Rekken av emissærer i Rogaland de siste to hundre år er lang. Jeg har presentert noen av disse på bloggen min, og ønsker å fortsette med å hedre minnet etter noen av disse Herrens sendebud.
Karl Slethei hadde reist som emissær i noen år. Før han begynte som omreisende predikant, var han både bonde, tømmermann og fisker. I gode år kunne fisket gi ei tålig god inntekt. Da han fikk kallet til å forkynne Guds ord, ble det lite tid til vinterfiske. For det var perioden fra september til påske som var den travleste tiden for møtevirksomheten.
Ett år kunne hans fisker-venner melde om et spesielt godt vintersildefiske. Dette gav store inntekter til fiskerne, som Karl gikk glipp av. Han reiste fra bedehus til bedehus med evangeliet, for en lønn som ikke kunne sammenlignes med den inntekt fiskerne fikk i et godt sildeår. Dette ble en fristelse for Karl, og året etter søkte han kretsstyret om permisjon for å delta på vintersildefisket.
Så gikk det slik det kan gå. Dette året som Karl hadde permisjon, var det svært lite sild i fjordene. I tillegg fikk han en betennelse i en arm, noe som selvsagt hemmet han i fisket. En dag bestemte fiskerlaget Karl var sammen med, at de ville prøve lykken ved Kvitsøy. Ryktene sa nemlig at det var seget inn en god del sild på fiskefeltet der.
Nå viste det seg at Karl sin forkynnerkollega, Sven Foldøen, hadde møter på Kvitsøy samtidig som Karl og hans venner var der på fiske. Sven fikk nyss i at Karl var i nærheten, og sendte bud på ham og ba han komme på møte. Karl var lydig og møtte opp. Da Foldøen var vel på plass bak talerstolen, satte han øynene i sin kollega. Så sa han med sin Foldøyske myndighet: «Det er forferdelig som du har høyrt på djevelen i vinter!»
Istedenfor å bli fornærma over at kollegaen refset han offentlig, ble dette en tale til hjertet til Karl Slethei. Dette sammen med det dårlige fisket og den betente armen, gjorde at Karl bestemte seg for å legge fisket på hylla. «Eg forsto at det var Gud som stengde meg, både med lite sild og med vond arm», sa han senere.
Oppvekst på Sola og Tananger
Karl Slethei ble født på husmannsplassen Slethei på Tjora på Sola, på grensen til Tananger. Han så dagens lys 21. juni 1894 og da han ble døpt 29. juli, ble navnet Carl ført inn i kirkeboken. Senere byttet han ut c-en med en k. Foreldrene hans het Berta Serine Harveland og Tore Hansen Slethei. De var begge 32 år gamle da Karl ble født. Tore var fisker av yrke, ved siden av driften av husmannsplassen.
Berta Serine og Tore bodde sammen med Tore sine foreldre, og overtok driften av husmannsplassen da far til Tore døde i 1897. Da moren døde i 1900, flyttet familien Berta Serine og Tore Slethei til nabogarden Haga i Tananger, hvor de kjøpte bruk 2. Karl vokste opp sammen med fire brødre og ei søster. I tillegg døde en bror som liten.
Karl sto konfirmant den 21. juni 1908, og presten var svært fornøyd med konfirmanten. Karl fikk beste karakter, «meget godt». Det var Bernt Andreas Lindeland som var prest. Lindeland ble kjent som «Sirdalspresten», og var en markert prest med syn for vekkelse og lekmannsarbeidet. Han var i perioder med i ledelsen i Vestlandske Indremisjon, og sto selv i flere vekkelser.
Etter konfirmasjonen måtte Karl ut i arbeid og den første jobben han fikk, var som dreng på garden til en bonde som het Erik Sanne. Her var arbeidstiden fra kl.06.00 om morgenen til klokken åtte om kvelden. Det var fridag kun hver tredje søndag. Lønnen han fikk for alle disse arbeidstimene var kr.15,00 per måned. Fra 1913 begynte han som bygningsmann, noe han fortsatte med fram til krigen, for det meste på deltid.
Mens Karl arbeidet på Sanne, traff han ei kjekk tjenestejente fra Brusand. Hun het Amanda Veggeberg. Amanda ble født på Brusand 30. september 1892 og foreldrene var Sybilla og Tollef Veggeberg. De drev garden Veggeberg på sørsiden av Bjåvatnet på Brusand. Det ble bestemt bryllup 7. november 1914, og da var bruden 22 år gammel, mens brudgommen var 20. Amanda og Karl fikk fem barn i perioden 1915-1930, fire jenter og en gutt. Året etter bryllupet, bygde Karl hus heime på Haga. Han fortsatte med en kombinasjon av fiske og byggearbeid.
Frelst som voksen ungdom
Karl Slethei vokste opp i en heim der mor var en trofast kristen. Faren hadde vært frelst, men falt tidlig fra troen. Han fikk imidlertid komme tilbake til Jesus som gammel mann. Karl forlot barnetroen i tenårene. I 1921 startet emissær Rasmus Dahle fra Madla en møteserie på Tananger. Vekkelsen brøt ut og Amanda var en av dem som tidlig ble frelst. Hun ville svært gjerne ha med Karl på himmelveien, og etter et søndagsmøte ble Amanda og Karl liggende å samtale om dette hele natta. På morgenkvisten var den da 27 år gamle Karl blitt overbevist om at han var en synder. Han ropte til Gud om frelse, men evangeliet gikk ikke opp for hans hjerte.
Det gikk noen dager, og torsdag i samme uka var Karl på sjøen for å trekke noen seigarn. Mens han arbeidet med garna, kom plutselig det kjente bibelverset Joh 3,16 for han: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Da rant lyset for Karl, og han ble frelst. Han kunne da fortelle at han hadde kjent på et kall til frelse i hele ungdomstiden.
Etter omvendelsen ble Amanda og Karl aktivt med i bedehusarbeidet i Tananger, og i 1926 ble Karl formann i Tananger misjonslag for Misjonssambandet (NLM). Han var ellers aktiv i ulikt arbeid i nærmiljøet. I 1921 ble han valgt til medlem i det første styret for det nyopprettede Tananger fiskerforening. I 1925 ble han med i ei arbeidsgruppe som skulle forberede bygging av ny vei fra Hafrsfjord bru til Haaland meieri. I perioden 1927-29 var han militær rodeforstander.
På bedehuset merket misjonsfolket at det var noe spesielt med Karl sitt vitnesbyrd. Dette ble nok formidlet til ledelsen i NLM, for i 1929 fikk han kall til å begynne som halvårs forkynner. Lønnsnivået til forkynnerne på den tid lå i det aller laveste sjikt. Amanda og Karl hadde på dette tidspunktet fire barn, og det lille småbruket hadde mye udyrket mark som ventet på en innsats fra bonden. Det var derfor en vanskelig avgjørelse å svare på kallet fra misjonen. Selv sa han det slik i et intervju i Utsyn som gammel mann:
«Eg kapitulerte i ein tom bås i fjøset. Eg sa frå meg plassen på fiskarlaget til vårsildefisket, og tok ut på min fyrste preiketur til Ogna og Sirevåg. Og Gud var god. Eg fekk oppleva å stå i vekking alt frå fyrste tida.»
Rik tid som forkynner
1920-tallet var ei åndelig tung tid, sammenlignet med vekkelsestiden ved starten av århundret. På begynnelsen av 1930-tallet, kom det på nytt store vekkelser over Rogaland. Karl Slethei fikk slik han nevnte, være med på mange vekkelser i denne perioden. Vinteren 1932-33 var Karl sammen med Chr. Oftedal i en stor vekkelse på Finnøy. I januar merket familien at økonomien var veldig trang, så Karl valgte å reise heim for å spe på inntektene med hummer-fiske. Men fisket gikk dårlig, så Karl pakket klær og Bibel og reiste tilbake til vekkelsen på Finnøy. Mange ble frelst både på Reilstad og på Steinnesvåg.
I 1934 var han igjen sammen med Chr. Oftedal, og også Tore Botnen. Da opplevde de ei rik vekkelsestid på Randaberg og Sunde. Oftedal og Karl fortsatte virksomheten på Jåsund, og også her brøt det ut vekkelse. Dette åndens vær berørte bygdene sterkt. Det fortelles at omtrent 200 bekjente at de hadde tatt imot Jesus i disse tre bygdene i vekkelsen som varte fra januar til april. Lille julaften 1934 fikk Karl Slethei tale på innvielsen av Sele bedehus.
I 1935 var Karl på Ingvaldstad bedehus og hadde møter. En dag gikk han en tur til en plass hvor han kunne se ned på Årdal. Her satte han seg på en benk, og mens han satt der, kom et ord fra Josvas bok til ham. Det var om Josva som overtok som Israels leder etter Moses. Josva fikk løfte: «Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere.» (Josva 1,3) Karl svarte ja i sitt indre, uten å vite hva det betydde. Tilbake i Stavanger møtte han forkynner og lensmann Austbø, som inviterte Karl til å bli med på møter i Årdal. Austbø hadde fått et brev fra en mann han kjente. Denne mannen hadde ei datter i Årdal som hadde sagt til ham at det var så mange unge ektepar i Årdal, men ingen var frelst. Heller ikke denne datteren. Nå ba far hennes Austbø om å reise til Årdal på møter. Han ville ha med seg Karl Slethei, og han svarte ja. Det var «løsningen» på bibelordet han hadde fått i uka før.
Etter noen møter brøt vekkelsen ut. På ett av møtene kom fire unge damer, bl.a. datteren som hadde nevnt sin nød for faren. De ble 6-7 uker i Årdal, og vekkelsen gikk både i den øvre delen av dalen, hvor de brukte Bergaland bedehus og i nedre del av Årdal, der møtene var på bedehuset på Kyrkjebø. Bedehuset på Bergaland hadde tidligere vært stengt for NLM, men nå ble det åpnet for vekkelsen.
I det tidligere nevnte intervjuet med Karl Slethei i Utsyn i 1982, sa han blant annet at «fra 1929 til langt ut i krigsårene, var det vekkelse hvor vi kom. Eg trur slett ikkje at me var så gode forkynnarar, men heller det at med fekk gå ut med evangeliet mellom folket vårt i ei god åndeleg tid… Forkynninga sitt innhald må vera samla om det eine naudsynlege: Å søka Gud! Det er så mange utleggingar i vår tid, i forskjellige retningar. Folk vert ikkje frelst ved å høyra dei mange ting, men ved å høyra det eine: Gud har i Kristus gjort alt ferdig for fortapte syndarar.»
Siste år
I 1936 gikk det en stor vekkelse i Karl si heimbygd, Tananger. Vekkelsen var ved Indremisjonsforbundets (ImF) emissærer Torger Klingsheim og Simon Røksland. Karl gledet seg stort over det som skjedde, og da det i forlengelsen av vekkelsen ble stiftet forening for ImF, ble Karl med i styret.
I 1939 hadde Karl 200 arbeidsdager for misjonen. Etter krigen avtok dette, og i 1965 hadde han 52 arbeidsdager. Han fortsatte også å forkynne Guds ord i tiden etter at han var blitt pensjonist. Også kommunen fikk glede av Karl sin innsats. Han satt i skolestyret for Sola i perioden 1937-1948 og var i 1950 medlem av byggekomiteen for ny skole på Tananger.
Amanda og Karl fikk mange gode år sammen som ektefolk. Amanda fikk heimlov 26. september 1984, og Karl fulgte etter 3. november 1985. Kåre Eidsvåg var kretssekretær i Stavanger krets NLM da Karl Slethei døde. I et minneord i Utsyn skrev han blant annet:
«Karl Slethei var ein sentral og varm forkynnar og mange er det som fann fram til fred med Gud gjennom hans forkynning. Som pensjonist tok han ut som forkynnar til han var langt oppi åra. Truskap mot kallet og omsut for Guds rike prega han heilt til det siste.»
Kilder
Hallvard Nordås: Bygda
vår. Jubileumsskrift til Bore Samfunnshus sitt 25 års jubileum (1996)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
Per Skjørestad: Sola
1930-2000. Styre og stell (2004)
Sigurd Refheim: Gard og
ætt i Sola (1974)
Torgeir Edland: Gards- og
ættesoga for Haa. Ogna (1975)
Trygve Vasvik: Rogaland
Indremisjon: 100 års jubileum (2001)
Hans Kr. Goa: Intervju
med Karl Slethei i Utsyn nr.8 1982
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar