Emissærens tid er ikke forbi!

Illustrasjonsfoto Arne Aano og Gerhard Fjelde

Emissæren har vært sentral i den kristne virksomheten i Norge helt siden Hans Nielsen Hauges tid. Er den omreisende forkynneren i ferd med å havne på sidelinjen i norsk kristenliv?

Egil Sjaastad har nettopp kommet med ei ny bok. Den har tittelen «En reise gjennom forkynnelsens historie». Boka bør leses av alle som er opptatt av forkynnelsen av Guds ord. Her får vi en kort oversikt over forkynnelsens historie fra gammeltestamentlig tid og fram til omtrent 1970. Sjaastad gir i boka en god oversikt over svingninger i form og innhold i forkynnelsen gjennom årtusener.

Fram til Hans Nielsen Hauge, var det hovedsakelig geistlige som sto for forkynnelsen i Norge. Etter Hauge har den omreisende leke forkynneren vært sentral i norsk kristenliv. Det fulgte vekkelse med forkynnerne, og mange bygder, og også byer, ble omsnudd. Mot slutten av boka tar Sjaastad et kort blikk på vår tid. Da skriver han tankevekkende:

«Møtevirksomheten har gått tilbake. De omreisende emissærene er neste bort, dermed også den betydningen disse hadde som sammenbindende faktorer, åndelig sett. Nå identifiserer unge kristne seg med den aktuelle forsamlingen de tilhører mer enn med misjonsbevegelsen på landsplan, er det sagt. Trolig kan dette påvises. Tendensene i forkynnelsen i kirkelivet går i retning av mer mangfold… Det har allerede foregått en forskyvning i forkynnelsen. Skapelsesteologien har fått større plass.» Sjaastad siterer også Robert Lilleaasen som i sin forskning har påvist at bedehusforsamlingene i møteform og stil er preget av samme kulturelle fenomen som noen av de nytenkende folkekirkemenighetene.

Jeg tror Sjaastad har mye rett i sin observasjon av forkynnelsen og den åndssituasjon vi lever i, i vår tid. Mens bedehusorganisasjonene for noen tiår tilbake, sendte ut mange hundre forkynnere vinterstid, er det nå kun noen få igjen. NLMs hovedstyre hadde tidligere en stor flokk omreisende forkynnere, nå er det knapt tre årsverk igjen. Også i regionene er det få omreisende forkynnere igjen. Dette avspeiler også et avtakende syn på sammenhengende møtevirksomhet. Livet er så travelt, at mange synes det er mer enn nok med et møte søndag formiddag. Dermed blir det langt færre spørsmål etter forkynnere.

Det har nok de siste årene foregått en forskyvning av forkynnelsens innhold på bedehusene. Den frigjørende evangelieforkynnelsen, og vekkelsesforkynnelsen er sjeldnere å høre på våre bedehus, mens fokuset er mer på undervisning om de mange tema.

Illustrasjonsfoto: Holger Kjølvik

I denne situasjonen er det viktig å spørre om det er det åndelige livet som bryter seg nye veier, eller om det er den åndelige søvn som holder på å legge seg som ett teppe over Guds folk. Når Gud ikke lenger kan buke et arbeidsredskap, bryter livet ut på ny måte. Det friske Gudslivet kan ikke kveles. Men det friske livet kan sløves og sovne inn. Her må vi be om nåde til å tenke rett og handle rett. Først og fremst må vi be om nåde til å være åndelig våkne, mens vi venter på Jesu komme - hva tid som helst.

Hva sier Guds ord om dette? Det er Guds ord som er autoriteten, ikke menneskers kløkt og visdom. Guds ord sier mange ting, men to ting er avgjørende. Forkynn ordet! – Be!

«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:13-17)

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1Kor 1:18-23)

«Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Luk 10:2)

For en del år tilbake hadde jeg en samtale med en 90 års gammel forkynner i Indremisjonsforbundet. Vi snakket om vekkelsene som gikk over landet i hans ungdom, og hvor glad misjonsfolket var når de fikk forkynnerbesøk. Så kom han med et hjertesukk: «Jeg synes synd på dem som reiser som forkynnere i dag! Det er så få som blir frelst og misjonsfolket er ofte mer opptatt av andre ting enn å samles om Guds ord.» Selvmedlidenhet hjelper ikke forkynneren, tvert imot. Men nøden til den eldre forkynnerbroderen, bør være en nød vi som bedehusfolk bør lytte til og minne Herren om.

Tidligere generalsekretær i NLM, Tormod Vågen, sa en gang følgende, som jeg slutter meg til: «Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.»