Severin Tobiassen fra Birkenes ble frelst da han var 30 år gammel. Etter det er han mest kjent som vekkelsespredikant av den originale typen.
Det gikk mange historier om denne fargerike predikanten fra Sørlandet. Han holdt på sin særpregede dialekt, og var svært slagferdig både på og utenom talerstolen. Her er et lite knippe historier:
Den kanskje mest kjente av disse historiene ble til da Severin Tobiassen talte om emmausvandrerne. Jesus var blitt korsfestet på langfredag og etter at han døde ble han begravet, godt bevoktet av både soldater og det romerske seglet. Påskemorgen begynte ryktene å gå om at Jesus var stått opp av graven. De to Jesu venner som var på vei til Emmaus våget ikke å tro at Jesus virkelig var stått opp av graven, og var både nedtrykte og forvirra. Da kom Jesus og gikk sammen med dem, og vel framme i Emmaus åpenbarte han seg for dem slik at de forsto at han virkelig var den oppstandne Frelser. Da Jesus forlot dem, var de ikke sene med å sette kursen tilbake til Jerusalem. Severin Tobiassen uttrykte det på sin måte: Da Jesus forlot dem «heiv dei se på syklane og sykla te Jerusalem så dei lå flade i svingane.»
Røyknes er ei bygd som ligger nord for Vennesla. Dette var ei bygd som Severin ofte var innom og forkynte Guds ord. Nesten hver gang han var på vei til Setesdal, stoppet han en dag og to på Røyknes. På et stormøte han var på, var både Carl Fr. Wisløff og Håvard Birkeland talere, sammen med Severin. Det var Severin som skulle avslutt samværet og han startet med å si: «Ja, nå har mi hørt det e lesen frå Bibelen både på bogmål å nynorsk, men nå ska mi lese de sånn det står skreven: «Rævene har huler å himmelens fauler har reier..» En av de siste gangene han var på Røyknes sa han det slik: «Nå har æ prekt så møe på Røyknes at heile bygda burde vært omvendt fleirfoldige ganger!»
En gang hadde han noen møter på Birkeland bedehus. Mye folk kom på møtene og vekkelsen brøt ut. Severin var direkte som han pleide og ropte ut: «Døkker søndebokker der døkker sidder på dei nerste benkane, døkker må omvende døkker å tru på Gud!» På et annet bedehus var temaet for talen om Abraham og Lot. Familiene til Lot og Abraham ble etter hvert så store, at de måtte skille lag. Severin forklarte dette på sitt vis: «Abraham lod Lot ta landet omkring Sodoma og Gomorra, for der vadde så godt beidøø!»
Hele livet på Håbbesland
Severin Tobiassen ble født 2. september 1873 på husmannsplassen Larsbakken under garden Østerhus på Håbbeslandsheia i Birkenes kommune. Birkenes ligger i tidligere Aust-Agder fylke nordvest for Lillesand. Han ble døpt i Birkenes kirke 25. oktober samme året. Foreldrene hans var husmenn Arnt Tobias Torjussen (1830-1907) og Tomine Marie Johannesdatter (1841-1912). Foreldrene ble gift i 1879 og de hadde to sønner og to døtre da Severin ble født i 1873. Etter Severin kom det tre sønner til, så søskenflokken på Håbbeslandsheia var på åtte.
Foreldrene til Severin var ikke kristne i hans oppvekst, men de hadde stor respekt for kristendommen og far leste fra en huspostille hver søndag. Severin ble konfirmert i Birkenes kirke 7. oktober 1888, og karakteren han fikk viser at det var et godt hode på gutten. Presten førte inn «meget godt» ved Severin sitt navn i kirkeboka. Etter konfirmasjonen utdannet han seg til snekker og tømmermann. Han hadde et godt humør, var slagferdig og full av spillopper. I helgene var alkoholen ofte en følgesvenn. Da han på fredag ettermiddag tok farvel med sine arbeidskamerater, kunne han hilse dem med disse ordene: «Me sees på mandag, guder, sjuge og elendige».
Severin ble boende heime hos foreldrene til etter at han hadde passet 30 år. Da det ble tatt opp folketelling i desember 1900, ble han kalt Søverin Haabeslansmoen og var «hustømmermann og snekker» av yrke. Fire måneder etter at han passerte de tretti, var det endelig tid for Severin til å gå til alters. Den utkårede var også fra Håbbesland og het Elen Katrine Kristensdatter. Hun var nesten 25 år da kirkeklokken ringte i Birkeland kirke. Elen Katrine og Severin ble boende på Håbbeslandmoen, men overtok garden til Elen Katrines foreldre på Håbbesland i 1923, og her bodde de resten av livet.
Etter hvert fikk de fem barn. Først kom Arnt Tobias i 1904, neste var Kirsten i 1906, Sverre i 1909, Magni i 1912 og Edith Synnøve i 1914. De tre siste barna ble hjemmedøpt av Severin selv. Flere av barna ble boende på Håbbesland. Det var sønnen Sverre som overtok garden til Elen Katrine og Severin.
Radikalt omvendt i vekkelse
I 1901 kom en ung emissær på ski over heia til Birkenes. Her hadde han møter i tre uker i hovedbygda Birkeland, uten at det så ut til å bære noe særlig frukt. Han kom igjen også i 1902 og i januar 1903 var han nok engang tilbake. Nå hadde han vekselvis møter på Birkeland og i de mindre bygdene i kommunen. 2. februar kom han til Håbbesland og startet med møter i skolehuset. Han hadde vært her før, og da var det veldig tungt å tale.
Denne gang var det stapp fullt i skolehuset allerede på første møte, og det var vekkelsesånd fra første stund. Mot slutten av møtet ba Belland en ung mann om å avslutte møtet, men mannen fikk ikke fram et ord. Dette førte til at hele forsamlingen falt på kne i bønn og i gråt. Vekkelsen brøt på, men Severin som var kjent som en villbasse, ville ikke gå på samlingene den første tiden. Men så fikk han høre at mye ungdom var samlet på møtene, og så møtte også han opp.
På ett møte reiste en slektning av Severin seg og sa at han ville bli en kristen. Dette gjorde sterkt inntrykk på Severin og han oppsøkte slektningen dagen etter. Han sa da til Severin at det var på høy tid at også Severin vende om, for «me har synda lenge nok nå!» Slektningen ble ikke løst på møtet dagen før, men det skjedde mens Severin var på besøk. Da fikk han ett bibelord som gjorde at han fikk tro seg frelst.
Da ble det alvor også for Severin. Han gikk på flere bønnemøter, og en gang ba Belland om at Severin måtte avslutte bønnemøtet. Det gjorde han, men da han skulle avslutte med Fader Vår, gikk det i stå for han. Han ble veldig nedstemt, men på vei ut møtte han ei jente som strigråt og sa til hem: «Tenk å være kommet så langt som du». Det gav han litt mot igjen. Om natta kom han på nytt i stor syndenød og da han kom til frokosten dagen etter, spurte han sin ufrelste mor om hun trodde det var håp for en slik som han. Hun trøstet så godt hun kunne, og utpå dagen rant lyset og han fikk tro seg frelst.
Setesdals apostel
Det tok ikke lang tid etter omvendelsen, før Severin begynte å forkynne Guds ord. Da han avla sitt første vitnesbyrd, ble en mann frelst. Dette vekket en trang og et kall hos han til å vinne flere for himmelen. I 1905 ble han ansatt som emissær i Kristiansands og omegns fellesforening for Indremisjonen. Her virket han i fem år. Mot slutten av denne perioden, kom det en ny ledelse i Indremisjonen i Kristiansand.
Den nye ledelsen aksepterte ikke den radikale del av lekmannsbevegelsen, som Severin kjente seg heime i. Da ledelsen fikk høre at Severin gikk til fri nattverd, ba de ham slutte i Indremisjonen. Severin valgte også selv å døpe de tre siste barna sine heime. Da Kinamisjonen (NLM) hørte at Severin måtte slutte i Indremisjonen, ble han kalt til forkynner i denne misjonsorganisasjonen. Her kjente Severin seg heime blant det radikale misjonsfolket.
Severin var både sentral og vekkende i sin forkynnelse. Han leste ikke mange bøker, men holdt seg i hovedsak til Bibelen og Rosenius. Han forberedte seg grundig til hver tale, men skrev ikke alt han skulle si. Han noterte kun noen hovedpunkt på en liten lapp. Under forberedelsene ba han gjerne «æ ska ta hå de e, bare du ve gje me noe.» Mange ganger opplevde han at det var tungt å bli av med budskapet. Til neste møte ba han da gjerne: «Herre Gud, nå veid du me ska asted på stemne. Nå må du hjelp oss så me sleppe å stå der å harkle.»
Tobiassen fikk tidlig opplev at det ble vekkelser under hans møter. Han reist over hele Agder, men det var i Setesdal han skulle oppleve de mest gjennomgripende vekkelsene. Her fikk han kallenavnet Setesdals apostel, og vekkelsen ble kalt for Tobiasria. I 1919 gikk det en stor vekkelse over Evje. I 1920 sto så øvre Setesdal for tur.
I Valle leide misjonsvennene menighetshuset til møtelokale. Her hadde imidlertid menighetsrådet bestemt at det ikke var lov å ta opp kollekt til Kinamisjonen. Severin var derimot ikke rådløs. Da møtet var slutt, sa han at han gikk ut på riksveien som gikk forbi menighetshuset. Her stilte han seg opp med hatten, og tok imot offeret fra folket på vei heim. Det resulterte i kr.105,- til misjonen, noe som var den største kollekten tatt opp i Valle noen gang.
Vekkelsen i 1920 fortsatte også året etter, og da han reiste heim til jul i 1921, var Bykle sokn (Bykle og Valle) ikke til å kjenne igjen. Men motstanden var fremdeles hard fra kirkelig hold. Da Severin kom til Valle i 1922, ble menighetshuset stengt for hans virksomhet. Det ble ikke åpnet igjen for Kinamisjonen før i 1924. Det samme skjedde i Bykle i 1922. Her ble kirken stengt for vekkelsen. Motstanden fortsatte på hele 1920-tallet, noe som resulterte i at bedehusfolket bygde eget hus i 1927, Byklum bedehus.
Under vekkelsen i Valle opplevde Severin sterke beskyldinger etter en tragisk hendelse. Han hadde virket i Valle våren 1922, og reiste heim til vårvinna. Da den var ferdig i slutten av mai, kom han igjen og hadde møter i en måned. To unge som lenge hadde vært forlovet, var av Tobias sine beste venner. Denne sommeren bestemte de seg for å feire bryllup. Severin ble invitert i bryllupet, men prøvde å unnslå seg fordi han ikke hadde fine nok klær. Men det blåste bare brudeparet av, og Severin lovet å komme.
Bryllupet sto torsdag 22. juni, og det var festsamlinger i begge heimer. Severin ble bedt om å si noe begge steder. I den ene heimen var han veldig kort, mens han i den andre heimen holdt en noe lengre andakt. Noen syntes at det han sa kanskje ikke passet best i et bryllup, men det var ingen som reagert noe på det. De aller fleste bryllupsgjestene hadde hørt han tale mange ganger før.
Severin reiste heim dagen etter bryllupet. Søndag 25. juni, bare fire dager etter bryllupet, skjedde det utenkelige. Brudgommen tok sitt eget liv. Bare noen få visste at noen i hans fars familie led av nervøsitet, og at også brudgommen hadde et snev av dette. Ryktene gikk og endte i avisene. Disse beskyldte vekkelsen og Severin Tobiassen for religiøse grublerier, og at Severins bryllupstale hadde forsterket disse hos brudgommen. Christiansands Tidende skrev bl.a. at «predikanten virket ved sterke og nerveslitende midler. Han skrek så det hørtes viden om. Han malte helvedes redsler med en sikkerhet som om han skulle være født og oppvokst der.» Avisen mente også at ikke «hvilken som helst misjon eller sekt bør tillates å drive sine eksperimenter med menneskenes sjeleliv.»
Det kom flere innlegg i avisene, både for og imot vekkelsen. Også kretsstyret i NLM rykket ut til forsvar for Severin. Til slutt skrev også brudgommens far et innlegg. Her tok han Severin i forsvar, og skrev blant annet: «Me vitnar alle som stend han som er borte nærast, at me korkje vil eller kan leggja noko skuld til Tobiassen, men vil tvert imot takka han for alt han har gjort. Og han har gjort mykje. Mange namn er skrivne i livsens bok for aldri å strykast meir.» Kort tid etter dette stilnet beskyldningene.
I mars 1930 kom det nye beskyldninger mot Tobiassen. Han hadde da salvet og bedt for ei dame fra Mosby som hadde tuberkulose. En stund etter at hun ble bedt for, ble hun innlagt på psykiatrisk asyl og døde ikke lenge etter. Severin hadde også salvet og bedt for to menn i Vennesla, en kreftsyk og en som led av sukkersyke. Overskriften på avisartikkelen var «En farlig kvakksalver», og artikkelen ble spredt med navns nevnelse til mange av landets aviser. Denne hendelsen rant imidlertid ut i sanden.
Emissær til det siste
Selv om Severin Tobiassen var radikal i sitt lekmannsyn, fikk han et godt forhold til Bikenespresten Carl Fr. Wisløff. Da Wisløff sluttet i Birkenes, ble det også arrangert avskjedsfest for han i skolehuset på Håbbeslandsheia. Det var Wisløff selv som talte, men mange husket kanskje best Severin sin attest til talen: «Ja, preika vi har hørt nå, det vil jeg si, det var ikke noen prestepreik. Jeg kaller det et ekte lekmannsvitnesbyrd.»
Tobiassen fikk ikke det samme forhold til Wisløffs etterfølger i prestestolen. En gang foreslo presten for Severin at han og Severin burde samarbeide. Jeg kan tale på bedehuset og du i kirken, sa presten. Da kom det kjapt fra Severin: «Då er eg redd det ville gå som med setesdølen. Han hadde laga eit par tresko som var blitt for små. I staden for å skave på treskoa og få dei til å passe, tok han til å skave på føtene.»
Severin Tobiassen reiste som forkynner 7-8 måneder i året helt til han ble 87 år gammel. De siste fem årene han levde, deltok han på møter og stevner i nærområdet. Han avla vitnesbyrd på heimebedehuset siste gang den 1. juni 1966. 27. oktober samme år fikk han flytte heim til himmelen, og ble begravet fra Birkenes kirke 2. november. En venn og medarbeider, Arne Askildsen, omtalte Severin på denne måten:
«Tobiassen har ikke fått virke bare i «solskinn og medvind». Han har fått oppleve både «torden og lynild», stengte kirker og bedehus, beskyldninger om å føre folk vill, om å gjøre veien til himmelen for lett, eller også for å være «svovelpredikant» som førte folk i fortvilelse, alt etter som det passet virksomhetens motstandere. Men gudsfrykt parret med Tobiassens usedvanlige slagferdighet og hans lune og koselige måte å ta alt på, har ført han gjennom alle vanskeligheter og overvunnet motstanden.»
Kilder
Arne Prøis: Vekkelsens
budbringere gjennom hundre år (1995)
Arne Aambø m.fl.: Norsk
Luthersk Misjonssambands forkynnere 1991 (1991)
Asbjørn Andås: Tveit
frikirke 100 år (2002)
Bjarne Bjorvatn:
Barndomsminner fra Birkeland 1-2 (2003+2004)
Bjørn Slettan:
Vekkinsrørsler på Agder (1992)
Egil Sjaastad: I samtale
med Carl Fr. Wisløff (1982)
Einar Barane: Bykle
kyrkje 375 år (1995)
Erik Kjebekk: Misjon i
100 år (1996)
Erik Kjebekk: Misjon og
vekking i eit bygdesamfunn. (2002)
Gunlaug Nøkland: Emissær Skuland (2005)
Kjell Olav Masdalen:
Agders historie 1920-1945 (1991)
Kristian Dolven: Birkenes
III Arv og vekst (1975)
Olav Nilsen: Da vekkelsen
kom. Historien om Røykenes bedehus (1999)
Oscar Handeland:
Kristenliv på Agder (1948)
Oscar Handeland:
Misjonssambandet i Norge 75 år (1966)
Oscar Handeland:
Vårløysing 3 (1966)
Syvert Dalan: Kirkeliv i
Tveit prestegjeld i gammel og ny tid (1947)
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Utsyn/Kinesen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar