjørn til Oslo (Kristiania) for å studere, men måtte avbryte studiene etter ett år på grunn av økonomien. Han kom tilbake til Oslo i 1887 og fikk da økonomisk støtte fra den rike enken Thina Schou (senere Brandtzæg). Han tok blant annet teknisk utdannelse, men uten å avlegge eksamen. Broren Herman hadde emigrert til Amerika, og fikk broren til å komme etter i 1890. Det ble bare ett år, før den rastløse broren reiste tilbake til Oslo. Her fikk han et psykisk sammenbrudd, og ble innlagt på et asyl noen måneder.

Sigbjørn Obstfelder

Det neste tiåret skulle Sigbjørn føre et veldig rastløst liv, med konstant reising og kamp for å overleve. Han var nesten alltid pengelens, og måtte låne penger av venner og etter hvert av forlag han hadde kontrakt med. Hans først utgivelse var diktsamlingen «Digte» som kom i 1893. Deretter «To novelletter» i 1895, romanen «Korset» i 1896, skuespillet «De røde dråber» i 1897 og skuespillet «Esther» i 1899. I tillegg skrev han noen dikt og artikler i ulike blader og aviser. Romanen «En prests dagbog» arbeidet han med i flere år, men den kom ikke ut før like etter hans død. Senere kom det ut «Efterladte arbeider» og en brevsamling som broren Herman hadde tatt vare på og systematisert.

Obstfelder var ikke produktiv som forfatter. Om Obstfelders betydning som lyrikker, skriver Store Norske Leksikon: «Obstfelder er den fremste representant for en tidlig modernistisk lyrikk i Norge, og som sådan har han øvd en veldig innflytelse på senere norsk lyrikk.» Hans betydning for den moderne lyrikk blir ofte sammenlignet med Edv. Munchs betydning for malerkunsten. Dette selv om han kun hadde åtte år som aktiv lyriker.  

Sommeren 1898 ble Obstfelder gift med den danske sangerinnen Ingeborg Weeke. Etter nyttår 1900 slet Sigbjørn med en forkjølelse med sår hals. Ut over våren ble han stadig dårligere, og det viste seg han hadde fått tuberkulose. Han og Ingeborg ventet da sitt første barn. 29 juli døde han i København 33 år gammel, og ble begravet 1. august. Samme dag som han ble begravet, fødte Ingeborg ei datter, som etter faren ønske fikk navnet Lili. Ingeborg døde i 1930, de siste årene var hun psykisk syk. Datteren Lili fikk samme skjebne som moren. Hun var i ungdommen en aktet sangerinne, men ble psykisk syk og var på institusjon de siste 56 før hun døde i 1984. Broren Herman fikk etter hvert en god stilling i Amerika, som innbar mye reising verden rundt. Han ble gift, men paret var barnløst. De siste årene før han døde i 1954, tilbrakte han i Drøbakk og Oslo.

Sigbjørn Obstfelder. Maleri av Edvard Munch (snl.no)

Kjente dikt

Et av Obstfelders mest kjente dikt slutter slik:

Jeg ser paa de velklædte herrer,

jeg ser paa de smilende damer,

jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

 

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er vist kommet paa en feil klode!

Her er saa underligt...

Et annet kjent dikt:

En er en, og to er to

vi hopper i vand,

vi triller i sand.

Zik zak

vi drypper på tag,

tik, tak

det regner i dag.

Regn, regn, regn, regn,

øsende regn

pøsende regn…

Sigbjørn Obstfelder malt av Ida Krogh (wikipedia)

En «samling» 1884

 Mens familien bodde på Jørpeland og i tiden like etter, skrev han «Erindringer fra Strand Sogn». Noen korte glimt med opplevelser fra tiden som ungdom på Jørpeland, som han ikke publiserte. I en av disse fortellingene skildrer han et kristent møte han var på:

Endelig var jeg da en gang med paa en saadan. Min Broder purrede mig, og jeg gav for første Gang mit samtykke. Det er saa stilt om Søndagseftermiddagen, naar det begynder at kjølne, naar de gamle Bønder sidder med Brillene højt opover Øjne og læser i Tekstbogen, Fuglen tier i Eftertanke, alt tier.

Vågen Jørpeland 1895. Obstfeldehuset t.h. (Foto Greve)

Kun Aftenvinden begynder at suse. Himmelen antager en mørkere Karakter. Tause gik vi da afsted i de duftende Lunde. God Tid var der til Eftertanke. Udover Vejen drog de adstadige Bønder med tænksomme Ansigter, udover Vejen drog de gamle Bønderkoner, som holdt paa at fortælle hverandre interessante Rygter, udover til «Samlingen» drog endog den danselystne Ungdom.

Vi traadte da ind i den lave Systue under det græsklædte Tag. Man maa selv have været i «Samling», for at begribe den Luft, som slog mig imøde. Stuen var fuld, og et lidet Kammer havde man taget til Hjælp. Stakkars Folk! Hvor de svettede! Hvor deres Ansigter blussede!

Saa begyndte Sangen. Seminaristen, som sad bort i Vinduet med slig nonchalant Mine, og som sandsynligvis i egne Øjne dominerede hele Forsamlingen, ført nok an. Hvis man ikke vidste, hvad diskant vil sige, kunde man faa høre de t, da han begyndte. Hvis man ikke vidste hva Mislyd vilde sige, kunde man høre det i denne Forsamling. Jeg følte mig saa gyselig højtidelig stemt.

Alle gjorde de sit bedste. Kvindfolket vilde gjerne synge Ørene af mig. Og alle følte de sig højtidelig stemte. Derfor gjorde de hist og her enkelte Triller. Derfor slap de hist og her pliktmæssige Suk. Denne Sang har altid for mig havt noget trykkende. Det er just som den med et eneste Slag fremstiller hele deres Liv, al deres Vemod, alle deres Savn.

Lad være det ikke er musikalsk! Jeg ved det. Tænk paa deres ensformige Liv, især Kvinderne. Der sidder de hele Livet uden Afveksling. Samme Gjerning hver Dag. Hvad Under da, at de bliver religiøse? Hvad Under, at de føler Trang til at synge ud? Alt dette synes jeg der ligger i denne melankolske Sang. Thi de vælger karakteristisk nok altid de mest skjærende moll-Melodier.

Haugianerne. Adolph Tideman 1852

Nu rejste en af Bygdens aandelige Fædre sig. Han løftede sit Øje mod Tagbjælken og foldede sine Hænder, han drog nogle krampaktige Suk. Derpaa bad han med en højst mulig skjælvende Stemme en improviseret Bøn. Stille var det i Salen – kun Suk fra enkelte beklæmte Hjærter. Det er Tungsindet, som jeg finder min største Glæde i, fordi Byliv og Dannelse har gjort mit Gemyt modtageligt.

Jeg har glemt det Indtryk, som denne Gudstjæneste bragte, jeg har glemt de Tanker, som færdedes i mit Hoved under den. Jeg husker det, at jeg angrede ikke den spildte Tid. Så opløftede en anden av Bygdens aandelige Pengefædre sin Stemme. Han vilde læse et Stykke af gamle Arndt. Han læste da med behørige Forsikringer paa alle Bygdemaalet fremmede Ord.

Da man var færdig, var det Tid at beskue og beskues. Da skulde Kostumerne nyde Kritik. Det var herligt at komme ud igjen i den friske Luft. Glade sang Bygdens unge sine Viser – om Søndagskvelden skulde de danse og more sig.

Alvorlig gik jeg derifra. Det var den Kveld, jeg begyndte at tænke mod Kristendommen.

Ingeborg Weeke og Sigbjørn Obstfelder

Ettertanker

Årene før familien Obstfelder flyttet til Jørpeland, var det en stor vekkelse på Jørpeland ved emissær Reinert Pedersen fra Farsund. Det var derfor et rikt kristenliv i bygda på Obstfelders tid, kanskje noe preget av haugiansk tungsinn.  

Dette møtet som Obstfelder skildrer, førte til et skille i hans liv. Obstfelder ble etter denne dag, kritisk til kristendommen. Det sier oss noe om alvoret ved møtet med Guds ord. Ordet setter et menneske på valg. Obstfelder tok avstand der og da. Garborg gikk lenge og slet med tvil og tro før også han ble en fornekter.

Guds ord sier: «I dag om du hører hans røst, så forherd ikke ditt hjerte» (Heb 3,7) og «Den som har Sønnen har Livet, den som ikke har Guds Sønn har ikke livet, men Guds vred blir over ham.» (Joh 3,36)

 (Revidertartikkel fra denne bloggen 2014)

Kilder:

Hanne Lillebo: Obstfelder. En bibografi (2017)

Martin Nag: Erindringer fra Strand sogn

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jan Alsvik: Folk i Strand

Aftenbladet 24.05.1954. «Takk for alt Stavanger» Minneord over Herman Obstfelder

Martin Nag: En novellette (Aftenbladet 18.07.1998)

Wikipedia

Store Norske Leksikon på nett